250GB:Users:runefardal:Desktop:rufadr.gif

Rune Fardal, psy­kologi student

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt pΠnarsissistisk problematikk i relasjon til barn

http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no

 

 

 

StrŒmanns argumentasjon

 

 

 

5 mars, 2011, Oppdatert 5.3.2011

 

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/stramann.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/stramann.pdf

 

 

 

 

StrŒmanns argumentasjon er nŒr noen fremsetter  en uriktig pŒstand mot en annen og deretter  karakteriserer den andre pŒ bakgrunn av dette.  PŒstanden kan gjelde mening, holdning, adferd, utsagn, utseende, bekjentskaper  osv.  PŒstanden kan v¾re enten positiv eller negativ.

 

Hensikten med et strŒmannsargument er Œ tillegge den andre  en adferd eller holdning denne ikke har.   Som oftest  brukes dette i en negativ setting, men  tankefeilen kan ogsŒ brukes ved positiv adferd, som ved idealisering. Man tillegger den andre en adferd man gjerne vil se opp til hos den andre. Den andre beh¿ver ikke n¿dvendigvis ha denne positive adferd.

 

Det alvorlige med en slik argumentasjonsform er at dette er en tankefeil! Dette er falske eller usanne argumenter det ikke finnes premisser som st¿tter. Det latinske ordet for tankefeil er fallacia som betyr bedrag. Man ¿nsker skape et uriktig bilde av en annen person, enten for Œ demonisere (kritisere) eller for Œ idealisere. Vi n¾rmer oss med andre ord, forsvarsmekanismen splitting sitt virkeomrŒde der virkeligheten er kategorisk og uten nyanser.

 

Ett viktig trekk  avsl¿rer  strŒmannsargumentasjon, og det er at de pŒstander som fremsettes ikke kan  dokumenteres som sanne eller riktige, selv om det gis et slikt inntrykk.

 

Dokumenterbare pŒstander er ikke strŒmannsargumentasjon. Det er  beskrivelser av faktiske forhold, selv om de er av negativ karakter. Det er nettopp mangelen pŒ dokumentasjon som gj¿r dem til strŒmannsargumentasjon. Man konstruerer et bilde av en  personlighet som ikke eksisterer og som det ikke er premisser for og  deretter demoniserer/idealiserer man  denne personlighet.

 

At andre kan ha de trekk man tillegger en bestemt person eller at  den kategorien personen  knyttes til, kan ha disse trekk, er fullstendig irrelevant!  ÓPersoner i din kategori har vanligvis en slik adferdÓ!  Vanligvis ved  strŒmanns argumentasjon er man pŒ individnivŒ. Det kan imidlertid forekomme  strŒmannsargumentasjon ogsŒ mot grupper eller kategorier.

 

Selv om alle mennesker kan begŒ slike tankefeil, er dette s¾rlig fremtredende  ved narsissistisk problematikk og  skjer ofte i kombinasjon med projeksjon. Det fordrer  en egosentrisk, kynisk og empatil¿s  holdning, Œ fremsette usanne pŒstander om en annen i de tilfeller der man kritiserer den andre for en adferd man selv har! Det vitner om manglende selvinnsikt og logiske brudd.   Det ligger i hele strŒmannsdynamikken at man  ikke har reelle  ankepunkter mot en person, nŒr man mŒ konstruere slike. S¾rlig ille blir det nŒr man projiserer sin egen negative adferd slik det skjer ved projeksjon.

 

Noen ganger   fremlegges ÓdokumentasjonÓ for strŒmannsargumentasjonen, men denne er  like usann som pŒstanden. En form for dobbelt l¿gn. Man bruker en l¿gn fŒr Œ underbygge en annen l¿gn. Ved narsissistisk problematikk kan dette v¾re kronisk.

 

Ved projeksjon er den pŒstanden A fremsetter om B,  A«s egen adferd, projisert over pŒ B. Ikke bare tillegges  B, A sin adferd, B blir ogsŒ kritisert for Œ ha en slik adferd. Det er her det gŒr over i psykopatologi. Det er ikke bare kynisk, men ogsŒ en Œpenbar mangel pŒ evne til mentalisering som ligger bak, nŒr slik adferd blir kronisk.

 

Beskrivelsen har intet med virkeligheten Œ gj¿re. Avsendere av slike projiserte argumenter vet at de er negative, men klarer ikke selv romme en slik adferd i egen person. Mennesker som er trygge pŒ seg selv og sin situasjon beh¿ver ikke fremsette slike bedrag. Derfor er dette  en adferd man typisk  finner ved angstproblematikk som for eksempel narsissistisk, psykopatisk, borderline (ustabile) og dramatiserende personligheter.

 

Et annet  viktig element ved strŒmannsargumentasjon er at den er svart/hvit! Den er et utrykk for en demonisering av  den andre. Behovet for Œ fremstille den andre som en demon, er et utrykk for egen angst og usikkerhet. S¾rlig er usanne/uriktige pŒstander om negativ adferd, med sine halvsannheter  et utrykk for  demonisering. 

 

NŒr noen bruker denne typen tankefeil hyppig er det et utrykk for  splitting, en primitiv psykologisk forsvarsmekanisme typisk for narsissistisk problematikk. Egne negative trekk  benektes, projiseres ut,  og  beskrivelse av seg selv skjer gjerne i grandiose vendinger, uten forankring i virkeligheten. Dette til forskjell fra de som faktisk har en positiv personlighet.  Splitting preges nettopp av et svart/hvit bilde av den  andre. En ÓMed meg eller mot megÓ – holdning er typisk. Man finner ikke livets flytende overganger og grŒsoner. Man kan ikke v¾re enig i noe en person gj¿r og uenig i annet denne gj¿r. Det er enten eller.  Mens virkeligheten  for normale er bŒde/og, er ÓvirkelighetenÓ for narsissister enten/eller.

 

Psykologiske tester  som skiller normale kontra  patologiske tilstander viser da ogsŒ  nettopp at  mens den normale har bŒde gode og dŒrlige sider, sŒ fremstŒr  patologiske tilfeller  rigide, med enten bare gode sider eller bare negative sier, alt etter  hva de pr¿ver oppnŒ.  I barnefordelingsaker der  man har med en narsissistisk forelder Œ gj¿re er det typisk at denne demoniserer den andre samt idealiserer seg selv, til det sykelige. I slike settinger  blir det sv¾rt vanskelig for  den normale forelder Œ gi et bilde av seg selv som god pŒ noen felter og samtidig med forbedrings potensiale pŒ andre felt. Den narsissistiske forelders kategoriske demonisering av  den andre og idealisering av seg selv, gj¿r at den normale presses inn i  en komplisert dynamikk.

 

 

®rlighet varer lengst?

 

StrŒmannsargumentasjon er veldig kategorisk i sin form. Den Œpner ikke for livets  mange nyanser, tvert imot stenger den disse ute.  Mens den som bruker en slik tankefeil bombastisk  demoniserer med usanne, halvsanne og udokumenterte pŒstander, vil den som forsvarer seg ty til  sannhetens bevis. Sannheten er ikke svart/hvit. Opp imot bombastiske halvsannheter vil sannheten tape.

 

Det er ikke mulig Œ forsvare seg med sannhetens dokumentasjon mot strŒmannsargumentenes  kategoriske  form. Den som angripes vil  mŒtte innr¿mme  halvsannhetens faktum. ÓJa deler av det du sier er riktig, men nei, som helhet og i den setting det  brukes blir det usantÓ! Dessverre fŒr man sjelden fullf¿rt et slikt resonement, fordi narsissisten  slett ikke er tjent med at den fulle sannhet kommer frem.  Typisk er at den som vil fremme sannheten vil starte med Œ si: Ó Ja deler av det du sier er riktig, menÉ.Ó og sŒ blir man avbrutt eller forhindret av narsissisten i Œ si mer, fordi denne bryter inn eller kommer med forstyrrende utsagn om at du for eksempel  ikke kan  innr¿mme dine egne feil! latterliggj¿ring eller nye strŒmannsargumenter er typisk. Dermed er man fanget i den klassiske dynamikk der man gŒr fra Œ avsl¿re narsissistens l¿gn, til Œ forsvare seg selv mot neste usanne pŒstand.  Og slik gŒr det slag i slag! SŒ dessverre, ¾rlighet varer ikke lengst nŒr man er opp imot narsissistisk dynamikk som dette.

StrŒmannsargumentasjon krever oftest bare 1 setning, Œ motbevise den krever fort en bok!

 

 

Ut av sin sammenheng!

 

Ofte er kritikk tatt ut av sin sammenheng og fŒr dermed  et helt annet innhold enn det er grunnlag for. Typisk er ulike debattforum, der fokus pŒ sak forsvinner i kommentarer som: ÓHva vet du om det da, som har sŒ lang nese?Ó  Det kan godt hende vedkommende har lang nese, men det er rimelig irrelevant i diskusjon av sak. Med andre ord, en halvsannhet! Ja, vedkommende kan ha hatt en lang nese, men hva har det med saken Œ gj¿re?

 

 

Eksempler pŒ strŒmannsargumentasjon

 

Her er et typisk eksempel pŒ strŒmannsargumentasjon fra en barnefordelingsak fra  Gulating Lagmannsrett 2008, der en far tillegges visse karakteristikker og sŒ kritiseres for dette. Settingen er f¿lgende: En sakkyndig skal  snakke med barna om hvor de vil bo i forbindelse med  sak om bosted. I den sakkyndiges rapport  skriver den sakkyndige fra samtale med barna hos far :

 

 ÓEn fŒr ikke  noen fornemmelse av at barna var instruert til Œ si noe bestemt. Barna gav utrykk for at far hadde sagt at de selv kunne velge hvor de ville bo.Ó

 

Morens advokat T.B.R, skriver sΠi et prosesskriv 28.5.2008 :

 

ÓFar sier selvsagt til sine barn at de ikke mŒ fortelle til noen at han snakker til de om saken og barna er lojale. Han sier ogsŒ til barna at de mŒ huske Œ si til andre at han sier til dem at de kan fŒ velge selv hvem de kan bo hos.Ó

 

Her mener morens advokat Œ vite hva far skal ha sagt og gjort uten at verken mor eller hun var til stede! Far tillegges en adferd mor og hennes advokat umulig kunne vite noe om.  Alvorlig og avsl¿rende blir det derfor nŒr den sakkyndige  selv beskriver hvordan barnet var  truet av mor, til Œ si de ville bo hos mor! I forkant av  den sakkyndiges samtale med barna hos mor, ble de truet med at om de ikke  sa de ville bo med mor, sŒ ville mor begŒ selvmord! Trusler barna selv bekreftet! Vi ser her  den typiske projeksjon av mors egen syke adferd over pŒ far, hvorpŒ far sŒ kritiseres for  denne adferd! Far tillegges en handling (true barnet) han ikke har, mens mor projiserer sine egne trusler mot barna over pŒ far.

 

Hvordan forsvarer man seg mot slikt? Hvordan  kan en dommer avsl¿re sŒ avansert dynamikk uten  spesialkunnskap pŒ slike tankefeil? Lagmannsretten lot seg lure, mor fikk barna.

 

 

Her er et annet eksempel fra Bergen Tingrett 2002, i en setting der en mor gŒr til sak for omsorgsretten for barnet (som bor hos far) og s¿ker tillegge far negative omsorgskvaliteter. Mors advokat T.B.R skriver i prosesskriv:

 

ÓDet viser seg ogsŒ at barnet har fŒtt problemer, bla. i skolesammenheng og skolen har henvist det til PPTÓ

 

Ja barnet hadde fŒtt problemer, men ikke av de Œrsaker  mor s¿ker manipulere omgivelsene til Œ tro! Halvsannheter er som ordet sier ikke den fulle sannhet. Oftest  er den fulle sannhet motsatt av halvsannheten. Ingen som vil ha frem sannheten  forteller halvsannheter!  Det ligger i sannhetens natur at den tŒler kritisk lys, det gj¿r ikke halvsannheter, hvorfor skulle man ellers fremsette halvsannheter?

 

Sannheten gj¿r at  far innr¿mmet at barnet hadde fŒtt problemer,  men Œrsaken til problemene lŒ hos mor. Hensikten med  en slik strŒmannsargumentasjon er nettopp Œ demonisere motparten. NŒr denne vil forklare sannhetens ofte kompliserte dynamikk blir man forhindret.

 

Dokumentasjonen av sannhet er ikke svart/hvit slik strŒmannsargumentasjonen  fremstŒr. rsak er mer komplisert en som sŒ. NŒr man sŒ kan dokumentere at ansvaret for barnets problemer lŒ hos  mor, blir man hindret i Œ fremlegge en slik dokumentasjon. Den som fremsetter strŒmanns argumentasjon er ikke interessert i sannheten, for den vil avsl¿re dem som l¿gnere!  Far anklages umiddelbart  for Œ ikke ta ansvaret for det barnet han hadde omsorgen for. Han  beskyldes for Œ ha en Óbenektende fasadeÓ nŒr han ikke innr¿mmer  de falske pŒstander han anklages for!  Problemet er at  ansvaret lŒ hos  mor som  fremsetter tankefeilen. Iveren etter Œ hindre hele sannheten er et utrykk for  frykten for sannheten.

 

I dette eksempelet var problemet  barnet opplevde, at mor  gjorde samv¾rstidspunktene for barnet uforutsigbare gjennom stadige ombytting av tidspunkt, samt tok barnet ut av skolen uten at far var innformert og deretter anklaget far for stort frav¾r! Dette skapte problemer for barnet pŒ skolen, fordi forutsigbarheten i nŒr det skulle pŒ samv¾r ble borte. Mors fors¿k pŒ Œ sverte far var sŒledes et  strŒmanns argument, der mors adferd  var projisert over pŒ far, hvorpŒ far  kritiseres for denne ÓadferdÓ!

 

Hva gj¿r man?

 

En slik dynamikk er det nesten umulig Œ forsvare seg mot fordi  det lett tolkes som at man ikke har evne til Œ innr¿mme egne feil! Problemet er at det som kan se ut som en personlig feil ikke er det! Man pŒtvinges en feil man beviselig ikke har, for at tilh¿rernes  oppfattelse av virkeligheten skal fortsette Œ v¾re  sŒ enkel de vil den skal v¾re! Forskning har vist at :

 

When faced with a complex decision, people tend to accept the status quo, as reflected in the old adage, ÒWhen in doubt, do nothingÓ

 

Dette f¿rer samtidig til at  man gj¿r flere feilvurderinger, for som Flemming & al. (2000) skriver:

 

Our results show that participants are more likely to accept the status quo when faced with difficult choices, leading to more errors.

 

Med andre ord, nŒr settingen blir komplisert, forholder man seg til det enkle, noe som f¿rer til at man oftere gj¿r gale beslutninger. Er det noe som blir komplisert, sŒ er det Œ forklare at strŒmannsargumenter er usanne, for da mŒ man  ta i bruk sannheten, og den er aldri svart/hvit!

 

I praksis fŒr man ikke anledning til Œ renvaske seg. Dommeren  velger den enkle forstŒelsen og tiden er for kort til  sannhetens utredninger!

 

 

En psykologisk felle

 

Slikt skaper frustrasjon for den som utsettes for strŒmannsargumentasjon. Ved Œ  motsi strŒmanns argumentasjonen gŒr man egentlig i en psykologisk felle.

 

-       Aksepterer man det man anklages for, eller resignerer, sŒ  bekreftes  anklagen

-       Benekter man det usanne man anklages for, kritiseres man for ikke ha  evne til Œ innr¿mme egne feil og ender dermed med en Óbenektende fasadeÓ, hvilket tolkes som en bekreftelse av anklagen!!

-       Det psykologiske paradoks blir at mens avsender av en slik strŒmannsargumentasjon ikke beh¿ver dokumentere sine pŒstander, sŒ ford¿mmes offeret for Œ pr¿ve dokumentere at anklagene er usanne. Ingen vil nemlig h¿re offerets forklaring, man tar det for gitt at anklagen (halvsannheten) er sann.

-       Det ÓgenialeÓ i en slik manipulasjon er et fokus  blir pŒ offeret som i sin frustrasjon over Œ bli l¿yet om  faktisk kan fremstŒ aggressivt i fors¿ket pŒ Œ renvaske seg. Den frustrasjon tolkes sŒ som ÓbevisÓ pŒ at  personen  var slik det usant ble pŒstŒtt.

o   Et eks. er om pŒstanden er at man er aggressiv og ikke klarer innse egne feil. Da vil den frustrasjon man opplever over slike l¿gner f¿re til at man nettopp  fremstŒr som aggressiv! Frustrasjon mistolkes som aggresjon. Denne typen dynamikk der offeret manipuleres til Œ vise den adferd det anklages for, kalles projektiv identifikasjon. En psykologisk forsvarsmekanisme typisk for narsissiser!

-       Ingen stiller sp¿rsmŒl ved den manglende dokumentasjonen for anklagen, man forventer ikke at noen kan v¾re sŒ l¿gnaktige og offeret for anklagene havner i en typisk cath-22 situasjon. Uansett hva de gj¿r  blir det feil.

 

Den beste mŒten Œ avsl¿re strŒmannsargumentasjon pŒ er Œ kreve  at anklager dokumenterer sine pŒstander. Uansett hvilke avledningsman¿vre  den som fremsetter strŒmannsargumenter kommer med, mŒ man stŒ knallhardt pŒ Œ kreve dokumentasjon. Fremsettes dokumentasjonÓ sŒ gŒ den etter i s¿mmene, for oftest viser det seg at  den til syvende og sist  har sitt utgangspunkt i narsissisten.

 

Dessverre  viser det seg at personligheter som  i stor grad bruker strŒmannsargumentasjon er utrolig sleipe og manipulative. De vrir seg som Œler, fremsetter  en uskyldighetens maske og trekker pŒ skuldrene  nŒr de anklages for  sine l¿gner. De gj¿r seg selv til ofre, sŒ typisk for narsissistisk/psykopatisk dynamikk!

 

 

UnngŒr Œ svare.

 

Mennesker som kronisk fremsetter strŒmannsargumentasjon er ofte  vel bevandret i denne dynamikk og  bruker en rekke triks for Œ unngŒ Œ svare for seg.

 

-       De  fremstŒr forbauset over at noen kan tro de lyver og blir aggressive

-       De pŒstŒr seg krenket av at noen stiller sp¿rsmŒl ved deres grandiose integritet

-       De skifter tema for Œ slippe ta ansvar

-       De later som om de ikke h¿rer  ditt krav om dokumentasjon

-       De ber deg vente for det er de som har ordet

-       De trekker seg fra diskusjonen nŒr de merker angsten stiger

-       De snur situasjonen pŒ hodet og konfronterer deg med at du ikke evner se dine egne feil, du er benektende. Selv har de ingen evne til Œ se sine egne feil.

-       De unnskylder seg med at de ikke har dokumentasjon der og da, men sikkert kan skaffe den..

-       De pŒstŒr andre kan bekrefte det for dem, og s¾rlig folk som er i deres makt, men ÓbeviseneÓ de bruker er ofte manipulerte mennesker eller institusjoner

 

At man ikke har de feil man anklages for blir oversett av omgivelsene, fordi omgivelsene  vil tolke det slik uansett, rett og slett fordi  normale mennesker ikke forventer at noen skal fremsette l¿gner om andre pŒ denne mŒten. Den som fremsetter strŒmanns argumentasjon  foretrekker at spillet skjer pŒ ÓbortebaneÓ, at fokus er pŒ offeret, fordi  nŒr de konfronteres med sin usanne anklage har de ikke   mulighet til Œ dokumentere l¿gnen. Forsvar av slike anklager er ogsŒ vanskelig om man ikke  har dybdekunnskap om  slike tankefeil og  om personligheter som bruker dem! Og hvem er vel sŒ bevandret i psykiatrien? I alle fall ikke dommere!

 

 

De hykler ikke en gang!

 

Et annet alvorlig element er nŒr man avsl¿rer slik argumentasjon som usann, og den som fremsetter den   fortsetter som om ingenting har hent!  En normal person som avsl¿res i en l¿gn vil bli flau og f¿ler skam. Den som hykler vet i det minste hvordan man skal oppf¿re seg! Komplisert blir det nŒr den som avsl¿res tvert imot pŒstŒr seg krenket! Logikken brister, virkeligheten snues pŒ hodet! De hykler ikke en gang! De tror virkelig at de er sŒ grandiose og ufeilbarlige som deres magiske tenkning  fŒr dem til Œ tro.

 

Psykolog Jan A. Andersen skriver i BT 5.5.2011:

 

-       ÇDu blir ikke krenket uten at du selv tillater detÈ, sa Eleanor Roosevelt. 


-       Det finnes ikke krenkende ord, bare mennesker som lar seg krenke.

-       Tenk om man hadde reagert som Sokrates, da en mann nektet Œ hilse pŒ ham: ÇDet er ikke meg imot at jeg er h¿fligere enn hamÈ. Sokrates lot seg ikke krenke.

 

F¿lelsen av Œ bli krenket er n¾rt knyttet til selvf¿lelse. Personer som kronisk fremsetter strŒmannsargumentasjon viser at de har en lav selvf¿lelse, de opplever lett Œ f¿le seg krenket av helt normale  hverdagslige utfordringer. Den narsissistiske sŒrbarhet ligger  bak. Paradoksalt nok tŒler de ingen negative utsagn om egne person, mens de ikke har noen sperrer for Œ lyve om andre, slik de gj¿r  gjennom strŒmannsargumentasjon.

 

For Œ si det slik Tollak B. Sirnes (1983) skrev i boken Ӂ sette de undertrykte friÓ nŒr han beskrev psykopaten:

 

Den som lyver og vet at han lyver

og vet at andre vet at han lyver, han er av det onde.

 

 

Vanskelig Πforsvare seg imot

 

Ofte er det umulig Œ forsvare seg imot slike pŒstander, fordi  den som utsettes for slikt nettopp vil  ta i bruk sannhet for Œ bevise sin uskyld. Og sannhet er ikke enten/eller, men bŒde/og. Sannhet er full av nyanser og kan ofte ikke  gis i sŒ enkle formuleringer som strŒmannsargumentasjon gj¿r.

 

 pŒstŒ noen har en adferd er enkelt, Œ bevise at det ikke er slik  er langt mer komplisert!

 

Det krever ofte bŒde tid til dokumentasjon og vilje og evne til Œ lytte og forstŒ. Utad er strŒmannsargumentasjon bare en pŒstand, men de bakenforliggende og underliggende Œrsaker til at noen fremsetter slike l¿gner, er sv¾rt kompliserte og fordrer kunnskap om avanserte psykologiske mekanismer for Œ bli forstŒtt! PŒ livets sene (i en rettsal) finnes sjelden slik kunksap.

 

 

Halvsannheter

 

Slik strŒmannsargumentasjon bestŒr ofte av  halvsannheter, der det kan v¾re  snev av sannhet. Oftest lar ikke den som fremsetter slik argumentasjon den andre  fŒ anledning til Œ fremlegge dokumentasjon som avsl¿rer usannhetene.  Da vil de jo blitt avsl¿rt! Argumenter som at man er benektende og ikke kan stŒ for det man har gjort er typisk, selv om man ikke har gjort eller har den adferden man anklages for. Tvert imot er det ofte anklager som har denne adferd.

 

Anklageren vil gj¿re alt for Œ hindre  at argumentene avsl¿res som de l¿gnene de er. Ofte slŒr anklager bare fast at slik er det og sŒ bytter man tema, slik at  denne verkebyll, dette negative  bildet av den andre blir hengende igjen i luften  hos tilh¿rerne. Det er som  en kreft man ikke blir kvitt.

 

StrŒmannsargumenter fŒr lyttere til Œ trekke feilaktige konklusjoner. Det er hele poenget med slike tankefeil. Oftest er det slik at  den konklusjonen som blir trukket er usann.  Det som er troverdig,  tŒler kritisk etterpr¿ving, mens det som kan virke troverdig  og hindres sannhetens kritiske blikk, ikke er troverdig. Oftest mangler premissene for Œ fullf¿re strŒmannsargumentasjons halvsannheter i den retning de gir inntrykk av Œ  peke. Ordtaket: ÓDet er ikke gull alt som glimrerÓ, er  typisk i sŒ mŒte.

 

Den som benekter slike  usanne pŒstander  blir plutselig sittende med ansvaret for Œ bevise sin uskyld! Bevisbyrden snues pŒ hodet! Sjelden  blir  den som fremsetter strŒmannsargumenter ansvarlig for Œ underbygge den. StrŒmannsargumentasjon kjennetegnes ikke av velbegrunnede og dokumenterte utsagn, men av  forenkling og stort antall. Tiden strekker ikke til. Ingen forventer at noen  sitter og konstruerer falske pŒstander for Œ sverte noen, s¾rlig ikke i en domstol og s¾rlig ikke i det tempo og det omfang slik narsissister gj¿r. Og enda f¾rre  kan forstŒ at alt til tider er l¿gn!  Det strider mot troen pŒ at verden er god!

 

Dessverre er det typisk for  denne typen personligheter Œ ha en fantasipreget og magisk forstŒelse av vikeligheten. Deres tenkning er preget  av behovet for reduksjon av egen angst, ikke  av sannheten.  Det er vel ikke noe sted det lyves mer enn i domstolene, og s¾rlig nŒr narsissistiske  advokater og deres klienter er til stede.

 

 

"En usann pŒstand kan oppfattes som sannhet,

bare den kan sirkulere lenge nok,

ved hjelp fra de som drar fordeler av den!"

 

Eksempler : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/stramanneks.pdf

Eksempler med falsk dokumentasjon: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/stramanneks2.pdf