Stråmannsargumentasjon og Projeksjon og personer som bruker slike primitive psykologiske forsvarsmekanismer

av Rune Fardal

Advokat Trine Birgit Rysst, Bergen

Rysst driver hovedsakelig med saker som går for lukkede dører, barnefordelingsaker, barnevern og psykisk helsevern (!) og lignende, der innhold er taushetsbelagt. Slik unngår hun kritiske blikk og avsløring på hva som skjer og hva hun gjør. Hun har omfattende kontaktnett i blant annet dommere, barnevern, meklerkontorer, politi, psykologer og andre knyttet til barn. Disse bruker hun til å skaffe seg informasjon, også taushetsbelagt informasjon. I et utall saker er det avslørt en ekstrem evne til å fremsette halvsannheter, uriktige og usanne påstander, og stråmanns argumentasjon. Gang på gang er det dokumentert at hun unnlater sende prosesskriv til motparten, men sender til domstolen. Ofte skjer dette når hun driver med et bakenforliggende spill der det er viktig at motparten ikke rekker reagere eller komme med innsigelser før det er for sent. Utallige er de ganger der opplysninger hun har sittet på lenge, først dukker opp i en hovedforhandling, selv om loven sier dette skal være fremlagt i god tid. Andre ganger påstår hun ikke ha fått prosesskriv, selv om de er levert hennes sekretær, og andre ganger kommer prosesskriv i retur, fordi hun har nektet motta dem (rekomandert). Slik driver hun er kynisk spill for å vinne. Typiske trekk som er godt dokumentert er ekstremt løgnaktighet og forvrengning av virkeligheten og blir hun avslørt, så kommer de samme usanne påstander like etterpå! Hun fremstår kyniske, med tydelige mangler på empati, mest opptatt på å vinne, blir stadig klubbet ned av dommere fordi hun stadig bryter inn og tar ordet når motparten snakker. Og særlig når det fremkommer opplysninger som avslører hennes adferd. Hun spiller typisk på offerrollen og "Kan ikke frostå, hvorfor noen ikke skulle tro det hun påstår".

Live Berir Kvernes Befring (Tidl. Khadoor) Senere avsatt som barnevernleder. I 2013 saksbehandler i Kvam Barnevern Bor i Samnanger og var også en bakspiller da barnevernet i Samnanger til store protester fra innbyggerne uten grunn fjernet 2 barn fra sin familie der. SE FAKKELTOG

Det fremgår også av prosesskrivet fra Rysst at mor så bruker dette konstruerte stråmannsargument for igjen å nekte barna samvær. Rysst sin påstand om at: ”…. far ikke mestrer å sette seg inn i barnas situasjon” blir bare så alt for tydelig en projeksjon av mors adferd. I typisk stil legger adv. Rysst uten videre til at mor : ” får støtte av barneverntjenesten som mener det er risiko for at barna vil bli alvorlig skadelidende dersom de har samvær med sin far på det nåværende tidspunkt”.

Som enhver rasjonell person kan se, gir ikke brevet fra barnevernet støtte for en slik forståelse. Adv. Rysst tillegger i realiteten barnevernet en holdning de ikke har (stråmannsargumentasjon) for deretter bruke denne mot far! På dette tidspunkt har ikke far unnlatt forholde seg til barnevernet slik Rysst påstår, han har ikke motatt noe brev som oppfordrer til å ikke møte barna på skolen. Og det er nettopp her vi ser motivet for å be barnevernet skrive dette brevet til Rysst. Konstruere noe som kan brukes mot far. Legg merke til påstanden om at "Barnevernstjenesten deler mors syn på at det er skadelig for barna og oppleve så høyt konfliktnivå....". Mors syn er med andre ord formidlet til barnevernet i forkant av brevet, hvorpå mor gjennom adv. Rysst produserer falske påstander og dermed nettopp bidrar til økt konflikt. Økt konflikt følger også av mors sabotering av samvær, til tross for at barnevernet skriver i annet brev at samvær bør gå som normalt for ikke å eskalere barnets probleme i en allerede vanskelig situajsonr. Som man ser projiserer mor og Rysst dette ansvar over på far.

Kan Rysst ha problemer med å forholde seg rasjonelt til virkeligheten? Dette er magisk tenkning og fantasi på høyt nivå. Risikoen barnevernet nevner handler om barn i langvarige konflikter, der barna ikke får støtte til å håndtere konflikten. Noe de ikke fikk hos sin mor, som benektet både problemer hos seg selv og overgrepene barna beskrev. Anklagene mot far er derfor projeksjoner av mors egne problemer.

Når far prøver hjelpe barna blir han sabotert! Med andre ord, er det mor som bryter mot barnevernets beskrivelser. Situasjonen blir beste narsissistiske dynamikk snudd på hodet. I tillegg er det åpenbart mor skaper konflikt ved å nekte barna samvær med far! Eller for å sitere faglitteraturen – intet er så konfliktdrivende som å hindre barnet kontakt med den andre forelder (Thuen 2004)! Med andre ord, far ansvarliggjøres for en konflikt mor skaper. Igjen, dette er projeksjon! (begynner bli mange av dem fra adv. Rysst)

Dette er et konkret eksempel av 100 vis, fra adv. Rysst sine prosesskriv de siste 12 år. Det interessante er jo at hun ikke blir avslørt og dømt i domstolene? Hvor er dommerne? Hvor mange barn skal hun få ødelegge før en domstol setter en stopper for disse åpenbare brudd på både norsk lov og advokaters etiske prinsipper?

Videre får hun brev fra offentlige etater hun samarbeider med oversendt på fax, mens brevet senere sendes i post til motpart. Dermed får hun informasjon lenge før motparten. Ekstremt manipulativ. Når hun avsløres spiller hun offer.

I de tilfeller der avsløringene av hennes løgner blir for omfattende unnlater hun ganske enkelt besvare dem og fremsetter heller nye stråmannsargumenter, slik hun gjorde i en sak i 2006 der hun ble konfontert med over 60 løgner hun hadde fremsatt : ”Innledningsvis bemerkes det at de anførsler som er påberopt [bla. over 60 konkrete løgner fra Rysst] av saksøker i henholdsvis stevning og prosesskriv er så omfatende i et så stort antall at det er vanskelig for saksøkte å kommentere og korrigere i detalj i et tilsvar”. Så enkelt unngår hun å måtte svare for seg, og domstolene lar henne slippe unna.

År 2000, mor går til sak og krever omsorgen for det eldste barnet.

År 2002, mor går igjen til sak og krever omsorgen for det eldste barnet.

2003, Far anker til lagmannsretten

2006, Far går til sak for omsorg da barna fremviser betydelige problemer hos mor(BUP, BV med mer).

Dokumenterbar sannhet: Mens mor som vist over og under fremsetter stråmannsargumentasjon og løgner mot far i form av usanne og udokumenterte påstander, er mors bekymring, fars holdning til mor! Og det Rysst viser til er fars dokumentasjon av mors adferd og løgner og de konsekvenser de har for barna. Dette bekymrer mor! Igjen avsløres mors projeksjon av sin egen negative holdning til far. Alle de stråmannsargumenter og projeksjoner Rysst fremsetter på vegne av mor er et åpenbart utrykk for mors negative holdning til far. Dette projiseres så over på far og fremstiles som fars holdning til mor! Igjen ser vi projketiv identifikasjon i praksis. Mor projiserer via Rysst egen adferd over på far, klandrer deretter far for å ha slik adferd, hvorpå far reagerer på de usanne påstander. Dermed anklages far for ikke evne se egne feil og mangler!!Denne typen adferd i denne kvantitet finer man bare ved personlighetsforstyrrede menesker og særlig ved borderline/narsissistisk/psykopatiske personligheter. Igjen avsløres mors lave terskler for krenkelse, men ingen begrensning i å krenke far! Når far dokumenterer at mor lyver opplever mor det som en krenkelse, med andre ord, hun tror virkelig det er far som er slik og ikke henne selv. Man kan ikke unngå å se likheten med faglitteraturens beskrivelser: Rothchild (1984):13) : "The fear of humiliation, the pleasure in sadistically humiliating others, are important clinical features of narcissistic personalitydisorders". Dommen: Mor får omsorgen for begge barna. Lagmannsretten forstår ikke hvorfor det eldste barnet som i flere år har sagt det ville bo med far, plutselig rett før rettsaken uttalte til barnevernet at det ville bo med mor. Frem til da hadde barnet klart gitt utrykk for at det ville bo med sin far. Da krevde mor at barnet skulle høres på nytt. Barnevenret i Kvam sendte da en av sine "konsulenter" xxx for å snakke med barnet hos mor. Da sier barnet plutselig at det vil bo med mor!! Dommerne la barnas siste mening til grunn, og de ble boende hos mor. Samme dag dommen er datert smugler det eldste barnet ut et brev til far der det beskriver hvordan mor truet det med å begå selvmord, derfor måtte det si at det ville bo med mor. Barnet skriver også at det vil bo med sin far. Ved første samvær nektet det eldste barnet dra tilbake til mor, og ble etter det boende med far! Her er brevet fra barnet etter at lagmansretten nektet høre på barnet ->

Far anker kjennelsen til tingreten, men der påstår tingrettsdommer Ronny Bølgen ved Nordhordland tingrett følgende: Da far konfronterer dommeren med fakta i saken får han klar beskjed fra dommer Bølgen: "Jeg vil ikke høre hva du har å si!. Far anker saken til lagmansretten, men den nektes fremmet. Han anker til høyesterett men også de nekter fremme saken. Samværs sabotasjen har nå kommet opp i følgende pr. 1.4.2013. Dette er hva tingrettsdomer Ronny Bølgen kaler "noen tilfeller" : Som Bølgen selv sier... han har arbeidet med dette i over 20 år og vet mye om dette!

Professor Sirnes om psykopater:

Sjøgren (2011s.483-490) Barnets rett til familieliv Barnets rett til familieliv og til å beholde identitet har ikke vært i fokus for barnevernet, domstolene eller kontrollmyndighetene i de herr beskreven saker. Barnets lovlige og menneskelige rett til familieliv og til å beholde identitet kan oppsummert sies å ha vært et ikke-tema. Fedre og mødre som avskiller sitt barn fra den andre forelder har noe felles. Det handler om voksne som ikke kan skille sine egne behov fra barnets behov. Det er en selvfølgelighet for de aller fleste foreldre at deres barn trenger både sin mor og sin far og kontakt med sine ulike familienettverk for at barnet skal ha det bra. Den forelder som opptrer slik at barnet/barna i forbindelse med de voksnes skilsmisse, også skilles fra den andre forelder og denne forelders nettverk, fremviser sviktende foreldreevne. Det handler som oftest om en form for empatiforstyrrelse hos den voksne, en forstyrrelse som ofte ikke oppfattes av omgivelsene. De ulike ledere som har med familien å gjøre får ofte et meget positivt utrykk av denne forelder. Denne forelder har ofte en spesiell sosial evne; han eller hun vet hvordan de skal gi et godt inntrykk, blant annet gjennom en hjelp søkende holdning. Hjelperne oppfatter ikke at denne forelder bruker barnet for egne formål og behov, siden det som verbalt uttales er det motsatte. Denne forelder snakker ofte negativt om den andre, og påstår for eksempel at denne forelder opptrer ut ifra egne behov, ikke forstår barnet eller feilbehandler barnet, og at han eller hun derfor behøver beskytte barnet fra denne forelder .[Projeksjon] At det er denne forelder som sier de beskytter barnet, som bruker barnet som våpen for å fjerne den andre forelder av barets liv, blir ikke synlig for dem som har til oppgave å fatte beslutninger og ta affære for barnets beste. De kan således, akkurat som barnet som avskilles, også bli manipulerte av den separerende forelder. Fedre og mødre med barn som separeres fra dem, har, så langt jeg har kunnet se, også noe felles. De har da familien levde sammen tatt stort ansvar, vært hyggelige og hjelpsomme, kanskje til og med en tanke ”dumsnille”, for å få familielivet til å fungere uten alt for mye rot og bråk, de har således ofte vært ettergivende og tilpasset seg etter en mer kontrollerende livs partner. De har i de fleste tilfeller blitt tatt på sengen av den andre forelders plutselige og bestemte opptreden med separering av barna. Den forelder som barnet separeres fra, har ofte hatt barnevernets saksbehandlere mot seg. Han eller hun har vært hjelpeløs og blitt mer og mer fortvilet. Det lukter nederlag for denne forelder. Det som skjer og som best kan beskrives som voksenmobbing fortsetter. Den for barnet separerte og fremmedgjorte forelder blir enten utslettet, passivisert, går i depresjon eller fortsetter fekte hjelpeløst og hevde barnets rett til begge sine foreldre i rettslige prosesser, som drar ut, ofte over flere år, over tid. Det som ofte skjer er at barnevern, forvaltningsdomstoler, vanlige domstoler og kontrollorgan, oppfatter den slik sett svekkede og for barnet fremmedgjorte forelder som mindre egnet og resonerer som så at da var jo separasjonen nødvendig. Og kan opprettholdes – og sies være forenlig med barnets beste – dog uten at dette defineres. Dette gjelder også når separasjonen av barnet, fra en av barnet avholdte forelder, skjer i form av en kompromissløs støtte til den separerende forelder, eller i form av støtte til fremmende, av barnevernet utvalgte fosterforeldre. Barnet som skilles fra sin egen forelder og tar avstand fra denne forelder er aldri skyld i det som skjer. Den forelder/foreldrepart som opptrer som om barnet/barna ikke behøver den andre forelder, opptrer ut i fra egne behov og egne interesser. Denne forelder/foreldrepart formidler sine bilder av den andre forelder til barnet, som barnet ikke kan beskytte seg mot, ved at denne forelder knytter barnet til seg og gjør barnet avhengig av seg selv. Det skapes dermed en avhengighet og en frykt ved at barnet holdes adskilt fra naturlig hverdagskontakt med den andre forelder og ikke får muligheter til ut ifra egne erfaringer korrigere de negative bilder. Dette skader barnets identitet. Barnets menneskerett til å beholde sin identitet krenkes. Den forelder som har hatt behov av egen kontroll med barnet og ofte egenmaktig bortført barnet, eller aktivt motarbeidet barnets kontakt med den andre forelder, har gjennom sin adferd skapt samarbeidsproblem. For utenforstående ser det ofte ut som om det er begge foreldre som skaper denne konflikt som initieres på denne måten. I de fleste saker har det blitt flere, lange og dyre prosesser i ulike domstoler – forhold som ikke på noe vis er forenlig med barnets beste. Ofte har den forelder som har separert barnet fra den andre forelder, gjennom å bortforklare eller beholde barnet, fått barnevernets sympati og støtte. Denne forelder har fått fortsette ha barnet boende hos seg. Denne forelder har også blitt tillatt ha fullstendig kontroll over barnets kontakt med den andre forelder, iblant under antagelsen av at denne forelder ”beskytter” barnet mot den andre forelder. Det som kalles foreldrenes umulighet til å samarbeide har blitt begrunnelse for å gi den ene forelder, som handler ut ifra egne behov og vilkårlig separert barnet fra den andre forelder, omsorg alene. Barnevernet har gitt sin støtte til den forelder/fosterforelder som uten saklig grunn anklager den andre forelder for overgrep eller psykisk forstyrrelse. Den forelder som har separert barnet og kommet med ubegrunnede anklager har også fått andre myndigheters støtte for å fullføre separasjonen. Den praksis som utvikles kan oppsummeres slik: Å fortsette gjøre feil fremstår etter en tid å blir det riktige.