Projeksjon og
Projektiv Identifikasjon
Projektiv Identifikasjon
av Rune Fardal
25.11.2012
oppdatert 31.12.2012
|
Projeksjon og
Projektiv Identifikasjon |
av Rune Fardal 25.11.2012 oppdatert 31.12.2012 |
|
Å forstå forskjellen på de psykologiske forsvarsmekanismene Projeksjon og Projektiv Identifikasjon er helt nødvendig for å avsløre komplisert manipulasjon. - Har du opplevd å bli beskyldt for en adferd eller holdning du ikke har, men som den som beskylder deg har? - Har du opplevd at din motpart utgir seg for å ha din positive adferd, mens de egentlig har en stikk motsatt adferd? Da har du antagelig vært utsatt for disse avanserte psykologiske forsvarsmekanismer. Typisk er å bli beskyldt for å være voldelig, deretter reagerer man kraftig på de falske påstander, hvorpå omgivelsene oppfatter slik frustrasjon som aggresjon. Ingen sjekker eller forstår hva som skjer og man blir fordømt! Virkeligheten blir snudd fullstendig på hodet. Hvordan kan dette skje? Hvilke mekanismer er i gang? Hvorfor forventes det at man etter grove usanne påstander ikke skal reagere i det hele tatt? Hvorfor forventer omgivelsene at man skal være blottet for emosjoner og normale affekter? Hvorfor blir man kritisert for å å vise helt normal reaksjon? Hvorfor lar man seg så lett lure av dette? Hvorfor vil ikke omgivelsene se bevisene som dokumenterer at de blir manipulert? Hva om man ikke reagerer og ikke fremviser noen emosjoner i det hele tatt? Hvorfor må man ha psykopatens emosjonelle fravær for å unngå å bli kritisert? Dette er noe av den mest kompliserte psykologi i aksjon! HVORDAN KOMMUNISERER DETTE BARNET? Jo, med projektiv identifikasjon.Stikkordet er projektiv identifikasjon og den dynamikk rundt projeksjon, splitting og introjeksjon som styrer den. Ideen rundt projeksjon er beskrevet allerede av Fereczi (1909) i artikkelen "Introjection and transference". Også Freud brukte disse begrep i flere artikler fra 1920 til 1930. Projektiv identifikasjon ble brukt av Weiss (1925) i forklaringen av seksuelle objektvalg. Klein (1932) refererer til Weis artikkel. I 1945 nevnte Brierley begrepet i sin artikkel (s.96) om metapsykologi. I 1946, i "Notes on some schizoid mechanisms" snakket Melanie Klein om identifikasjon gjennom projekjson og endret i 1952 dette til projektiv identifikasjon. Kleins ide var at den indre verden er dannet av representasjoner av tidlige barndomsrelasjoner, og står under innflytelse av indre fantasier (Bateman & Holmes, 1995, s. 10). Dette betyr at vår virkelighetsoppfatning bygger på vår oppfatning av relasjoner til viktige andre. Alt hun skrev i 1946 var : "I have reffered to the weakening and impoverishment of the ego resulting from excessive splitting and projective identification" (s.104). Først i 1952 utgaven av denne artikkelen definerte hun begrepet: "Much of the hatred against parts of the self is now directed towards the mother. This leads to a paticular form of identification which establishes the prototype of an aggressive object relation. I suggest for these processes the term "projective identification"" (Spillus, 2012:27) Klein snakker om at subjektets identifikasjon med egne trekk skjer ved at de tillegges andre (objektet) og at man derigjennom blir dem bevisste. Spedbarnet var ikke sin adferd bevisst, men ble den bevisst gjennom observasjonen av morens reaksjon på denne adferd. Morens reaksjon formet dermed spedbarnets relasjon til moren og til verden som så.
Gjennom dette ligger grunnlaget for omsorgspersonens betydning for barnets utvikling.
I hennes formulering var dette en intrapsykisk prosess, en indre prosess i motsetning til en interpsykisk prosess, mellom personer i en relasjon. Det er bla. en forsvarsmekanisme : Uakseptable deler av subjektets selv (den som projiserer) blir ubevist avspaltet i dennes fantasi og projisert over på en fantasi-represenatsjon av objektet, enten for å unngå å bli forlatt, eller i et forsøk på å vinne kontroll over og dominere dette (Klein, 1946). En form for narsissistisk sammensmeltning mellom subjektet og objektet. Selvet, kan vi enkelt beskrive som vår egen bevisste og ubevisste opplevelse av hvem vi er, vår identitet og personlighet. Selvet er en kognitiv struktur der adferd er organisert og som utvikler seg med alder og modning : * Spedbarns emosjoner kontrolerer deres adferd. 3-4 åringer tror alle har de samme emosjoner om samme ting. De klarer ikke se at det kan være to følelser om samme ting. Små barn beskriver seg ved deres fysiske karateristikker, typisk adferd eller materielle eiendeler. De beskriver seg hvordan de synes de burde være, negative og positive trekk kan ikke eksistere samtidig. De er ikke i stand til å være selvkritiske og selv om de er obs på det vil de aldri akseptere negative beskrivelser fra andre. Barn på 6 år kan kritisere andre men ikke seg selv. Impulsivitet preger denne periode. Tilknytning er viktig i de første år. Fra 3-5 år utforskes omgivelsene og hvilke adferd som er god og dårlig. * Litt eldre barn beskriver seg i termer av deres sosiale omgivelser. De svinger mellom å beskrive seg i neagtive og positive termer. Ved 8 års alder begynner barn internalisere skam og bli selvkritiske. I sen barndom begynner de anta at emosjoner forårsakes av andre. Ungdoms beskrivelser av egne emosjoner dekker over egne negative emosjoner. Ungdom engasjerer seg med jevnaldrende. * Ungdom og voksne beskriver seg ut i fra motiver, mål og tro. Voksne beskriver sin adferd i en kontekst. Ungdom synes akseptere negative beskitvelser og kritikk veldig lett. Voksenlivet preges av lang tis partnerskap. (Mays 2012) Aspektet med å kontrollere objektet med deler av det projiserte selvet er tydelig i barnets fantasi om å ha almektige hjelpere som det styrer med magiske evner (Olsen, 2002:620). Indre selv-representasjoner er fastlåste, ubevisste og projiseres inn i andre i form av forventninger og tolkninger av deres adferd. Ved projeksjon og projektiv identifikasjon er det minst 2 deltagere eller objekt/subjekt representasjoner (fantsikonstruksjoner av en person, ide, objekt eller seg selv). Subjektet som projiserer ut og objekt-representasjonen som projeksjonen er rettet mot. Subjektet vil alltid være reelt, mens objektet kan være en objekt-presentasjon, et fantasiskapt bilde av et objekt. Subjektet bærer et materiale (del av subjektets selv) som vanligvis skaper angst, eller som man av andre årsaker ikke kan akseptere ved seg selv, men dette kan også være materiale av positiv karakter når man vil beskytte dette mot egne negative elementer. Det er dette som projiseres ut fordi det ubevisst skaper angst, udefinert angst, selv om subjektet ikke er trekket bevisst. Ved projeksjon går materialet en veg, fra subjektet til objektet. Ved introjeksjon går materiale fra objektrepresentasjonen til subjektet. Objektet behøver ikke nødvandigvis være tilstede. Ved projektiv identifikasjon går materialet først fra subjektet til objektrepresentasjonen, deretter bearbeides dette i objektet (objektet reagerer på dette) før en objekt-bearbeidet utgave av materialet returneres tilbake til subjektet.
Noen begreperbeskriver psykens oppbygning av indre strukturer som gjenspeiler personens ytre relasjonserfaringer. Indre representasjon er mentale konstruksjoner (Akhtar, 2009). Disse styrer personens persepsjon, tenkning, følelser og atferd i møte med nye opplevelser. Indre representasjon innebærer at opprinnelig ytre relasjoner, i omarbeidet form, eksisterer som indre relasjoner. Det indre består av selv- og objektrepresentasjoner, med relasjoner mellom dem (Igra, 2002). Objektrelasjoner er ubevisste forestillinger om dynamikken mellom eget selv, og ytre objekter (Gullestad & Killingmo, 2005). Det er indre representasjoner av selv og andre (objekter) med assosierte affekter og hvordan disse strukturer så influerer på forholdet med selvet og andre (Masterson, 2004:24). Som følge av feil i utviklingen er den vesentligste forskjell mellom de med personlighetsforstyrrelse og normale, at de med en forstyrrelse ikke har hele objektrelasjoner. Det vil si at deres indre representasjoner av dem selv og andre er splittet i 2 delenheter. Hver delenhet har en veldig ekstrem, urealistisk og ensidig syn på eget selv og en tilsvarend ensidig ekstremt syn på objektet. Rigiditet preger slike mennesker. Disse delrepresentasjonene er ikke integrerte og derfor ikke hele. For narsissister preges ego-funksjonene av : dårlig realitetspersepsjon, dårlig impulskontroll, lav frustrasjonstolleranse, uklare ego grenser. Forsvaret preges av : splitting, benektelse, unnvikelse, utagering, klebring, projeksjon, projekstiv identifikasjon. Objekt er her den ytre mottaker av projeksjonen. Det er selvets motpart i relasjonen. Subjekt er her avsender av projeksjonen. Objekt-representasjoner er subjektets fantasibilde av objektet. Altså ikke objektet som så, men en forestilling en «ser inne i seg», en mental konstruksjon i subjektet av hvordan objektet oppfattes. En oppfatning preget av egne behov. For å gjenkjenne et objekt må man ha en indre representasjon av objektets utseende og innhold. Dette er mentalt tilgjengelig, selv om objektete ikke er til stede. En slik objektrepresentasjon kan være realitetsforankret og den kan være fantasiforankret. Hos personlighetsforstyrrede er den ofte i stor grad fantasiforankret, knyttet til forsvar og dekning av egne behov. Andre blir ikke oppfattet slik de faktisk er, men slik de helst bør være for ikke å utgjøre en trussel mot et indre ødelagt fragmentert selv. Selv-representasjoner er subjektets mentale bilde av seg selv. Hos normale er dette mer realitetsbegrunnet, mens det hod forstyrrede er fantasipreget. Ideal-objekt er den idealiserte del av en objekt-representasjon. Slik subjektet gjerne vil at objektet skal fremstå. Selv-objekt Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet meneske, et dyr, en ting, en kulturformasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meninsgfullt selv (Sigmund Karterud). Eller for å so det som Skårderud (2002:198): "Selvobjektene er for selvet hva oksygen er for kroppen. Når det er der tenker vi lite over det, når det ikke er der blir vi ødelagt. Vi kan ikke klare os uten. Psykisk helse er knytte til evnen til å omgi seg med et modent og nærende miljø av selvobjekter". Selvobjekter er ikke en person, men en funksjon. Rent fysisk snakker vi om noen eller noe i den ytre verden som tjener selvets opprettholdelse. Det handler om et intrapsykisk fenomen for å tillegge en følelsesmessig betydning til et fenomen. Foreldre er de første selvobjekter for barnet. Når barnet blir den voksnes selvobjekt kan det bety at barnet kommer i skyggen av foreldrenes behov. Barnet blir forelderens narsissistiske investering i seg selv. Introjekt Dette er setninger eller leverregler, internaliserte oppfatninger, mentale representasjoner, indre arbeidsmodeller, kognitive skjema. Egostyrke - evne til å utsette behovstilfredstillelse - evne til å utholde frustrasjon - evne til å planlegge og gjennomføre fremtidige mål - evne til å forholde seg til avtaler - evne til å skile mellom seg slev g andre - evne til å ta ansvar for egne handlinger - modent forsvar - evne til realitetsvurdering - stabil identitet Identifikasjons-prosessenIdentifisering vil si at en person på grunn av følelsesmessig tilknytning til et annet menneske, eller en ide (objektrepresentasjon) om et annet menneske, mer eller mindre «setter seg i den andres sted», og ubevisst synes å anta tanker, følelser og handlinger etter den andres forbilde.
(SNL) I det ghele tatt evne til å leve seg inn i det man identifiserer seg med.
Et barn har behov for å identifisere seg positivt med sine omsorgspersoner og miljø for å utvikles normalt. Et barn som tvinges identifisere seg med en syk omsorgsperson, vil selv utvikle sykelighet. I denne sammenheng (projektiv identifikasjon) er dette "noe" ofte et trekk ved den som projiserer (positivt eller negativt). Å identifisere seg med det projiserte materiale (adferdstrekk) vil si at man gjenkjenner trekket i seg selv (i objektet) eller i den som projiserer (subjektet). Man tar stilling til om trekket skal aksepteres eller forkastes. Små barn har få valgmuligheter til slik utvelgelse, de er avhengig av det de får. Det kan også være at man manipuleres til å identifisere seg med det projiserte materiale. Et barn som vokser opp med en narsissistisk forelder tvinges identifisere seg med denne for å overleve. I denne identifikasjonsprosessen opplever man ofte at det projiserte materiale er noe man ikke kan identifisere seg med, man avviser og reagerer på å bli tillagt et slikt trekk eller adferd som subjektet søker projisere over på en. Måten det projiserte materiale blir mottatt av objektet, om det aksepteres eller avvises, blir styrende for relasjonens videre dynamikk og barnets utvikingskvalitet. For et barn er det ikke mulig motstå et slikt press fra en narsissistisk forelder. Det formes i en avvikende virkelighetsfortsåelse. Ofte kommer slikt materiale i form av forventninger, disse kan avvises eller søkes innfridd. Ved avvisning oppstår konflikt, fordi for avsender er slikt projisert materiale ved projektiv identifikasjon ubevisst (fortrengt, benektet) og subjektet identifiserer seg derfor ikke med dette materiale, og dersom mottaker ikke identifiserer seg med det projiserte materiale vil det også der bli avvist. Eks. er om subjektet bryter avtaler, (noe som er angstfremmende og dermed fortrenges til det ubevisste) og så påstår (projiserer) at objektet bryter avtaler, mens objektet kan dokumentere at avtaler ikke er brutt, så vil det utløse konflikt. Kjernen i en slik konflikt er subjektets problemer med å identifisere seg med sine egen adferdstrekk (her avtalebrudd). Disse opplever subjektet ubevisst som negative for eget Selv og de opplever dem som tilhørende objektet gjennom projktiv identifikasjon! Da vil subjektets psykologiske forsvar avvise disse som et trekk ved eget selv. Resultat : aggresjon som projiseres på subjektet. Freud skilte mellom flere ulike typer identifisering, som hysterisk og narsissistisk. Andre forfattere beskrev andre former (Sandler 1987:10). Identifikasjon skiller seg fra imitasjon, som er en frivillig og bevisst tilstand. To typer identifikasjon er beskrevet. - Primær identifikasjon relaterer til tilstanden før faste grenser mellom selvet og objektet er etablert (spedbarnet). Spedbarnets manglende evne til å skille mellom seg selv og andre. I denne fase adopterer barnet ubevisst den voksnes karateristikker. I forbindelse med psykopatologi er dette beskrevet som en regressiv tilstand. - Sekundær identifikasjon er en tilstand der grensene for eget selv ikke er visket ut, men subjektet kroppslig gjøres i en selvrepresentasjon av objektet. Primitiv forsvarVirkelighetens persepsjon forstyrres. Når det som skaper angst i en person fortrenges til det ubevisste slik vi ser det ved projektiv identifikasjon, da er behovet for angstreduksjon av sykelig karakter. Det modne forsvar har sviktet og brutt sammen. Forsvaret var allerede betydelig svekket. I denne problematikk skjer da også slike projeksjoner ubevisst. Subjektet opplever ikke at de selv bryter avtaler, uansett hvor mye det kan dokumenteres at de faktisk gjør det. Det er projisert ut, det blir benektet. Brevin (2003) beskriver denne angst problematikk. Han mener det finnes (minst) to forskjellige hukommelsessystemer relatert til mental organisering av overveldende opplevelser.
HistoriskBorch & al. (1987:10) skriver at "Projektiv identifikasjon er en intrapsykisk og interpsykisk prosess som omfatter splitting, projeksjon og identifikasjon". En person spalter av en del av eget selv (fantasier, introjekter, egostistander og andre psykiske kvaiteter), projiserer det inn i et ytre objekt, og identifiserer seg samtidig med deler av objektet som blir en "kontainer" (Bion, 1977) for den avspaltede del av selvet. Objektet kan da betraktes som en forlengelse av selvet (uklare grenser). Narcissusmyten henspeiler også på denne grenseproblematikk. Den henspeiler ikke på at det er galt å elske seg selv som mange tror. Narsissistens problem er at han/hun ved ikke å gjenkjenne sitt eget speilbilde, ikke har noen oppfatning om forskjellen mellom seg selv og andre.Dette er egoavgrensningens problem for slike. Objektet blir enten idealisert eller devaluert avhengig av den følelsesmessige kvalitet i det projiserte. Følgene av en slik mekanisme blir at objektet ikke betraktes som idealisert/devaluert ut fra objektets egne kvaliteter, fordi det ubevisst blir sett på som en del av subjektets selv. "Eiendomsretten" til "mitt" objekt kjennetegner mange parforhold. Kontrollbehovet blir hos noen sykelig. Fantasier og redsler for objekt tap kan medføre at projektiv identifikasjon blir brukt for å oppnå kontroll over objektet.(Egentlig kontroll over det projiserte materiale i objekt-representasjonen). Det vi ser er en identitetsforstyrelse. Skillet mellom eget selv og den andre (objektet) er diffust. En svært skadelig setting for barn å vokse opp med, med mye dobbeltkommunikasjon barnet ikke har forutsetninger for å mestre og dermed selv utvikler sykelige strategier for å håndtere.
Slike subjekt kan ofte beskrive at objektet har "makt" over subjektet, at det føler seg "kontrollert". For omgivelsene kan dette oppfattes som kontrollerende adferd fra objektet, mens det egentlig er snakk om projektiv identifikasjon fra subjektet. Subjektet identifiserer seg med sit eget projiserte makt/kontrollmateriale som er projisert over i objektet. Typisk er at ingen har observert slik kontrollerende adferd fra objektets side. Subjektet føler seg kontrollert gjennom at det kjenner igjen sitt eget projiserte materiale, det kjenner igjen sitt eget behov for kontroll med objektet, som hos dem selv er fortrengt. Broch & al. (1987:110) beskriver det typiske at subjektets avhengighet vil føre til frustrasjon når objektet avviker fra projeksjonen. Og nettopp her slår kontrollbehovet inn. Subjektet må holde styr på objektet, som gjennom projektiv identifikasjon bærer mange av subjektets identitetsbærende enheter. Subjektet klarer ikke ta ansvar for sine egne angstfremmende trekk. I realiteten vil ikke objektet identifisere seg med det projiserte materiale. Dette er fremmed, det tilhører subjektet, det søkes støtt ut og avvist. Dette fører til frustrasjon i subjektet. Et typisk eksempel her er moren som projiserte sin egen uforutsigbarhet over på barnet, ved stadig bytte om på samværstidspunktene. Når barnet så reagerte på dette med regresjon stanset far denne stadige bytting av samværstidspunkt. Dette opplevde mor så som svært "frustrerende". Hvorfor? Jo fordi mor identifiserte seg med barnets opplevelse av uforutsigbarhet. Hun kjente den igjen i seg selv (ubevisst). En slik uforutsigbarhet opplevde mor som truende, og ble følgelig projisert ut på barnet. Når uforutsigbarheten forsvinner for barnet, hvem skal da mor identifisere seg med? Ikke rart det ble "skremmende"! I barnet kunne mor identifisere seg med sin egen fortrengte og ubevisste uforutsigbarhet! Men uten barnet som kontainer for denne uforutsigbarhet, synes det som om denne truer med å bli bevisst i mor. Hvilket forsvar utløser det? Jo narsissistisk raseri, som selvfølgelig rettes mot far.
Yttetrligere et eksempel er det man ofte ser ved skilsmisser fra slike narsissistiske personeligheter. Der man gjennom samliv opplever en idealisering. Så ved skilsmisse blir man plutselig devaluert til psykopat over natten, ofte samtidig med direkte signaler om den "gamle" idealisering. Utallige er de fedre som ved skilsmssse plutselig blir anklaget for å være overgripere i en slik dynamikk. Falske påstander som utrykk for projeksjon av aggresjon fra deres expartner. I boken til Brattholdm fra 2008 beskriver tidligere lagmann Lange Nielsen 30 justismord nettopp der fedre anklages og dømmes for overgrep, men som Lange Nielsen senere får den frifunnet for. Dessverre ser man sjedlen at fagfolk fremviser kunnskap om denne typen dynamikk. Det er kanskje ikke så rart at slike personer ikke finner ut av sin angst, sin depressive lidelse. Det er ikke rart at de blir kroniske brukere av psykofarmaka, de selv og deres leger forstår sjelden den komplekse dynamikk de er et offer for. ... som sagt, dette er komplisert!
Litt om traumer, strategier og tilknytningBarn som vokser opp med narsissistiske foreldre utsettes for en skadelig identitetsdynamikk. Traumatiseringen gjør at overlevelseshjernen får forrang fremfor utviklings- og læringshjernen (Courtois & Ford, 2009b, s. 35). Slike barn læres opp til å gi den voksne hva de selv skulle hatt og gleder seg gjennom å identifiserer seg med den voksne som får. Problemet er at de bygger den voksnes ego og selv, ikke sitt eget. Barnet lærer seg å identifisere seg med den voksens forventninger mens de skulle ha fått bekreftet sine egne. Dette belønnes delvis av den voksne og dermed skapes et avhengighetsforhold der den voksnes forventninger søkes innfridd av barnet i håp om at det skal bli bekreftet og belønnet. Barna ender opp med å oppfylle forelderens uoppfylte drømmer. Og barn har en tendens til å påta seg de voksnes ansvar :  APA (2006:45) Psychodynamic diagnostic manual Barnets måte å beskytte seg mot angst er å plassere de indre konflikter ut i verden (projeksjon). Dette vokser de fleste barn normalt av seg, men noen ganger er miljøet fiendtlig og fremmer ikke utviklingsfremmende tilknytning. De viktige tidlige tilknytningserfaringene som blir arbeidsmodeller for fremtidige relajoner blir skadet. Dette er kognitive skjema barnet utvikler for å håndtere stressede situsjoner. I disse destruktive miljøer lager barnet usunne strategier for å overleve. En av disse er projektiv identifikasjon. Wegerif (2012) fant da også at relasjonstraumer skaper forstyrrede indre objektrelasjoner og utrygge indre arbeidsmodeller. Dette er ikke en god kombinasjon. manglende emosjonell sensitivitet og speiling av barnet skaper utrygge tilknytningstiler. Morens egen utrygghet, blir barnets utrygghet. Bindeleddet i denne overføring er projeksjon, identifikasjon og projektiv identifikasjon.  Gjentatte tilknytningsrelaterte interaksjoner fører til utvikling av mentale representasjoner av selvet og andre. Indre arbeidsmodeller blir til globale representasjoner av selv og andre på tvers av ulike relasjoner. Tidlige traumatiske relasjonserfaringer medfører at klienten har utviklet utrygge, forstyrrede og uhensiktsmessige indre arbeidsmodeller. Utrygge indre arbeidsmodeller innebærer at andre oppleves som utilgjengelige, avvisende og ikke til å stole på (Mikulincer & Shaver, 2007d, s. 407, 408). Denne utviklede utrygghet vil så prege relasjoner til andre mennesker og egne barn senere i livet. Det er i utrygge situasjoner en person gir utrykk for sine tidligere ervervede og mest egentlige strategier i møte med stress. Trygg tilknytning vil vises ved en åpen og reflektert holdning til egen historie. Refleksjoner får preg av mentalisering der innsikt i egne og andres mentale tilstander er tilgjengelige. Den utrygge tilknytningen preges av 2 typer, Der den utelatende"beskriver emosjonell blokkering som ikke går inn i nære emosjonelle relasjoner. Den overopptatte beskriver den emosjonelt ustabile der konffliktfulle relasjoner holdes unna og der logisk tenkning sviker. (Torgersen, A.M. 2013). Tilknytningsperspektivet derimot, beskriver hvordan den traumatiserte projiserer utrygge indre arbeidsmodeller, opplever relasjonen som utrygg, og relaterer seg gjennom en utrygg, eller disorganisert tilknytningsstil. I følge Crittenden, eksisterer det et spektrum hvor den utrygge-ambivalente personen skaffer seg omsorg og beskyttelse gjennom å alternere mellom å vise frykt og hjelpeløshet (for å appellere til tilknytningspersonen) og/eller å utvise sinne (for å tiltvinge seg tilknytningspersonens oppmerksomhet). I økende grad idealiseres tilknytningspersonen, mens personen gradvis distanserer seg mer fra seg selv og underordner seg til tilknytningspersonen.  Slik psykologisk neglekt innebærer at omsorgsgiver er følelsesmessig eller fysisk utilgjengelig, eller at det hefter mangler ved omsorgsgivers sensitivitet og responsivitet. Dermed frarøves barnet vanlig og nødvendig psykologisk stimulering, beroligelse og støtte. I tillegg reduseres barnets mulighet for å forme en trygg tilknytning (Briere, 2002). Indre arbeidsmodeller opererer ubevisst, automatisk og aktivt i å forme personens senere relasjonserfaringer. Klienten tenderer til å tilpasse nye relasjonspartnere til en eksisterende modell. Begrepet ”betrayal trauma”, utviklet av Jennifer Freyd, fanger opp svikdimensjonen. Betrayal trauma oppstår når mennesker eller institusjoner en person har fysisk og psykologisk avhengighet til, krenker og traumatiserer personen på ulike måter. Teorien sier at graden av opplevd svik og tillitsbrudd vil influere på måten traumet prosesseres og erindres. Betrayal traume teorien viser hvordan ofre etter komplekse traumer kan mangle bevisst kjennskap til traumene og overgrepene. Når et offer er avhengig av overgriperen, er beskyttelsesstrategier som tilbaketrekning eller konfrontasjon ofte umulige. I slike situasjoner er utvikling av ”betrayal blindness”, dvs isolasjon om viten om overgrepene, en måte å sikre offerets opprettholdelse av tilknytingsrelasjonen til overgriperen (Freyd, DePrince, & Gleaves, 2007). Ved overgrep og omsorgssvikt i barndommen, er offeret psykologisk og fysisk umodent, og utviklingen kan påvirkes på gjennomgripende måter. Traumene kan forsterkes av at personer rundt, som kunne ha stanset overgrepene og som skulle tilby beskyttelse og trygghet, svikter offeret på ulike måter, slik at overgrepene får anledning til å fortsette (Courtois, 2004).  Bruk av forsvarsstrategier gjør det mulig for barnet å beholde fantasien om en god forelder og beskytter barnet fra å oppfatte forelderens destruktivitet. Identifikasjon med aggressor er en slik forsvarsmekanisme, hvor barnet identifiserer seg med den indre overgriperen, slik kan barnets utålelige opplevde frykt og hjelpeløshet erstattes med opplevelser av makt og omnipotens (Green, 1983). Traumatisk binding omhandler prosessen hvorved barnet knytter seg til overgriperen, på godt og på vondt. For et barn blir det umulig å leve med at det er overlatt til en omsorgsgiver som hater barnet og ønsker det vondt. I en slik umulig-å-unnslippe og overveldende situasjon, og med barnets svake posisjon, identifiserer barnet seg med overgriperen. Barnet ”blir til” det som overgriperen forventer og ønsker, i sin persepsjon, følelser, tanker og atferd (Frankel, 2002). Identifikasjon med overgriperen skjer automatisk. Barnet former sin egen opplevelse til å bli i tråd med overgriperens opplevelse av ham eller henne. Dermed vet barnet intuitivt hvem overgriperen forventer at barnet skal være. Barnets følelser og atferd formes i tråd med overgriperens indre objekt av barnet. Denne identifikasjonen guider barnets tilpasning til overgriperen (Frankel, 2002, s. 105). Barnet, som kjenner overgriperen innenfra, vet hvordan han skal mildne, forføre og avvæpne overgriperen. Barnets følelser påvirkes ved at barnet blir hypersensitivt for overgriperens emosjoner. Barnet ender opp med å føle det som er forventet å føle, frykten for overgriperen kan bli snudd til beundring og tilbedelse. Samtidig kan barnet overta overgriperens aggresjon, som blir til barnets egen aggresjon mot seg selv (Frankel, 2002, s. 104).  Komplekse traumer innebærer at en person står i et avhengighetsforhold til en eller flere personer som gjentatt over tid, og på ulike måter, traumatiserer ham eller henne. Fanget i en traumatiserende kontekst som er umulig å unnslippe, og underlagt overgriperen, blir tilbaketrekning og konfrontasjon oftest umulig. Den traumatiserte opplever stadig og gjentatt overveldelse av vanskelige følelser, som frykt og angst, hjelpeløshet og dyp ensomhet. Både indre og ytre trøstende objekter svikter den traumatiserte. Ved slike langvarige, traumatiske påkjenninger må sterke forsvarsmekanismer settes inn. Ved at barnet identifiserer seg med overgriperen, flyttes overgriperen fra en ytre til en indre, mer håndterbar figur. I barnets indre dannes forstyrrede indre objektrelasjoner som er preget av de traumatiske ytre relasjonene. Traumatisering fører dermed til en indre skade som kan forstås gjennom objektrelasjonsdimensjonen. Traumatiserte barns tilknytningssystem formes slik at det tilpasses til det traumatiserende miljøet. Ved kompleks traumatisering danner barnet utrygge indre arbeidsmodeller som gjenspeiles i en utrygg, eventuelt disorganisert, tilknytningsstil. (Wegerif, 2012) Tilknytningsperspektivet beskriver hvordan den traumatiserte utvikler selvbeskyttelses-strategier for å håndtere utryggheten i tidlige traumatiserende relasjoner. Den traumatisertes utrygge indre relasjoner påvirker senere relasjoner. Ytre traumatiserte relasjoner danner grunnaget for indre forstyrrede relasjonsmodeller. Det traumatiserte barnet må bevare selvet, objektet og tilknytningen i en forstyrret, traumatiserende ytre kontekst, nemlig tilknytningsrelasjonen til en omsorgsgiver som traumatiserer barnet. Resultatet blir kraftige umodne forsvarsmekanismer. Ferenczis teori om identifikasjon med aggressor viser hvordan barnet, for å forsvare seg i slike situasjoner, identifiserer seg med overgriperen. Barnets løsning på å overvinne hjelpeløsheten, er gjennom å ”bli som” overgriperen, for eksempel i egenskaper, måter å være på og i synet på seg selv. På den annen side beskriver tilknytningsperspektivet en løsning hvor barnet utvikler forskjellige relasjonelle strategier for å bevare tilknytningen til overgriperen (Wegerif 2012). Avhengig av hva barnet utsettes for kan tilknytnings strategien deles inn i 4 ulike mønstre :
Et annet syndrom man skal være oppmerksom på er det som kalles følelsesmessig incest.Mette Glargaardskriver m dette: “Af alle mine børn, forventede jeg mest af dig” Oversættelse: Jeg har udvalgt dig til at gøre liv værd at leve. “Du har aldrig givet mig noget besvær” Oversættelse: Ignorér dine egne behov, jeg kan ikke håndtere dem. “Du er den eneste der virkelig forstår mig” Oversættelse: Jeg ville være fuldstændig alene, hvis det ikke var for dig Hvis det lyder bekendt, så kunne det se ud som om du var barn af en forælder for hvem du har betydet rigtig meget – men i virkeligheden er du vokset op med forventningen om at du gav afkald på dig selv til fordel for din forælder. Du blev ansvarlig for din forælders velbefindende. I dag ved vi, at det også er overgreb og kalder det “følelsesmæssig incest”. Projeksjon
Ferenzi (1909) snakket om primær og sekundær projeksjon. Primær var involvert i det vi kan kalle spedbarnets diffrensiering mellom eget selv og den ytre verden. På dette stadiet i utviklingen lever barnet i en symbiose med omsorgspersonen (objektet). Språk er ikke utviklet, grenser for eget selv er uklare og avhengigheten av objektet er fullstendig. I morens liv var barnet avhengig gjennom navlestrengen, utenfor morens liv er barnet avhengig gjennom den psykiske relasjon til omsorgspersonene. Etter denne symbiosefasen og etter hvert som barnet utvikler språk, vil det gå inn i en individuasjonsfase der grenser for eget selv blir klarere, vel, hvis de tidligere utviklings stadier er fullført innenfor visse kvalitative rammer. Her kommer behovet for utviklingsfremmende tilknytning inn. De som ikke får sine behov dekket, blir hengende igjen i disse primitive forsvarsmekanismer. De som får sine behov dekket tar i bruk mer modne forsvarsmekanismer. The attributes delineated by the DSM´s description of the Narcissistis Disorder are pathological in an adult, but quite appropriate to a newly mobile toddler engaged in what one developemental theorist called "a love affair with the world".... the young toddlers grandiosity stand in sharp contrast to the depresion and anxiety of the older, "terrible-two-ish" "rapproachment" child engaged in the work of separation-indeviduation. (Masterson, 2004:42). Langt på veg er projeksjon en eksternaliseringsprosess. Weiss, E. (1947) brukte begrepet "extrojeksjon". Dette i motsetning til "internalisering", der stømmen av psykologisk materiale går fra objektet til subjektet. Schafer (1969) fremholder internaliseing som det å ta over objektets motiv. Tilsvarende kan man se på projeksjon som å prøve la objektet ta over subjektets motiv. Ved narsissistisk probelmatikk internalisering eller skal vi si introjeksjon, en velkjent mekanisme. Narsissisten påstår seg ofte ha en adferd de har stjålet fra objektet. De ser objektets fordelaktige adferd, positive trekk og fremstiller dem som sine egne. Gjøres de oppmerksom på at dette faktisk ikke er deres adferd, mens objektets, blir de krenket! Dette viser at det introjiserte materiale tillegges deres fantasibaserte grandiositet, de konstruerer en falsk selvrepresentasjon. For spedbarnet er det helt avgjørende å kunne formes i den voksnes lys, for voksne er det en alvorlig mangeltilstand. Eksempel: Objektet kan f.eks. arbeide og forsørge partene, mens subjektet er arbeidsufør. Allikevel vil et slikt subjekt kunne påstå at det forsørger familien! Leslie Sohn (1985) beskriver hvordan visse narsissistiske pasienter projiserer dem selv inn i objektet for å overta dets positive trekk.
Moteindustriens projeksjoner av sine egne idealer utfordrer grenser for hvem vi er hver dag! .... til ettertanke :
Til tross for det ubevisste aspekt, opplever subjektet som projiserer at angsten knyttet til adferden, holdningen eller tanken (ideen) reduseres. Subjektet opplever at det projiserte materiale er overført til objektets selv. Det betyr at subjektet må ha nervestrukturer som skiller mellom opplevelsen av eget selv og opplevelsen av objektet/objektrepresemtasjonens selv. Disse to, nervestrukturer må være adskilt enten fysisk eller psykisk. Her kommer Splitting inn i bildet.  Ulike nettverk merket rød prikk La oss anta at subjektets strukturer for eget Selv og objektetrepresentasjonens selv, befinner seg fysisk i ulike nevrale nettverk. For eksempel et i forhjernen og ett i de mer primitive deler av hjernen der mer ubeviste arkaiske urbehov lagres. Hos mennesker som projiserer vil det da være en barriere fysisk eller psykisk (benekting, fortrengning) mellom disse strukturer. Splitting skiller ulike affektive tilstander. Affekt stammer fra hjernens mer utviklingsmessige primitive deler. Dissonans løses ved splitting! Subjektets opplevelse av disse angstfremmende strukturer blir overført til strukturene subjektet oppfatter som å beskrive objektets selv altså objektrepresentasjonen. Slik kvitter subjektet seg med egen angst. Dette er projeksjon. Utstrakt bruk av dette fordrer persepsjonsforstyrrelser. Grensene mellom eget selv og omgivelsene er forstyrret. Når så objektet reagerer på subjektets projeksjon, ved at det for eksempel leser hva subjektet påstår om objektet, oppstår nye prosesser. Subjektet slutter identifisere seg med det angstfremmende materiale. Det er projisert ut, det er "borte" (i bevisstheten i alle fall).
"Det man ikke identifiserer seg med, det frykter man ikke."
Dette betyr at projeksjon i første rekke er en intrapsykisk prosess, men at den raskt kan bli en interpsykisk prosess. Oftest skjer dette som ubevisste prosesser i den sammenheng det benyttes. Underlig nok blir det projiserte materiale bevisst og som om det befinner seg i den andre (objektet/objekt-representasjonen) etter at det er projisert! Dermed opplever subjektet seg "fri" for denne adferd eller holdning som skapte angst (emosjoner) eller dissonans (kognisjoner). Det skjer en forstyrrelse (fortrengning, benekting) i persepsjonen. Adferden eller holdningen oppleves nå befinne seg "der ute" i objektet og ikke i subjektet. Og husk alt dette skjer i subjektets bevissthet/ubevissthet! Det er åpenbart at det skjer en assosiativ forstyrrelse. Alt er mentale intrapsykiske konstruksjoner, avansert fantasi. Dersom det projiserte materiale er negativ og truende adferd, kan den underlige prosess oppstå at den som projiserte, nå kan fremstå som "redd eller skremt" av de projiserte trekk det identifiserer seg med "i den andre"! Subjektet identifiserer seg med sitt eget projiserte materiale og dette skaper "frykt"! Vi er da over i projektiv identifikasjon. For omgivelsene er det svært vanskelig å avsløre dette som projeksjon, ofte tror omgivelsene frykten er reell og begrunnet i objektets adferd (projeksjonen). Det som er projisert ut, fremstår underlig nok som ubevisst for subjektet, slik at man først reagrerer og kritiserer dette ved oppfattelsen av at dette er noe som beskriver den andre (identifisering). Dette må bety at det er et skille mellom den kognitive bevissthet og den affektive bevisthet, og at sistnevnte så bidrar til projeksjon (angstreduksjon) og at den kognitive del først inntrer når det projiserte materiale har forlatt subjektet og oppleves befinne seg i objekt-representasjonen, når subjektet identifiserer seg med det projiserte materiale. Dette viser at benektende mekanismer er aktive i den som projiserer (subjektet) eller at disse strukturer befinner seg i deler av hjernen som ikke står i kontakt med den kognitive bevissthet. Noe er fortrengt/benektet til det underbeviste, lagret på steder det ikke kan gjenhentes på normal måte. Vi snakker normalt da om alvorlige personlighetsforstyrrelser. Når projeksjonen begynner ta form av vrangforestillinger da går man over i psykotiske tilstander. Kanskje er "stemmene" schizofrene hører projeksjoner av egen underbevissthet, til forveksling lik drømmer? Projektiv IdentifikasjonProjektiv identifikasjon derimot er langt mer komplisert. "Projektiv" betyr å fremkaste eller projisere tanker eller følelser. Projektiv identifikasjon henspeiler derfor på identifikasjon med det projiserte. Overtakelsen av objektets tanker, følelser og reaksjoner er en essensiell del av projektiv identifikasjon. Projeksjon er den mentale mekanismen i prosessen, projektiv identifikasjon er den spesifikke ubevisste fantasien som uttrykkes (Bateman & Holmes, 1995, s. 84).
Projektiv identifikasjon er en måte å forholde seg til seg selv gjennom andre.
Subjektet blir på denne måte bevisst på det fortrengte/utilgjengelige materiale i seg selv. En søker formidle følelser som en vil den andre skal oppleve eller ta stilling til, eller prøver indusere sin egen opphavelige opplevelse i den andre, for derved bli "kvitt" den, Broch & al. (1987:75). For spedbarnet uten språk, blir dette da en meget viktig kommunikajsonsmulighet til omsorgspersonen. Spedbarnet er her i en symbiotisk relasjon til omsorgspersonene. Mangel på språk gjør at kommunikasjonen blir emosjonell. For å få til dette kreves det at visse deler, negative eller positive, splittes av fra eget selv (ubevisst) og projiseres over i objektet eller en objekt-representasjon. Splitting er derfor en forutsetning for projektiv identifikasjon, og projektiv identifikasjon er en forutsetning for spedbarnets psykologiske utvikling og objektrelasjoner. I patologisk form er det en overlevelses strategi der relasjonen til objektet gjennom subtile mekanismer og adferd utgjør den angstreduserende mekanisme. I motsetning til ved "vanlig" projeksjon er subjektet avhengig av en relajson til det projiserte materiale i objekt-representasjonen etter at projeksjonen finner sted. I barnet er dette en normalmekanisme, i den voksne er dette et patologisk trekk.
For spedbarnet er det avgjørende at dets projiserte frustrasjon, bearbeides i objektet og returneres i en ufarlig form.
Det er dette returnerte materiale som former barnets arbeidsmodeller, barnets kognitive skjema om seg selv og sine omgivelser. Det er dette returnerte materiale som skaper barnets personlighet sammen med barnets temperament. Det er derfor av største viktighet at den voksne kan være kontainer fot barnets frustarsjon uten å speile dette på barnet gjennom en destruktiv måte. Det er her årsaken til at psykisk syke ikke er gode rollemodeller for barn, de har for mange udekte behov de prioriterer før barnets behov. dermed skades barnest hjernestruktur og barnet utvikler sykelige overlevelsesstrategier. Sondre (2004:57) skriver i "Who's who? Notes on pathological identifications", at det patologiske element i projektiv identifikasjon ikke er om det er projektivt eller introjektivt, men om identifikasjonen er konkret eller symbolsk. Det er derfor motivet og innholdet i identifikasjonen som bestemmer om det er normalt eller patologisk. Hovedmålet med projektiv identifikasjon og særlig ved patologisk projektiv identifikasjon, er å redusere subjektets kontakt med det som bidrar til smerte, frykt, angst og ubehagelighet. "Identifikasjon" refererer til hva subjektet i sin fantasi tenker er objektet-representasjonens identifikasjon med den projiserte opplevelse. Subjektet selv vil av-identifisere det projiserte materiale. En del av selvet blir gjennom fantasi en del av dette avatar-objektet. For subjektet er dette ubevisste deler av eget selv, noe som blir tydelig fordi de tror dette tilhører objekt-representasjonen! Dette kan kun skje om grensene mellom subjektets og objektets selv er forstyrret. Objekt-representasjonen er en fantasikonstruksjon, subjektet konstruerer om objektet. Det er ikke objektet, men en avatar subjektet prøver tvinge objektet til å være! Denne mentale konstruksjon befinner seg i hodet til subjektet. Det er slik subjektet ser objetet.
Begrepet projektiv identifikasjon dekker over mange områder:
- psykisk forsvar - viktig for empati - ungåelse av separasjon - forbedre det ytre objekt - et aspekt ved idealisering - en metode for identifiseing - en måte å kontrollere andre - beskytte gode sider av selvet - angripe og ødelegge objektet - kvitte seg med uønsked adferd - en måte å smelte sammen med andre - en prosess for utvikling av egne grenser - en forløper for menneskelig kommunikasjon - osv. Projektiv identifikasjon har flere mål som varierer med personens utvikingsstadium. For spedbarnet er det en viktig kommunikasjonsmetode i den symbiotiske relasjon til omsorgspersoner. Normalt vokser barnet av seg dette når språk utvikles og ved adekvat speiling. Når disse prosesser ikke er tilstrekkelige, kan barnet bli værende i tidlige utviklingsstadium. Den videre adferd blir primitiv og patologisk, og særlig ved trusler mot selvet. Det kan rettes mot et idealisert objekt for å unngå separasjon, eller det kan rettes mot de onde deler av selvobjektet for å beholde kontroll. Where the mother´s pathology is such that she requires the child to resonate to her own narcissistic projections, mirroring will be unempathic and defencive, leading to the preservation of unmodulated grandiosity as a way of defending the underlying, unsupported empty and fragmented real self. (Masterson 2004:43) Dette kan resultere i at objekt-representasjonen, og dermed objektet, oppfattes som ha tilegnet seg selvets projiserte karakterestikker, eller det kan resultere i at selvet blir identifisert med det projiserte materialet i objektet. Uansett skjer det en identifikasjon med et materiale som i subjektet er ubevisst (fortrengt). Barn som bruker projektiv identifikasjon har ikke utviklet fullstendige grenser for eget selv. Voksne som bruker disse mekanismer har skader som gjør grenser til andre utydelige, som i borderline og narsissistisk problematikk. Mennesker i mental ballanse klarer forholde seg til andre på en moden måte, narsisister, borderlinere og andre klarer det ikke. Negative deler av selvet projiseres ut for å kvitte seg med dem eller for å ødelegge objekt-representasjonen, gode sider for å unngå separasjon eller for å beskytte mot indre trusler. Klein nevner også at motivet for å skille seg fra gode sider ved seg selv, er at : "one feels one does not deserve to have such aspects" (Spillus, 2012:17). Klein (1946) så det som en kilde til å skille "meg" fra "ikke-meg". Og dette ikke-meg-materiale, var de uakseptable sider ved eget selv. Ogden (1979, 1982) fremhevet det som en "patway" fra intrapsykisk til interpsykisk. Klein presisterte at dette er prosesser som skjer i subjektets fantasi. Hun mente også dette var prosesser som involverte "splitting". Ogden (1979) beskrev dette som et forsvar : "Projective identification . . . is a psychological process that is simultaneously a type of defense, a means of communication, a primitive form of object relationship, and a pathway for psychological change. As a defense, projective identification serves to create a sense of psychological distance from unwanted (often frightening) aspects of the self; as a mode of communication, projective identification is a process by which feelings congruent with one's own are induced in another person, thereby creating a sense of being understood by or of being “at one with” the other person. As a type of object relationship, projective identification constitutes a way of being with and relating to a partially separate object, and finally, as a pathway for psychological change; projective identification is a process by which feelings like those that one is struggling with are psychologically processed by another person and made available for re-internalization in an altered form. Each of these functions of projective identification evolves in the context of the infant's early attempts to perceive, organize, and manage his internal and external experience and to communicate with his environment". (p. 362) Rosenfeld mente projektiv identifikasjon var mer enn bare et forsvar, og var opptatt av å skille mellom ulike områder : "One has to realize that projective identification is not just one single process but includes many different types of projective identification. There are also processes which are similar to projective identification but not identical with it and it now seems important to differentiate and understand these processes in greater detail. In a previous paper . . . , I suggested first of all that it was important to differentiate between projective identification used for communication and projective identification used for defensive purposes such as ridding the self of unwanted parts of the self. I also described a third very important form of projective identification which is frequently observed in the transference relationship of the psychotic patient which seems to be based on a very early infantile type of object relationship. In this form of projective identification one observes that the patient believes that he has forced himself omnipotently into the analyst and this results in a fusion or confusion with the analyst and anxieties relating to the loss of his self. Here the projection of omnipotent or deluded parts of the self into the analyst often predominates. (p. 263)" Objektet i denne prosessen blir ikke ansett for påvirket, det som projiseres puttes inn i et fantasiobjekt, en indre objektrepresentasjon, en avatar, ikke det ytre objekt. Klein skriver "Insofar as the mother comes to contain the bad parts of the self, she is not felt to be a separate individual but is felt to be the bad self", (Spillus, 2012:4). Dette avspeiler problemene med identitetsgrenser så typisk for denne problematikk. Slik Joseph også skriver (1987) handler det mye om å unngå følelsen av å være adskilt, være ensom. Rosenfeld (1971) beskrev som karakteristisk for projektiv identifikasjon : kommunikasjon, kontroll av objektet, parasittisme og misunnelse. Projektiv identifikasjon er en primitiv forsvarsmekanisme typisk for borderline, narsissisme og psykose der en overfører egne fortrengte følelser, tanker og behov på andre (Evang, 2010). Dette skjer i stor utstrekning ubevisst. Når en blir utsatt for dette kan det oppleves som veldig reellt og en kan bli ledet til å føle og oppføre seg slik pasienten opplever en :
Projektiv identifikasjon er en kommunikasjonsform og slik vi ser den gjennom spedbarnets kommuniaksjon med omgivelsene (objektet), skjer den uten ord (unspeakable, inexpressable). Projektiv identifikasjon er kommunikasjonsbroen mellom spedbarnets indre og det ytre. En slik form for kommunikasjon fordrer et apparat hos mottakeren (objektet) som kan tolke de subtile innhold i en slik kommunikasjon. Her blir det nevrale apparat rundt empati, evne til innlevelse, speilnevroner ol. viktig. Dette er hvorfor emosjonelt forstyrtrede omsorgspersoner er skadelige for barnets oppvekst. Slike klarer ikke svare adekavt på en slik kommunikasjon. Deres eget emosjonelle mottakerapparat er skadet. De har selv udekte behov. I steden for å være en kontainer for barnets emosjonelle utrykk (som kan oppleves truende) avviser eller returnerer de dette materiale ubearbeidet. Dette er materiale barnet ikke klarer forholde seg til, materiale barnet finner truende og angstfremmende. Når dette så kommer fra den personen barnet er avhengig av for å overleve, da utvikler barnet strategier for å overleve. Det utvikler primitive forsvar, det blir sykt! Utviklingspsykologer bruker ofte termen "interactional communication", i steden for projektiv identifikasjon og ubevisst fantasi. Her regnes denne form for kommunikasjon å være normal i et utviklingsperspektiv. Dette skiller seg klart fra bruken av projektiv identifikasjon som redskap til å kvitte seg med en ubevist angstfremmende opplevelse. Barnets bruk av denne kommunikasjonsform er normal, voksnes bruk av denne kommuniajsonsform for å unngå den emosjonelle belastningen ved egne (ubevisste) uaksepterte trekk fremstår som patologisk. (Hinz, i Spillus & al. 2012:202) Segal (1974) skriver : In projective identification parts of the self and internal objects are split off and projected into the external object, which then becomes possessed by, controlled and identified with the projected parts. Projective identification has manifold aims: it may be directed toward the ideal object to avoid separation, or it may be directed toward the bad object to gain control of the source of danger. Various parts of the self may be projected, with various aims: bad parts of the self may be projected in order to get rid of them as well as to attack and destroy the object, good parts may be projected to avoid separation or to keep them safe from bad things inside or to improve the external object through a kind of primitive projective reparation.” (pp. 27–28) Når prosessen gikk den motsatte veg, der subjektet identifiserte seg selv med aspekter ved objektet eller objekt-representasjonen snakket hun (Hinz) om "introjektiv identifikasjon". Britton (1998 : 5) laget en nyttig forskjell mellom "attributive projective identification" der noen aspekt ved subjektet attribueres til objektet og "acquisitiv projective identification" der den projiserte fantasi omhandler en ide om å entre objektet for å skaffe seg en attribusjon objektet antaes å besitte. Sohn (1985) beskriver også hvordan visse narsissistiske pasienter projiserer seg selv inn i objektet for å ta kontroll over deres fordelaktige kvaliteter, nettop det Britton kaller "acquisitiv projective identification". Enkelt sagt, man utgir seg for å være eller ha en adferd, man misunner den andre (objektet) har. Dette så typisk for narsisistisk grandiositets problematikk. For at projektiv identifikasjon skal virke som et forsvar, er det essensielt at det oppleves være en avgrensing mellom subjektet og objektet slik at subjektet kan føles adskilt fra det projiserte materiale. For spedbarnet er det viktig at omsorgspersonens speiling av dets projiserte materiale skjer på en måte barnet kan ha nytte av og evne til å motta. Objektet fyller her en kontainerfunksjon for barnets frustrasjon og gir tilbake en adekvat speiling av disse frustrasjoner som barnet så evner forholde seg til. I praksis kan dette være utfordrende adferd fra barnet som den voksne umiddelbart kanskje ville reagert kraftig på, men som må returneres i en ufarlig form barnet kan nyttegjøre i sin utvikling. Et eksempel:
Barnet: "Du er en bærsj"!
Far : "Jeg er glad i deg også"! Barnet projiserer ut noe negativt og venter spent på en respons. Fars respons ufarliggjør det negative og bidrar til å bygge trygghet i barnet. En aggressiv respons fra far ville skapt utrygghet i barnet. Far klarte her være kontainer for barnets aggressive utsagn uten at dette truet fars ego. Fra å være en kilde til konflikt gjør far det til en kilde for humor og tilknytning. PROJEKTIV IDENTIFIKSJONi praksis. Her er en video der en tidligere Ku Klux Klan leder beskriver hvordan en pastor de terroriserte besvarte deres aggressive projeksjoner på en måte som nettopp viste at han kunne være en kontainer for KKK aggresjonen og som returnerte denne projiserte aggresjon i en form som nok var uventet for KKK : Projeksjonen er bearbeidet og returnert ufarlig. I en relasjon til et barn vil en slik reaksjon styrke barnets tilknytning til sin far. En voksen uten evne til frustrasjonstoleranse ville kunnet reagere aggressivt og gjort barnets utprøvende adferd til en negativ opplevelse. Det ville gitt tilknytningen negativ form. Det er viktig å huske at alle barn knytter seg til den de lever med, mens kvaliteten på denne tilknytningen kan variere. 
Her ser vi et av de mest sentrale punkt ved projektiv identifiaksjon, bearbeidingen av det projiserte materiale i objektet, før det gjennom identifikasjon "sendes tilbake" til subjektet. I den normale setting der barnet projiserer over på omsorgspersonen sitt angstfylte materiale er det kvaliteten på den bearbeidede og returnerte versjon av dette materiale som avgjør spedbarnets nytte av identifisering med dette materiale. Objektets reaksjon/retur på det projiserte materiale (som var angstfremmende i subjektet) avgjør hvordan dette påvirker subjektet, når denne så identifiserer seg med dette materiale. Fars reaksjon over, har fullstendig ufarliggjort det projiserte materiale. Pastorens reaksjon på KKK, avæpner deres aggresjon fullstendig. Når fars reaksjon på anklagen om at han er en "bærsj" ikke blir negativ aggresjon, men positiv humor, har far klart å være kontainer for de negative aspekter ved barnets utsagn, samtidig som responsen ikke blir negativ, men positiv. Det bidrar til utvikling og positiv læring for barnet. Det øker barnest trygghet på far og bidrar til trygg tilknytning mellom barn og far. La oss se på et annet eksempel :
Barnet: "Jeg vil treffe far"!
Mor : "Drar du til far tar jeg livet mitt"! Her ser vi klart at mor ikke klarer være kontainer for barnets projiserte forventning. En åpenbar aggresjon hos mor mot at barnet får ha kontakt med sin far er synlig. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke negative emosjoner og affekter mor skaper i barnet.
Relativt vanlig for narsissister er det å være sensitiv for avvisning for så nettopp å provosere dette fram hos den andre, så får den traumatiserte bekreftet det han eller hun var redd for ville skje. Verden er så vond som de trodde den var, men forstår ikke at han eller hun selv har medvirket til dette bilde av verden. (Wegerif, 2012) Bruk av introjektive og projektive mekanismer fordrer en viss grad av differensiering av intrapsykiske strukturer, i det minste en differensiering mellom selv og objekt-representasjonen (en fantasi av objektet). Projekson innebærer attribusjon av deler av selv representasjonen til en objekt representasjon. Introjeksjon innebærer attribusjon av deler av objekt eller objektrepresenatsjonen til en selv-representasjon (Sandeler, 1987:29). En slik introjeksjon av de gode sider ved et objekt er en forutsetning for normal utvikling. Barnet tar inn i seg forelderens gode kvaliteter og gjør dem til sine egne. Derfor er kvaliteten på returen av barnets projeksjon så viktig. Dette er normalt og dette er forelderens oppgave. Slik utvikles empati, slik utvikles tolleranse, slik utvikles et positivt selvbilde. Responsen fra den voksne, blir adferden i barnet. Projeksjon og introjeksjon må sees i et utviklingsperspektiv og ikke bare som en forsvarsmekanisme. For spedbarnet er dette viktige mekanismer i en tidlig utvikling. Som forsvar kan projeksjon være et utrykk for alvorlig benektelse og forstyrrelse i persepsjonen av omgivelsene. Det å tro at et aspekt ved barnet selv finnes i en annen person er for barnet normalt, men for den voksne et utrykk for forstyrret persepsjon. Ved projektiv identifikasjon blir ikke objektet oppfattet som et selvstendig individ, men som en del av eget onde selv. Grensene mellom eget og objektets selv viskes ut. Malin og Grotstein (1966) mener at all projeksjon innkluderer identifikasjon og omvendt, all identifiaksjon innebærer projeksjon. Projeksjonen i den projektive identifikasjonen kan ha et materiale som er både positivt og negativt. Når selvets ideal er projisert inn i objektet, vil personen bli idealisert fordi objektet da inneholder gode sider av subjektets selv. En kan si subjektet speiler seg i egne positive sider, som nå intrapsykisk befinner seg der "ute". Dette er typisk for forstyrresler vedrundt lavt selvbilde. Troen på egen mestring og fungering er lav, så man investerer deler av seg selv i et ytre objekt. Et objekt som ikke inneholder eget onde selv. Denne projeksjon av egne gode sider må ikke forveksles med identifikasjon av objektets gode sider, såkalt introjeksjon, der objektetes gode kvaliteter "stjeles" og utgis for å være dels av subjektets selv. Tilsvarende kan projeksjon av negative deler av eget selv inn i objekt-representasjonen føre til at objektet devalueres. Begge deler er av narsissistisk natur ved at objekt-representasjonen avspeiler deler av subjektets selv som subjektet ikke klarer identifisere seg med i seg selv. Behovet for kontroll med det projiserte materiale fører til den spesielle relasjon som oppstår ved projektiv identifikasjon. Det oppstår en eiertrang til objektet fordi den fantasiskapte objekt-represenatsjonen inneholder konfliktfylt materiale fra subjektets selv. Materiale det ikke klarer håndtere i eget selv, men som det må kontrollere gjenom objekt-representasjonen av objektet.. Dermed kan det som utvendig ser ut som forsøk på å kontrollere andre, være et forsøk på å kontrollere de selv-deler subjektet gjennom splitting ikke selv klarer forholde seg til i egen psyke og som det defor har projisert ut. Det som tilsynelatende ser ut som kontrollerende adferd ovenfor andre, kan dermed være et forsøk på kontroll med seg selv, fordi så mye av eget selv-materiale er projisert ut i den andre. Dette påvirker naturligvis forholdet til den andre. I en tidlig fase av et forhold kan slik kontoll feilaktig oppfattes av objeketet, som kjærlighet fra subjektet. Men "jeg er redd for å miste deg" handler i slike tilfeller mer om redsel for å miste deler av seg selv (projisert i den andre). For slike subjekter er objektet bare et redskap til balanse av eget kaos. Projektiv identifikasjon regnes som en av de mest primære og primitive forsvarsmekanismer. Den opptrer for en stor del ubevisst i subjektet. Til forskjell fra vanlig projeksjon som kan skje til hvem som helst, er relasjonen til den som mottar det projiserte viktig for den som bruker projektiv identifikasjon. Dette har sammenheng med behovet for å identifisere seg med det projiserte, i motsetning til vanlig projekjson der det projiserte ikke senere inngår i en "dialog" eller "relasjon". Det er en kombinasjon av subjektets projeksjon av eget angstfyllt materie og identifikasjon med dette i den andre (objektet), identifiksjonen med det projiserte. Her bør en være oppmerksom på at det projiserte materiale ikke kommer inn i objektet som så, men i subjektets objekt-representasjon, det imaginære fantasi-bilde subjektet lager av objektet. For et spedbarn er dette normalt, det vokser slik adferd av seg ved at det utvikler klare grenser mellom selvet og objektet. For en voksen er dette et utrykk for en mangel i utviklingen av hjernens nervestrukturer. Objektet er internalisert på en slik måte at det assimileres til subjektet og dermed mister sin status som separat avgrenet individ. Prosessen nærmer seg det psykotiske (Meisner 1981). Overdreven bruk av disse mekanismer gjør at subjektet ungår følelser av å være alene, avhengighet, tap, sinne, misunnelse osv. Selv om projekstiv identifikasjon er en fantasi kan den ha meget kraftig effekt på både subjektet og relasjonen. Terapeuter er godt kjent med begrepet "motverføring", den følelse pasienten skaper i dem og den reaksjon de opplever rundt dette. Her er ikke det projiserte materiale ubevisst. Her projiseres adferd eller holdning over på den andre, samtidig som man identifiserer seg med dette materiale. Det kommer tross alt fra subjektet. I den andre (der ute) fremstår og oppleves dette mindre truende enn i seg selv. Subjektet identifiserer seg med det projiserte materiale i objektet. Det angstreduserende ligger nå ikke i at adferden/holdninger er projisert ut, fordi subjektet nå identifiserer seg med det projiserte materiale. Nå ligger det angstreduserende i at egen identifisering med dette materiale er en reaksjon på den projiserte adferd i den andre! "Jeg er slik fordi du får meg til å være slik!" Egne avtalebrudd projiseres over i objektet, subjektet identifiserer seg så med dette (egne avtalebrudd), og klandrer objektet for disse. I objektet blir ikke dette så truende. Subjektet rettferdiggjør nå egne avtalebrudd fordi "objektet bryter avtaler"! Man gir objektet ansvaret for sin egen projiserte adferd eller holdning.
I motsetning til projeksjon der selve adferden er projisert ut,
|
|
I denne dynamikk ligger også at en ikke bare vil den andre (objektet) skal opptre på en spesiell måte, men også at en opplever seg selv (subjektet) på en bestemt måte. Subjektet prøver få objektet til å oppføre seg i tråd med tidligere objekter, det kjente er tryggere enn det ukjente, som beskrevet her i venstre bilde : ---> Gjennom projektiv identifikasjon kan altså subjektet få objektet til å forakte subjektet. Denne adferden (eks. avtalebruddene) hos objektet, oppleves nå truende jmf. den angst subjektet følte som resulterte i projeksjonen. Det fører til et behov for å ha kontroll på denne (projiserte) adferd i objektet. Ekstremt kontrollerende adferd er da også typisk for narsissistisk problematikk. Det fører til at subjektet prøver rettferdiggjøre sin adferd ovenfor objektet. Alle som utsettes for denne type forsvar vil ta over objektets "vrangforestillinger"! De blir kontainere for det projiserte materiale. Utallige er de beskrivelser der barnevernet og sakkyndige blir brukt som en slik kontainer. I barnefordelingsaker er det mange eksempler på at den syke forelder påstår ovenfor barnevernet at den andre forelder lager vansker for barna ved å prijisere sin egen omsorgsvikt på den andre forelder, og fremstile den som dennes. Barnevernet manipuleres da inn i en rolle der de blir utøvere av det projiserte materiale. Barnevernets saksbehandler identifiserer seg med det projiserte materiale. De begynner beskytte subjektet i en tro på at de hjelper barnet, mens de i realiteten hjelper subjektet med å skade barnet og den andre forelders relasjon til barnet. Når den normale forelder så dokumenterer at subjektets påstander umulig kan være riktige klarer barnevernet ofte ikke se at det de har gjort mot barnet er galt. De fanges i en manipulasjon, dissonans inntrer og dermed opprettholder de status quo i steden for å forholde seg til den dokumenterbare virkelighet! Nøyaktig det samme ser vi ved sakkyndige psykologer som er opp mot denne typen manipulative foreldre. Gjennom projektiv identifikasjon blir de manipulert til å fremstå med den forståelsen subjektet har projisert inn i dem. |
 Broch & al. (1987:67) Ubevisste samspill  APA (2006:644) Psychodynamic Diagnostic Manual (PDM)  Broch & al. (1987:47) Ubevisste samspill |
| Torgersen (2008:163) skriver om projektiv identifikasjon : ” Til forskjell fra enkel projeksjon vil ikke vedkommende fullstendig fraskrive seg det som er projisert. Vedkommende er klar over egne affekter eller impulser, men oppfatter dem feilaktig som rettferdige og rimelige reaksjoner på andres adferd. …. Derved blir det svært vanskelig å utrede hvem som først gjorde hva ovenfor hvem”. |
Broch & al. (1987:51) Ubevisste samspill
|
|
Om noen kaster en snøball mot deg kan du dukke og hindre at den treffer deg, men om noen kaster en projeksjon mot deg, så blir du fanget i dens emosjonelle, affektive og kognitive dynamikk. Og her er vi ved et viktig poeng, projeksjoner og reaksjonen på dem, både i avsender (subjektet) og mottaker (objektet) er mentale og emosjonelle i sin form. Et annet viktig forskjell er at mens den som kaster snøballer vet bevisst han har snøballer, så er bevistheten om eget projisert materiell i subjektet fortrengt og undertrykket. Det er som om noen skulle kaste en snøball de ikke visste de holdt. Først når snøballen treffer eller befinner seg hos den andre blir den "bevisst". |
Skisse : Fardal (2012) |
Skisse : Fardal (2012) |
Tollak B. Sirnes (1976:45-46) Å sette de undertrykte fri |
Det må skilles mellom de som vet de projiserer egen adferd og de som ubevist projiserer sin egen adferd. Tollak B. Sirnes (1976:45-46) sin beskrivelse er treffende i så måte. "Den som lyver og vet at han lyver og vet at andre vet at han lyver, han er av det onde". "Ond" eller personlighetsforstyrret, blir to sider av samme sak. De har fortrengt opplevelsen av sin egen adferd eller holdning. Slike vil da også typisk idealisere sin situasjon, slik vi så det både ved Breiviks mor og Breivik selv. Begge beskrev hans barndom som problemfri, psykologen som var inne beskrev alvorlig dysfunksjonalitet! |
|
«Wenche var tilsynelatende ganske ustabil. Hun kunne være rasende på gutten (Anders B. Breivik) i det ene øyeblikket, for straks etter å overøse ham med kjærtegn. Dobbeltkommunikasjon, mente Statens senter for barne– og ungdomspsykiatri (SSBU) senere: Hun skjøv gutten vekk, og trakk ham til seg på en måte gjorde ham ekstremt forvirret.... ”Upassende, nedlatende og hånlig.” Dette var slik moren beskrev sin tre år gamle sønn Anders B. Breivik. Hun behandlet ham på en måte som om han var en forlengelse av den forhatte Jens Breivik....Hun ble provosert av smilet hans, som hun oppfattet som upassende, nedlatende og hånlig.» En norsk tragedie — Aage Storm Borchgrevink, Gyldendal, 2012 |
Olsen (2002:620) Psykodynamisk Leksikon
|
Når både mottaker av en projeksjon og avsender reagerer på tilsynelatende samme måte (men av ulike grunner) på det projiserte materiale ved projektiv identifikasjon, blir dette svært komplekst å avsløre. Typisk er det at objektet blir ansvarliggjort for subjektets projeksjon. Å avsløre en projeksjon krever omfattende personkunnskap. Breivik ble ansvarliggjort for morens adferd. Årsaken kan være å finne i at adferden er fortrengt i subjektet, og denne vil da reagere med krenkelse på at objektet anklager det for en adferd subjektet ikke oppfatter som sin egen (fortrengt, projisert ut). Grensen mellom avsender og mottaker viskes ut. Den som projiserer (subjektet) klarer ikke klart å skille eget selv fra objektets selv. De kan identifiser seg med sin egen adferd, men ikke i seg selv! |
Sandler (1987:38) Projection, Introjection, Projective identification
|
Sandler (1987:38) i Projection, Introjection, Projective identification, gjengir hva Rosenfeld (1964) skriver om sammenblandingen av subjektets og objektets selv. <--- Dette er utrykk for alvorlig psykopatologi. Når en mor ikke klarer skille eget selv fra barnets selv, blir barnet oppfattet som en del av moren. Den viktige speilingsprossessen tar skade. Barnet for ikke den meget viktige bekreftelse på seg selv som selvstendig autonomt individ. Det tvinges inn i en rolle der dets oppgave blir å pleie morens selv, en usunn symbiose av parasittisk karakter. Denne setting er beskrevet som utgangspunkt for svært mange alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen kaller dette emosjonell incest. Slike barn utvikler naturlig nok forvirring om hvem de er. Hvor egne grenser slutter og andres begynner viskes ut: Det som er ditt er mitt, og det som er mitt er ikke ditt! Det alvorlige er at en "psykotisk objektrelasjon" kommer til syne. Subjektet klarer ikke differensiere mellom seg selv og andre, virkeligheten blir preget av angstdempende fantasier. De indre relasjonene overvurderes på bekostning av realitetstilpasningen. |
Her ser vi klart utgangspunktet for "entitlement"-holdningen, der slike narsissitiske personer tar det for gitt at deres ønsker og behov har forrang foran andres ønsker og behov.De ser jo objektet som en del av seg selv. Siden eget selv ikke har klare grenser, vil andres grenser viskes ut og oppfattes som deler av eget selv. "Jeg" vil derfor bli oppfattet som unionen av subjektet + deler av objektet. Projeksjonen av egne trekk over i den andre blir forståelig fordi deler av den andre, oppfattes som tilhøre eget selv.
Dette er alvorlig, for det betyr at slike foreldre ikke evner leve seg adekvat inn i barnets behov og dermed møte barnet med empati. Tvert imot er det deres egne trekk se ser. Når objektet er et barn er dette svært skadelig. En parasitær relasjon oppstår. Dette kan skje i en slik utstrekning
at man lever ut sitt liv gjennom barnet. Objektrepresentasjonen blir både mer virkelig og viktigere enn eget selv. Faktisk befinner deler av eget selv seg i objektet. Ofte har slike subjekt et ødelagt selvbilde, liten tro på egen mestring.
Objektet blir en stedfortreder for eget
fragmentert Selv. Personer som benyttre et slikt primitivt forsvar, har alvorlige skader i eget Selv. I sin ytterste konsekvens er objektet en skapt avartar man lever sine drømmer ut gjennom. A.B. Breivik synes være en eksponent for en slik avatar-konstruksjon. Hans skder fra barndommen kombinert med en omfattende spillaktivitet skaper et virituelt univers han lever seg inn i og som for ham blir en virkelighet.
Broch & al. (1987:51) Ubevisste samspill
|
Ofte er bindingen av parasitær art, der objektet dekker viktige behov i subjektet. Voksne som speiler seg i barnest mestring er et slikt eksempel. På mange måter er deler av selvet evakuert over i objektet, uten at forbindelsen brytes. Forholdet blir av parasitær art. Subjektet får næring fra objektet, mens objektet tappes for næring. Typisk er at slike objektet beskirver sin situasjon som om de "mister seg selv", begynner tvile på egen mestring, påtar seg skyld og manipuleres inn i en rolle som narsissistisk supply for subjektet. Objektet blir en kontainer for subjektets ikke-erkjente adferd og holdninger. Man ser dette typisk der barn blir kontainere for subjektets forventninger. Da inntrer rollereversering, barnet tar den voksnes rolle. På grunn av egne problemer klarer f.eks. ikke omsorgspersonen (subjektet) å formidle trygghet, eller akseptere barnets autonomi, etter som dette aktiverer subjektets separasjonsangst. Dermed påføres barnet skam, tvil og usikkerhet (Erikson, 1976) |
|
Ved projekjson pålegges den andre den projiserendes adferd, "min aggresjon" blir "din aggresjon", mine avtalebrudd blir dine avtalebrudd, min manglende omsorgsevne blir din manglende omsorgsevne, min manglende samarbeidsevne blir din manglende samarbeidsevne, min skremmende adferd blir din skremmende adferd, min frustrasjon blir din frustrasjon osv. |
Subjektet ansvarliggjør objektet for sin egen adferd. Det er her logikken bryter sammen og man nærmer seg grensen for det psykotiske, så typisk for denne problematikk, for objektet har ikke nødvendigvis subjektets projiserte adferd. Subjektets påstand er ikke nødvendigvis sann. Derimot kan man manipuleres til å opptre på måter som tilsynelatende viser en slik adferd eller holdning for så anklages for å være slik. Men dette er ikke en vanlig adferd hos objektet. Subjektet kritiserer og klandrer objektet for en adferd subjektet selv har, og blir krenket når det som riktig er, påpekes at det er subjektet selv som har denne adferd! Subjektet tror virkelig ikke man er slik man projiserer, fordi den som hadde vært seg dette bevisst, ville ikke blitt krenket, men flau for å ha blitt avslørt i å ha kritisert en annen, for en adferd man selv har.
Hvordan manglende kunnskap om slike prosesser kan gi seg tragiske utslag ser vi i psykolog Knut Rønbeck sin
beskrivelse i tidskrift for Psykologforening 2008:
|
"Løsningene som begge foreldre kan godta, må forholde seg og ta hensyn til innholdet i de
bekymringer og den uro som mor og/eller far matte oppleve. Er moren utrygg på om faren drikker
seg full når han skal ha samvær med barnet, må løsningen adressere seg til og ivareta denne
utryggheten. Dette fordrer som regel en erkjennelse hos faren om at uansett hvordan det faktisk
forholder seg, sa er altså moren bekymret, og for barnet er det viktig at denne bekymringen bringes
til opphør. Redsel hos foreldre er ikke bra for barn. Hvorvidt bekymringen er rimelig begrunnet
eller ikke, er ikke alltid sa viktig. Poenget er at den er der og bør bringes til opph¢r. Det har begge
foreldrene et ansvar for å få til hvis barnet skal ha det bra." og videre "Det tilstrebes altså å skape en ramme som begrenser partenes muligheter til å anklage og bebreide hverandre. Anklager og bebreidelser antas å være kontraproduktive når det gjelder a Iøse konflikter, fordi negative påstander alltid vii bli forsøkt imøtegått, og derfor stjeler de tid og krefter fra den løsningsorienterte prosessen." |
Fra Tove Janson, Det usynlige barnet
|
Historien om Ninni, som vokser opp hos en tante som ikke er glad i henne. Ninni er et sjenert og veldig ordentlig lite barn. Hun går stille i dørene og rydder alltid opp etter seg. Hvis Ninni gjør noe galt, blir ikke tanten sint, i stedet kommer hun med ironiske og kjølige kommentarer. Gradvis blekner Ninni i konturene og blir til slutt usynlig." (Solset, 2008) Slik går psykiske avvik i sosial arv. Healingsprosessen i slik problematikk er å komme ut av den identifikasjon og de forventninger den projiserende pålegger objektet, og se seg selv slik man faktisk er og ikke slik man gjennom projeksjon og projektiv identifikasjon er manipulert til å tro man er. Omgivelsene som barnevern, sakkyndige og domstoler ser bare det pliktoppfyllende rolige barnet, som i sin forvrengte lojalitet, beskytter det overgripende subjekt. De ser ikke subjektets bruk av barnet som kontainer for egne fortrengte emosjoner, afekter og holdninger. Det må skapes bevissthet om at man ikke er slik det projiserte materiale har fått en til å tro man er. Den eneste måten det kan skje på er å komme bort fra et slikt destruktivt miljø. Slike barn trenger voksne barnet kan speile seg i og ikke voksne som speiler seg i barnet. |
|
Psykiateren Johan Cullberg skriver om projektiv identifikasjon i Dynamisk Psykiatri (2003:109-110): "En kvinne med dype uløste hatproblemer ovenfor menn kan for eksempel i en samlivsituasjon begynne å anklage mannen for at han er sadistisk og undertrykkende ovenfor henne. Selv om mannen egentlig ikke føler seg spesielt truffet av disse anklager, kan han reagere med skyldfølelse, som om det er blitt oppdaget en alvorlig feil ved ham. Han benekter kraftig bebreidelsene og kommer med motanklager, og kvinnen får en bekreftelse på at han ikke elsker henne og derfor er en farlig person. [Han vil ikke være kontainer for mors usanne anklager] I det ubeviste har hun da vunnet 2 ting. Dels har hun greid å holde sin egen aggressive problematikk ovenfor menn unna. Dels har hun fått kontroll over disse følelsene ettersom de nå er overført til mannen som ikke greide komme seg fra denne fellen. Dette er en vanlig problematikk (hos begge kjønn) i de vanskelige skilsmissene der alt dreier seg om å sverte motparten og ikke bli forsonet med hverandre. Kunnskapen om dette er desto viktigere fordi striden om foreldreretten til barna ofte utspiller seg rundt slike komplekse og dype behov. Hvis man vil bli forsonet med hverandre utad, må man forsone seg med seg selv innad." |
|
Splitting, er derfor en forsvarsmekanisme, der personen bla. har problemer med å holde samtidig, motsatte affektive tilstander. Det er typisk både for borderline og narsissistisk problematikk. En bestemt egenskap utelukker den samtidige tilstedeværelse av en annen (Broch 1897:60). Denne knyttes ofte til, og synes være en forutsetning for, projektiv identifiaksjon. Splitting beskrives i to utgaver, den vertikale og den horisontale.
En kan si at i nevrosene fortrenges driftene, mens i psykosene fornektes realiteten fordi en ikke klarer forsvare seg mot driftene. I motsetning til de nevrotiske, har de personlighetsforstyrrede en splittet indre psykisk struktur. Splitting er et psykologisk forsvar der personen ikke klares hanskes med realiteter. |
Karterud (2002: 82-83), Fra narsissisme til selvpsykologi.
|
| Masterson (til høyre) beskriver den vertikale splitting noe tydeligere når han beskriver covert narsissister. På den ene siden har vi fusjonen av et idealisert objeket og et grandiost selv der den covert narsissist soler seg i lyset av objektet. På den andre siden har vi fusjonen av det aggressive objekt og det verdiløse selvet, der den covert narsissist spillet ut rollen som det aggressive objekt og devaluerer alle som kommer i deres veg. Splitting er da preget av at disse ulike affektive tilstander holdes separat. Den covert narsissist kan opptre i den ene i en setting, for så å skifte til den andre i en annen setting. Ja, skiftet kan skje i relasjon til samme objekt i ulike settinger. I det ene øyeblikket kan de fremstille seg som velfungerende sykdomsfrie, i det neste krever de at du tar hensyn, de er syke må vite! På mange måter er den grandiose fasaden et falskt selv som dekker over det virkelige fragmenterte selv. |
 Fra Masterson (2004:80) A therapists guide to the personalitydisorders. |
|
Den åpne grandiose narsissismeformen (overt type) er karakterisert ved
horisontal split, dvs at det verdiløse selvet er temmelig utilgjengelig og gjemt
bak narsissistisk raseri. Den sensitive, sårbare narsissismeformen (covert type) er mer karakterisert av vertikal spilt, dvs veksler i sin self-state mellom grandiositet og verdiløshet/tomhet.” (Pers.med. Karterud 30.11.2012) |
 Broch & al. (1987:71) Ubevisste samspill |
 APA (2006:38) Psychodynamic Diagnostic Manual (PDM) |
|
Uten kunnskap om dette vil omgivelsene tro at subjektets projiserte påstander om objektet : - er reelle påstander - at subjektets påståtte "frykt og redsel", er reell frykt og redsel - at den påståtte "aggresjon" som tillegges objektet, er objektets aggressjon. - at den "makten/kontrollen" objektet påstås ha over subjektet er reell makt og kontroll. - osv.
Objektet blir anklaget for å ha sinne rettet mot subjektet,
|
|
Partene traff hverandre da mor gikk til psykiater for å behandle vanskelige barndomstraumer knyttet til en alkoholisert, aggresiv far, og en mor som arbeidet nattskift. Gjenom et 9 år langt samliv opplevde far at mor idealiserte ham, skrev brev hvor godt hun hadde det og takket for alt det positive han gav henne både materielt og emosjonelt, og den støtte han var for henne når hun hadde det vanskelig. Dette skjer samtidig med at mor nesten daglig er anklagende mot far og bruker ham som sin hoggestabbe for egne angst og depressive trekk. Til slutt orker ikke far mer av denne ustabilitet og tar ut skilsmisse. Da påstår mor plutselig til sin lege at far er psykopat, og at han har tråkket på henne, ikke brydd seg om hennes meninger og vært nedsettende mot henne (projeksjonen av opplevelsene fra sin egen far). I barnefordelingsaken gjengir så mors lege hva mor påstår om far til den sakkyndige og vips flyttes barna til mor (Projektiv identifikasjon). Alle de trekk ved mor, hun projiserer over på far, blir av den sakkyndige tillagt far. (empatiløs, egosentrisk, lite evne til innlevelse i barnas situasjon). At mor idealiserte far i samlivet ville ikke den sakkyndige høre på, ei heller at mor ville ha far tilbake! At mor både vil ha far tilbake og kaller ham psykopat samtidig, utløser ingen undring hos den sakkyndige (Splittimg). Denne dobbeltkomunikasjon er typisk for splitting. Psykologiske tester viser denne avvikende adferd hos mor, men forfalskes for å passe til mors påstander. Testen viste nemlig mors depressive og hypokondriske trekk så typisk for splittingens skille mellom grandiositet/depresivitet. Mors MMPI test viser alvorlig psykopatologisk problematikk. Mors usanne påstander legges ukritisk til grunn. Der starter 14 års konflikt, titalls rettsaker og sabotering av samvær. Sakkyndige, barnevern og domstoler tror mor, bygget på den sakkyndige, og hun får omsorgen gang på gang sak etter sak. Selv seksuelle overgrep mot barna i mors miljø blir bortforklart av barnevern og sakkyndige. Den ene saken bygger på den andre. Alvorlige feilvurderinger i første rettsak forplanter seg som sannheter (en dom må vite) i neste sak. Ingen bedriver kildekritikk, ingen spør etter dokumentasjon på de stadig mer utrolige påstander mor fremsetter. Barnas problemer stiger for hvert år som går. Dommeravhør avslører seksuelle overgrep fra stefar. Barnas depresjon, selvmordstanker og angst utløser behandling hos BUP. De påføres livslange skader gjennom overgrep, omsorgsvikt, trusler og vold hos mor. Det eldste barnet nekter bo med mor og flytter, det andre utsettes for kronisk stress og utvikler diabetes 1. Konturene av det usynlige barnet blir tydeligere for hver dag som går. Utvendig synes alt på stell, invendig blir barnet mer og mer lukket. Det snakker aldri om hvordan det egentlig har det til noen. Til slutt har barnevern, psykiatri, politi og domstoler klippekort hos mor. Hun ilegges tvangsbot, men påstår så barnet ikke "vil" til far og krever "umulighet" for å slippe betale, summen nærmer seg 100.000,-. Barnet forteller det savner far, mor påstår det ikke vil til far. Ingen ser mors projeksjon av sin uvilje som fremstilles som barnets uvilje. Mor er trygdet grunnet psyksik problematikk. Ingen i hjelpeapparatet forstår sakens underliggende dynamikk. De ser på fars frustrasjon over at barna ødelegges, som aggresjon. Brev etter brev fra far til barnevern og BUP med kritikk av deres passivitet mens barna sakte ødelegges fra insiden, skaper bare irritasjon. "Fagfolkene" forstår ikke hva som skjer.De evner ikke se at fars frustarsjon er et resulatt av mors projekjson. Slik skriver barnevernsjefen i brev til BUP etter at far har anmeldt stefar for overgrep barnet har beskrevet i dommeravhør : 
Barnevernet missforstår fars frustrasjon som aggresjon. Når far dokumenterer at mors påstander om ham er mors egen adferd, anklages han for å øke konflikten! Mors usanne påstander om far utløser ingen kritikk mot mor. Ikke noe sted forstår barnevernet den projektive identifikasjon som skjer. De oppfater mors utsagn om "redsel for far" som utrykk for vold fra far. De forstår ikke at mors påstand om at "far har makt over henne" er identifiseringen med mors egen projeksjon. Ingen ser mors projeksjon, ingen forstår mors projektive identifikasjon, der hun identifiserer seg med sine egne aggresive projeksjoner, ingen viser kunnskap om mors reaksjonsdannelse der hun fremviser motsatt adferd til barnevernet i forhold til hva hun faktisk utsetter barna for. Den totale kunnskapsvikt snur virkeligheten fullstendig på hodet. Mor oppfattes som et offer, far som aggresiv! Det projiserende subjekt får sympati, objektet fordømmes, barna ødelegges. Virkeligheten er stikk motsatt. Barna får sin barndom ødelagt med god hjelp fra et naivt kunnskapsløst barnevernsystem som påstår de er der for barnets beste! Hvordan kan slikt skje? Jo, Reaksjonsdannelse gjør at mors hatproblemer til menn, i samlivet fremstår motsatt av hva det er. Far idealiseres, mors hat mot menn (egen fars fysisk/psykisk vold) blir til idealisering av egen mann. Når hennes mann så tar ut skilsmisse trenger hun ikke reaksjonsdannelsen og hennes ex. blir da demonisert (kalt psykopat). Hatet mot hva egen far gjorde mot mor som barn, projiseres på hennes ex. Noen må få skylden for det vonde i mors liv. Svart/hvit tenkning, splitting blir synlig. Alle mors egne negative emosjoner og adferdstrekk projiseres over på hennes ex.mann. Mor blir plutselig "redd" for far! Far demoniseres. Når objektet (far) reagerer og fremviser adekvate følelser om denne uriktige anklagen, blir det sett på som bevis på at han er slik subjektet (mor) påstår han er. Han går i fellen. Omgivelsene blir forvirret og klarer ikke se hvem som startet prosessen. En asymetrisk prosess. Far reagerer adekvat og finner seg ikke i disse løgner. Han fremstår frustrert, men har en normal selvhevdelses drift. Han beskriver som riktig er at mors påstander om ham, er mors egen adferd. Det blir konflikt. Mors egen adferd har mor fortrengt. Mor opplever møtet med sin egen aggresjon som "skremmende". Mor påstår nå hun er "redd for far, at han oppleves skremmende"! Dette er Projektiv identifikasjon i praksis. Omgivelsene oppfatter fars frustrasjon som "aggresjon", mor som et offer. Far fordømmes, mor får omsorgen, barna ødelegges! Slik bidrar det systemt som skulle sørge for barnas beste, til at barna havner hos en alvolrig psykisk syk mor, som selvfølgelig avskjærer barna kontakt med sin far. Hatet mot menn og behovet for hevn går foran barnas behov for tilknytning og kontakt med sin far. I mangel av kunnskap om denne dynamikk bidrar systemet (barnevern, sakkyndige, dommere, skole) til at barna blir ødelagt, mens far som avslører dette spill, blir holdt på avstand! Det perfekte justismord er et faktum. I Christoffersaken i Andebu så vi den samme dynamikk, der ble hans far holdt på avstand, Christoffer ble drept av stefar og en psykisk syk mor! "Ingen av disse hadde gjort noe med Christoffer", de mente han selv hadde påført seg et 17 cm langt brudd i hjerneskallen og kom blåslått på skolen! Hvor mange "skapdører" kan et barn slå seg i før omgivelsene fatter mistanke?? Her var volden synlig, hva når den skjer mot de "usynlige barn"? |
|
De begreper som her er brukt er for en stor del hentet fra psykologiens psykodynamisk perspektiv. Innen psykologien er det 7-8 ulike perspektiv. Når det gjelder å finne begreper som er dekkende for å : - anklage andre for egen adferd/holdning (projeksjon) - anklage andre for egen adferd/holdning og deretter identifisere seg med denne (projektiv identifikasjon) - i det ene øyebliket idealisere seg selv/andre for i neste øyeblikk devaluere seg selv/andre (splitting) - fremstå med en adferd motsatt av hva man egentlig føler eller har (reaksjonsdannelse) så er det få andre perspektiver som har et så velutviklet begrepsapparat for beskrivesle, forståelse og forklare disse fenomen og denne adferd som det psykodynamiske. Men disse begrep kan operasjonaliseres på følgende måte (APA & al. (2006:581-583) Psychodynamic Diagnostic Manual) fri for teoretisk sjargong : 
SPLITTING
PROJEKTIV IDENTIFIKASJON
|
