Beskrivelse: 250GB:Users:runefardal:Desktop:rufadr.gif

Rune Fardal, psy­kologi student

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt pΠnarsissistisk problematikk i relasjon til barn

http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no

 

 

 

NŒr barnevern og domstoler,

blir barnets fiende

 

 

26 mai, 2012, Oppdatert 26.5.2012

 

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/sjogren.pdf

 

Web : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/sjogren.htm

 

 

 

I de fleste saker om barn etter skilsmisser klarer foreldrene Œ finne  gode l¿sninger for barna. I ca. 10% av sakene  blir konflikten  ul¿selig og ofte sv¾rt h¿y.  rsaken ligger ofte i  den ene forelders sykelige behov for Œ dekke egne udekte behov.  Egosentriske foreldre  med Œpenbare empatiproblemer, som bruker barnet for alt det er verdt i kampen mot den andre forelder. Ofte fŒr disse narsissistisk forstyrrede mennesker st¿tte fra  det system som skal  garantere barnets beste. I en rekke saker  ser man at barnevern, psykologer og dommere manipuleres til Œ tro at de ved Œ  hindre den normale forelder  kontakt med barnet,  hjelper barnet. I virkeligheten  hjelper dette systemet, en syk forelder med Œ ¿delegge barnet for livstid! Dette skjer i dagens barnevern.

 

I en nylig utkommet bok : Sj¿gren L.M. (2012) Barnets rett til familieliv, beskrives 25 saker der denne dynamikk er dokumentert.

Beskrivelse: 1TB:Users:rune:Desktop:sjogren.gif

Under f¿lger  et viktig utdrag fra boken og deretter et typisk eksempel fra Kvamsaken, der denne dynamikken  er gjeldende:

 

Sj¿gren, s.483-490

 

Barnets rett til familieliv et ikke-tema :  oppsummerte observasjoner og refleksjoner.

 

Barnets rett til familieliv og til Œ beholde identitet har ikke v¾rt i fokus for barnevernet, domstolene eller kontrollmyndighetene i de herr beskreven saker. Barnets lovlige og menneskelige rett til familieliv og til Œ beholde identitet kan oppsummert sies Œ ha v¾rt et ikke-tema.

 

Fedre og m¿dre som avskiller sitt barn fra den andre forelder har noe felles. Det handler om voksne som ikke kan skille sine egne behov fra barnets behov. Det er en selvf¿lgelighet for de aller fleste foreldre at deres barn trenger bŒde sin mor og sin far og kontakt med sine ulike familienettverk for at barnet skal ha det bra.

 

Den forelder som opptrer slik at barnet/barna i forbindelse med de voksnes skilsmisse, ogsŒ skilles fra den andre forelder og denne forelders nettverk, fremviser sviktende foreldreevne. Det handler som oftest om en form for empatiforstyrrelse hos den voksne, en forstyrrelse som ofte ikke oppfattes av omgivelsene. De ulike ledere som har med familien Œ gj¿re fŒr ofte et meget positivt utrykk av denne forelder. Denne forelder har ofte en spesiell sosial evne; han eller hun vet hvordan de skal gi et godt inntrykk, blant annet gjennom en hjelp s¿kende holdning. Hjelperne oppfatter ikke at denne forelder bruker barnet for egne formŒl og behov, siden det som verbalt uttales er det motsatte. Denne forelder snakker ofte negativt om den andre, og pŒstŒr for eksempel at denne forelder opptrer ut ifra egne behov, ikke forstŒr barnet eller feilbehandler barnet, og at  han eller hun derfor beh¿ver beskytte barnet fra denne forelder.

 

AT det er denne forelder som sier de beskytter barnet, som bruker barnet som vŒpen for Œ fjerne den andre forelder av barets liv, blir ikke synlig for dem som har til oppgave Œ fatte beslutninger og ta aff¾re  for barnets beste.  De kan sŒledes, akkurat som barnet som avskilles, ogsŒ bli manipulerte av den separerende forelder.

 

Fedre og m¿dre med barn som separeres fra dem, har, sŒ langt jeg har kunnet se, ogsŒ noe felles. De har da familien levde sammen tatt stort ansvar, v¾rt hyggelige og hjelpsomme, kanskje til og med en tanke ÓdumsnilleÓ, for Œ fŒ familielivet til Œ fungere uten alt for mye rot og brŒk, de har sŒledes ofte v¾rt ettergivende og tilpasset seg etter en mer kontrollerende livs partner. De har i de fleste tilfeller blitt tatt pŒ sengen av den andre forelders plutselige og bestemte opptreden med separering av barna.

 

Den forelder som barnet separeres fra, har ofte hatt barnevernets saksbehandlere mot seg. Han eller hun har v¾rt hjelpel¿s og blitt mer og mer fortvilet. Det lukter nederlag for denne forelder.  Det som skjer og som best kan beskrives som voksenmobbing fortsetter. Den for barnet separerte og fremmedgjorte forelder blir enten utslettet, passivisert, gŒr i depresjon eller fortsetter fekte hjelpel¿st og hevde barnets rett til begge sine foreldre i rettslige prosesser, som drar ut, ofte over flere Œr, over tid.

Det som ofte skjer er at barnevern, forvaltningsdomstoler, vanlige domstoler og kontrollorgan, oppfatter den slik sett svekkede og for barnet fremmedgjorte forelder som mindre egnet og resonerer som sŒ at da var jo separasjonen n¿dvendig. Og kan opprettholdes – og sies v¾re forenlig med barnets beste – dog uten at dette defineres.

 

Dette gjelder ogsŒ nŒr separasjonen av barnet, fra en av barnet avholdte forelder, skjer i form av en kompromissl¿s st¿tte til den separerende forelder, eller i form av st¿tte til fremmende, av barnevernet utvalgte fosterforeldre.

 

Barnet som skilles fra sin egen forelder og tar avstand fra denne forelder er aldri skyld i det som skjer. Den forelder/foreldrepart som opptrer som om barnet/barna ikke beh¿ver den andre forelder, opptrer ut i fra egne behov og egne interesser. Denne forelder/foreldrepart  formidler sine bilder av den andre forelder til barnet, som barnet ikke kan beskytte seg mot, ved at denne forelder knytter barnet til seg og gj¿r barnet avhengig av seg selv.

 

Det skapes dermed en avhengighet og en frykt ved at barnet holdes adskilt fra naturlig hverdagskontakt med den andre forelder og ikke fŒr muligheter til ut ifra egne erfaringer korrigere de negative bilder. Dette skader barnets identitet. Barnets menneskerett til Œ beholde sin identitet krenkes.

 

Den forelder som  har hatt behov for kontroll med barnet og ofte xx bortf¿rt barnet, eller aktivt motarbeidet barnets kontakt med den andre forelder, har gjennom sin adferd skapt samarbeidsproblem. For utenforstŒende ser det ofte ut som om det er begge foreldre som skaper denne  konflikt som initieres pŒ denne mŒten. I de fleste saker har  det blitt flere, lange og dyre prosesser i ulike domstoler – forhold som ikke  pŒ noe vis er forenlig med barnets beste.

 

Ofte har den foredler som har separert barnet fra den andre forelder, gjennom Œ bortforklare eller beholde barnet, fŒtt barnevernets sympati og st¿tte. Denne forelder har fŒtt fortsette ha barnet boende hos seg. Denne foredler har ogsŒ  blitt tillatt ha fullstendig kontroll over barnets kontakt med den andre forelder, iblant under antagelsen av at denne forelder ÓbeskytterÓ barnet mot den andre forelder. Det som kalles foreldrenes umulighet til Œ samarbeide har blitt begrunnelse for Œ gi den ene forelder, som handler ut ifra egne behov og  vilkŒrlig separert barnet fra den andre foredler, omsorg alene.

 

Barnevernet har gitt sin st¿tte til den foredler/fosterforelder som uten saklig grunn anklager den andre forelder for overgrep eller psykisk forstyrrelse.  Den forelder som har separert barnet og kommet med ubegrunnede anklager har ogsŒ fŒtt andre myndigheters st¿tte for Œ fullf¿re separasjonen.

 

Den praksis som utvikles kan oppsummeres slik:  fortsette gj¿re feil fremstŒr etter en tid Œ blir det riktige.

 

 

Her f¿lger  et eksempel hentet fra Kvamsaken.

 

 

 

 

 

Kommentar til uttalelse av 26.4.2012 fra Ottar D. Str¿msten, Barnevernet Kvam

 

 

Saken:

 

 

Saken dreier seg om  tvangsbot for manglende samv¾r pŒ 17 dager, kort tid etter at tingretten ila mor tvangsbot for Œ ha sabotert samv¾r for Barnet i en Œrrekke. MŒten barnevernet bidrar til Œ gi mors sabotering av samv¾r aksept er dessverre godt beskrevet i mye faglitteratur. Sj¿gren (2012)  beskriver dette i en rekke case i sin bok ÓBarnets rett til  familielivÓ, der barnevernet i en rekke saker manipuleres til Œ tro at de hjeldper barnet ved Œ hindre det kontakt med den andre foredler, mens de i realiteten hjelper  en psykisk syk forelder  bruke barnet for Œ dekke egne behov.

 

I dom Hardanger tingrett 11.5.2011, id¿mmes mor tvangsbot.

 

Deretter begynner umiddelbart ny sabotering av samv¾r:

 

H¿stferie okt 2011                      =    7 dager

Helgesamv¾r 11-13/11.2011 =    3 dager

Vinterferie 2012                          =    7 dager

Totalt                                              = 17 dager

 

 

Tvangsbot blir krevd 26.3.2012 stor kr. 22.341,-

 

Barnevernet sender inn forsvarsskrift til namsmann pŒ vegne av mor!  Svaret blir uten videre tatt til f¿lge, uten at far fŒr mulighet til Œ kommentere barnevernets pŒstander, (kontradiksjonsprinsippet brutt) og tvangsboten blir henlagt pŒ bakgrunn av de opplysninger barnevernet i Kvam ved Ottar Str¿msten fremsetter.

 

Her avsl¿res det hvordan barnevernet  i trŒd med beskrivelser faglitteraturen gj¿r, s¿ker bidra til Œ hjelpe den foredler som hindrer barnet kontakt med den andre foredler.

 

 

Far klager pΠavslaget.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lensmann som er bekjent av stefar, avviser tvangsboten:

 

 

Beskrivelse: 1TB:Users:rune:Desktop:20120514-tvangsbot-avvist.gif

 

 

Sammendrag:

 

Barnevernet inngir tilsvar pŒ vegne av mor til namsmann (lensmannen i Kvam). At barnevernet i Kvam ved Ottar D. Str¿msten har involvert seg i saken fremstŒr som sv¾rt underlig.  De mŒ ha opprettet en sak da de har sendt en konsulent til samtale med bŒde mor og barnet!

 

En mŒ derfor legge til grunn at mor ikke klarer svare for seg samt forholde seg til far  pŒ en adekvat mŒte, og som tidligere fremsetter en rekke uriktige og usanne pŒstander til ÓhjelpeapparatetÓ som sŒ misledes til Œ tro at de hjelper barna, mens de i realiteten bidrar til Œ ¿ke konflikten for barna.

 

Barnevernet ved Str¿mstens argument gŒr kort ut pŒ at Ódet er stressende for barnet  Œ fŒ samv¾r med sin farÓ og Ódet har ikke v¾rt brudd pŒ samv¾retÓ!! En finner denne pŒstand noe underlig ut ifra  barnets beste og dets behov for kontakt med begge sine foreldre. Dette s¿kes sŒ underbygget  med pŒstander om at barnet som er 13 Œr,  noen ganger har andre aktiviteter pŒ samv¾rstidspunkt.

 

Dessverre har domstolen gitt mor omsorgen for barnet og dermed kan hun fortsette sin konfliktdrivende adferd. Barnets stores¿ster, som nektet bo med sin mor, og flyttet til far i 2008 har ingen konflikt.  Hun treffer sin mor og har Œpne kanaler til mor.

 

Dagens konflikt  bygger utelukkende pŒ at mor saboterer Barnets samv¾r og legger psykiske f¿ringer for at  dette vanskeliggj¿res. Det stresser barnet og har bidratt til at barnet har utviklet diabetes1!

 

Mor har tvunget barnet til Œ mŒtte ta ansvar for samv¾r selv, ved at Œ v¾re fullstendig frav¾rende  nŒr det gjelder  Œ enes om og f¿lge opp tidspunkt. Mor pŒlegger  barnet Œ forhandle med sin far om tidspunkter nŒr barnet har andre aktiviteter. Dette fremstŒr  som lite adekvat foreldreadferd.

 

Far og Barnet blir oftest enige i de tilfeller  det er behov for Œ skifte tidspunkt. Dette har aldri v¾rt noe  problem for barnet eller far. Far utsetter ikke barnet for noe press. Kommer ikke barnet pŒ et samv¾r eller det ikke avtales nytt samv¾r ved bytting,  sŒ ansvarlig gj¿res mor og ikke barnet.  Det er dette ansvar mor nŒ  pr¿ver unndra seg gjennom barnevernets beskrivelser.

 

Barnevernets pŒstand om at dette er sv¾rt ÓstressendeÓ for barnet bygger  Œpenbart pŒ mors direkte og indirekte beskrivelser.  At mor stresses  av barnets samv¾r med sin far har v¾rt kjent fra 1999, og synes bli gjennom projeksjon tillagt barnet. I den grad dette er stressende pŒ barnet sŒ b¾rer mor det ansvaret slik hun i Œrevis har  sabotert dette samv¾r.

 

Det er mor sin plikt Œ tilse at barnet fŒr det samv¾r det har rett til. Det stress barnet mŒtte oppleve oppstŒr  nŒr mor s¿ker vanskeliggj¿re Barnets samv¾r. Dette ansvar hviler utelukkende pŒ mor.

 

 

Ottar D¿skeland Str¿msten  driver  (drev?) som konsulent for barnevernet i Hordaland. Han gikk personlig konkurs 2 dager f¿r dette brev er skrevet.

 

En finner det noe underlig at en person som har v¾rt involvert i en rekke barnefirmaer som har havarert som

-       Projecto De Santa Maria (adopsjon),

-       Trygg Familie og Str¿mstens konsulenttjenester,

-       International Child Welfare Limited mfl.

 

og som tidligere  er avsl¿rt i en rekke saker for Œpenbare feilvurderinger innehar den n¿dvendige tillit og kompetanse for Œ gj¿re slike vurderinger som det her er snakk om i sŒ kompliserte konflikter som dette! Det er grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved barnevernets kvalitetssikting! Str¿msten er en Œpenbar trussel mot barns rettsikkerhet med sin grove kunnskapsmangel har han bidratt til Œ splitte flere familier, sendt barn til fosterfamilier og nektet  familier kontakt med sine barn.

 

 

Ottar D¿skeland Str¿msten

 

Beskrivelse: 1TB:Users:rune:Desktop:stromsten.gif

 

 

Beskrivelse: 1TB:Users:rune:Desktop:Skjermbilde 2012-05-28 kl. 16.14.58.png

I brev av 26.4.2012, 2 dager etter at det er Œpnet konkurs hos  Ottar D. Str¿msten skriver han f¿lgende:

 

Beskrivelse: 1TB: BARNA:2012:20120526-svar-avslag-tvangsbot:20120426-stromsten.gif

 

Str¿msten skriver i 3 avsnitt, at han ut i fra samtaler med Barnet tidlig  i 2011 oppfattet  det som at Barnet skulle ha Óvegret segÓ mot samv¾r med sin far. Og begrunnelsen for denne ÓvegringenÓ skal ha v¾rt at far  skal ha ÓpressetÓ Barnet i forhold til Œ bo med ham!

 

PŒ det tidspunktet hadde ikke far hatt noen kontakt med Barnet  pŒ over 1 Œr! Den pŒstŒtte vegring var derfor et utrykk for mors  holdning til barnet. Beskrivelsene stammet fra mor. Det er mor som pŒstŒr at far skal ha ÓpressetÓ Barnet. At far skal ha gjort noe som fŒr barnet til Œ Óvegre segÓ nŒr far ikke har v¾rt i kontakt med barnet pŒ ett Œr fremstŒr noe underlig.

 

Dette skjer i en setting der Barnet helt fra hun var f¿dt  har fŒtt  sine samv¾r og ferier sabotert  av mor! Og sŒ fremstŒr Str¿msten som bekymret for Ópress fra farÓ!  Er det mulig Œ bli mer naiv?

 

Sommerferie 2000: Barnet nektet ferie med far og Stores¿ster

Sommerferie 2001 : Barnet nektet ferie med far og Stores¿ster

Sommerferie 2002 : Barnet og Stores¿ster nektet ferie med far

Sommerferie 2003 : Oppdelt og splittet ferie med Barnet /Stores¿ster

Sommerferie 2004 : Stores¿ster sendt pŒ rideleir nŒr far skal ha ferie

Sommerferie 2005 : Ferie med Stores¿ster/Barnet  hindrer ferie med ¿vrige familie

Sommerferie 2007 : Ferie med Barnet/Stores¿ster sabotert

Sommerferie 2009 : Barnet nektet ferie med far og Stores¿ster

Sommerferie 2010 : Barnet nektet ferie med far og Stores¿ster

2011 Tvangsbot

2011/2012 : Gjentatte utelatte samv¾r, ferie usikert.

 

I 2011 d¿mmes da ogsŒ mor til tvangsbot for  denne Œrelange samv¾rsabotasjen. Da har ikke Barnet sett far pŒ over ett Œr!  Fra f¿r sommerferien 2010 til sommeren 2011 saboterer mor  alle Barnets samv¾r og kontakt. Mens Str¿msten og med det barnevernet i Kvam Óbekymrer segÓ over at Barnet/far ¿nsker kontakt, sŒ saboterer mor denne kontakten pŒ alle mulige mŒter.

 

Hvorfor er ikke barnevernet bekymret for denne sabotering og med den, det stress mor pŒf¿rer Barnet og med det, den ¿kte konflikten barnet opplever??

 

Sp¿rsmŒlet om hva som skaper stress for Barnet er betydelig mer komplisert enn det  barnevernets Str¿msten fremstiller det som. Det er Œpenbart at han ikke forstŒr konflikten og l¿per mors ¾rend.

 

Sj¿gren (2012) skriver i boken Barnets rett til familieliv f¿lgende: ÓDen forelder som  har hatt behov for kontroll med barnet og ofte bortf¿rt barnet, eller aktivt motarbeidet barnets kontakt med den andre forelder, har gjennom sin adferd skapt samarbeidsproblem.Ó

 

Den som skaper konflikt og stress for Barnet er mor som gjennom sin Œrelange sabotering hindrer Barnet normal kontakt med sin far. Det mŒ v¾re grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved hva barnevernet egentlig driver med?

 

Da Barnet  fikk m¿te sin far dagen for rettsaken i 2011, var hun oppriktig glad. Hun fremviste  troverdig gjensynsglede, kastet seg rundt halsen hans og ville umiddelbart v¾re med far til Bergen.  Da kom det frem at Barnet ikke hadde hatt noen vegring mot Œ  treffe sin far, det var mor som vegret seg mot at barnet skulle fŒ treffe sin far. Barnevernet i Kvam og Str¿msten forstŒr Œpenbart ikke denne forskjellen.

 

At mor pŒstŒr barnet vegret seg er en direkte projeksjon av hennes egen vegring pŒ barnet, om Barnet i mors n¾rv¾r sier det vedrer seg sŒ er det Œpenbart  for Œ tekkes mor og ikke egne f¿lelser. Det er skremmende at Str¿rmsten ikke  evner forstŒ en slik dynmaikk! Barnets adferd i fars n¾rhet  viser ingen tegn til vegring, men det har barnevernet i Kvam eller Str¿msten aldri observert!

 

Ikke noe av det Str¿msten beskriver ved ÓvegringÓ mot Œ treffe far var tilstede etter det lange frav¾ret av samv¾r. Flere sakkyndige  helt fra 2007 har alle etter samtaler med Barnet (ute av mors milj¿) beskrevet at hun  ¿nsker kontakt med sin far og at hun  fremstŒr med trivsel  ved samv¾r hos far. Det er gjengitt i sakkyndige rapporter at at Barnet beskriver glede over Œ fŒ treffe sin far.  Den eneste vegring mot dette kommer fra mor.  Mens det i flere Œr er beskrevet psykisk og fysisk vold og trusler fra mor mot barna, finnes det ingen beskrivelser av slik omsorgssvikt fra far!

 

Det som ogsŒ er beskrevet er hvordan mor i Œrevis har skremt Barnet  med trusler om  at mor vil begŒ selvmord om Barnet drar pŒ ferie med sin far, eller at Barnet vil komme igjen i en kiste om hun drar pŒ ferie med sin far. Denne sykelige adferd fra mor har v¾rt kjent i mange Œr. Mor har for Œ hindre Barnet kontakt med far, for Œ ¿delegge Barnet tilknytning til far, utsatt Barnet for et grovt  press, for Œ hindre Barnet i kontakt med sin far. NŒr Str¿msten  velter mors stress over pŒ barnets samv¾rsgjennomf¿ring med sin far, fremstŒr det som Œpenbart at det er mors behov og ikke barnets behov som beskrives.

 

Str¿mstens ÓbekymringerÓ for press fra far,  bygger Œpenbart pŒ mors projeksjoner av sitt eget press pŒ Barnet, over pŒ far.  Dette er en velkjent adferd hos mor, der alle andre ansvarlig gj¿res for hennes egen adferd. Str¿msten synes ikke evne vurdere ikke dette noe sted!

 

Dette er en egoistisk sykelig adferd beskrevet rundt mor helt tilbake til 1991! Det fremstŒr som Œpenbart at Str¿msten ikke evner skille mors behov fra Barnets behov og hva som er Barnets gjengivelser av mors press. At Barnet i en setting der mor er til stede i Norheimsund skal ha uttalt at hun vegrer seg for kontakt med sin far, fremstŒr ut ifra denne sakens Œrelange dokumentasjon som  en Œpenbar fors¿k pŒ Œ tilfredsstille mors behov og ikke Barnets behov. Barnet og hennes stores¿ster har Œrelang erfaring med den fysiske og psykiske vold som f¿lger nŒr de gŒr imot mors  behov.

 

Str¿msten klarer Œpenbart ikke skille semantikken fra  det subtile press Barnet utsettes for hos mor, nŒr Barnet  utrykker seg i mors milj¿.

Str¿msten tar ordene han h¿rer  for god fisk, fordi det bekrefter hans og barnevernets forutinntatte tolkning av denne sv¾rt kompliserte konflikt. De vurderer ikke kritisk noe av det mor pŒstŒr. Det  fremstŒr som Œpenbart at bŒde barnevernet og Str¿msten kun s¿ker det som bekrefter deres egene forutintatte holdninger. Dette er confirmation bias og ikke faglig holdbart!

 

Barn av voldelige foreldre  pr¿ver ofte Œ skjule volden de utsettes for nŒr de blir spurt. ÓAlt er braÓ hos slike barn. Det burde Christoffersaken ha l¾rt Str¿msten og barnevernet i Kvam! Christoffer sa aldri stefar slo ham, han sa ÓJeg tenker nok du skj¿nner det sj¿lÓ!

 

Med mindre man driver bekreftelses¿king av egne fordommer, som Str¿msten Œpenbart gj¿r, sŒ mŒ man kritisk vurdere  om semantikken stemmer med  virkeligheten. L¾rte de ingenting av Christoffertragedien? Klarer de ikke se at denne saken  har akkurat den samme dynamikken? De som burde hjelpe barnet  er mer opptatt med Œ hindre barnet kontakt med sin far enn Œ hjelpe barnet. De blir mors hjelper til Œ ¿delegge barnet.

 

Barnet vet fra historikken rundt barnevernets svik mot hennes stores¿ster at hun ikke har noen st¿tte i  dem. Hun vet at den vold  datter av stefars bror utsettes for heller ikke blir tatt alvorlig av barnevernet. Ordene hun  tilkjennegir mŒ forstŒs ut ifra dette.

 

Str¿msten har selv v¾rt en pŒdriver tidligere for Œ nekte Barnet samv¾r med sin far da det ble konstatert diabetes1 hos Barnet vŒren 2009. Da som nŒ  ble det avsl¿rt at han lot seg bruke av mor. En finner grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved hans habilitet.

 

Da Barnet fikk gjenoppta samv¾r i 2011 etter at mor var d¿mt til tvangsbot var det ikke antydninger til noen form for vegring hos Barnet til samv¾r med sin far. Tvert imot viste hun glede ved disse samv¾r. Det savn hennes mor hadde pŒf¿rt henne i Œrevis fikk utl¿p, men er aldri problematisert av verken Str¿msten eller barnevernet i Kvam.

 

Str¿msten skriver videre at han Ó..ved flere tilfeller har observert  at Barnet sin mor har pr¿vd motivere henne til Œ dra pŒ samv¾r med farÓ.  Det skuespill mor fremviser  nŒr  noen er til stede stŒr i skarp kontrast til 13 Œrs sabotering av samv¾r og kontakt som er meget godt dokumentert.  Det er med undring at Str¿msten ikke synes  evne se dette.

 

Denne adferden til mor, der hun utad fremviser det motsatte av hva hun faktisk gj¿r mot Barnet er godt beskrevet i litteraturen. Det kalles reaksjonsdannelse. NŒr Str¿msten  eller andre fra barnevernet ser pŒ ÓmotivererÓ mor tilsynelatende Barnet til samv¾r, i hverdagen nŒr ingen ser pŒ  gj¿r hun alt for Œ hindre samv¾r. Diagnosemanualen DSM-IV beskriver dette slik: ÓThe indevidual deals with emotional conflict, or internal, or external stressors by sustituting behaviours, thoughts or feelings that are diametrically opposed to his or her own unacceptable thouhgts or feelings

 

Reaksjonsdannelse er  Œ redusere angst ved Œ fremvise den motsatte f¿lelse eller adferd.

 

Mor liker ikke at Barnet  treffer far, men vet  at det er sosialt uakseptabelt Œ gi utrykk for dette ovenfor  barnevernet og andre. Dermed  oppstŒr denne dynamikk, der hun under observasjon  s¿ker gi inntrykk av det akseptable (motiverer til samv¾r) mens  nŒr ingen  ser pŒ hindrer samv¾r. NŒr ingen observerer mor, oppstŒr ikke angsten for Œ fremstŒ sosialt uakseptabelt. Dermed opplever Barnet  to ulike  holdninger til samv¾r fra samme person. Dette forvirrer Barnet og slik adferd er skadelig for et barn.  Hva skal det forholde seg til?

 

PŒ mange mŒter benytter barnet den samme psykologiske forsvarsmekanisme nŒr mor ser pŒ og Str¿msten sp¿r om hun vil pŒ samv¾r. Barnet vil, (for det viser adferden hos far) men  med mor som tilh¿rer  tilkjennegir Barnet det motsatte fordi hun vet  mor forventer det av henne. Angsten for konsekvensen  gj¿r at barnet tilkjennegir det motsatte av hva det egentlig vil, nemlig ha kontakt med sin far og hans  utvidede familie. Mor tilkjennegir ogsŒ det motsatte (i offentlighet) av hva hun vil, nemlig hindre far kontakt med barnet. Hos henne er angsten for  sosial ford¿mmelse det som gj¿r at hun til Str¿msten gir inntrykk av Œ motivere til samv¾r. NŒr barnet h¿rer dette vet barnet hva mor egentlig mener, og kan fremvise vegring mot samv¾r, det egentlig vil pŒ!

 

Sp¿rsmŒlet er hvorfor Str¿msten, som  pŒstŒr seg v¾re fagmann Œpenbart ikke verken ser eller forstŒr slik adferd og dermed heller ikke dens skadelige  pŒvirkning pŒ et barn?

 

Det b¿r gj¿res oppmerksom pŒ at i den Eurpoeiske Menneskeretts Domsol (EMD) i saken  Sanchez Cardenas v.Norway, sŒ tapte Norge!  EMD var klar pŒ at  man ikke kunne legge hindringer i retten til samv¾r mellom barnet og sin far pŒ sviktende grunnlag, og kun ut ifra pŒstander fra barnets mor! Heller ikke dette synes Str¿msten  ha kunnskap om!

 

Str¿msten unders¿ker ikke noe sted om det foreligger faktisk adferd fra far som tilsier at barnet  har grunn til Œ vegre seg for samv¾r!

 

Str¿msten lar seg manipulere av mor, tross at han har fŒtt  klare beskrivelser av denne manipulasjon i en Œrrekke.  Det  fremvises  sv¾rt liten evne hos Str¿msten til Œ  forstŒ de kompliserte mekanismer som  utgj¿r mors adferd i denne konflikten.  Str¿msten og barnevernet synes kj¿rt seg inn i en  situasjon der  prestisjen betyr mer  enn  barnets beste.  De s¿ker  beskytte sine egne avgj¿relser pŒ bekostning av barnet. Istedenfor Œ konfrontere mor med hennes Œrelange sabotering lar de seg lure til Œ tro hun er offer for far!

 

 fremstille seg selv som et offer, som hjelps¿kende mens man selv  er den som driver konflikten er typisk narsissistisk dynamikk. Alle andre har ansvar, men ikke mor. Hun ser ikke sitt eget bidrag til konflikten overhodet og nŒr hun ansvarlig gj¿res,  projiseres ansvaret ut, enten pŒ far eller pŒ barna!

 

Barnets reaksjon pŒ samv¾r nŒr mor er til stede  (om den er reell) mŒ sees i lyset av Barnets behov for ikke Œ utfordre  mors vilje.  Str¿msten og barnevernet i Kvam vurderer ikke dette noe sted og bidrar sŒledes til Œ ¿ke konflikten. Barnet er avhengig av mor, og er gjort avhengig av mor. Konsekvensene av dette  vet barna bare sŒ alt for godt.

 

Historikken med  at hennes s¿ster flyttet til sin far viser at nŒr barnet bor med far sŒ opph¿rer  barnets konflikt. Da har barnet fri tilgang til  sin mor, og det straffes ikke for slik kontakt, mens det hos mor er sabotering som skaper konflikt.

 

Str¿msten beskriver videre hvordan Barnet selv mŒ gj¿re  avtaler med far nŒr det gjelder samv¾r.  Str¿msten synes ikke reagere pŒ at mor overlater dette ansvaret til barnet, og dermed  legger  ansvaret pŒ barnets skulder.  

 

Det er med stor undring  Œ registrere at barnevernet pŒ denne mŒten lar mor  skyve ansvaret for en l¿sning over pŒ barnet og far, mens hun selv  kun  s¿ker sabotere og hindre samv¾r pŒ ulike mŒter. Mor ansvarlig gj¿r Barnet mens hun selv fraskriver seg ansvar.

 

Mor er d¿mt til tvangsbot for slik sabotering, mens Str¿msten ikke synes  vise noen forstŒelse for  mors konfliktdrivende adferd og dermed skadelige adferd for Barnet. Tvert imot beskytter han mor uten noen kritisk tenkning. Dette vitner om betydelige  faglige mangler pŒ en  sŒ komplisert  konflikt som dette.

 

Far og Barnet har ikke hatt noen problemer med Œ endre pŒ samv¾r i de tilfeller Barnet hadde ¿nske om andre aktiviteter. Problemet oppstŒr nŒr mor innhentes av konsekvensene for sine handlinger. NŒr hun mŒ betale  for sin sabotering. Far ansvarliggj¿r ikke barnet for at det ikke kommer i vinterferien, for dette er mors ansvar.

 

NŒr Str¿msten og barnevernet sŒ ÓkonkludererÓ med at mor ikke har lagt hindringer i vegen for Barnets samv¾r, sŒ mŒ det bygge pŒ en ufattelig mangel pŒ kunnskap bŒde om hva som faktisk skjer og kunnskap om  de trusler og den manipulasjon mor bedriver. En fŒr inntrykk av at Str¿msten og barnevernet i Kvam ikke vil  verken se eller forholde seg til de fakta som viser mors konfliktdrivende adferd.

 

Str¿msten har ikke pŒ noe tidspunkt med et Œpent saklig sinn ville vurdere mors avvikende adferd.  Hans oppfatning er at mor er et ÓofferÓ og det gj¿r at hun kan manipulere Str¿msten og barnevernet  til Œ hjelpe henne med Œ hindre Barnet samv¾r slik de har gjort i Œrevis.

 

fremstŒr Óhjelpes¿kendeÓ ovenfor barnevernet, og det fŒr dem til Œ tro at hun  har ÓselvinnsiktÓ. Samtidig bryr hun seg verken om tidligere dommer eller Barnets beste. Barnevernet lar seg manipulere av dette.

 

Sj¿gren (2012) beskriver denne dynamikk godt:

ÓDenne forelder har ofte en spesiell sosial evne; han eller hun vet hvordan de skal gi et godt inntrykk, blant annet gjennom en hjelp s¿kende holdning. Hjelperne oppfatter ikke at denne forelder bruker barnet for egne formŒl og behov, siden det som verbalt uttales er det motsatteÓ.

 

Det er nettopp hva man ser i denne saken. I m¿te med Str¿msten fremstŒr mor som Óbeskyttende og hjelp s¿kendeÓ. Hun tar jo kontakt med barnevernet nŒr hun fŒr problemer (regningen for tvangsboten).  Hun gir utrykk for Œ  oppfordre Barnet til samv¾r samtidig som det er overveldende dokumentert hvordan hun i alle Œr saboterer dette!

 

Som Sj¿grenskriver ÓÉsiden det som verbalt uttales er det motsatteÓ. Det fremstŒr som sv¾rt underlig at et noen som utgir seg for Œ v¾re fagfolk, ikke evner se slike Œpenbare selvmotsigelser.   Hva mor sier  til barnevernet og hva mor gj¿r mot barnet  er to forskjellige ting.

 

Dette er et spill for barnevernet og reflekterer ikke hva Barnet  opplever i hverdagen. Det samme har vi i Œrevis sett  ved mors adferd ovenfor hennes s¿ster f¿r hun nektet bo mer med mor, sier en ting men gj¿r noe annet.

 

Dette utl¿ser sŒ velvilje og  sympati hos Str¿msten og barnevernet. Deres frav¾r i hverdagen gj¿r at de ikke fŒr korrigert hva  som faktisk skjer mot hva de verbalt er blitt fortalt av mor. NŒr ingen av disse er til stede er det en helt annen adferd mor fremviser ovenfor Barnet. Dette er enkelt Œ avsl¿re.

 

Dersom det er slik at barnet vegrer seg ut ifra  forhold mellom barnet og far, sŒ  mŒ det ogsŒ gŒ an Œ  finne ut hva  dette faktisk grunner i. Det gj¿r ikke Str¿msten og barnevernet. Problemet er at det ikke foreligger noen beskrivelser av noe slag  siden 1999 (barnets f¿dsel) pŒ konflikt mellom Barnet og  far.

 

NŒr det ikke er noe grunnlag for  ÓvegringÓ mellom Barnet og far, hvor kommer da denne ÓvegringenÓ fra?? Jo den har sitt utspring i mors vegring mot at barna skal ha kontakt med far, og er et Œpenbart utslag av mors hat mot far, mors behov for barnet som narsissistisk supply. Mor fremstiller sin egen vegring som Barnets vegring (projeksjon). Dette forstŒr Œpenbart ikke Str¿msten og barnevernet.

 

Igjen, denne dobbeltkommunikasjon fra mor er dokumentert helt fra 1991! Hun sier og gj¿r en ting i en setting, men fremviser  den motsatte adferd nŒr ingen observerer henne. Dette grunner i splitting, denne svart/hvit tenkningen som preger mor.

 

Resultatet er  utrygghet, usikkerhet og forvirring for Barnet. Er det rart hun blir stresset hos mor? Er det rart hun utviklet diabetes1, som er en immunsviktsykdom som er beskrevet Œ f¿lge av kronisk stress? Barn oppleves slik adferd som kronisk stress de ikke fŒr bearbeidet.

 

Faglitteraturen  er full av dokumentasjon rundt denne typen personlighet mor tilkjennegir. Er ikke barnevernet kjent med dette? Det synes Œpenbart at Str¿msten ikke  innehar slik kunnskap.  Str¿msten synes tro faktum er slik semantikken tilsier, og evner ikke  forstŒ de kompliserte bakenforliggende manipulasjon mor bedriver og dennes negative pŒvirkning pŒ Barnet.

 

 

Sj¿gren (2012) beskriver dette slik: Ó Den forelder som opptrer slik at barnet/barna i forbindelse med de voksnes skilsmisse, ogsŒ skilles fra den andre forelder og denne forelders nettverk, fremviser sviktende foreldreevne. Det handler som oftest om en form for empatiforstyrrelse hos den voksne, en forstyrrelse som ofte ikke oppfattes av omgivelsene.Ó

 

Og empatiforstyrrelser handler om narsissistisk og borderline problematikk.  Str¿mstens vurdering om at mor ikke har hindret Barnet samv¾r fremstŒr derfor  som Œpenbart feil. Han legger hennes ord til grunn, ikke hennes dokumenterte adferd! Han vil ikke se.

 

Barnet og far har ikke hatt noen problemer med Œ forandre pŒ tidspunkter om hun har hatt andre aktiviteter pŒ de konkrete samv¾rsdager. Tvert imot tar far hensyn til dette, til det beste for Barnet.  Str¿mstens problematisering av dette fremstŒr  mer som  en videref¿ring av mors problemer med at Barnet har samv¾r og kontakt med sin far. Mao. Str¿msten lar seg bruke av mor i hennes  spill for Œ hindre Barnet kontakt med sin far. Str¿mstens problematisering av at Barnet ÓtvingesÓ til samv¾r pŒ bestemte datoer er utsagn mor fremsetter og ikke de faktiske realiteter mellom Barnet og far.

 

Str¿msten bidrar sŒledes til Œ ¿ke konfliktnivŒet ved naivt og ukritisk  v¾re mors  naive budbringer. Han fremviser Œpenbar mangler om kunnskap om den typen personlighet vi ser i mor.

 

Det er med  betydelig undring jeg registrerer at Str¿msten ikke fremviser noen bekymring for all den sabotering av samv¾r som Œpenbart er dokumentert rundt mor nŒr det gjelder bŒde Barnet og tidligere hennes s¿ster, samtidig som han fremstŒr bekymret for barnets samv¾r med far. Str¿msten og barnevernet mŒ vite at det foreligger en dom om tvangsbot, da mŒ de ogsŒ vite at dette er en f¿lge av at mor saboterer samv¾r. Allikevel overser de dette fullstendig!

 

Det er ikke samv¾ret som er problemet, men mors sabotering av dette og St¿mstens/barnevernets manglende evne  til Œ ta dette pŒ alvor.

 

En mŒ derfor legge til grunn at Str¿mstens beskrivelser til Namsmannen ikke  bygger pŒ faktiske etterpr¿vbare faktum, men pŒ  mors usanne og uriktige pŒstander.

 

Henleggelsen pŒankes derfor til tingretten.

 

For ¿vrig gj¿r en oppmerksom pŒ at Hardanger Tingrett er inhabil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentarer til brev/vedlegg av 4.5 2012, en utdypning av  Barnets  samv¾r.

 

 

Beskrivelse: 1TB: BARNA:2012:20120526-svar-avslag-tvangsbot:20120504-1-stromsten.gif

 

Barnevernets fremstilling av barnets normale samv¾r som ÓpressÓ fremstŒr i beste fall som sv¾rt underlig. All kunnskap om barn tilsier at det er til barnets beste Œ ha samv¾r med begge sine foreldre!  fremstille normalt samv¾r som ÓpressÓ bryter  Œpenbart med barneloven og barnets beste.

 

Det eneste sted ÓpressÓ oppstŒr er  hos mor som i alle Œr har sabotert Barnets samv¾r. At mor  nŒ blir tvunget til Œ la barnet fŒ samv¾r med sin far, er det eneste ÓpressÓ som foreligger i denne saken.

 

Det er derfor med stor undring Œ registrere at namsmann henlegger  kravet om tvangsbot nŒr barnet Œpenbart hindres samv¾r. Denne adferd hos mor er et  utslag av foreldrefiendtlighet der mor s¿ker  skape negativitet rundt barnets behov for kontakt med sin far. Det utgj¿r presset i denne saken.

 

Str¿msten/barnevernet  mener det er et ÓpressÓ pŒ Barnet at hun fŒr  det samv¾r hun har krav pŒ!! Str¿msten/barnevernet i Kvam har i flere Œr v¾rt pŒdrivere for Œ hindre dette samv¾r bygget pŒ mors usanne pŒstander. Det gj¿res ingen kritisk faglig vurdering av  de pŒstander mor fremsetter rundt dette. Det er all grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved  kvaliteten pŒ de vurderinger Str¿msten og barnevernet gj¿r.

 

PŒstanden om at Barnet skal f¿le seg ÓpressetÓ til Œ forhandle om byttinger av samv¾r med far fremstŒr som sv¾rt underlig nŒr en vet at mor  ikke  tar ansvar for at Barnet fŒr samv¾r med  sin far ihht tingrettens dom og Barnets  behov for tilknytning til sin far. Det er mor sitt ansvar at Barnet mŒ forhandle direkte med far. At barnevernet sŒ velter ansvaret over pŒ far, fremstŒr  som vitnesbyrd pŒ barnevernets manglende forstŒelse av mors adferd.

 

Det er all grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved hvorfor mor  er sŒ imot at Barnet fŒr normalt samv¾r? Det er likeledes all grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved Str¿mstens  iver etter Œ bidra hindre dette samv¾r under pŒskudd om ÓstressÓ? Det er all grunn til Œ anta at  det er mor som blir stresset og  sŒ overf¿rer dette til barnet gjennom sin motvilje.

 

Str¿msten/barnevernet synes  ha fŒtt en oppfatning av at far er rigid med tidspunkter for samv¾r, mens far og barnet  har en grei dialog om  endring av datoer for slike nŒr Barnet har andre aktiviteter. Str¿msten har aldri  innhentet noe informasjon fra far vedr. Dette og bygger derfor utelukkende sin forstŒelse pŒ mors  pŒstander. Det fremstŒr sv¾rt ensidig.

 

Str¿mstens problematisering av at Barnet skal leve i visshet om at mor  fŒr tvangsbot om hun saboterer samv¾r er et ansvar som fullt og helt hviler pŒ mor!  gi far ansvaret for at mor i Œrevis har sabotert samv¾ret fremstŒr som sv¾rt  forutinntatt og ensidig og ikke i trŒd med faglig holdbarhet.

 

 

 

 

 

 

 

De enkelte samv¾r

 

H¿stferie:

 

F¿lgende sms utveksling skjer:

 

9.10 S¿ndag

Sms til Barnet 22.09 fra far :

ÓVet du om du kommer i h¿stferien i Œr Barnet? I bŒde 2009 og 2010 var du ikke her i h¿stferiene.Ó

 

Svar fra Barnet:

ÓHar egentlig ikke tid, men kanskje pŒ torsdag :(Ó

 

23.20 kommer ny sms fra Barnet:

ÓSka kanskje til en kompis pŒ sotra sŒ kanskje onsdag eller torsdag eg fŒr sjŒ for eg  pakka til leirskule <3Ó

 

Begrunnelsene for ikke Œ komme pŒ h¿stferie var altsŒ :

- har egentlig ikke tid, kanskje torsdag!

- skal kanskje til noen venner pΠSotra, kanskje onsdag eller torsdag!

- skal pakke til leirskole!

 

AltsŒ ingen konkrete grunner! Deretter kommer hun pŒ  oppsatt helgesamv¾r 14-16 oktober 2011. Om Barnet hadde fŒtt  disse dagene  senere hadde det ikke v¾rt noe problem, men det skjer ikke. Tvert imot  blir det nye hindringer for samv¾r.

 

Ikke pŒ noe tidspunkt bidrar mor til samv¾r. Mor legger ansvaret for dette pŒ Barnet. Samtidig fremgŒr det klart av Barnets beskrivelser under samv¾r at mor pŒvirker henne negativt. Og leirskolen hadde hun god tid til Œ pakke for den var  senere. Det var heller ingen kompensasjon for Barnet senere for  det samv¾r hun ikke fikk som f¿lge av  at h¿stferien ikke ble noe av.

 

 

Helgen 11-13.11 beskriver Str¿msten at Barnet ikke kunne komme fordi  det da var 4H samling med ¿ving. Til far  beskriver Barnet en rekke andre grunner i 2011:

 

9.11 Onsdag

SMS fra Barnet:

 

 

PŒ s¿ndagen f¿r  sa hun at hun kom pŒ torsdag og at hun hadde lyst Œ gŒ en tur pŒ hytta med oss nŒr hun kom neste helg.

 

Som vi ser spriker Œrsakene Barnet oppgir  i alle retninger. Til far er det fotball og dans, til Str¿msten er det 4H fest!  Dager i forvegen gleder hun seg til samv¾r, men nŒr det n¾rmer seg og er over flere dager  er det gjennomgŒende at det oppstŒr problemer.

 

Det er ingen  konkret grunn til at hun ikke kommer. Det hun sliter med fremstŒr Œpenbart  med Œ tilfredsstille mors  behov for Œ hindre samv¾r. Dette er Œpenbart vanskelig for Barnet og det tar far hensyn til slik at det er fleksibilitet rundt samv¾rene. Skal barnet noe sŒ  kan tidspunkt byttes. Det vet hun.

 

Det kan imidlertid ikke v¾re slik at hver gang Hanne har et lengere samv¾r med far sŒ  skal  frav¾r fra dette ikke fŒ konsekvenser for mor. Da faller hele poenget med tvangsbot bort.

 

Juleferie

 

Str¿msten pŒstŒr  dette var fra 21-29.12.2011. Det er ikke korrekt. For 21.12 dro Stores¿ster til Norheimsund. Der hentet far Barnet og Stores¿ster den 22.12. Det kan dokumeteres med bevisnkvitering fra Norheimsund den dagen:

Beskrivelse: 250GB:Users:runefardal:Desktop:20111222 kvit hent barna.jpg

 

Den 26.12 ble begge hentet av mor pŒ formiddagen og var med henne til kvelden. Det er derfor ikke riktig nŒr mor Œpenbart har pŒstŒtt til Str¿msten at Barnet fikk 2 ekstra dager i juleferien. Dette er usant.

 

Beskrivelse: 1TB: BARNA:2012:20120526-svar-avslag-tvangsbot:20120504-2-stromsten.gif

 

Vinterferie

 

I 2010 var Barnet ikke hos far i vinterferien, i 2011 var hun heller ikke hos far i vinterferien. Jmf dom skulle hun da v¾rt hos far i vinterferien 2012, men kom ikke.

 

I 2010 var Barnet hos far i pŒsken. I 2011 var hun det ikke, sŒ i 2012 skulle hun v¾rt hos far i pŒsken.

 

NŒr Str¿msten og barnevernet sŒ fremstiller det som om pŒsken var en kompensasjon for vinterferien er dette ikke sant. Det var ingen avtale om at vinterferie skulle kompenseres med pŒskeferie. De 7 dager er da heller ikke senere kompensert sŒ Barnet fŒr det samv¾r det  er berettiget til.

 

15.3.2012

 

Dette er en torsdag og siden hun hadde fri pŒ fredag skulle hun ha kommet, men dette blir ikke problematisert av far noe sted. At Barnet kom til samv¾r 16-18.3.2012, var helt greit. Det er mor som reiser denne problematikk ovenfor Str¿msten. 

Hvorfor blir dette problematisert av Str¿msten?

 

17.mai 2012

 

I 2010, 2011 og 2012 var ikke Barnet  hos far og det er heler ikke problematisert av far. Far forstŒr at hun  kan ha behov for Œ gŒ med sin skole disse dagene. Dette har aldri v¾rt et problem,  sŒ igjen, hvorfor problematiserer Str¿msten dette?

 

15-17.6.2012

 

Barnet skal slett ikke til far 15-17.6.2012. Samv¾r er oddetallsuker! Igjen, hvorfor problematiserer Str¿msten  dette?

 

 

Det er all grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved  troverdigheten til  de opplysninger Str¿msten fremsetter i brev til namsmann. De er Œpenbart uriktige. Tvangsboten handlet om uteblitt samv¾r frem t.o.m vinterferien. Selv om det etter vinterferien ogsŒ foreligger uregelmessigheter med frav¾ret er ikke det sŒ langt problematisert av far. En sitter igjen med et inntrykk av at de Str¿msten s¿ker  overdrive  problemene for Œ underbygge  sin ÓstressteoriÓ vedr. Barnet.

 

 

Med alle disse detaljer Str¿msten her  fremlegger  fremstŒr det tvilsomt at  det er Barnet som har beskrevet dette for ham. Dette er Œpenbart mor han snakker med.

 

I oppstillingen for tvangsbot er det h¿stferien 2011, helgen 11-13/11.2011 og vinterferie 2012 det er snakk om. Alle de andre dager Str¿msten problematiserer  har det ikke v¾rt noen konflikt rundt. En finner det noe underlig at disse problematiseres?

 

NŒr man sŒ ser  hva Str¿msten egentlig vil frem til, nemlig det han beskriver som dette ÓpressetÓ Barnet utsettes for, sŒ blir det forstŒelig at han ramser opp flest mulig konflikt tidspunkter, men mange av disse er det ingen konflikt rundt!  Premissene for hans konklusjon er ikke til stede. Dermed fremstŒr pŒstanden om Ópress og stressÓ som underlig.

 

Likeledes fremstŒr pŒstanden om at samv¾r som utgŒr ikke skal kompenseres senere som sv¾rt underlig med tanke pŒ barnets behov!  Igjen  mŒ en legge til grunn at det er mors behov som  ligger til grunn for en slik forstŒelse.  Det fremstŒr som noe underlig at Barnet skal f¿le stress om det bytter et samv¾r fra en helg til en annen.

 

Det kan ikke bli slik at barnet bare kan utebli og ikke fŒ dette samv¾r kompensert. Da faller hele grunnlaget for tvangsbots-instituttet bort!

 

Str¿mstens pŒstand om at det er et problem for Barnet at hun noen ganger bytter helg og sŒ fŒr anledning til Œ komme til far en partalls helg fremstŒr  sv¾rt undrlig. Er det mors behov som liger bak?

 

Dette er ikke et problem i det hele tatt. Det  viser tvert imot fars fleksibilitet sŒ Barnet fŒr  den kontakt med far hun har behov for og som domstolene har lagt til grunn  nettopp for at hun skal fŒ ha kontakt med sin far.

 

Denne kontakten handler om barnets tilknytning til sin far. Hvorfor er det sΠviktig for barnevernet og mor Πsabotere denne?

 

Den eneste dette er et problem for, er mor, som i alle Œr har s¿kt hindre Barnet samv¾r og kontakt med far. Denne sabotering av telefonkontakt, brev og samv¾r er  meget godt dokumentert i alle Œr.

 

Det som gj¿r Barnets kontakt med far til stress og konflikt er mors sabotering og uvilje til at hun har en slik kontakt. 

 

Det er Œpenbart at Str¿msten  og barnevernet  ikke vurderer dette i det hele tatt.  Mor har i trŒd med  faglitteraturens beskrivelser  manipulert bŒde Str¿msten og barnevernet til Œ opptre som sin egen advokat!

 

Hvorfor tar i det hele tatt barnevernet mors Œrelange sabotering av barnas samv¾r  i forsvar?? Hvorfor reagerer ikke namsmannen pŒ dette??

 

I forholdet mellom far og Barnet er det ikke noe stress rundt samv¾r og evt. bytting av dette. Stresset som beskrives fremstŒr Œpenbart som mors stress rundt dette. Hun  vil ikke at Barnet skal ha kontakt med sin far, alt samv¾r  blir derfor  mors stress og ikke Barnets. At mor sŒ legger stresset over pŒ Barnet, ved at dette ansvarliggj¿res for samv¾ret, burde  v¾rt en langt st¿rre bekymring for barnevernet og Str¿msten. Slik Str¿msten beskriver dette fremstŒr dette som at far ansvarliggj¿res for mors ansvarsfraskrivelse. Det kalles projeksjon!

 

Str¿msten konstruerer en strŒmannsargumentasjon  mot far og kritiserer deretter far for  dette. Det er ikke i trŒd med faglig forsvarlig  vurdering. Barnevernet og Str¿msten fremstŒr som Œpenbart innhabile.

 

Det stress Barnet opplever, oppstŒr  nŒr mor viser Barnet  sin negative holdning til hennes kontakt med sin far. Hadde mor v¾rt og vist seg positiv for Barnets samv¾r og kontakt med sin far, sŒ hadde hun heller ikke v¾rt id¿mt tvangsbot. Str¿msten synes ute av stand til Œ se dette opplagte faktum.  Isteden lar han seg igjen bruke som mors  advokat.  Det fremstŒr som sv¾rt underlig at en fagperson lar seg sŒ naivt bruke i en konflikt skapt av mors egen uvilje til at barnet fŒr  normal kontakt med sin far.

 

Str¿mstens beskrivelse av at det ikke er viktig at Barnet skal fŒ igjen en helg om hun skulle noe i den oppsatte helg bryter jo med hele prinsippet om barnets  rett til Œ ha samv¾r og kontakt med sin far. Igjen er det med stor undring Œ registrer en representant for   den etat som utad skal  arbeide for barnet beste fremsette sŒ Œpenbart ugjennomtenkte pŒstander.

 

En slik ensidighet bidrar kun til Œ ¿ke barnets konflikt og dermed det stress barnet mŒtte pŒf¿res.

 

Det press og det stress Str¿msten pŒstŒr barnet opplever skjer ikke som f¿lge av at  barnet har samv¾r med sin far, men som en direkte f¿lge av mors sabotering av dette av domstolen gitte samv¾r.

 

Igjen vil jeg minne om hva Sj¿gren (2012) skriver i boken Barnets rett til familieliv:

 

ÓDen forelder som  har hatt behov for kontroll med barnet og ofte bortf¿rt barnet, eller aktivt motarbeidet barnets kontakt med den andre forelder, har gjennom sin adferd skapt samarbeidsproblem.Ó

 

SŒ kan man begynne stille seg sp¿rsmŒlet om hvorfor mor har et slikt behov for Œ sabotere barnets kontakt med sin far?

 

Som nevnt over beskriver Sj¿gren (2012) dette slik:

 

 ÓDen forelder som opptrer slik at barnet/barna i forbindelse med de voksnes skilsmisse, ogsŒ skilles fra den andre forelder og denne forelders nettverk, fremviser sviktende foreldreevne. Det handler som oftest om en form for empatiforstyrrelse hos den voksne, en forstyrrelse som ofte ikke oppfattes av omgivelsene.Ó

 

Og det f¿rer oss rett til kjernen av  Œrsaken til denne sakens konflikt, nemlig mors psykiske problemer, som ogsŒ er Œrsaken til at hun  mŒ leve pŒ trygd, Œrsaken til at det ikke er mulig Œ fŒ til avtaler, Œrsaken til at det til nŒ har v¾rt 12 rettsaker med nye pŒ veg! Det er pŒ h¿y tid Str¿msten og barnevernet i Kvam setter seg inn i eksisterende kunnskap pŒ denne typen problematikk.

 

Det er med undring Œ merke at da barnets samv¾r i Œrevis ble sabotert, sŒ   var aldri Str¿msten eller barnevernet til hjelp for at Barnet skulle fŒ gjenopptatt dette samv¾r med sin far, men sŒ snart mor pŒlegges slikt samv¾r sŒ  fremstŒr  bŒde Str¿msten og barnevernet som mors advokater umiddelbart. HVORFOR?

 

En sŒ ensidig hjelp nŒr mor f¿ler seg presset  og et sŒ totalt frav¾r av hjelp nŒr Barnet trenger hjelp, viser for alle at barnevernet i Kvam og Ottar Str¿msten opptrer som et foreldrevern for mor og ikke et vern for barnets beste.

 

Str¿msten og barnevernets problematisering av at Barnet ÓÉ noen ganger mŒ kunne fŒ lov til  Œ ikke dra til far dersom hun ¿nsker Œ v¾re med pŒ noe som er viktig for henneÓ  er ikke en aktuell problemstilling, fordi far  er fleksibel og bytter ofte samv¾r av slike grunner.

 

En stiller seg derfor noe undrende til  troverdigheten av de informasjoner Str¿msten synes legge til grunn som fakta.

 

Det fremstŒr likeledes som Œpenbart at  det ikke er barets egen stemme  Str¿msten beskriver, mens mors vilje. Barnet har ikke fritt fŒtt utrykke sin egen vilje, ut ifra riktig informasjon som har v¾rt forstŒelig for barnet.  Barnevernet har ikke  vurdert  den kunnskap som finnes om voksnes pŒvirkning pŒ barnet. Forskning viser hvordan barnevernet i mange tilfeller hjelper den forelder som s¿ker hindre barnet kontakt med den andre forelder.  Dette er en slik sak. Str¿mstens argumentasjon her  er bidrar til Œ hindre barnet kontakt med far.

 

F¿rst nŒr mor  mŒ ta konsekvensen av sin negative holdning til far, vil barnet  ha en mulighet til Œ    det stress det medf¿rer redusert. Sj¿gren (2012:488) skriver det slik:

 

Beskrivelse: 1TB:Users:rune:Desktop:Skjermbilde 2012-05-28 kl. 12.50.48.png

Beskrivelse: 1TB:Users:rune:Desktop:Skjermbilde 2012-05-28 kl. 12.52.19.png

 

 

 

 

Konklusjon:

 

Av det over anf¿rte f¿lger at Str¿mstens og barnevernets mangelfulle beskrivelser ikke kan tillegges den vekt at mor ikke skal betale tvangsbot for Œ ha hindret  barnet samv¾r. Mor har ansvaret for Œ legge til rette for et slikt samv¾r, og nŒr det ikke skjer inntrer tvangsbot.

 

Dersom  det er sŒ enkelt at mor bare kan fremsette noen uriktige pŒstander gjennom sin ÓadvokatÓ Str¿msten, og sŒ slippe ta ansvar,  faller hele prinsippet  om tvangsbot bort. Det underminerer ikke bare domstolens troverdighet, men barnets  rettsikkerhet. 

 

Skulle man f¿lge Str¿mstens og barnevernets argumentasjon og uriktige pŒstander  vil alt samv¾r opph¿re for Barnet umiddelbart. Det er ikke  til Barnets beste.

 

 

Tvangsbot kreves derfor ilagt.

 

 

 

 

Mvh

 

Far