250GB:Users:runefardal:Desktop:rufadr.gif

Rune Fardal, psy­kologi student

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt pΠnarsissistisk problematikk i relasjon til barn

http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no

 

Narsissistisk problematikk i lekmanns sprŒkdrakt?

 

 

 

14 September 2008, 2008, Oppdatert 23.03.2011

 

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/morshat.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/morshat.pdf

 

 

I en kronikk i dagbladet 13.9.2008 skriver forfatter Elin Brodin om barnefordeling. Hun mener fedre diskrimineres i kontakt med sine barn ved skilsmisser. Hun beskriver  enkelte m¿dres sabotering av barnas kontakt med sin far. Det sprŒket hun benytter er interessant, for innholdet i det hun beskriver er godt beskrevet i faglitteratur, men da med et annet sprŒk! Det forfatteren beskriver er langt pŒ vei det samme som psykologer og psykiatere har beskrevet i snart hundre Œr helt fra Freuds tid. Mens forfatteren beskriver det hun ser uten Œ verken relatere det til, eller forstŒ bakenforliggende Œrsaker, er fagfolks beskrivelser av dette relatert til mer underliggende og Œrsaksfokuserte  forstŒelser.

Man b¿r v¾re klar over at det bare er en liten del av  skilsmisser som f¿rer til at den ene forelder s¿ker hindre barnet kontakt med den andre. Oftest er det mor som hindrer barnet kontakt med far. Forfatteren forklarer dette som et underliggende hat mot barnets far! Hva er egentlig hat og hvor skulle dette hat komme fra? Hat er relatert til sinne i relasjon til krenkelse! Mennesker som blir krenket, legger krenkeren for hat!  Hatets adferd blir derfor den synlige delen av krenkelsen. Krenkelsen er  den subjektive f¿lelsen, mens hatet er den ytre ramme.

Brodins beskrivelser og sprŒk  kan sees pŒ som en lekmanns beskrivelser, av det fagfolk kaller Narsissistisk personlighetsfungering. Jeg skal utdype dette:

 

 

Narsissistisk dynamikk.

Psykolog Knut R¿nbeck skrev i tidskrift for Norsk Psykologforening 2003, Fra konflikt til forsoning, at i ca. 10% av skilsmissesaker der barn er involvert mŒ foreldrene s¿ke bistand i rettsystemet. I disse saker beskrives det bŒde nasjonalt og internasjonalt at minst den ene av foreldrene  har en h¿yere grad av ÓbelastningsfaktorerÓ. R¿nbeck skriver:

ÓInternasjonal forskningslitteratur rapportere at det er i forhold til foreldre med karakterforankrede problemer [les: personlighetsforstyrrelser]  og foreldrepar hvor den ene eller begges handlingsrom  er sterkt begrenset av utenforliggende hensyn, det er vanskeligst Œ forhandle frem omforente l¿sninger (Johnston & Roseby, 1997). Vi har i vŒrt prosjekt gjort de samme erfaringene. Eksempel pŒ utenforliggende hensyn kan v¾re at en mor eller far mŒ svare for seg ovenfor egne foreldre som stiller seg sv¾rt kritisk til sin s¿nns eller datters motpartÓ

 

ÓUtenforliggende hensynÓ beskriver R¿nbeck selv et eksempel pŒ, mens karakterforankrede problemer som oftest handler om  en form for personlighetsforstyrrelse. Sv¾rt ofte finner man en narsissistisk sŒrbarhet i bunnen av slike ÓforstyrrelserÓ  eller det jeg vil kalle Narsissistisk personlighetsfungeringÓ, som kan v¾re mer eller mindre patologisk! Ofte bunner ogsŒ forholdet til ÓUtenforliggende hensynÓ i denne problematikk ved at eks. mormors egen narsissistiske problematikk via sosial arv er videref¿rt av barnets mor. Mormors avhengighet av mor er lik mors avhengighet av barnet! Narsissistisk personlighetsfungering er i stor grad betinget av individets genetiske sŒrbarhet i kombinasjon med sosial arv, omgivelsenes negative pŒvirkning. Narsissistiske foreldre ser barnet mer som en del av sitt eget Selv. Deres egen oppvekst og utvikling b¾rer preg av  mangler i tilfredstillese av prim¾re behov i tidlig alder. Et dysfunksjonellt oppvekstmilj¿ ligger oftest bak, av typen alkoholisert far, frav¾rende mor. Behovet for anerkjennelse og bekreftelse er et vesentlig st¿rrelser her. Ofte finner en  problematikk rundt tilknytningen. Her er det viktig Œ skille avhengighet med tilknytningskvalitet.

Mors manglende Selv-bekreftelse i tidlig alder f¿lger av hennes foreldres manglende evne til Œ gi mor denne grunnleggende bekreftelse pŒ seg selv.  Ofte er tilknytningen av dysfunksjonell karakter og mer  bygget pŒ avhengighet enn  trygg tilknytning. Dette er ikke lett Œ observere forskjellen pŒ etter bare  en kort observasjon. Dette drar mor med seg og barnet oppfattes senere som en bekreftelse pŒ henne selv.  Mangel pŒ trygg tilknytning  s¿kes kompensert  gjennom avhengighet.

Freud snakker om at barnet oppfattes som en del av mors eget Selv. Det kan se ut som om mor er avhengig av barnet for egen bekreftelse. Ofte finner man depressive lidelser og angstproblematikk hos slike m¿dre. I en slik opplevelse av virkeligheten blir terskelen for krenkelse lav. I en barnefordelingsak der far plutselig krever tid med et barn som mor oppfatter som en del av seg selv i kombinasjon med krenkelsen en skilsmisse opplagt  f¿rer med seg, i en situasjon der terskelen for krenkelser er ekstremt lav, blir det forstŒelig, men ikke akseptabelt, at mor tilkjennegir en adferd som oppfattes som hat!

Dynamikken er som vist  langt mer komplisert enn det overflatens adferd kan gi inntrykk av. Mange psykologer og andre fagfolk er ikke bevandret i denne narsissistiske dynamikk. De  fŒr sjelden narsissiter inn til terapi, de oppfatter seg mer perfekte enn dyden selv, hvorfor skal de i terapi?  Sakkyndige  ser bare hatet og regner med at ÓJa det mŒ jo v¾re en grunn til det!Ó, og  synes Œ legge grunnen mer pŒ barnets far (for det har mor sagt) enn mors underliggende patologiske problematikk!  Dermed skjer det som ofte skjer i slike saker, barnet havner hos mor, far gis ansvar for mors pŒstander og barnet havner hos den mest narsissistiske av foreldrene.

Problematikken blir ikke enklere av at far ofte reagerer helt adekvat med en form for aggresjon over de l¿gner han utsettes for fra mor. Sakkyndige psykologer ser fars aggresjon og mors ÓselverkjenteÓ offer-rolle! Hatet mor beskriver aksepteres ut i fra en mer eller mindre ÓubevistÓ  antagelse om ingen r¿k uten ild!  De tror det de ser og lar den narsissistiske mor fŒ omsorgen. Slik gŒr narsissistisk personlighetsfungering i arv, sosial arv! Barnet ender opp hos den minst egnede av foreldrene. Virkeligheten snues pŒ hodet, den aggressive blir et offer, offeret blir den aggressive. Uten dybdekunnskap i denne narsissistiske dynamikk begŒr de sakkyndige alvorlige feil i sine ÓanbefalingerÓ til domstolene.  Anbefalinger som ofte synes bygge mer pŒ subjektive preferanser enn aktuarisk objektiviet. De ser ikke at  det som er fars frustrasjon (ser ut som aggresjon) er et utslag av mors langvarige aggresjon!

 

Kronikkens innhold

Ó... en typisk hevnaksjon fra den som har hovedomsorgen, er Œ sabotere den andre partens barnesamv¾rÓ handler ikke  sŒ mye om ondskap, et begrep religionen har brakt inn, selv om  det ofte ser slik ut. Det handler  om frykt for krenkelsen det oppleves som, Œ igjen miste en del av seg selv (barnet), den delen de aldri fikk bekreftelse pŒ i sin egen barndom!  For slike  foreldre (det er flest m¿dre, men ogsŒ fedre) synes barnet utgj¿re/oppfattes som bekreftelsen pŒ dem selv! En slik forelder ser ikke barnets behov, men sine egne egosentriske behov for Œ unngŒ flere krenkelser. Hevnen mot sine egne sviktende foreldre blir projisert pŒ barnets far som utl¿p for bŒde gamle, som den nye  krenkelsen bruddet representerer. I sum blir adferden s¾rdeles egosentrisk, blendet av frykten for ytterligere krenkelser.

Barnehagen, som skr¿t av moren og sa at :ÓOm bare alle barn hadde hatt like flott t¿y, hadde det ikke v¾rt noen sak.Ó, forsto ikke at de ble den narsissistiske morens narsissistiske supply! Moren speiler seg i skryt barnet fŒr, men evner ikke la barnet beholde denne bekreftelsen. Dette er den klassiske covert narsissist!  

Mens normale evner snakke sammen om barnets beste,  opptrer slike foreldre ekstremt rigid og nekter som oftest all kommunikasjon med den andre forelder. En kommunikasjon som hos normale  er med pŒ Œ l¿se barnets problemer, blir umuliggjort i denne problematikk. Det kan se ut som slike m¿dre trives i konflikt og kanskje er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet! Manglende oppmerksomhet i tidlig barndom gir seg underlige utslag i voksen alder.

En rekke rettssaker har vist at slike m¿dre fŒr utelling for Œ sabotere samv¾r, selv om h¿yesterett har lagt til grunn at den som ikke samarbeider ikke skal ha omsorgen! At den andre normale forelder fremviser aggresjon som f¿lge av en adekvat frustrasjon gj¿r det vanskeligere for sakkyndige uten dybdekunnskap Œ avsl¿re denne typen narsissistisk dynamikk!

Den sakkyndige tolker den andre forelders ÓaggresjonÓ som skadelig for barnet, men ser ikke at den aggresjon slett ikke handler om denne forelders evne til Œ ta seg av barnet, men om konflikten mellom de voksne som den narsissistiske forelder b¾rer hovedansvaret for. I trŒd med narsissistisk dynamikk snues virkeligheten pŒ hodet! Sabotasjen i samv¾ret, gir den syke forelder f¿lelsen av Œ ha unngŒtt  en krenkelse ved at krenkelsen er overf¿rt pŒ barnet og den andre forelder.  Den narsissistiske  forelder fŒr pŒ en mŒte  ÓhevnÓ for krenkelsen  hun/han opplevde fra sine egne foreldre, som nŒ projisert over pŒ barnets andre forelder, far! Det kreves mer enn klinisk terapeutisk kunnskap for Œ forstŒ slik dynamikk!

ÓÉ. far mistenkeliggjort av moren og hennes familie inntil han oppgav kampen for samv¾r med sin s¿nnÓ. Her bekreftes det over beskrevne. ÓÉ. og hennes familieÓ har ofte sitt utspring i  en av forelderens egen forelder! Det kan f.eks v¾re mormor som stŒr bak og presser mor, jmf det psykolog R¿nbeck over beskriver om Œ Ósvare for egne foreldreÓ. At mange fedre gir opp en slik kamp for at barnet skal fŒ kontakt med ogsŒ dem er forstŒelig, men tragisk for barnet. Slike fedre kjemper nemlig ikke bare mot en narsissistisk mor, men mŒ ofte kjempe bŒde mot sakkyndige psykologer som ikke har kunnskap om denne typen dynamikk og de mŒ kjempe mot dommere som ofte bygger sin beslutning pŒ de samme kunnskapl¿se sakkyndige! Ikke alle har tid og krefter til Œ sloss for barnet, mot et slik sykt system av kunnskapsl¿shet! En del av disse fedre gŒr inn i nye forhold, fŒr nye barn og bruker sin tid pŒ disse istedenfor Œ sloss mot kunnskapsl¿sheten! Artikkelforfatteren beskriver dette  godt: ÓHan fŒr ingen bistand av barnevern eller politi – morens oppf¿rsel blir tolerertÓ. Denne toleransen bygger pŒ normal logikk. Men opp i mot det fullstendige sammenbrudd av logikk kjemper de fleste forgjeves!

Forfatteren skriver videre at ÓÉ vanligvis dreier det seg bare om mors nag mot farÓ. Dessverre er nok problemene dypere forankret enn som sŒ. Slike ÓnagÓ gŒr normalt over for normale mennesker, for narsissistisk pregede mennesker gŒ dette aldri over. Frykten for krenkelsen ligger konstant  i beredskap. I konkrete saker har jeg dokumentasjon som viser at mor i samlivet  skr¿t av far, hvor flink han var til Œ ta seg av bŒde barna og mor, til far ikke orket v¾re mors sykepleier lenger og tok ut skilsmisse! Det er ikke uvanlig i slike saker at mor beskylder far for Œ v¾re psykopat! Dessverre er det i mange tilfeller slik at slike beskyldninger oftere beskriver mor enn far! Projeksjon kalles det. Problematikken  blir ikke enklere av at slike manipulative mennesker er flinke til Œ skaffe seg st¿ttespillere bŒde ved bruk av leger, venner og offentlige etater!

NŒr slike Óikke-fagligeÓ beskrivelser forfatteren gir, m¿ter fagkunnskap pŒ narsissistisk problematikk, blir  de dypere underliggende Œrsaker tydeligere. Allikevel problematiseres det fra enkelte at man tar i bruk begreper som narsissisme og psykopati. Problemet er ikke begrepene som sŒdan, men mangelen pŒ kunnskap om innholdet! Ofte skyter man pŒ pianisten nŒr man ikke liker musikken! Forfatteren retter en berettiget kritikk ikke bare mot m¿dre som hindrer barna kontakt med sin far, (det samme gleder fedre som gj¿r det samme) men ogsŒ mot et system av bedrevitere som i kraft av sin posisjon (psykolog, dommer, barnevern ol) tror de  administrere Óbarnas besteÓ, nŒr de i realiteten administrerer narsissistens beste!

For Œ bruke forfatterens egne ord: ÓMen var det ikke likestilling vi ville haÉÓ! Enkelte vil sikkert i ren ryggmarksrefleks blande inn sin urbanfeministiske holdning og kritisere forfatterens synspunkter, men det  hun skraper i overflaten pŒ er det faglitteraturen i Œrtier kaller narsissistisk personlighetsfungering. Dessverre  vil det ofte blandes inn feministisk problematikk, som lettere nŒr avisenes overskrifter enn den meget kompliserte narsissistiske dynamikk! De fleste redaksjoner har nok mer sans for feministisk dynamikk enn narsissistisk dynamikk. Det f¿rste er politikk, den andre er fag. Det er i terapeutisk klinisk tankegang ikke popul¾rt Œ snakke om  narsissistisk personlighetsfungering. fortelle pasienten at det ikke er noen kur bryter med etiske prinsipper. Kliniske psykologer (sakkyndige) er trent til Œ helbrede, ikke stigmatisere, dermed kalles ikke en spade for en spade. I en klinisk setting har man heller ikke behov for det, i en sakkyndig setting betyr det alt!  I terapiens mŒl ligger ingen behov for aktuarisk sannhet, bare subjektiv nytteverdi! Ofte blir den kliniske psykologs samr¿re med sakkyndig virke barnets tragedie, men dette forstŒr enkelte psykologer like lite som  dommerne som ansatte dem!

ÓEn del kvinner anser visst barna som sin eiendomÓ! Ja, slik kan det se ut. I en dypere forstŒelse, som beskrevet over, handler det om grensen for deres eget Selv! NŒr selvobjekter blir en del av  selvet er vi over i patologisk virkelighet. Det er sykelig og skadelig Œ oppfatte sine barn som en del av seg selv. Slike barn hindres i sin utvikling mot selvstendighet, de  fŒr ikke den bekreftelsen pŒ seg selv de trenger  for Œ forme sitt eget Selv, de l¾res opp til at de er en del av sin mors Selv. Dette skjer ved at de l¾rer Œ v¾re til for sin mor og ikke at mor er til for dem. Slike barn l¾rer gjennom  forventninger fra sin mor at de har verdi i den utstrekning de er til nytte for mor og ikke seg selv. Dette er betinget kj¾rlighet! De fŒr skryt nŒr de tilfredsstiller mors savn etter bekreftelse, men anklages og straffes nŒr de s¿ker tilfredsstillelse av egne behov og drifter. Eksempel pŒ slike behov kan v¾re kontakt med sin far. Barna l¾rer at det Œ snakke med sin far blir forbundet med noe negativt, straff! I alvorlige tilfeller kalles dette Foreldrefiendtlighets syndrom, eller PAS (Parental Alienation Syndrome). Slik gŒr narsissistisk problematikk i arv, sosial arv!  

Forfatteren beskriver det samme pŒ sin mŒte: ÓVisse kvinners eiendomsforhold til ungene bunner trolig i et misbrukt instinktÓ! Jeg vil legge til at instinktet egentlig er et biologisk behov som ikke er misbrukt, men som ble hemmet i sin  utvikling! De henger igjen i sin utvikling ved at de ikke fikk den bekreftelsen pŒ seg selv som de trengte pŒ det tidspunktet bekreftelsen skulle v¾rt bekreftet! Noen fagfolk snakker om en Ód¿rÓ, visse tidspunkter i utviklingen, som er Œpen i en viss tid. Om  bekreftelsen uteblir, lukkes d¿ren og personen  vil s¿ke Œ fŒ denne bekreftelsen resten av sitt liv. Noen ganger  blir s¿ket/behovet for denne bekreftelsen sykelig slik vi ser det utkrystallisere seg i narsissistisk personlighetsfungering.  S¿ket etter bekreftelsen pŒ sitt virkelige Selv  gŒr foran barnets beste og tar i bruk en rekke psykologiske forsvarsmekanismer i form av projeksjon, benekting, projektiv identifikasjon, splitting osv. I denne prosess bryter logikken sammen, l¿gnene tar over og manipulasjon av omgivelsene til beskyttelse av  sitt falske Selv overskygger alt! Ikke rart slike m¿dre ikke bryr seg om rettsavgj¿relser der barna fŒr kontakt med sin far! At de fremstŒr dertil moraliserende problematiserer avsl¿ring av slike. Trusselen mot deres eget selv overskygger alt.  Det blir forstŒelig, men ikke akseptabelt. I slike tilfeller  mŒ det v¾re bedre at far har hovedomsorgen enn at mor har den, for barnets beste!

Forfatteren avslutter sin kronikk med ÓMen her mŒ det mer enn ord til. Myndighetene mŒ ta ansvar og sette en form for makt bak alle barns grunnleggende rett til Œ kjenne sin farÓ. Jeg vil legge til at sakkyndige psykologer som ofte er inne i denne typen saker mŒ dokumentere at de har dyptgŒende kunnskap i narsissistisk-psykopatisk dynamikk og ikke blande sin kliniske tankegang med den sakkyndige rollen. Hadde flere fagfolk  hatt denne kunnskapen og benyttet den, ville f¾rre barn vokst opp med den narsissistiske forelder enn det som skjer i dag. I boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne  beskriver professor dr.med. Anna Luise Kirkengen nettopp denne dynamikk. I boken Psykopati og forsvarsmekanismer av undertegnede, oppsummeres  nettopp denne skadelige dynamikk mellom barnet og den narsissistiske mor! Det er Œ hŒpe at de som fatter avgj¿relser om barnets beste snart  evner ta til seg kunnskap man har kjent til i alt for mange tiŒr!

Der forfatteren beskriver som Ómors nag mor farÓ er i realiteten mors nag mot sine egne foreldre, projisert over pŒ far! Det skaper kognitiv dissonans Œ anklage sine foreldre, dermed trer projeksjonen inn! Egne foreldres svik fra barndommen videref¿res til et svik mot egne barn! Slike m¿dre l¾rer sine barn det de selv l¾rte. Behovet for Œ unngŒ flere krenkelser resulterer i hevn mot far. Far har skylden, egne foreldre gŒr fri! Kognisjonen gŒr fra dissonans til konsonans, frustrasjonen er l¿st!  Kronikkforfatterens sprŒk beskriver sŒledes det samme som faglitteraturen har beskrevet i Œrtier. La oss kalle en spade for en spade og slŒ fast at dette er ikke til barnets beste!!

Kronikk: http://www.dagbladet.no/kultur/2008/09/13/546716.html

eller : http://www.sakkyndige.no/psykologi/artikler/morshatkronikk.pdf

eller : http://www.sakkyndige.no/psykologi/artikler/morshatkronikk2.pdf