250GB:Users:runefardal:Desktop:rufadr.gif

Rune Fardal, psy­kologi student

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt p narsissistisk problematikk i relasjon til barn

http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no

 

Narsissistisk problematikk i lekmanns sprkdrakt?

 

 

 

14 September 2008, 2008, Oppdatert 23.03.2011

 

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/morshat.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/morshat.pdf

 

 

I en kronikk i dagbladet 13.9.2008 skriver forfatter Elin Brodin om barnefordeling. Hun mener fedre diskrimineres i kontakt med sine barn ved skilsmisser. Hun beskriver  enkelte mdres sabotering av barnas kontakt med sin far. Det sprket hun benytter er interessant, for innholdet i det hun beskriver er godt beskrevet i faglitteratur, men da med et annet sprk! Det forfatteren beskriver er langt p vei det samme som psykologer og psykiatere har beskrevet i snart hundre r helt fra Freuds tid. Mens forfatteren beskriver det hun ser uten verken relatere det til, eller forst bakenforliggende rsaker, er fagfolks beskrivelser av dette relatert til mer underliggende og rsaksfokuserte  forstelser.

Man br vre klar over at det bare er en liten del av  skilsmisser som frer til at den ene forelder sker hindre barnet kontakt med den andre. Oftest er det mor som hindrer barnet kontakt med far. Forfatteren forklarer dette som et underliggende hat mot barnets far! Hva er egentlig hat og hvor skulle dette hat komme fra? Hat er relatert til sinne i relasjon til krenkelse! Mennesker som blir krenket, legger krenkeren for hat!  Hatets adferd blir derfor den synlige delen av krenkelsen. Krenkelsen er  den subjektive flelsen, mens hatet er den ytre ramme.

Brodins beskrivelser og sprk  kan sees p som en lekmanns beskrivelser, av det fagfolk kaller Narsissistisk personlighetsfungering. Jeg skal utdype dette:

 

 

Narsissistisk dynamikk.

Psykolog Knut Rnbeck skrev i tidskrift for Norsk Psykologforening 2003, Fra konflikt til forsoning, at i ca. 10% av skilsmissesaker der barn er involvert m foreldrene ske bistand i rettsystemet. I disse saker beskrives det bde nasjonalt og internasjonalt at minst den ene av foreldrene  har en hyere grad av belastningsfaktorer. Rnbeck skriver:

Internasjonal forskningslitteratur rapportere at det er i forhold til foreldre med karakterforankrede problemer [les: personlighetsforstyrrelser]  og foreldrepar hvor den ene eller begges handlingsrom  er sterkt begrenset av utenforliggende hensyn, det er vanskeligst forhandle frem omforente lsninger (Johnston & Roseby, 1997). Vi har i vrt prosjekt gjort de samme erfaringene. Eksempel p utenforliggende hensyn kan vre at en mor eller far m svare for seg ovenfor egne foreldre som stiller seg svrt kritisk til sin snns eller datters motpart

 

Utenforliggende hensyn beskriver Rnbeck selv et eksempel p, mens karakterforankrede problemer som oftest handler om  en form for personlighetsforstyrrelse. Svrt ofte finner man en narsissistisk srbarhet i bunnen av slike forstyrrelser  eller det jeg vil kalle Narsissistisk personlighetsfungering, som kan vre mer eller mindre patologisk! Ofte bunner ogs forholdet til Utenforliggende hensyn i denne problematikk ved at eks. mormors egen narsissistiske problematikk via sosial arv er viderefrt av barnets mor. Mormors avhengighet av mor er lik mors avhengighet av barnet! Narsissistisk personlighetsfungering er i stor grad betinget av individets genetiske srbarhet i kombinasjon med sosial arv, omgivelsenes negative pvirkning. Narsissistiske foreldre ser barnet mer som en del av sitt eget Selv. Deres egen oppvekst og utvikling brer preg av  mangler i tilfredstillese av primre behov i tidlig alder. Et dysfunksjonellt oppvekstmilj ligger oftest bak, av typen alkoholisert far, fravrende mor. Behovet for anerkjennelse og bekreftelse er et vesentlig strrelser her. Ofte finner en  problematikk rundt tilknytningen. Her er det viktig skille avhengighet med tilknytningskvalitet.

Mors manglende Selv-bekreftelse i tidlig alder flger av hennes foreldres manglende evne til gi mor denne grunnleggende bekreftelse p seg selv.  Ofte er tilknytningen av dysfunksjonell karakter og mer  bygget p avhengighet enn  trygg tilknytning. Dette er ikke lett observere forskjellen p etter bare  en kort observasjon. Dette drar mor med seg og barnet oppfattes senere som en bekreftelse p henne selv.  Mangel p trygg tilknytning  skes kompensert  gjennom avhengighet.

Freud snakker om at barnet oppfattes som en del av mors eget Selv. Det kan se ut som om mor er avhengig av barnet for egen bekreftelse. Ofte finner man depressive lidelser og angstproblematikk hos slike mdre. I en slik opplevelse av virkeligheten blir terskelen for krenkelse lav. I en barnefordelingsak der far plutselig krever tid med et barn som mor oppfatter som en del av seg selv i kombinasjon med krenkelsen en skilsmisse opplagt  frer med seg, i en situasjon der terskelen for krenkelser er ekstremt lav, blir det forstelig, men ikke akseptabelt, at mor tilkjennegir en adferd som oppfattes som hat!

Dynamikken er som vist  langt mer komplisert enn det overflatens adferd kan gi inntrykk av. Mange psykologer og andre fagfolk er ikke bevandret i denne narsissistiske dynamikk. De  fr sjelden narsissiter inn til terapi, de oppfatter seg mer perfekte enn dyden selv, hvorfor skal de i terapi?  Sakkyndige  ser bare hatet og regner med at Ja det m jo vre en grunn til det!, og  synes legge grunnen mer p barnets far (for det har mor sagt) enn mors underliggende patologiske problematikk!  Dermed skjer det som ofte skjer i slike saker, barnet havner hos mor, far gis ansvar for mors pstander og barnet havner hos den mest narsissistiske av foreldrene.

Problematikken blir ikke enklere av at far ofte reagerer helt adekvat med en form for aggresjon over de lgner han utsettes for fra mor. Sakkyndige psykologer ser fars aggresjon og mors selverkjente offer-rolle! Hatet mor beskriver aksepteres ut i fra en mer eller mindre ubevist  antagelse om ingen rk uten ild!  De tror det de ser og lar den narsissistiske mor f omsorgen. Slik gr narsissistisk personlighetsfungering i arv, sosial arv! Barnet ender opp hos den minst egnede av foreldrene. Virkeligheten snues p hodet, den aggressive blir et offer, offeret blir den aggressive. Uten dybdekunnskap i denne narsissistiske dynamikk begr de sakkyndige alvorlige feil i sine anbefalinger til domstolene.  Anbefalinger som ofte synes bygge mer p subjektive preferanser enn aktuarisk objektiviet. De ser ikke at  det som er fars frustrasjon (ser ut som aggresjon) er et utslag av mors langvarige aggresjon!

 

Kronikkens innhold

... en typisk hevnaksjon fra den som har hovedomsorgen, er sabotere den andre partens barnesamvr handler ikke  s mye om ondskap, et begrep religionen har brakt inn, selv om  det ofte ser slik ut. Det handler  om frykt for krenkelsen det oppleves som, igjen miste en del av seg selv (barnet), den delen de aldri fikk bekreftelse p i sin egen barndom!  For slike  foreldre (det er flest mdre, men ogs fedre) synes barnet utgjre/oppfattes som bekreftelsen p dem selv! En slik forelder ser ikke barnets behov, men sine egne egosentriske behov for unng flere krenkelser. Hevnen mot sine egne sviktende foreldre blir projisert p barnets far som utlp for bde gamle, som den nye  krenkelsen bruddet representerer. I sum blir adferden srdeles egosentrisk, blendet av frykten for ytterligere krenkelser.

Barnehagen, som skrt av moren og sa at :Om bare alle barn hadde hatt like flott ty, hadde det ikke vrt noen sak., forsto ikke at de ble den narsissistiske morens narsissistiske supply! Moren speiler seg i skryt barnet fr, men evner ikke la barnet beholde denne bekreftelsen. Dette er den klassiske covert narsissist!  

Mens normale evner snakke sammen om barnets beste,  opptrer slike foreldre ekstremt rigid og nekter som oftest all kommunikasjon med den andre forelder. En kommunikasjon som hos normale  er med p lse barnets problemer, blir umuliggjort i denne problematikk. Det kan se ut som slike mdre trives i konflikt og kanskje er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet! Manglende oppmerksomhet i tidlig barndom gir seg underlige utslag i voksen alder.

En rekke rettssaker har vist at slike mdre fr utelling for sabotere samvr, selv om hyesterett har lagt til grunn at den som ikke samarbeider ikke skal ha omsorgen! At den andre normale forelder fremviser aggresjon som flge av en adekvat frustrasjon gjr det vanskeligere for sakkyndige uten dybdekunnskap avslre denne typen narsissistisk dynamikk!

Den sakkyndige tolker den andre forelders aggresjon som skadelig for barnet, men ser ikke at den aggresjon slett ikke handler om denne forelders evne til ta seg av barnet, men om konflikten mellom de voksne som den narsissistiske forelder brer hovedansvaret for. I trd med narsissistisk dynamikk snues virkeligheten p hodet! Sabotasjen i samvret, gir den syke forelder flelsen av ha unngtt  en krenkelse ved at krenkelsen er overfrt p barnet og den andre forelder.  Den narsissistiske  forelder fr p en mte  hevn for krenkelsen  hun/han opplevde fra sine egne foreldre, som n projisert over p barnets andre forelder, far! Det kreves mer enn klinisk terapeutisk kunnskap for forst slik dynamikk!

. far mistenkeliggjort av moren og hennes familie inntil han oppgav kampen for samvr med sin snn. Her bekreftes det over beskrevne. . og hennes familie har ofte sitt utspring i  en av forelderens egen forelder! Det kan f.eks vre mormor som str bak og presser mor, jmf det psykolog Rnbeck over beskriver om svare for egne foreldre. At mange fedre gir opp en slik kamp for at barnet skal f kontakt med ogs dem er forstelig, men tragisk for barnet. Slike fedre kjemper nemlig ikke bare mot en narsissistisk mor, men m ofte kjempe bde mot sakkyndige psykologer som ikke har kunnskap om denne typen dynamikk og de m kjempe mot dommere som ofte bygger sin beslutning p de samme kunnskaplse sakkyndige! Ikke alle har tid og krefter til sloss for barnet, mot et slik sykt system av kunnskapslshet! En del av disse fedre gr inn i nye forhold, fr nye barn og bruker sin tid p disse istedenfor sloss mot kunnskapslsheten! Artikkelforfatteren beskriver dette  godt: Han fr ingen bistand av barnevern eller politi – morens oppfrsel blir tolerert. Denne toleransen bygger p normal logikk. Men opp i mot det fullstendige sammenbrudd av logikk kjemper de fleste forgjeves!

Forfatteren skriver videre at vanligvis dreier det seg bare om mors nag mot far. Dessverre er nok problemene dypere forankret enn som s. Slike nag gr normalt over for normale mennesker, for narsissistisk pregede mennesker g dette aldri over. Frykten for krenkelsen ligger konstant  i beredskap. I konkrete saker har jeg dokumentasjon som viser at mor i samlivet  skrt av far, hvor flink han var til ta seg av bde barna og mor, til far ikke orket vre mors sykepleier lenger og tok ut skilsmisse! Det er ikke uvanlig i slike saker at mor beskylder far for vre psykopat! Dessverre er det i mange tilfeller slik at slike beskyldninger oftere beskriver mor enn far! Projeksjon kalles det. Problematikken  blir ikke enklere av at slike manipulative mennesker er flinke til skaffe seg stttespillere bde ved bruk av leger, venner og offentlige etater!

Nr slike ikke-faglige beskrivelser forfatteren gir, mter fagkunnskap p narsissistisk problematikk, blir  de dypere underliggende rsaker tydeligere. Allikevel problematiseres det fra enkelte at man tar i bruk begreper som narsissisme og psykopati. Problemet er ikke begrepene som sdan, men mangelen p kunnskap om innholdet! Ofte skyter man p pianisten nr man ikke liker musikken! Forfatteren retter en berettiget kritikk ikke bare mot mdre som hindrer barna kontakt med sin far, (det samme gleder fedre som gjr det samme) men ogs mot et system av bedrevitere som i kraft av sin posisjon (psykolog, dommer, barnevern ol) tror de  administrere barnas beste, nr de i realiteten administrerer narsissistens beste!

For bruke forfatterens egne ord: Men var det ikke likestilling vi ville ha! Enkelte vil sikkert i ren ryggmarksrefleks blande inn sin urbanfeministiske holdning og kritisere forfatterens synspunkter, men det  hun skraper i overflaten p er det faglitteraturen i rtier kaller narsissistisk personlighetsfungering. Dessverre  vil det ofte blandes inn feministisk problematikk, som lettere nr avisenes overskrifter enn den meget kompliserte narsissistiske dynamikk! De fleste redaksjoner har nok mer sans for feministisk dynamikk enn narsissistisk dynamikk. Det frste er politikk, den andre er fag. Det er i terapeutisk klinisk tankegang ikke populrt snakke om  narsissistisk personlighetsfungering. fortelle pasienten at det ikke er noen kur bryter med etiske prinsipper. Kliniske psykologer (sakkyndige) er trent til helbrede, ikke stigmatisere, dermed kalles ikke en spade for en spade. I en klinisk setting har man heller ikke behov for det, i en sakkyndig setting betyr det alt!  I terapiens ml ligger ingen behov for aktuarisk sannhet, bare subjektiv nytteverdi! Ofte blir den kliniske psykologs samrre med sakkyndig virke barnets tragedie, men dette forstr enkelte psykologer like lite som  dommerne som ansatte dem!

En del kvinner anser visst barna som sin eiendom! Ja, slik kan det se ut. I en dypere forstelse, som beskrevet over, handler det om grensen for deres eget Selv! Nr selvobjekter blir en del av  selvet er vi over i patologisk virkelighet. Det er sykelig og skadelig oppfatte sine barn som en del av seg selv. Slike barn hindres i sin utvikling mot selvstendighet, de  fr ikke den bekreftelsen p seg selv de trenger  for forme sitt eget Selv, de lres opp til at de er en del av sin mors Selv. Dette skjer ved at de lrer vre til for sin mor og ikke at mor er til for dem. Slike barn lrer gjennom  forventninger fra sin mor at de har verdi i den utstrekning de er til nytte for mor og ikke seg selv. Dette er betinget kjrlighet! De fr skryt nr de tilfredsstiller mors savn etter bekreftelse, men anklages og straffes nr de sker tilfredsstillelse av egne behov og drifter. Eksempel p slike behov kan vre kontakt med sin far. Barna lrer at det snakke med sin far blir forbundet med noe negativt, straff! I alvorlige tilfeller kalles dette Foreldrefiendtlighets syndrom, eller PAS (Parental Alienation Syndrome). Slik gr narsissistisk problematikk i arv, sosial arv!  

Forfatteren beskriver det samme p sin mte: Visse kvinners eiendomsforhold til ungene bunner trolig i et misbrukt instinkt! Jeg vil legge til at instinktet egentlig er et biologisk behov som ikke er misbrukt, men som ble hemmet i sin  utvikling! De henger igjen i sin utvikling ved at de ikke fikk den bekreftelsen p seg selv som de trengte p det tidspunktet bekreftelsen skulle vrt bekreftet! Noen fagfolk snakker om en dr, visse tidspunkter i utviklingen, som er pen i en viss tid. Om  bekreftelsen uteblir, lukkes dren og personen  vil ske f denne bekreftelsen resten av sitt liv. Noen ganger  blir sket/behovet for denne bekreftelsen sykelig slik vi ser det utkrystallisere seg i narsissistisk personlighetsfungering.  Sket etter bekreftelsen p sitt virkelige Selv  gr foran barnets beste og tar i bruk en rekke psykologiske forsvarsmekanismer i form av projeksjon, benekting, projektiv identifikasjon, splitting osv. I denne prosess bryter logikken sammen, lgnene tar over og manipulasjon av omgivelsene til beskyttelse av  sitt falske Selv overskygger alt! Ikke rart slike mdre ikke bryr seg om rettsavgjrelser der barna fr kontakt med sin far! At de fremstr dertil moraliserende problematiserer avslring av slike. Trusselen mot deres eget selv overskygger alt.  Det blir forstelig, men ikke akseptabelt. I slike tilfeller  m det vre bedre at far har hovedomsorgen enn at mor har den, for barnets beste!

Forfatteren avslutter sin kronikk med Men her m det mer enn ord til. Myndighetene m ta ansvar og sette en form for makt bak alle barns grunnleggende rett til kjenne sin far. Jeg vil legge til at sakkyndige psykologer som ofte er inne i denne typen saker m dokumentere at de har dyptgende kunnskap i narsissistisk-psykopatisk dynamikk og ikke blande sin kliniske tankegang med den sakkyndige rollen. Hadde flere fagfolk  hatt denne kunnskapen og benyttet den, ville frre barn vokst opp med den narsissistiske forelder enn det som skjer i dag. I boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne  beskriver professor dr.med. Anna Luise Kirkengen nettopp denne dynamikk. I boken Psykopati og forsvarsmekanismer av undertegnede, oppsummeres  nettopp denne skadelige dynamikk mellom barnet og den narsissistiske mor! Det er hpe at de som fatter avgjrelser om barnets beste snart  evner ta til seg kunnskap man har kjent til i alt for mange tir!

Der forfatteren beskriver som mors nag mor far er i realiteten mors nag mot sine egne foreldre, projisert over p far! Det skaper kognitiv dissonans anklage sine foreldre, dermed trer projeksjonen inn! Egne foreldres svik fra barndommen viderefres til et svik mot egne barn! Slike mdre lrer sine barn det de selv lrte. Behovet for unng flere krenkelser resulterer i hevn mot far. Far har skylden, egne foreldre gr fri! Kognisjonen gr fra dissonans til konsonans, frustrasjonen er lst!  Kronikkforfatterens sprk beskriver sledes det samme som faglitteraturen har beskrevet i rtier. La oss kalle en spade for en spade og sl fast at dette er ikke til barnets beste!!

Kronikk: http://www.dagbladet.no/kultur/2008/09/13/546716.html

eller : http://www.sakkyndige.no/psykologi/artikler/morshatkronikk.pdf

eller : http://www.sakkyndige.no/psykologi/artikler/morshatkronikk2.pdf