Tekstboks: Rune Fardal, psykologi student 

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt p narsissistisk problematikk i relasjon til barn
http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no
Tekstboks:

 

 

 

 

 

 

Konflikt og forsoning

En gavepakke til narsissistiske foreldre?

 

 

 

15 august, 2010, Oppdatert 4.9.2010

 

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/konfliktforsoning.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/konfliktforsoning.pdf

 

 

Konflikt og forsoning er modellen som benyttes ved domstolenes behandling av barnefordelingsaker etter samlivsbrudd og er nedfelt i barnelovens 61.  Psykolog Knut Rnbeck ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo ledet utvikling av denne modellen som var grunnlaget for hans doktorgrad i 2008. Empiri tilsier at  i de psykologisk mest komplekse saker, der man ofte finner narsissistisk dynamikk, (alvorlig narsissistisk srede mennesker) fungerer modellen  mot sin hensikt. Med andre ord, der man virkelig har behov for psykologisk kompetanse, gjr den mer skade enn nytte. Derfor burde  konfliktens dynamikk vrt klarlagt fr man tok modellen i bruk.

I augustnummeret av Tidskrift for Norsk Psykologforening tar Psykolog Knut Rnbeck opp problemet med krenkelse i forbindelse med samlivsbrudd og barnefordeling. Krenkelse er et grunnleggende begrep ved narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Ekstremt lave terskler for krenkelse er  selve grunnlaget for den narsissistiske skam problematikk.

 

 

 

Innledning

Det er ikke skilsmissen som s eller selve konflikten som er skadelig for et barn, men hvordan den blir hndtert og lst av foreldrene. Omtrent 80% av foreldrene finner omforente lsninger (Rnbeck, 2008). Grunnlaget for modellen var Det var  for redusere risikoen for slike relasjonskader at det ble utviklet en alternativ modell til den tradisjonelle rettsbehandlingen av barnefordelingsakene. En rekke av de grunnleggende premisser Rnbeck legger til grunn for modellen, gjr at den ikke egner seg for  de psykologisk mest komplekse saker.

Kirkengens bok (2005) Hvordan krenkede barn blir syke voksne beskriver hvordan barn som ikke  fr dekket de ndvendige utviklingsmessige behov for selvaktelse, men blir ydmyket,  kan ende i livslang psykisk problematikk.  Rnbeck beskriver det samme Krenkelse det handler om ydmykelse, om ens verd misaktes i stedet for anerkjennes, slik at selvflelsen trues. Slik definert er alts krenkelse nr knyttet til tap eller trusler om tap av selvflelse. Det er ens opplevelse av egenverd det er snakk om. Det er derfor naturlig at krenkelse motiverer et nske om ta igjen og f rettet opp noe... Mennesker med en narsissistisk problematikk sliter nettopp med denne typen problemer. Skam, lave terskler for krenkelse og et delagt selvbilde frer til en rigid kronisk adferd der alt og alle blir  redskaper i en streben etter dekke disse udekte fundamentale behov.

Behovet for bekreftelse av eget Selv er s fundamentalt i mennesket og at en m anta  at det har en genetisk forankring. Mennesker som ikke fr dekket disse fundamentale behov i tidlig alder prver resten av livet og kompensere for disse mangler. I alvorlige tilfeller  gjenspeiler dette  en narsissistisk personlighets-forstyrrelse. Man utvikler et falskt selv med et grandiost selvbilde. Det meste av den psykiske energi gr med til opprettholde denne fasaden.

I barnefordelingsaker der en av foreldrene har en slik adferd sier det seg selv at normal konflikthndtering ikke er mulig. Rnbeck skriver at Nkkelen til forst hva som kan bevege eller lse foreldre i konflikt om barneomsorg ligger i arten av deres flelsesmessige investeringer. Hos en narsissistisk sret person der alt er innrettet p  unng ytterligere emosjonelle nederlag, sier det seg selv at man ikke har noe forhandle om. Om den andre forelder skulle f omsorgen, vil det oppfattes som en reprise p det savn og det tap av selvflelse de brer med seg fra sin egen traumatiske barndom. I en slik konflikt vil ikke modellen fungere.

De begrep den bygger p har ingen gjennomslagskraft hos slike foreldre. Rnbecks beskrivelse av at Det er de maligne konflikter som ikke finner noen lsning, som derfor krever de psykologiske og juridiske fagfeltenes konstruktive oppmerksomhet vitner om manglende forstelse for de mest kompliserte konflikter. faktum er at nr konflikten blir kompleks, gr saken til doms, uten hjelp fra modellen. Den kommer til kort! En rekke saker viser nettopp at der man har narsissistisk dynamikk, kommer psykologer til kort. Ja faktisk ender de ofte opp med sympati for den narsissistiske forelder og gir dem omsorgen.

Han skriver Empati handler om evne til innlevelse. Den intellektuelle forutsetning er evne til skille mellom den andres og ens eget perspektiv. Den emosjonelle kvaliteten er vel s viktig. Er det noe som preger krenkede mennesker s er det nettopp mangel p empati og evne til innlevelse i andre. Nettopp den manglende evne til skille eget perspektiv fra bde barnet og den andre forelder gjr deres adferd s skadelig for barn. Konflikt og forsonings modellen tar ikke hyde for en slik problematikk nr den s sterkt fokuserer  p terapeutisk tenkning, som den gjr. Dens vektlegging av fremtid p bekostning av fortid, dens vektlegging p forsoning fremfor maladaptiv adferd, den fokus p avtale der kommunikasjon har brutt sammen, gjr at den bidrar til konfliktkning istedenfor konfliktreduksjon.

I en terapeutisk setting skjer rolleutvikling, mens i en sakkyndig setting skjer rolleavklaring! Dette er grunnleggende forskjellige mter   utfre sakkyndigrollen p. Den sakkyndiges rolle er innformere domstolen, ikke drive terapi. Som terapeuter tar slike med seg sin vante tenkning inn i denne rollen som sakkyndig, en rolle der de egentlig skal  vre deskriptive (beskrivende) for klargjre kompliserte  prosesser for domstolene. Psykiater Hellesy beskriver dette meget godt i VG 23.1.2008 i forbindelse med Valla saken: Vi var ikke leger, vi opptrdte ikke i den rollen. Hun var ikke vr pasient, vi underskte henne ikke klinisk. Konflikt og forsoningsmodellen bygger p en antagelse om at bare man unngr krenke  motparten, s vil man kunne lse en konflikt. Det fordrer at man frst forstr konflikten!

Rnbecks beskrivelse I utviklingspsykologien er det bred enighet om at barnets interaksjon med sine nrmeste omsorgspersoner er av sentral betydning for  dets evne til selv forst andre og deres livsverden, alts barnets egen utvikling og empatiske kvalitet. Videre regnes empatiutviklingen som en forutsetning for en personlig forpliktende moral. Nr barnet blir mtt p en pen, konsekvent og forutsigbar mte, gis det mulighet til utvikle tillit til bde seg selv og andre.  Det er foreldrekonfliktens potensial for forstyrre en slik penhet og forutsigbarhet som her i vr sammenheng er det sentrale blir som festtale regne i mte med narsissistisk problematikk. Foreldre med s alvorlige problemer rundt egne ulste emosjoner evner ikke gi barnet rom for forutsigbarhet i utvikling av tillit og selvflelse. Betinget kjrlighet er det som preger slike og  barnet er alt for viktig som narsissistisk supply!  At slike for barna viktige behov fremstr som sentrale for modellen forhindrer ikke at den i praksis blir ansvarlig for en stikk motsatt resultat for barnet, nr det havner hos den narsissistiske forelder, noe konkrete saker dessverre brer vitnesbyrd om.

Modellen har ingen forutsetning for redusere intensiteten i de negative flelser en slik problematikk kjennetegnes ved. Beskrivelser om at ..mulighetene for finne minnelige lsninger som barnet kan vre tjent med, er langt strre hvis prosessen i retten ikke frst og fremst blir konsentrert om foreldrerettferdighet  str i direkte opposisjon til slike foreldres behov for oppreisning for barndommens krenkelser. En oppreisning de tar med seg inn i konflikten. For dem spiller det ingen rolle hvem som holdes ansvarlig for barndommens krenkelser og tap av selvflelse, det eneste som betyr noe er at den emosjonelle smerten  ikke kommer til overflaten.  Deres nske om ta igjen og f rettet opp noe frer ofte til et hat mot den andre forelder som de ansvarliggjr for samlivets opphr. ET barn som sympatiserer med den andre forelder blir utsatt for det samme narsissistiske raseri.

Felles problemforstelse og etterflgende problemlsning er ren utopi i slike konflikter. Forstelse av barnets behov overskygges fullstendig av egne behov. Samarbeid blir like umulig som evne se andres behov. Mlet om felles handlingsrom modellen legger opp til har vist seg vre ren utopi. Lsninger som skal romme  et narsissistisk perspektiv vil uansett vre svrt skadelig for et barn, allikevel er et felles perspektiv  en mlsetning i modellen. Disiplinert og rasjonell opptreden og respekt for de andre aktrene.. er selvmotsigelser i denne typen dynamikk.

Nr Det som skiller lste og ulste saker er om prosessen utvider partenes empatiske innlevelse i barnet og i hverandre fremstr det som meget klart at i saker med en slik narsissistisk dynamikk vil saken forbli ulst. I slike saker er det beste at barnet flytter til den normale av foreldrene, til tross for den krenkelse  den syke mtte oppleve.

Rnbeck skriver at Det skal svrt mye til for at retten skal bestemme at det ikke skal vre kontakt mellom barnet og den av foreldrene det ikke bor fast hos. Ved narsissistisk dynamikk har empiri vist at barn som havner hos slike nettopp  blir fratatt kontakten med den andre forelder. I fokuset p krenkelse burde modellen i strre grad vektlegge den krenkelse barnet blir utsatt for. Alt for stort fokus er p de voksne i konflikt.

 

 

rsak

rsaken til at modellen svikter i de komplekse saker, ligge i dens fokus p unng krenke partene kombinert med et overordnet ml  om  konfliktreduksjon, derav navnet Konflikt og forsoning. Gode mlsettinger for foreldre i mental ballanse, men fullstendig deleggende i konflikter  med komplisert psykologisk problematikk. Modellen kjennetegnes av :

      Fokus p lsning synes g foran fokus p beskrive sakens realiteter.  Man unnlater en aktuarisk (statistisk) beskrivende metode til fordel for en terapeutisk (subjektiv) metode.

      Fokuset p fremtid gr p bekostning av  kunnskap om fortid.  Skadelig adferd fra en av foreldrene vektlegges mindre, p bekostning av en antagelse om konfliktreduksjon.

      Betydningen av partenes negative adferd i konflikten  blir redusert p bekostning av behovet for avtale uten noen konsekvens om avtaler brytes.

      Modellen er s fokusert p konflikten mellom foreldrene at barnet den er satt til hjelpe komme i skyggen av modellen. Det fremstr som viktigere holde konflikten nede enn se hva som er barnets beste.

      Modellen tar ikke hyde for at  noen konflikter ikke kan lses og vil derfor i utprving forlenge en eksisterende konflikt.

      Mens domstolene skal vurdere hva som er barnets beste, vurderer denne modellen  hvordan de voksne skal forholde seg til hverandre. Modellen fokuserer i liten grad p barnets reelle situasjon gjennom de terapeutiske teknikker den bygger p, fordi disse er  ensidig fokusert mot de voksnes rolle.

      Mens modellen fokuserer p konflikten, s er det ikke konflikten i seg selv som er deleggende, men mten den blir hndtert! Det som skiller de som finner lsninger er mten de hndterer konflikten. Dette er viktig fordi det er partene som skal treffe en avgjrelse i mekling, og ikke mekleren.

      Modellen synes ha en negativ konfliktholdning.  Man sker unng konflikt ved redusere betydningen av fortiden (konfliktens grunnlag), vektlegge  unngelse av krenkende informasjon (uansett relevans) samt fokusere mer p lsning enn varighet. Man flytter i realiteten terapien inn i domstolen, uten evaluere dens virkning. 

      Modellen inneholder ingen krav til den sakkyndiges egnethet eller teoretiske ststed.

      Modellens utgangspunkt er en forhandlingslsning der de skarpeste argumenter er tatt bort (krenkende). Slik sett passer den inn i en terapeutisk   setting. Ikke alle har noe forhandle om og kan oppleve bli presset inn i avtaler som gjr vondt verre, man blir et gissel for modellens forml.

      Den terapeutiske tenkningen bringer inn begreper som behov, ansvar og preferanser, mens det juridiske sprk handler om rettigheter og rettferdighet. Det utgjr radikalt ulike innfalsvinkler. Sprsmlet er om den mer feminine tilnrming terapeuter str for, favoriserer kvinner over menn?

      Sprsmlet er om  fokuset p bevare partenes verdighet alltid  br g foran barnets  beste. Ikke alle konflikter kan gi et vinn-vinn  resultat. Noen ganger har barnet behov for vinne over foreldrenes behov for unng krenkelse.

      Modellen tar lite hyde for forskning som viser at mekling har begrenset verdi s lenge interaksjonen mellom partene er negativ, slik den er i de mest komplekse saker. Modellen synes da ogs kun fungere i lavkonflikt saker. dermed blir sprsmlet om man egentlig trenger en psykolog som sakkyndig.

      Forskning beskriver sjansene for lykkes med mekling, som mindre, jo hyere konfliktnivet er. Modellen tar ikke hyde for dette. Tvert imot  legger den til grunn at man da avslutter modellen og gr til doms. Dette til tross for at det er i slike saker gevinsten er strst fordi risikoen for barna er verst.

      Modellen stiller ingen krav til forstelse av den enkelte konflikt dynamikk. Hva som holder konflikten ved like, og hva som gjr at alle fremskritt blir sabotert, kan vre den ene forelders underliggende psykopatologi. Kunnskap om dette er krenkende og blokkeres.

      En stor svakhet ved modellen er at den i svrt liten grad involverer barnet og dets adferd. I saker der konflikten er meget hy legger ikke modellen til rette for  barnets situasjon i det hele tatt.

 

Ca 80% av foreldre blir enige utenfor  domstolene. I de mest komplekse saker avsluttes Konflikt og forsonings modellen og man gr til ordinr domsavsigelse. Paradokset med hele modellen er at de foreldre som har minst bruk for  psykologisk assistanse fr det, mens i de tilfeller der man virkelig har behov for kunnskap om avanserte psykiatri, der overlates saken til dommeren! Dette er ansvarsfraskrivelse fra psykologene.

En fr en fornemmelse av at modellen  er viktigere som et nytt satsingsomrde for psykologer, enn at den er et effektivt middel for hjelpe barn i de mest konfliktfylte saker. Den oppfyller psykologforeningens nske om innpass p flere omrder i samfunnet, men synes ikke i like stor grad bidra med kt kompetanse. Det foreligger heller ingen vitenskapelig vurdering p modellens reliabiliteten , gitt at en rekke ulike sakkyndige med ulik bakgrunn og teoretisk  ststed benyttes ved domstolene. Ei heller foreligger det noen underskelse av modellens validitet. Gir den reell lsning for barnet?

Grunnlaget for dialogisk kommunikasjon er at en kan lytte og hre, at en anstrenger seg for skjnne den andre og respekterer den andres subjektivitet selv om en er rasende uenig i innholdet. Foreldre med lave terskler for krenkelser har ikke rd til mentalisering av andre da det vil  sprenge rammene for deres psykologiske  energi. Egne emosjonelle kostnader blir for store om de skal erkjenne at andre kan vre bedre egnet som omsorgspersoner enn dem selv.

I en rekke konkrete saker som omhandler meget komplekse psykologiske mekanismer har det vist seg at den sakkyndige psykolog ikke har forsttt eller har hatt kunnskap om den dynamikk som kommer til syne. Alvorlig er det imidlertid nr de tilbys informasjon som avslrer narsissisten, men nekter ta imot denne slik  det skjedde ved en sakkyndig for lagmannsretten i 2003. Han skrev i sin rapport at han var tilbudt den ene parts syn p saken, men at han ikke ville se dette!

Mange sakkyndige blir som psykolog Nordhelle beskriver, manipulert! Hennes beskrivelser av hvordan sakkyndige psykologer ofte blir manipulert  er godt dokumentert gjennom en rekke saker.  Slik en parasitt tar over sin vert, slik evner  narsissister ta over en sakkyndig som ikke er bevandret i denne typen manipulativ dynamikk. Nordhelle skriverer meget treffende : Min pstand er at sakkyndige i barnefordelingsaker ofte ikke mester avslre avanserte manipulatorer. Entydige konklusjoner baserer seg p ensidig stillingtaken, noe som kan bli skjebnesvangert for barn som havner hos feil omsorgsperson. Kjennetegnet p vitenskapelig metode er penhet for andre lsninger, mens kjennetegnet p manipulerte sakkyndige er uvilje mot andre lsninger.

Den sakkyndiges bistand forutsetter en forstelse av dynamikken i en sak. Nr man s vet fra en reke saker at sakkyndige sjelden avslrer avansert manipulasjon, str den sakkyndige i fare for missforst konfliktens dynamikk. Nordhelle karakteriserer slik svikt fra sakkyndige som systemsvikt!

Det er viktig huske p at sakkyndige har et selvstendig ansvar for begrense seg til vurderinger og konklusjoner knyttet til egen kompetanse. Ofte ser en at manipulatoren blser andres mindre svakheter helt ut av proporsjoner og fr den andre til forsvare seg mot urettmessige anklager p en slik mte at denne fremstr mer aggressivt enn det svakheten skulle tilsi.  Ofte konstrueres svakheter og adferd som er en direkte projeksjon av manipulatorens egen adferd. Slikt er vanskelig forsvare seg imot, fordi man ved pst at det er manipulatoren som er slik, kan misforsts til at man projiserer  egne trekk selv. Manipulatoren har jo sagt du er slikog n pstr du manipulatoren er slik selv? Man fanges i narsissistens garn. Uansett hva man gjr ender man i en no-winn situasjon. Slik dynamikk kan best avslres om man krever dokumentasjon for de fremsatte pstander. Det er nr man gr under overflaten p slik argumentasjon at den sprekker.

Sakkyndige har plikt til etterprve de historier de fr servert, dersom disse danner grunnlag for konklusjoner og hypoteser. Modellen pner i liten grad for dette. Etterprvbarhet er da ogs en av vitenskapens grunnpilarer og en garantist for holdbar vitenskapelig metodikk. manglende etterprving av pstander reduserer muligheten for avslre manipulasjon. Manipulasjonsofferets frustrasjon over halvsannheter og usanne og uriktige pstander kan lett oppfattes som den aggresjon manipulatoren hevder denne preges av. Etterprving og dybdesjekk av pstander sviktes det grovt mot blant mange sakkyndige.

Halvsannheter er svrt vanskelig beskytte seg mot. Pstander der det finnes et snev av sannhet, men der et forsk p motbevising ofte ender i mistenksomhet. sakkyndige kan ende opp med anta at siden noe av dette var sant s er resten sant. Halvsannheter utnytter menneskets behov for  forstelse av en helhet. Vi ledes inn p en tankegang i en spesiell retning og s fyller vi inn resten selv. Men resten behver ikke vre slik virkeligheten faktisk er, bare slik  manipulatoren  vil vi skal tro den er. Kombinert med projeksjon kan manipulatoren egentlig beskrive sider av seg selv, men klandre den andre for dette.

Mange rapporter brer preg av vre hypotesebekreftende utredninger, ved at sakkyndige tidlig i prosessen danner seg en hypotese og deretter leter etter  data som sttter konklusjonen og undergrever eller utelater data som motsier konklusjonen. Dette er faglig svindel. Mange sakkyndige rapporter mangler drfting av ulike hypoteser. Komparenter rundt slike manipulatorer er selv manipulert og vil ofte ikke vre troverdige som sttte for hypoteser. Konkrete saker har vist at bde lrere og barnevern lar seg manipulere. Faren med  konflikt og forsonings modellen er nettopp at  offeret for manipulatoren presses inn i avtaler som ikke er til barnets beste.

oppleve sakkyndige som ikke gjennomskuer manipulatoren er en tilleggsbelastning for bde den andre forelderen og for barnet. Modellen tar ikke hyde for slik adferd. Modellen tar heller ikke hyde for at barnet kan vre manipulert. Faktisk  involverer ikke modellen barnet i det hele tatt! I narsissistisk dynamikk blir ofte barnet manipulert slik at det oppstr en kunstig positivt samspill mellom manipulatoren og barnet. Slike barn er ikke seg selv. Heller ikke det, tar modellen hyde for. Derfor er det viktig for manipulatoren holde barnet borte fra den andre forelderen fordi  over tid  reduseres manipulatorens kunstige grep p barnet om det ikke stadig er i kontakt med barnet. Modellen pner ikke for at barnet kan vre manipulert.

Narsissistisk dynamikk er typisk for denne typen saker. Det handler om mennesker med ekstremt lave terskler for krenkelser kombinert med et drlig selvbilde, som i et desperat forsk p opprettholde en falskt grandios fasade har en adferd som delegger bde barn og partner. Deres behov for tilfredsstille egne udekte emosjonelle behov styrer deres adferd. Dette behovet er som en parasitt som har tatt kontroll over personen, deres  handlinger kan vre like irrasjonelle som logikken som styrer dem. En slik adferd blir frst synlig for andre nr de kommer under press.  Slike fremviser en adferd svrt skadelig for et barn vokse opp under. Nr domstoler ikke reagerer p dette er det et tegn p deres manglende kunnskap om barnets utviklingsmessige behov.

Disse ekstremt kompliserte saker, som hrer hjemme i psykiatrien, er det en dommer blir satt til foreta en juridisk bedmmelse av nr den terapeutiske  modellen svikter fullstendig! Det gr som oftest galt. Gjennomgende har mange sakkyndige psykologer alt for liten kunnskap om denne typen dynamikk. Enkelte som Thuen, Kvello, Nordhelle og Turid Suzanne Berg-Nielsen, viser i sine faglige arbeider at de har kunnskap om denne problematikk. I barnevernet synes den ikke eksistere og selv om de gjres oppmerksom p problematikken blir de mer irritert enn ta opplysningene p alvor.

Dette er mennesker som nr de observeres fremstr  som svrt velfungerende, men som p tomannshnd preges av til dels alvorlige nevrotisk adferd. Diagnostisk har de en fot bde i symptomlidelser (depresjon, angst, fobier, somatiske forstyrrelser) og i personlighetsforstyrrelser (srlig cluster B). Denne adferd er s kompleks at selv psykiatrien mangler  metoder for hndtere den. Det er i realiteten ingen kur.

Utad er ofte symptomlidelser det man ser, (angst og depresjon)  mens den underliggende personlighetsforstyrrelse ikke er s lett registrere. Ovenfor omgivelsene klarer slike holde  de verste symptomer i sjakk, men ovenfor barnet og partner kommer dette meget godt til syne. Partner og barn som beskriver dette for omgivelsene blir sjelden trodd, fordi utad for omgivelsene opptrer slike person som dyden selv! Slik informasjon er heller ikke s interessant i modellen fordi den inneholder krenkende opplysninger om den ene part.

Dette er mennesker som

      under hovedforhandling kan inng avtale om samvr, men som dagen etter bryter avtalen.

      er bekymret for vold mot barn, men som selv utsetter barn for vold.

      kritiserer andre for utsette barn for emosjonelle trusler, men som selv truer barnet med beg selvmord.

      i en hovedforhandling mener  at barnet har behov for kontakt med sin far, men som i hverdagen hindrer barnet samvr, ferier, telefonkontakt og skriftlig kontakt.

      gjr alt for hindre et barn kontakt med den andre forelder, og nr den andre forelder trekker seg vekk fra  bde barnet og konflikten, kritiserer den forelder for ikke bry seg om barnet!

      der logikken svikter fullstendig og der egne udekte emosjonelle behov styrer deres daglige adferd.

      kan vre trygdet som flge av angst og depressive lidelser, som ikke evner verken jobb eller skole, men som i en rettssak om barnefordelig beskriver seg som mer velfungerende enn de fleste.

      nr de beskriver andre fremstr ekstremt moralistiske, mens nr det gjelder dem selv er hevet over enhver lov.

      lrer barnet opp i en sykelig avhengighet av seg selv i den hensikt   bevare barnet som narsissistisk supply.

      utver en betinget kjrlighet, der barnets verdi er relatert til den voksnes nytteverdi.

      ikke klarer skille egne  behov fra barnets behov.

      det ikke er mulig samarbeide med.

      mangler empati og evne til mentalisere med barnet, men som p sprsml har mer empati en de fleste.

      snur virkeligheten fullstendig p hodet gjennom bruk av psykologiske forsvarsmekanismer som projeksjon, splitting, benekting og projektiv identifikasjon.

      med minimal selvinnsikt, men som fremstr med ekstrem innsikt i andre.

      som innad sliter med eget selvbilde, mens som utad ikke har noen sperrer for fremme udokumentert kritikk mot andre.

      fremviser betydelig grad av feilpersepsjon og feilattribusjon.

      preges av mistillit og med en hy psykologisk forsvarsberedskap.

      ikke har noe perspektiv p hvilke skadelidende konsekvenser de pfrer barna, fordi barnets emosjoner likestilles med deres egne. Er forelderen fornyd legger de til grunn at barnet er det.

      ikke anerkjenner den andre forelder som ansvarlig aktr, fordi det betyr at de likestiller seg med den de har demonisert.

      beskriver den andre ut fra fantasier og ubegrunnet frykt mer begrunnet i egne traumer enn den andre forelders faktiske adferd.

 

ET svrt komplisert trekk ved slike er kombinasjonen av hindre barnet kontakt med den andre forelder for ke konflikten, samtidig som  de kritiserer den samme forelder om denne trekker seg vekk fra konflikten! En fr inntrykk av at negativ kontakt er bedre enn ingen kontakt. Tor-Johan Ekeland beskriver noe av den samme dynamikken : ..konflikten kan paradoksalt bli en mte holde p den andre p, selv om det p overflaten ser ut til at en gjr  alt for bli kvitt hverandre. lse konflikten blir farlig fordi det samtidig (opp)lser konflikten. I en konkret sak hadde mor i revis skt hindre barnet kontakt med far, men da far trakk seg helt ut av bde konflikt og samvr, kom det etter f mneder brev fra mor der han ble gjort oppmerksom p at han fremdeles var barnets far og at  barnet (les:mor) n plutselig nsket slikt samvr!

Det slike foreldre beskriver som barnets utrykk er ofte deres egne utrykk fordi de ikke evner skille egne tanker og emosjoner fra barnets.

 

I domstolene synes denne kunnskap fullstendig fravrende. Nr de i s stor grad  sttter seg p sakkyndige uten denne kunnskap, som det empiri viser, betyr det at i de mest kompliserte saker, som gr over mange r, blir det barnet som blir skadelidende. I denne typen saker bidrar systemet i realiteten til delegge barn som flge av at man slavisk  binder seg til en modell, som nok fungerer for friske foreldre, men som i mte med narsissistisk dynamikk svikter fullstendig.

Domstolenes ansvar for belyse en sak best mulig blir ikke ivaretatt, fordi den typen informasjon som skal til for avslre narsissistiske foreldre gjennom denne modellen blir utelatt og oversett. Den strider i realiteten mot modellens grunntanke om ikke stigmatisere og krenke foreldrene. For ordens skyld, narsissiter kommer i begge kjnn.

I siste nummer av Tidskriftet for Norsk Psykologforening (s.720-729,  2010) argumenterer Rnbeck ytterligere for ndvendigheten av begrense partenes mulighet for krenke hverandre, slik at de kan bevare sin verdighet. I realiteten sker man begrense partenes mulighet til legge frem sin sak slik de selv opplever den. Alt innenfor rammen av konflikt og forsoning  og saksforberedende mter. Denne holdningen er et typisk  utslag av den terapeutiske tenkning som preger mange sakkyndige psykologer, men som i mte med narsissistisk dynamikk, gjr vondt verre for barn.

Det kan vre grunn til sprre om denne presisering fra Rnbeck er et utrykk for at modellen ikke fungerer nr faktiske negative beskrivelser av en forelder legges frem.

I domstolsadministrasjonens rapportserie 1/2006 skriver Rnbeck :

Oftest er det imidlertid slik at konflikter som ikke lar seg lse gjennom forhandlingsmtene, springer ut av personlighetsmessige forhold ved en eller begge foreldrene. Det er bare ca. 10% av foreldre som skiller lag som finner mtte ske rettens bistand for lse sine konflikter om felles barns fremtidige omsorg. Disse foreldrene er som gruppe bde her i landet og internasjonalt, beskrevet ha et hyere konfliktniv seg imellom, og en hyere grad av belastningsfaktorer enn det som preger de foreldre som p egen hnd og/eller ved hjelp av det ordinre meglings- eller behandlingsapparatets bistand, finner frem til mter hndtere sitt forhold til barna p etter et samlivsbrudd (Tjersland, 1992).

 

I denne 10%-gruppen vil det ndvendigvis mtte vre slik at noen ikke er i stand til legge konflikter og stridigheter til side. Internasjonal forskningslitteratur rapporterer at det er i forhold til foreldre med karakterforankrede problemer og foreldrepar hvor den ene eller begges handlingsrom er sterkt begrenset av utenforliggende hensyn, det er vanskeligst forhandle frem omforente lsninger (Johnston & Roseby, 1997). Vi har i vrt prosjekt gjort de samme erfaringene. Eksempel p utenforliggende hensyn kan vre at en mor eller far m svare for seg overfor egne foreldre som stiller seg svrt kritisk til sin snns eller datters motpart.

 

 

 

Boken Rnbeck viser til inneholder utfyllende beskrivelser av nettopp narsissitisk srede mennesker og hvordan ulste traumer pvirker deres adferd. Boken kan anbefales for de som sker innformasjon om foreldre som bruker barna for sitt eget beste, betinget kjrlighet. Det er pfallende at Rnbeck selv synes kjent med bokens innhold, uten evne se at dens beskrivelser egentlig   svekker modellens validitet I komplekse saker.

 

Til tross for at dette er kunnskap man har vrt kjent med lenge fr denne modellen ble ptenkt, har modellen ingen andre retningslinjer enn at Da gr man rett til hovedforhandling og dom! Problemet er dessverre slik en rekke saker viser at dommere viderebringer modellens tenkning nr man gr til dom. De synes fortsette vektlegge modellens grunnprinsipp om at barnets beste er om man unnlater fremme eller vektlegge  krenkende opplysninger om den enkelte forelder! I en konkret sak fra mai 2010, ble det dokumentert at mor hadde lagt hindringer i vegen for sommerferier og samvr for barnet de siste 10 r, men i dommen ble ikke dette nevnt med ett eneste ord og hun fikk fortsette  ha omsorgen. I dommen ble det klart lagt til grunn at barnet skulle ha 4 uker sommerferie med sin far. Barnet fikk ingen sommerferie med sin far sommeren 2010!

Det er all grunn til   anta at dommere og sakkyndiges manglende kunnskap og forstelse av dynamikken i slike kompliserte saker bidrar vesentlig til ke konflikten i slike saker. Adferd som er klart skadelig for barnet og som klart bidrar til ke konflikten rundt barnet blir bevisst oversett fordi man ut i fra modellens grunntanke sker unng krenke den ene forelder! I troen p at man reduserer konflikten, bidrar man i realiteten til ke konflikten.

Dynamikken i slike saker er ekstremt komplisert. Narsissistisk srede foreldres adferd grunner i deres egen oppvekst og de mangler de den gang ble utsatt for. Nr modellen s fokuserer p fremtiden samt utelater krenkende beskirvelser, er dette kun til nytte for at narsissisten skal kunne skjule sin avvikende og skadelige adferd.

I denne typen saker er det min oppfatning at man heller br fokusere p barnets behov, enn psykisk syke voksnes behov. Modellen svikter barna i denne typen alvorlig problematikk. Faglitteraturen beskriver at det vokse op med en deprimert forelder kan oppleves som et traume i seg selv Whitfield (2003,s.30). Dette tar ikke modellen hensyn til. En kan noen ganger f inntrykk av at dommere er lei av slike saker, slik en tingsrettsdommer i 2002 utrykte Jeg er s lei av slike saker, kan ikke far bare undertegne p at mor beholder omsorgen s slipper vi denne saken!

I realiteten gjr sakkyndige psykologer det samme som nr de  fr  en narsissistisk pasient, de gir opp, for de vet at slike personligheter gr det ikke an forandre p. I aftenposten 26.11.2008 beskriver riksrevisor Kosmo en total systemsvikt i psykiatrien. Den del av helsevesenet som burde hatt kunnskap om personlighetsforstyrrelser. Han beskriver hvordan de som burde hatt en diagnose ikke fr det og dermed ikke fr den hjelp de har krav p! De er lst i sin rigide adferd. Allikevel fortsetter denne modellens mte tenke p nr en dommer tar over.

Man sker redusere partenes mulighet til fremme negative virkelighets-beskrivelser og adferd som kan vre svrt negativ for den ene part i den tro at man reduserer konflikten. Problemet er at dette er adferd skadelig for barnet!  Ingen tenker p barnet som m leve med en slik adferd. En voldsmann og psykopat kan i realiteten vinne frem med sitt vinnende vesen, fordi retten ikke ser de alvorlige negative beskrivelser den andre forelder dokumenterer. Isteden  blir domstolene kritiske til mor, fordi de selv ikke ser de trekk mor beskriver ved far og dessuten m det oppleves krenkende for far bli beskrevet med s negative karakteristikker! Gjennom en slik tenkning beskytter man i realiteten alvorlig forstyrrede foreldre p bekostning av barnet!

S typisk for narsissistisk problematikk er det ikke adferden  slike viser i hovedforhandling som barnet og den andre forelder utsettes for. Dommere synes tro det de ser og det de ikke liker vil de ikke hre, konfliktnivet kan bli hevet m vite!   Realiteten viser  i en rekke saker at domstoler og sakkyndige kaster offeret til psykopaten, i mangel av kunnskap p disse emosjonell predatorer.

Barn i slike saker har en lei tendens til havne hos den sykeste og ikke hos den mest velfungerende omsorgsperson. Barn som trues med narsissistens selvmord, sier det narsissisten vil de skal si. Slike trusler ser verken sakkyndige eller dommere. Narsissiter er ikke idioter, det er ikke noe galt med deres intelligens, det er deres emosjonelle sider og relasjoner til andre som svikter.  For en narsissist er det viktig vinne, ikke for barnets skyld, men for eget egos skyld. Deres adferd i retten er like fantastisk som det den var da de lokket til seg en partner. De fremstiller seg som dyden selv eller som et offer for andre, i mte med omgivelsene. De fr medlidenhet eller blir sett opp til eller fr sympati. Partneren og barnet opplever imidlertid en helt annen deleggende personlighet  under 4 yne.

 

Det store flertall av foreldre som skiller seg klarer selv eller ved bistand av mekling komme til enighet om hvor barna skal bo og samvr med den andre forelder. Dette er foreldre som i hovedsak er i emosjonell balanse uten belastende psykiske problemer eller ulste barndomskonflikter fra egne foreldre. De klarer sette barnets behov foran sitt eget og kommer til enighet. De preges av akseptable evner til kommunisere med hverandre og evne til innlevelse i den andres situasjon (empati). En betydelig forskjell fra mennesker med ekstremt lave terskler for krenkelser, som unngr kommunikasjon i frykt for mtte inng kompromisser (krenkelse). Problemet sakkyndige og dommere mter er at deres oppfattelse av hva som er en krenkelse ikke er det samme som hva en narsissist opplever som en krenkelse.

Ca 15%  havner i domstolene og benytter modellen Konflikt og forsoning. I flge Rnbeck (2008) finner ca. 80% av disse omforente lsninger. Ogs dette er foreldre som i hovedsak  ikke er belastet med alvorlig psykisk problematikk. For denne gruppen har denne domsmodellen  tilsynelatende vrt en suksess.

En  mindre gruppe av disse saker blir ulselige gjengangere i domstolen. De  kjennetegnes av et til dels hyt konfliktniv der konflikten er ulselig og vedvarer over mange r. Enkelte saker har pgtt i mer enn 10 r gjennom 7-8 rettssaker. Det som kjennetegner denne hykonfliktgruppen er at minst en av partene ofte har meget lave terskler for krenkelse, de evner i liten grad mentalisere med barnet eller den andre forelder og er preget av psykisk problematikk av narsissistisk karakter.

Dette er foreldre som ikke har noe forhandle om fordi deres avhengighet av barnet som  middel for narsissistisk sypply  overskygger hele deres  realitetsforstelse. Deres oppfattelse av eget Selv er s viklet inn i barnet, at barnet for dem oppleves som en del av dem selv. Ofte er den synlige problematikk av depressiv karakter. Dette er foreldre som preges av egne barndomstraumer og som i liten grad evner se at barnet er et selvstendig individ. I stedet ser de p barnet som  en del av seg selv og ender opp med demonisere partner, fordi partner ofte  tillegges  den samme rolle som deres egne krenkende foreldre hadde i deres egen barndom. Bare det at partner mener han er bedre egnet enn narsissisten, er en krenkelse. Bare det stille sprsml ved narsissistens omsorgsevne er en krenkelse. De klarer ikke skille egen persepsjon fra barnets adferd. I tillegg oppfattes expartner som en demon som prver frata dem deres narsissistiske supply etter at samme partner  har forlatt forholdet, en krenkelse i seg selv.  Ingen forlater vel en narsissist, s fantastisk som denne oppfatter seg selv!

Slikt gjr man ikke ustraffet mot en narsissist uten f fle det narsissistiske raseri som flger. Dette er ikke et raseri som gr over etter et par r, dette er et permanent raseri som knyttes mot frykten for bli forlatt, frykten for krenkelse, frykten for innse at deres grandiose selvoppfatning er det luftslottet den egentlig er.

En mor  med et barn kan sledes ende opp med se barnets far som en forlengelse av sin egen misbrukende far og i en tro p at hun beskytter sitt eget barn mot   de samme traumer hun selv vokste opp med, legger hun hindringer i vegen for at barnet fr kontakt med sin far. I virkeligheten utsetter hun barnet for de samme krenkelser hun selv ble utsatt for.  Slike foreldre synes projisere sin egen overgripende fars traumatiske behandling av dem selv,  over p barnets far. De tror virkelig at de beskytter barnet fra dets demoniserte far, men ser ikke at  de forvrenger virkeligheten. I vikeligheten delegger de barnets mulighet til   utvikle et eget Selv, fordi barnet  lres opp til  et negativt syn bde p seg selv og sin egen far samtidig som det lres opp i en avhengighet av mor.

 

Dette i kombinasjon med at slike foreldre har et kunstig grandiost syn p egen omsorgsevne, gjr at de bruker alle metoder for beholde barnet. Anklager om seksuelle overgrep, vold og mishandling er ikke uvanlige. Pstander om at far skal kidnappe barnet til utlandet, la det vre igjen der og selv komme tilbake er godt dokumentert. Sabotering av lengre ferier er en klassiker. Ikke fordi barnet tar skade, men fordi den narsissitiske forelders savn etter sitt narsissitiske supply gjr det vanskelig vre lenge borte fra barnet.  En slik adferd er ikke for barnets beste, men for narsissistens beste.

 

Moe et al. (2010,s.370) beskriver nettopp denne dynamikk: En slik person kan ogs bli provosert hvis deres barn er mer henvendt mot en annen enn mot dem selv. De har et intenst behov for bli bekreftet og kan ha en forventning om at barnet skal fylle det tomrommet, gi dem glede og en flelse av verdi.

 

Det er nettopp en slike dynamikk som ligger bak i en del barnefordelingsaker der man opplever at et barn hindres kontakt med den andre forelder. Srlig blir dette synlig nr samvret strekker seg over flere dager eller uker (sommerferier). Barnevern, mange sakkyndige og domstolene mangler kunnskap om denne form for avansert dynamikk. De ser en mor som virker tilforlaterrlig i observsjonsammenheng, og tror det slike mdre pstr om barnets fungering hos det selv. Det kompliserer bildet ytterligere at slike barn er lrt opp i en avhengighet av slike mdre, og dermed kan "bekrefte" at de har det like "fantastisk" som det slike narsissistisk srede mdre pstr!

 

En slik narsissistisk dynamikk tar ikke Konflikt og forsoning modellen hyde for. I denne modellen er det psykologens terapeutiske tenkning som  styrer fremgangsmten. Til tross for at den sakkyndiges jobb er beskrive  sakens faktum, slik en politietterforsker ville gjort i sin etterforskning, frer denne modellen den sakkyndige inn i en terapeutisk setting. Det viktigste blir ikke objektiv beskrivelse av sakens faktum, men et forsk p redusere konflikten (terapi). Modellen sker ballansere mellom  begge foreldre, uansett den enkelte forelders mentale tilstand. Dessverre er det umulig balansere (kompromisse) med en narsissistisk skadet person.

Modellens svikt blir tydelig i saker der den ene forelder har alvorlige psykiske problemer som depressive, narsissistiske og /eller psykopatiske trekk. Trekk som er usynlige for en sakkyndig ved dennes korte observasjoner. I slike saker bidrar modellen kun til  tvinge den normale forelder og barnet  inn i  et samspill med narsissisten. Modellen bidrar i slike saker kun til delegge bde barnet og den normale forelder. Konkrete saker har vist at det spiller ikke noen rolle hvor mange ganger den normale  gr til sak for hjelpe barnet, hvor mange sakkyndige som vurderer en sak eller hvor mange ganger man ber barnevernet om hjelp til barnet. Domstoler og fagekspertise har generelt, verken forstelse for denne typen dynamikk eller kunnskap om narsissistisk problematikk. Ofte  ender man opp med at bde barnevern og en del sakkyndige  synes synd p narsissisten og fr dennes sympati. I slike saker  tar barn alvorlig skade. Det er en form for  adferd  man ikke kommer i kontakt med i en terapeutisk setting. Narsissister ser ikke p seg selv som syke, tvert imot fremstiller de seg som mer velfungerende enn resten av oss! Ikke rart sakkyndige lar seg manipulere.

Nr man s vet at mange sakkyndige ikke har kunnskap om narsissistisk dynamikk og i tillegg er tilbakeholdne med bruke begrepet grunnet dets stigmatiserende karakter (passer ikke inn i terapeutisk tenkning eller konfliktdempende tiltak)   er det ikke vanskelig forst hvorfor det ofte er den narsissistiske forelder som fr omsorgen. Modellen Konflikt og forsoning frer til mer konflikt og mindre forsoning i slike saker.

For foreldre i mental balanse synes denne modellen, i flge Rnbeck,   fungerer etter hensikten. Rnbecks vektlegging av redusere  krenkelsen av partene vil antagelig fungere p dette nivet av konflikt fordi man har med foreldre  som tenker rasjonelt, som evner kommunisere og som oftest setter barnet foran egne behov. Slike foreldre har ikke  narsissistiske sr som hindrer samarbeid.

Den krenkelse mennesker i mental ballanse mtte fle kan bearbeides, fordi  deres kognisjon som oftest er rasjonell og ikke preget av egne ulste barndomstraumer. I tilegg er nivet p den krenkelse de opplever av en slik art  at den ikke styrer hele deres adferd. Den er mer et utrykk for en sunn selvhevdelse enn en narsissistisk (usunn) selvhevdelse. De forstr at de m snakke sammen for komme til et kompromiss, de evner sette barnets beste foran egne behov og de bidrar i hovedsak til at barnet fr kontakt med den forelder det ikke bor fast med. Det i seg selv bidrar til redusert konflikt. Evnen til kommunisere rasjonelt bidrar til at barnet til tross for skilsmissen utvikler seg innefor normative rammer.

Det er et tegn p narsissistisk problematikk i de saker der den ene forelder bevisst over lang tid saboterer barnets kontakt med den andre forelder. Skaden oppstr bde i at barnets tilknytning til sin far skades, men ogs ved at deres utvikling av eget Selv skades. Slike barn fr en oppfatning av virkeligheten preget av den narsissistiske foreldres behov og ikke egne behov. Modellen tar ikke hyde for slik kunnskap.

Krenkelse handler om narsissistisk srbarhet. For noen foreldre er det verken mulig kommunisere, vise evne til mentalisering (empati og innlevelse), forholde seg rasjonelt til virkeligheten eller se barnet som et selvstendig individ. Virkelighetsoppfattelsen styres utelukkende av behovet for egne egosentriske  drifter. Rasjonell tenkning blir fravrende. Dette er foreldre med en narsissistisk forstyrrelse. I mte med disse emosjonelle vampyrer kommer denne domsmodellen til kort.  Faktisk har konkrete saker vist at  bruken av denne modellen har skadet barn for livet ved at verken sakkyndige eller domstolene evner gjennomskue disse manipulative foreldre.

Preget av modellens  fokus p nettopp unng krenke den ene forelder, unnlater man  g inn i  den problematikk som er skadelig for barnet. P den mten blir modellen en sovepute for sakkyndige og domstolen, men en tragedie for barnet som fr delagt sitt liv hos den perfekte forelder. Konkrete saker har vist at det nytter ikke dokumentere narsissistens svikt mot barnet fordi  modellen ikke pner for forholde seg til de sider av en narsissistisk forelder som kan skade den ballanse modellen prver skape mellom foreldre. Man prver i realiteten ballansere 2 strrelser som aldri kan bli like.

 

Terapeutisk tenkning

 

Hele tenkningen bak modellen bygger p en terapeutisk tilnrming som fungerer i en klinisk setting men ikke i en narsissistisk dynamikk. Hele modellen ble rettet inn mot bedre foreldrenes mulighet for samarbeid som Rnbeck selv beskriver det.  Den som har opplevd narsissistisk dynamikk vet godt at det ikke er mulig samarbeide med slike personligheter. Er det en ting som ikke g er det nettopp forandre en slik person negative og skadelige adferd ovenfor barnet.

Og han fortsetter Gjennom en spesielt tilrettelagt behandlingsform nsker man redusere mulighetene for at foreldrenes konflikter skal bli ytterligere tilspisset. Igjen er sprkbruken terapeutisk men ytterst lite egnet i den unormale setting narsissistisk dynamikk egentlig er. Det er ikke mulig tenke verken logisk eller rasjonelt nr man har med narsissister gjre. De snakker deg etter munnen mens adferden er stikk motsatt.

For denne modellen synes det viktigere bygge opp under partenes selvflelse enn sette barnet i fokus. Alt synes fokusert p voksenkonflikten uten noen  tanke p barnets situasjon. Igjen er tenkningen typisk terapeutisk. Ytterligere terapeutisk blir det nr Rnbeck (s.5) skriver : I prosjektet konflikt og forsoning er prosessens ml i utgangspunktet ikke fremfre argumenter for en dom i en bestemt retning. Hensikten er utrede muligheter for samarbeid og lsninger som foreldrene kan bli enige om.  I en domstol er hele poenget at partene skal fremfre argumenter og beviser for og imot. Dommeren skal dmme ut i fra bevisene, ikke fra synsing og subjektive oppfatninger slik man ser i en terapeutisk setting. Et annet moment som ikke fungerer i praksis er hvordan man skal kunne samarbeide og  bli enig med en narsissistisk person?

Modellens fokus p Hva man har ftt til og ikke det man har mislykkes med taler ytterligere for en terapeutisk tenkning. Se fremover glem fortiden! Dette fungerer sikkert i en klinisk setting der individet skal finne seg selv. I en relasjon mellom et barn og to foreldre i konflikt kan man ikke overse fortiden og hva man ikke har ftt til! Det er nettopp det man ikke fr til som skader barnets utvikling.  Skal den volden en far har utvd p mor bli oversett p samarbeidets alter?  Skal man se bort i fra overgrep og omsorgsvikt for bli enige? Modellen tar elementer fra det terapeutiske rom ut i virkelighetens lys uten reflektere over om disse metoder egner seg i en slik konflikt. Jeg har lyst nevne en bok som snart kommer When the Past Is Always Present: Emotional Traumatization, Causes, and Cures av Ruden (2019). Forstelsen av traumatiske opplevelser krever nettopp fokus p fortiden.  Nr man s slik denne modellen legger til grunn over ser den ser man bort i fra hele grunnlaget for konflikten. Hvordan skal man lse en konflikt man nekter forholde seg til?

I en setting av friske mennesker er ikke konflikten s hy som nr man er opp imot personlighetsforstyrrede mennesker. Modellen fokuserer s sterkt p lse konflikten at den fullstendig overser at noen konflikter ikke kan lses. Det synes viktigere at man skal gi hverandre gode bekreftelser enn at man skal forholde seg til konfliktens reelle innhold. Igjen er det den terapeutiske tenkningen som styrer.

Faren er at man i sken etter gode beskrivelser av den andre  ender opp med bli presset inn i den samme ydmykelse modellen s inderlig sker unng. Hvordan vil en voldsutsatt forelder fle det om den presses inn i et samarbeid med voldsutver?

En narsissist evner ikke leve seg inn i andres situasjon. De har mer enn nok med sin egen. Deres motiver er s farget av frykten for nye krenkelser at adferden  blir rigid. Hvordan samarbeider man med en rigid personlighet? Rnbeck skriver at Prosessen er lsningsorientert og fremtidsrettet. Det brukes liten tid til utdyping av konflikttemaene.! Da blir det et paradoks at det er konflikten man skal lse eller redusere.

Rnbeck innfalsvinkel fremstr som mer teoretisk en praktisk gjennomfrbar. I komplekse saker med avansert psykologi, fremstr modellen mer som et utrykk for nsker og forhpninger enn som  et velfundert fundament for  barnets beste. Den er mer fokusert p sp om fremtiden enn forholde seg til fortiden faktiske hendelser.

Igjen er det den typiske terapeutiske tenkningen som kommer til syne. I en setting av en domstol, der hele grunnlaget er at dommeren skal vurdere partenes bevisfring, sker denne modellen redusere betydningen av  alle beviser (fortiden) og kun se fremover. En slik utelatelse av vektlegging av fortidens hendelser kan vre livsfarlig for  en normal forelder. partnerdrap er ingen ukjent hendelse i Norge. I slike saker er det svrt ofte nettopp snakk om narsissistisk krenkelse med  narsissistisk raseri (drap) som resultat. Denne modellen  tar overhodet ikke hyde for  en slik dynamikk, dermed blir den livsfarlig nr man har med narsissistisk dynamikk gjre.

Det burde vrt obligatorisk sjekke foreldre som gang p gang havner i rettssak om barnefordeling. Empiri forteller oss at disse har strre belastningsproblemer enn andre, de har lavere terskler for krenkelser enn andre og de har lavere sperrer for beg alvorlige overgrep nr de opplever seg krenket. Hvorfor har ikke de ansvarlige for denne modellen vurdert dette?

Er det rart alvorlige saker blir gjengangere i domstolene? Normale foreldre blir behandlet som umyndiggjorte pasienter, som ikke vet sitt eget beste! Uten kunnskap om og kjennskap til fortidens  omsorgsvikt, vold og overgrep (emosjonelle som fysiske) hvordan skal en sakkyndig kunne gi noen rd om fremtiden  for et barn midt i en konflikt mellom en normal forelder og en narsissistisk personlighet? Rnbeck  skriver videre I prosjektet rettes tidsperspektiver fremover, fordi det er tiden som kommer man kan gjre noe med! Det har han sikkert rett i, problemet er bare at hva man skal gjre  avgjres av hendelser i fortiden! Igjen er det den terapeutiske tankegangen som rder. Nr dommen har falt er ikke verken den sakkyndige eller dommeren til stede, da m foreldrene fortsette  forholde seg til hverandre!

En slik vinkling er ekstremt naivt i en ikke-terapeutisk setting. Sprsmlet man m stille seg er hvordan man kan gjre noe med fremtiden nr man sker overse fortiden? Det er kunnskap om fortiden domstolene skal beslutte ut i fra. Bevisene fra fortiden avgjr fremtiden. Det er ikke noe rart at denne modellen overhodet ikke fungerer  nr man har med personlighetsforstyrrede mennesker gjre. Bde ansvarlige fagfolk og domstolene fremviser alvorlig kunnskapsmangel om modellens effekt i mte med det Rnbeck beskriver som foreldre med karakterforankrede problemer, et utrykk som i seg selv viser  at han har vansker med kalle en spade for en spade, helt i trd med en terapeutisk ikke-stigmatiserende tenkning.

Narsissistisk srede mennesker tar ikke imot rd om hva som er barnets beste , det vet de mye bedre enn alle andre! fortelle en slik person at han/hun kan forbedre seg er en krenkelse i seg selv! Hvordan kan en perfekt person (slik de ser seg selv) forbedre seg? I de tilfeller et barn hos en narsissist har tatt synlig skade s projiseres ansvaret for dette over p den andre partner uansett. P den mten kan narsissistiske mennesker fortsette leve i sin grandiose virkelighetsboble.

Den sakkyndige og domstolen behandler barnet som et selvstendig individ, for den narsissistiske forelder er barnet en ulselig del av hennes/hans eget Selv. Nr man sier barnet ikke har det bra, oppfattes det som om man kritiserer forelderen for ikke ha det bra. Og er det noe en narsissist har, s er det ha det bra. Noe annet ville vre innrmme at andre  har det bedre eller at de ikke er pefekte! Hvis den narsissistiske mor mener hun har det bra, s har barnet det bra, uansett hvor alvorlig situasjonen er for barnet. Tilsvarende vil det vre helt umulig for en slik forelder innrmme at barnet har problemer, det ville vre innrmme at de selv ikke gir en perfekt omsorg. Det finnes ikke en narsissist som vil innrmme en slik defekt, da rakner deres grandiose selvbilde.

Nr Rnbeck s skriver at Har den ene av dem et problem som pvirker hvordan barnet har det, er det begges begges ansvar forske og avhjelpe dette. Igjen skisseres en fullstendig umulig konstellasjon. For det frste  innrmmer aldri en narsissist at de har et problem, derimot er de flinke til projisere sine egen problemer p andre. Rnbeck ansvarliggjr i realiteten den normale forelder for den andres personlighetsforstyrrelse! Den som har forskt rette p en for barnet negativ adferd ved en narsissist  vet godt at det  oppfatte som en krenkelse i seg selv.

Friske foreldre som i revis har prvd avhjelpe barnet fordi det har problemer hos narsissisten, blir bde i barnevern, blant sakkyndige og i domstoler oppfattet som problemskapere! I en narsissistisk setting kan ikke den friske plegges ansvar for hva narsissisten  foretar seg som skader barnet. Empiri har vist at hele systemet  motarbeider den som prver hjelpe slike barn.

Som Rnbeck skriver Det er solid rettspraksis for att det knapt er mulig og slett ikke nskelig f en dom som utelukker barnet fra den ene av foreldrene.  Men nr domstolene gang p gang nettopp gir omsorgen til en narsissistisk forelder er det nettopp det som skjer, barnet sendes til den som bevist hindrer det i kontakt med den andre forelder! Det er ikke samsvar mellom sakkyndiges teori og deres handlinger.  I mangel av kvalitetssikring av dommer og sakkyndige uttalelser skjer slike overgrep med systemets velsignelse.

Modellen blir i saker med narsissistisk dynamikk et alibi for bde sakkyndige og domstolene for at de har gjort sitt, uten at man evner se at man i realiteten bidrar til delegge barns mulighet til  en god utvikling og tilknytning. Det synes viktigere beholde modellens struktur, enn se at den ikke passer i de mest komplekse saker.

 

Tilknytning

I de tilfeller der man til slutt ser at modellen ikke fungerer og overlater til domstolen fatte en beslutning, kan man vre ganske sikker p at domstolen lar  den narsissistiske forelder f omsorgen for barnet. Begreper som status quo og tilknytning brukes uten at man forstr innholdet i begrepene. Man tror feilaktig at tiden et barn bor med en forelder er et utrykk for styrken p tilknytningen og overser at tilknytning ikke er et kvantitativt begrep, men et kvalitativt begrep.

I boken Hndbok i sped- og smbarns psykiske helse s.288 skriver Moe & al. (2010): Tilknytning er et kvalitativt begrep i den forstand at det er en grunnantagelse at alle barn knytter seg til sine foreldre eller omsorgspersoner. Det gir derfor ikke mening snakke om sterk eller svak tilknytning, eller mengden av tilknytning hos et barn, men i steden snakke om ulike kvaliteter av tilknytning.

Nyaktig det same skriver Broberg & al. 2008 s. 167 i boken Anknytningsteori : Det faktum at det er forekomsten av jevn fysisk kontakt mellom barn og forelder som avgjr om tilknytningen vil utvikles, innebrer jo at et spedbarn ogs knytter seg til en mishandlende og omsorg- sviktende forelder. Det er bare barn som har gtt fra favn til favn, uten ha oppholdt seg i samme favn tilstrekkelig lenge, som ikke utvikler en tilknytningsrelasjon. At et barn er tilknyttet til sine foreldre er derfor ikke noe bevis p at barn og foreldre har det bra sammen, og kan derfor ikke alene utgjre noe argument for at barnet ikke skal flyttes om omsorgsvikten er tydelig.

 

Broberg & al. (2008:17-18) skriver ogs I boken  Anknytning i praktiken flgende: Tilknytning ligner pregning hos dyrearter p den mten at den skjer automatisk, instinktivt, p basis av fysisk kontakt mellom spedbarn og omsorgsperson. Spedbarn kan alts, normalt sett, ikke la vre bli knyttet til sin omsorgsperson uansett dennes kvalitet. Det faktum at et barn har knyttet seg til sin forelder sier derfor, i motsetning til hva som iblant hevdes, ikke noe om omsorgens kvalitet. Kvaliteten p tilknytningen, og konsekvensen for den fortsatte tilknytning varierer derimot kraftig avhengig av hvor lydhr og samstemt det flelsesmessige samspillet mellom barnet og dets omsorgsperson er.

Det har derfor ingen mening snakke om hvor sterk en tilknytning er, men heller snakke om ulike kvaliteter p tilknytningen. Er det noe narsissistiske foreldre mangler s er det evne til vre lydhre for barnas behov. Deres behov er og blir deres egne egosentriske behov for selvbekreftelse, en bekreftelse de aldri fikk  nr de skulle ftt den og som de bruker barnet som et redskap for f resten av livet. De speiler seg i barnets prestasjoner og frarver sledes barnet opplevelsen av egen mestring. Grunne til at min snn lyktes var min innsats! Skryt mitt barn fr skyldes meg!

 

 

Den ungdom som gjennom sin naturlige utvikling sker lsrive seg fra en slik forelder vil raskt finne ut at  de ikke har verdi annet enn som narsissistisk sypply! Et barn kan bo lenge med en psykopat uten at det  gir en kvalitativt god tiknytning. I denne modellen derimot tar man ikke hyde for denne problematikk. Alle barn knytter seg til sin omsorgsperson, men kvaliteten p denne tilknytning varierer uavhengig av tid. Det er omsorgspersonens lydhrhet og evne til mentalisering med barnet som avgjr kvaliteten p denne tilknytningen.

Det er meg bekjent ikke gjort noen vitenskapelig vurdering av denne modellen i saker der man har med narsissistisk dynamikk eller i saker som virkelig er psykologisk komplekse.  En rekke saker viser at modellen svikter i slike saker. Rnbeck skriver selv at denne typen saker preges av  foreldre med karakterforankrede problemer eller hva man i dag kaller personlighets-forstyrrelser. Modellens fokus p lsning som kan romme begge foreldres perspektiv og samtidig bli en god lsning for barnet, gjr at barnet og den normale forelder, tvinges inn i destruktive rammer.

I saker der en av foreldrene  skaper narsissistisk dynamikk er det ikke mulig f til lsninger som er til det beste for barnet, ja det er ingen mulighet til f til lsning i det hele tatt.  Slike foreldre kan under hovedforhandlinger g med p avtaler som tilsynelatende  ganger barnet, men s fort hovedforhandlingen er over saboteres slike avtaler. Konkrete saker  har vist at avtaler er brutt bare timer etter at de var inngtt!

Dette er  typisk for denne dynamikk. Dommere og sakkyndige snakkes etter munnen og narsissisten fremstr som utilforlatelig. Modellen legger opp til at begge foreldre skal bevare sin verdighet, noe som fungerer med  foreldre i emosjonell balanse, men som overhodet ikke fungerer i narsissistisk dynamikk, fordi en narsissist overhodet ikke har noe forhandle om, de har en sykelig grandios verdighet. Deres lave terskler for krenkelser  styrer deres adferd.  Konkrete saker har vist at det er narsissisten som fr omsorgen for barnet fordi verken sakkyndige eller dommere evner forst den narsissistiske dynamikk.

I en konkret sak ble det inngtt enighet om at saken skulle stoppes nettopp for at partene i noen mneder skulle f veiledning fra en psykolog. Veiledningen skulle bla. hjelpe den narsissistiske mor med hennes lave terskler for krenkelser og at mor skulle f la barnet ringe sin far uten at mor avlyttet eller avbrt samtalen samt la barnet f samvr. Hun skulle ogs arbeide med slutte utsette barnet for emosjonelle trusler om beg selvmord om barnet ikke sa til den sakkyndige det mor ville hun skulle si! Avtalen som var inngtt under hovedforhandling skulle undertegnes p frste mte hos psykologen uken etter grunnet manglende skriver i retten. Mor nektet da undertegne avtalen og dermed var den brutt! Bare det at den sakkyndige aksepterte et slikt oppdrag, viser at psykologers kunnskap om narsissistisk dynamikk er svrt mangelfull.

forandre  den lave terskelen  for krenkelser hos narsissister, blir det samme som skifte grunnmuren p et hus uten berre huset! Deres ekstreme srbarhet for krenkelse er en s fundamental del av deres personlighet at den ikke kan forbedres uten at man ogs  m bygge om hele deres hjernestruktur. For bruke en beskrivelse fra professor Frode Thuen: De mest fastlste sakene handler ofte om mennesker med personlighetsforstyrrelser. I konflitene som er fastlste og uforsonlige handler det ofte om personlighets svikt. Noen mennesker er skrudd sammen p en uheldig mte!

Psykologer med sin terapeutiske  tenkning evner ikke se at den aggressive ofte er den beste forelder, mens den rolige  er narsissisten (i offentlig lys). De misstolker den frustrerte forelders adferd som aggresjon, og ser ikke narsissistens hnflir over ha lurt den sakkyndige trill rundt. Virkeligheten blir snudd p hodet. I en terapeutisk setting bety ikke det stort, i en barnefordelingsak kan det vre forskjellen mellom liv og dd for et barn.

En narsissistisk person overholder ikke avtaler, de inngr ikke kompromisser og de evner ikke kommunisere. I en slik setting kommer Konflikt og forsoning til kort. En narsissists manglende evne til mentalisering gjr at de ikke evner sette seg inn i  verken barnets eller den andre forelders situasjon  eller opplevelse av konflikten. Det eneste de forstr er det som truer deres egen oppblste grandiositet, et utrykk for den lave terskel for krenkelse. For dem handler det ikke om rettferdighet, men  dekke misunnelsens behov. Det handler ikke om kompromiss, men utlp for  et hat som projiseres over p den andre forelder.

Hatet fra hva deres egne foreldre utsatte dem for, kombinert med fundamentale udekte behov for  erkjennelse og bekreftelse av eget  Selv, ligger bak. Den som har levd med en narsissistisk person har opplevd  hvor utmmelig behovet for  bekreftelse er. Hate sine egne foreldre som de er avhengige av kan de ikke, like lite som et barn av en narsissistisk forelder kan hate sin egen forelder. Dynamikken er slik at barn i slike situasjoner gjres  emosjonelt avhengige av forelderen slik at de ikke utgjr noen trussel mot deres selvbilde. Slike barn vokser opp med en  betinget kjrlighet, der barnet har verdi utfra den narsissistiske forelders nytteverdi. I realiteten vokser slike barn opp med et alvorlig underskudd av bekreftelse p eget selv, egen fungering og egen betydning. Slik gr narsissistisk problematikk i sosial arv.

Gjennom splitting fremstiller de seg selv som den perfekte forelder ovenfor omgivelsene, for barnet fremstr de med sine nevrotiske bekymringer og ulste emosjonelle konflikter og behov. Slik ustabilitet er det umulig for et barn forholde seg til, dermed danner barnet tidlig sine egen avvikende psykologiske strategier for overleve emosjonelt. Slike barn blir delagt emosjonelt, de utsettes for et stress som kan pfre diabetes og alvorlig stress, angst og depressive lidelser. Slike barn lider i det stille fordi de kan tilsynelatende fungere bra i noen settinger borte fra forelderen (skole, idrett,), mens de i narsissistens nrvr  m dekke narsissistens udekte behov.

 

Det skjer en rolleombytting barnet ikke er modent for takle. Slike barn vil selv ske resten av livet etter bekreftelsen p seg selv. Barnevern som bringes inn i slike  settinger, ser ikke annet enn den narsissistiske forelder vil de skal se, nemlig deres kunstige grandiose  omsorgsevne! Og slik barneombudet, riksrevisjonen og faglitteratur for lengst har dokumentert, s mangler barnevernet vesentlig kunnskap om slike komplekse forhold!  I 2009 rettet riksrevisjonen flengende kritikk av barnevernet og kalte det en systemkrise.

 

Konkrete saker har vist at barnevernet beskytter narsissisten fremfor barnet. Barn som har beskrevet seksuelle overgrep i slike relasjoner er blitt tatt under behandling av barnevernet slik at deres beskrivelser skal elimineres. Selv etter at barn i dommeravhr har beskrevet overgrep fra slike miljer, har barnevernet i ettertid presset barnet til si at det ikke har skjed! Dette er godt dokumentert. Narsissisten   som er en slik prektig person kan ikke ha gjort noe slikt! I steden for klandre den voksen for ovegrep, klandrer barnevernet barnet for ha avslrt slik barnemishandling! Er det rart barn tar skade?

 

I Moe & al. s.370 skriver da ogs spesialist i klinisk psykologi dr.philos Turid Suzanne Berg-Nielsen at: Det er lite kunnskap om personlighetsforstyrrelser i samfunnet generelt, ogs i barnevernet og spesialhelsetjenesten for barn. Barn av disse foreldre blir derfor oversett inntil deres psykososiale symptomer har utviklet seg til bli s graverende at andre voksene slr alarm. Desverre kan det ha gtt mange r, og skjevutviklingen er vanskeligere modifisere.  I kokrete saker har slike barn grunnet det enorme stresset de utsettes for, utviklet diabetes 2, en varig imunsvikttilstand de m leve med resten av livet.

 

yvind Kvello skriver i samme bok (s.516) at Barnevernets ansatte har jevnt over et stykke igjen for jobbe etter tilstrekkelig definerte faglige standarder og derved en redusering av personlige standarder, intuisjon, synsing og tilfeldigheter. Kvello har bred erfaring med utredning i barnevernsaker. I hans bok Utredning av adferdsvansker omsorgsvikt og mishandling gir han ogs beskrivelsen (s.240) s typisk for denne type dynamikk at .. det ofte er symptomlidelser som deprsjon og angst som er synlig mens den mer grunnleggende og underliggende personlighetsforstyrrelsen ikke oppdages.

 

 

tvinge gjennom denne modellen nr man har med narsissistisk dynamikk medfrer at barnet gjennom sosial arv utvikler de samme negative trekk. Manglende kunnskap om denne dynamikk har i konkrete saker frt til at den narsissistiske forelder har kunnet sabotere sommerferier, samvr og kontakt barnet skulle hatt med den andre forelder, uten at det fr noen konsekvens for narsissisten! For domstolene som benytter modellen har det vrt viktigere flge modellen enn se om den bidrar til noe positivt for barnet.

Problemet med domstolene er jo at de aldri gr inn ser om den avgjrelsen de tok faktisk var til barnets beste, det foreligger ingen kvalitetsvurdering eller vitenskapelig basert analyse av metodebruk.  Isteden  har de en overdreven tro p egen ufeilbarlighet slik det kommer til syne  gjennom  gjentatte rettssaker, der etterflgende rett uten forbehold legger foregende rettsavgjrelse til grunn som korrekt. Dette kommer til syne gjennom lagmannsrettens utsagn om at Det skal mer til for vinne frem i etterflgende rett enn i den frste uten at man tar hyde for om den frste avgjrelse faktisk var til barnets beste. I konkrete saker har vi eksempler p at den narsissistiske mor har truet barnet med beg selvmord om det ikke sier at det vil bo med henne. S snart dommen var forkynt om at barnet skulle bo med narsissisten  nektet barnet selv bo der og flyttet til sin far!

Nr lagmannsretten s begrunner en slik ufeilbarlighetsholdning med  behovet for ro rundt rettsavgjrelser er vi tilbake i modellens grunntanke om  redusere konflikt mellom foreldrene. Dessverre bidrar dette i slike saker kun til heve konfliktnivet mellom foreldre og for barnet.

Domstolenes tro p at slike mennesker kan komme ut av krenkelsesspiralen viser en total mangel p kunnskap om narsissistisk dynamikk. Det er ikke mulig for en narsissist reparere den lave terskel for krenkelser, det kritiske tidspunktet i utviklingen ble lukket i tidlig barndom og kan ikke pnes igjen. Helbredelse av denne sykelige krenkbarhet er ogs lsningen p psykopatens problem og vil utvilsomt ha gitt nobelspris i medisin!

Det er med undring jeg registrerer at de ansvarlige for denne modellen ikke har vurdert denne fundamentale svakhet i modellen, men fortsetter fremstille den som  et verkty til alle barns beste. Sannheten er at i de saker der man virkelig trenger avansert psykologisk kunnskap, der svikter ekspertisen og domstolene fullstendig. I saker der  kompleksiteten er lav, fungerer tilsynelatende modellen, men der trenger man heller ikke psykologisk spesialkunnskap!  I de saker der virkeligheten ikke passer inn i modellen, da velger man heller modellen.

Bde domstoler og sakkyndige har en plikt til pse at en sak er s godt opplyst som mulig. Dessverre avviser domstolene konkrete bevist p slik narsissistisk adferd, fordi modellen ikke tillater frt bevis for  det som kan rokke ved modellen hovedbudskap, nemlig  behovet for redusert konflikt.  I de tilfeller der det er fremlagt klare bevis p  hvordan narsissisten skader barna og ker konflikt blir dette oversett av domstolene fordi det kan skape konflikt! Modellen synes  vre for de voksne og ikke for barnets beste. Den tar for mye hensyn til konflikten og for lite hensyn til barnets beste. Det blir viktigere redusere konflikt, enn se hva som er til barnets beste. Den terapeutiske tenkning  dette representerer bidrar til delegge barn i disse  mest kompliserte saker.

Modellen synes glemme barnets beste i en naiv tro p at bare voksenkonflikten dempes, fr barnet det bedre. Narsissistisk dynamikk kan verken dempes eller helbredes, den enste mten hjelpe barnet p er   flytte det til den normale av foreldrene. Dessverre utgjr det en ekstrem krenkelse av den narsissistiske forelder! Dermed blir modellen en tvangstrye som tjener narsissistens sak og ikke barnets sak.