250GB:Users:runefardal:Desktop:rufadr.gif

Rune Fardal, psy­kologi student

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt pΠnarsissistisk problematikk i relasjon til barn

http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no

 

 

 

 

 

Om ekspertise, erfaring og kompetanse!

 

 

 

 

15 september, 2008 Oppdatert 24.9.2010

 

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/kompetanse.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/kompetanse.pdf

 

 

 

Sakkyndige psykologer benyttes i ¿kende tempo som sakkyndige i barnesaker for domstolene. Dette ut i fra en antagelse om at de besitter  relevant kunnskap og erfaring domstolene kan dra nytte av. Dessverre  viser det seg at mange slike sakkyndige ikke har den n¿dvendige ekspertise til slikt arbeid.

 

Kirkengen (2007) skriver at ÓTil og med fagfolk gj¿r feil. Og mer interesant, feilene i fagfolks skj¿nnsmessige vurderinger og beslutninger er ikke tilfeldigeÓ

 

Ekspertise er en prosess som gŒr ut pŒ Œ utvikle kognitive skjemaer som hjelper oss kode inn innformasjon til meningsfulle m¿nstre (Boschker & al. 2002).

 

Erik Iversen, medlem av sentralstyret og leder i kvalitetsutvalget i NPF,  skrev i Tidskrift for Norsk Psykologisk Forening (2008:176) at:

 

Ó Evidensbasert psykologisk praksis inneb¾rer integrering av den beste tiIgjengelige forskningenÉÓ! og ÒDenne forstŒelsen av evidensbegrepet vil hjelpe oss i Œ motstŒ press for a gŒ pŒ akkord med kvalitativt god psykologisk virksomhetÓ. Slik kan omgivelsene la seg lure til Œ tro at alle sakkyndige psykologer lever opp til disse fine ord, for det er desverre bare ord!

 

Problemet for NPF er desverre ikke at ÒpressÓ i f¿rste rekke kommer utenfra, men at sv¾rt mye ÒpressÓ desverre kommer innenfra! Psykologers klinisk subjektive oppfatning av sin egen faglige fortreffelighet er en langt st¿rre trussel mot Òkvalitativ god psykologisk virksomhetÓ!  For mange sakkyndige psykologer mangler element¾r kunnskap om metode og krav til sakkyndig vitenskapelig arbeid. Faren for at de blander subjektiv klinisk synsing (terapeutisk tenkning) med sakkyndig virke har i en rekke rapporter vist seg underbygge dette. NŒr enkelte psykologer tolker tester stikk motsatt av hva faglitteraturen beskriver  er det ikke Òkvalitativ god psykologisk virkelighetÓ eller Òbest tilgjengelig forskningÓ! Tvertimot, det er bekreftelse pŒ subjektive hypoteser som stemmer med psykologens subjektive  preferanser fjernt fra vitenskapelig metode!

 

Antropolog Berit Rustand stiller I sin bok ÒPsykiatriens samfunnÓ f¿lgende sp¿rsmŒl: ÒTrenger psykiatrien erfaringsbasert kunnskapÓ? Svaret er noksŒ opplagt, hele psykiatrien bygger pŒ denne typen kunnskap. Man kan stille sp¿rsmŒlet : ÒHvor kommer erfaringsbasert kunnskap fraÓ ? Den kommer fra erfaring med pasienter og forskning. Forskning igjen bygger i stor grad pŒ pasienter eller friske mennesker.  Av dette f¿lger at  erfaringsbasert kunnskap kommer fra individer I hovedsak utenfor fagfolkenes rekker. Du og jeg er grunnlaget for  erfaringsbasert kunnskap, ogsŒ kalt empiri! Dette er sv¾rt  viktig med tanke pŒ hva ekspertise, erfaring og kompetanse egentlig bygger pŒ! Individet er om seg selv, den st¿rste ekspert!

 

 

Pasientsikkerhet

PŒ en konferanse om pasientsikkerhet holdt i Oslo 10.9.2008 uttalte statssekret¾r Dagfinn Sundsb¿  i Helse- og omsorgsdepartementet at 10 prosent av alle sykehusinnleggelser resulterer i en eller annen form for Çu¿nsket hendelseÈ med i verste fall d¿den til f¿lge.  ÒUnderrapportering av sykehustabber er et stort problem, og det f¿rer til at sykehusavdelingene ikke fŒr l¿st problemene og forbedret seg.Ó Han mente det er et godt stykke igjen til vi fŒr en kultur der vi l¾rer av uheldige hendelser, noe som er n¿dvendig for at det skjer forbedringer. (Dagbladet 10.8.08)

 

Det fremgŒr meget klart at man ikke kan ¿ke sin ekspertise uten at man faktisk l¾rer noe av de feil man begŒr. Det forutseter en evaluering av det arbeidet som er gjort! Dersom sykehusene ikke evaluerer  hva som ble gjort og som gikk galt i de enkelte saker der mennesker d¿r som f¿lge av feilbehandling, reduseres heller ikke feilbehandlinger og un¿dvendige d¿dsfall!

 

¯kt ekspertise, forutsetter evaluering av det arbeidet som er gjort! Dersom en kirurg bare oppererer og aldri sjekker hvordan det gikk med pasientene, er det faktisk en teoretisk mulighet for at alle pasientene kunne v¾rt d¿de som f¿lge av feilbehandling. NŒ skjer ikke dette, men 2000 d¿dsfall som f¿lge av feil er ingen god statistikk. Den eneste mulighet for Œ rette pŒ dette er en evaluering av det arbeidet som blir gjort og at man faktisk tar l¾rdom av de feil som avsl¿res, gjennom Œ forbedre det arbeid man gj¿r! Med andre ord, man gj¿r ikke samme feil to ganger. Desverre synes  den klassiske  beskrivelse ÒJa dette mŒ vi ta l¾rdom av, sŒ det ikke skjer igjenÓ ikke f¿re til annet en ordene de utgj¿r.

 

 

Volum - Kvalitet

Ekspertise  har ingen direkte relasjon til volum i form av mange pasienter, mange sakkyndige rapporter, mange slag pŒ golfbanen osv. En sajkkspiller regnes ikke som ekspert selv om han spiller mange spill. Det f¿lger et krav om at han mŒ vinne mange spill. AltsŒ kvaliteten pŒ spillet. Antall spill sier lite om kvaliteten pŒ spillet! Til ekspertise er det knyttet et ufravikelig krav om kvalitet pŒ det arbeidet eksperten pŒberoper seg ekspertise pŒ! Antallet sakkyndige rapporter en psykolog produserer i l¿pet av et Œr sier lite om kvaliteten pŒ disse rapporter. En kan tenke seg en setting der det viser seg at hver gang en sakkyndige skriver en rapport, sŒ konkluderer han/hun feil og barna fŒr alvorlige problemer. En slik psykolog kan ikke sies ha ekspertise pŒ sakkyndige oppdrag, tvertimot regnes vedkommende som en kvakksalver! I begrepet ekspertise ligger det en forventning om faglig kvalitet i trŒd med vitenskapelige premisser som beskrevet over. Svikter man pŒ fag, har man heller ikke ekpertise i det aktuelle faget, uansett hvor stort volum man produserer.

 

 

Evaluering

Ekspertise henger derfor sammen med kvaliteten pŒ arbeidet.  Kvaliteten pŒ et arbeid kan man bare si noe om dersom arbeidet blir evaluert ut i fra akseptable standarder for det enkelte arbeid.  For en sakkyndig psykolog gjelder derfor at  vedkommende ikke har noen ekspertise f¿r det er fastslŒtt at  de sakkyndige rapporter vedkommende skriver holder kvalitativt akseptabelt faglig nivŒ! Det er sv¾rt sjelden at en sakkyndig rapport i barnefordelingsaker blir evaluert. De er taushetsbelagte og den sakkyndige er derfor beskyttet fra Œ bli avsl¿rt fordi ingen foretar noen faglig vurdering av slike rapporter. Kun partene har tilgang til disse rapporter, og partene er sjelden bevandret i psykologiens kunnskap! Dermed kan den sakkyndige ikke vite hvordan det gikk, og vet man ikke hvikle konsekvenser ens arbeide fikk, kan man heller ikke si noe om kvaliteten pŒ arbeidet! Derimot synes enkelte sakkyndige og brukere av de sakkyndige Œ ha store forventninger til slikt arbeide. Det hadde man ogsŒ I Bjugnsaken, med tragisk utfall.

 

Vi kan summere opp at dersom det ikke foreligger en vitenskapleig evaluering, kan man ikke si noe om kvaliteten. Begrepet ekspertise er avhengig av kvaliteten pŒ et arbeid. Sakkyndiges rapporter blir sjelden evaluert utifra vitenskapleig metodikk og sier derfor ikke noe om verken kvalitet eller ekspertise! En sakkyndig psykolog kan derfor ikke kalle seg ekspert, pŒstŒ seg ha ekspertise eller kompetanse dersom de sakkyndige rapporter ikke er vitenskapelig vurdert! ta noen ekstra kurs gir ikke grunnlag for ekspertise, bare en forventning om slik ekspertise. Ekspertise I en liten del av psykologifaget tilsier ikke automatisk ekspertise pŒ andre felter av psykologiens arena!  En psykolog har derfor ingen automatisk ekspertise som sakkyndig uten Œ kunne vise til sakkyndige rapporter  som er evaluert og funnet bygge pŒ Òden beste tiIgjengelige forskningenÉÓ og Òkvalitativ god psykologisk virksomhetÓ!  Kvalitetsikring av psykologiske sakkyndige rapporter mŒ derfor v¾re et ufravikelig krav for Œ si noe som helst om en sakkyndigs ekspertise. Kan ikke psykologen dokumentere verifiserte rapporter, kan han/hun heller ikke dokumentere ekspertise!

 

 

 

 

 

En kan se for seg f¿lgende skjema:

 

Sakkyndig rapport (faglig arbeide)

+

Evaluering (kvalitet)

+

Erfaring (volum)

+

Relevans (egnethet)

=>

Ekspertise (kompetanse)

 

 

Om man aldri skriver sakkyndige rapporter har man heller ikke ekspertise i slikt arbeid. Likeldes har man ingen ekspertise om det man skriver ikke holder vitenskapelig standard. Den sakkyndige mŒ ha en viss erfaring  med slikt arbeide og det arbeidet som er gjort mŒ ha relevans til den setting det benyttes i! NŒr disse nivŒer er oppfylt kan man snakke om ekspertise pŒ det omrŒdet man s¿ker svar!

 

Ekspertise

ÒEkspertiseÓ blir av Eriksson (2000) beskrevet som: ÒExpertice refers to the mechanisms underlying the superior achievement of an expert, i.e. "one who has acquired special skill in or knowledge of a particular subjects through professional training and practical experience" (Webster's dictionary, 1976, p. 800).Ó  Stikkordene her er trening og erfaring.

 

Magnussen (2004),s.192 skriver i Boken Vitnepsykologi  at: ÓDer er liten, ingen, eller til og med en negativ effekt av erfaring (Dawes 1994).  Et slikt
funn kan virke kontraintuitivt, men er egentlig ikke overraskende. Erfaring resulterer i
bedre ferdigheter bare nŒr en prestasjon eller vurdering f¿lges noksŒ umiddelbart av
feedback
, var vurderingen korrekt, eller var den gal?

 

En enkel analogi belyser dette: Du kan
trene i Œrevis pŒ golfslag, men vil aldri bli bedre om du ikke fŒr vite hvor ballen havnet. Det
typiske i mange profesjonelle sammenhenger et nettopp mangel pΠumiddelbar korreksjon av
egne vurderinger. Illusjonen om sammenhengen mellom erfaring og kompetanse er en av de
farligste fellene fagfolk kan falle i

 

Det kan v¾re n¾rliggende og tenke seg at erfaring automatisk leder til bedre skj¿nn og beslutningstaking, men slik er det slett ikke :

 

Ó In nearly every study of experts carried out within the judgment and decision- making approach, experience has been shown to be unrelated to the empirical accuracy of expert judgmentsÓ (Hammond, 1996, 278).Ó

 

 Kirkengen (2007) skriver :

 

ÓDe to generelle betingelsene for (effektiv) erfaringsl¾ring er ofte ikke er til stede i praktisk profesjonsut¿velse. Den ene betingelsen er at vi fŒr umiddelbar, utvetydig og konsistent tilbakemelding nŒr vi tar/gj¿r feil. Den andre, at den tilbakemeldingen vi fŒr gir oss en klar forstŒelse av hva som var feilenÉÉ..En annen grunn til at beslutninger ikke blir bedre med erfaring er at vi ofte ikke fŒr noen tilbakemelding pŒ beslutningene isolert sett. Vi fŒr gjerne tilbakemeldingen pŒ beslutningen pluss de handlingene vi gj¿r i forlengelsen av den. For eksempel, tenk deg en psykiater som beslutter Œ tvangsinnlegge en pasient. Dersom denne pasienten etter en uke har roet seg kraftig ned, hvordan vil da psykiateren evaluere sin beslutning uka f¿r? Og hva om pasienten etter en uke er blitt hakkende gal? Antagelig vil psykiateren i begge tilfeller tolke tilbakemeldingen pŒ sin beslutning om tvangsinnleggelse som positiv.Ó

 

Det betyr i klartekst at det ikke uten videre er noen automatisk sammenheng mellom erfaring og kompetanse. Det hjelper ikke hvor mye man trener pŒ Œ slŒ en golfball om man aldri fŒr evaluert hvor ballen lander. Tilsvarende gjelder det at det hjelper ikke hvor mange sakkyndige rapporter en psykolog skriver om det ikke gis noen form for validering av metodisk-vitenskapelig hodbarhet! Hvor mange  omsorgsovertakelser barnevernet gj¿r  er ikke et utrykk for  hvordan kvaliteten pŒ barnas liv ble etterpŒ om man ikke evaluerer  hvordan det gikk! Dessverre er det sv¾rt fŒ psykologer hvis sakkyndige rapport blir  validert for vitenskapelig holdbarhet!  Det vitenskapelige krav f¿lger av NPF sitt egen krav om Ó integrering av den beste tiIgjengelige forskningenÓ! Forskning forutsetter vitenskapelig metodikk!

 

Faglig svindel.

For at erfaring skal gi faglig/vitenskapleig kompetanse mŒ man raskt fŒ evaluert det resultatet man er kommet til eller den sakkyndige rapporten man har skrevet! Dersom man aldri fŒr noen tilbakemelding pŒ  kvaliteten av en slik rapport, eller hvordan det gikk i de tilfeller rŒdene ble fulgt, forblir  ÓkompetansenÓ pŒ det nivŒet den var i utgangspunktet. Man fŒr i realiteten ingen heving eller bedring av kompetansen, men man fŒr mye erfaring i Œ skrive rapporter, hvis innhold ingen har vurdert for faglig holdbarhet! Akseptabel kompetanse forutsetter som beskrevet Ó integrering av den beste tiIgjengelige forskningenÓ! I flere slike sakkyndige rapporter dokumenteres det klare brudd med element¾r faglig beskrivelse, dermed holder rapporten heller ikke det mŒl domstolene forutsetter at den skal gj¿re! Det handler om faglig svindel!

 

Magnussen skriver at  ÓEvnen til Œ skille l¿gnaktige forklaringer fra sannferdige pŒ
grunnlag av hvordan l¿gnerne fremtrer, ligger meget n¾r tilfeldighetsnivŒ. De viser alle at
vi i alminnelighet ikke er i stand til Œ benytte vitners atferd som indikator pŒ l¿gn og
sannferdighet

 

Det er med andre ord sv¾rt vanskelig Œ avsl¿re  partenes og komparenters beskrivelser ovenfor den sakkyndige ut i fra deres adferd. Det betyr at man mŒ sammenstille informasjoner fra flere for Œ avsl¿re evt. usanne beskrivelser.  I en klinisk setting er ikke sannhetsverdien det viktigste. I en sakkyndig setting betyr den alt.  Kliniske psykologer tar med seg sin kliniske metode nŒr de utf¿rer  sakkyndig arbeid. Dette er en av Œrsakene til at det ofte gŒr galt og  at foreldre ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene som gis. Kompetanse i Œ avsl¿re l¿gner er sŒledes vanskelig Œ oppnŒ pŒ grunn av mangel pŒ redskap for slik avsl¿ring. En mer aktuarisk metode ville avsl¿rt slike l¿gner langt bedre. Ved en aktuarisk metode handler det ikke om subjektiv synsing, men om klart definerte fakta som skŒr pŒ  anerkjente tester og dokumentasjon.

 

Magne J¿rgensen fra Simula Research Laboratory skrev  pŒ IDG.no i juni 2004 at  ÓMengden erfaring fra  lignende It-prosjekter er en sv¾rt usikker indikator pŒ ekspertise.Ó Dette kan i h¿yeste grad overf¿res i en psykologisk setting til at Ómengden erfaring fra lignende arbeid er en sv¾rt usikker indikator pŒ ekspertiseÓ! Dette dokumenteres  ved en rekke sakkyndige rapporters manglende vitenskapelige, metodiske holdbarhet.

 

Med overskriften ÓErfaring er ikke ekspertiseÓ skriver han:

 

ÒEkspertise i gjennomf¿ring av et it-prosjekt er i mye st¿rre grad avhengig av erfaring fra prosjekter som er sv¾rt like det som skal gjennomf¿resÓ. Og ÒI en studie vi gjorde av systemutviklere som vedlikeholdt store, databasebaserte it-systemer ble vi overrasket over hvor lite sammenheng det var mellom mengden erfaring og kvaliteten pŒ vedlikeholdsarbeidet. De aller minst erfarne utviklerne hadde som ventet hyppigere problemer enn de mer erfarne, men det var ingen klar forbedring fra de med middels erfaring (1-5 Œr) til de med lang erfaring (mer enn 5 Œr).Ó!  Tilsvarende kan vi si  at det ikke er antall sakkyndige rapporter som sier noe om kompetansen, men innholdet og kvaliteten i de enkelte rapporter.

 

ÒFor at lengre erfaring skulle lede til ¿kt kvalitet I systemutviklingen, viste det seg at erfaringen mŒtte v¾re fra samme it-system som ble vedlikeholdt. En "fersking" med kort, men sv¾rt relevant erfaring besatt dermed vesentlig mer ekspertise enn langt mer erfarne utviklere.Ó Noe Œ tenke pŒ  for sakkyndige I barneforelingsaker. Er det noen som kjenner den enkelte sak sŒ er det foreldrene!

 

ÒDette viser at relevans er en bedre indikator enn mengde, og at hva som er relevant erfaring mŒ oppfattes noksŒ snevert. En mengde studier innen andre fagfelt viser n¿yaktig samme forhold.Ó Dette er et funn som I h¿yeste grad ogsŒ gjelder for sakkyndig virke.  

 

Det er relevansen til, ikke mengden av, erfaring som er viktig for ekspertisen. Man kan med andre ord har drevet med klinisk terapi I Œrevis uten at det sier noe om sakkyndig kvalitet eller kompetanse! Mye av det vi typisk anser som relevant erfaring gir ikke ¿kt ekspertise. Studien viste for eksempel at det var usikkert om ekspertise i vedlikehold av et it-system ga ekspertise i vedlikehold av et annet it-system. Tilsvarende er det tvilsom at ekspertise I organisasjonspsykologi gir ekspertise I klinisk terapi!

 

En unders¿kelse av Ericsson og Lehmann i 1996 oppsummerer en rekke studier pŒ sammenhengen mellom erfaring og ekspertise. De hevder at det i hovedsak er hvor mye "bevisst trening" som gjennomf¿res, som gir ekspertise. Med bevisst trening menes her bruk av individbasert og spesifikk trening basert pŒ repetisjon, tilbakemelding og gradvis raffinering av treningsoppgaver. "Bevisst trening" over flere Œr er if¿lge Ericsson og Lehmann eneste mŒte Œ oppnŒ virkelig h¿y ekspertise innen mange fagomrŒder.

 

Ser vi pŒ hvem som blir gode i tekniske idretter, som fotball, ser vi at det samme gjelder der. Det er ikke de som spiller mest fotball, men de som har et gjennomtenkt treningsopplegg med trening pŒ utvalgte ¿velser, repetisjoner

og tilbakemeldinger, som blir de beste spillerne

 

Flere studier viser at it-utviklere har en tendens til Œ overvurdere relevansen av sine erfaringer. Overdrevet tro pŒ at erfaring fra tidligere prosjekter er overf¿rbar til nye prosjekter kan i mange tilfeller v¾re den viktigste Œrsaken til mislykkede prosjekter.

 

Ved valg av it-leverand¿r b¿r derfor referanser fra relevant arbeid sjekkes n¿ye for Œ avdekke reell (i motsetning til pŒstŒtt) relevans. De samme krav mŒ stilles til sakkyndige psykologer. Relevans fra lignende arbeid b¿r sjekkes n¿ye og dette arbeidets faglige nŒvŒ b¿r v¾re  et klart utgangspunkt for en slik vurdering. Det sier intet om ekspertisens nivŒ, kompetanse om man aldri har evaluert de sakkyndige rapporter man har skjrevet!  Problemet er desverre at slike sakkyndige rapporter tiln¾rmet aldri blir evaluert eksternt. Sp¿rsmŒlet blir jo: Hvorfor blir ikke sakkyndige  for domstolene avkrevd dokumentasjon pŒ sin pŒstŒtte ekspertise? Dommere synes I sin vilfarelse Œ tro at man som psykolg automatisk har ekspertise som sakkyndig!

Feedback

Dette betyr at ekspertise bygger pŒ relevant erfaring man noksŒ umiddelbart fŒr en feedback av. Hva som er relevant erfaring i den enklete unders¿kelse, varierer fra sak til sak. NŒr en sakkyndig skjelden fŒr noen feedback pŒ rapportens faglige holdbarhet, resulterer det ikke I bedre ferdigheter. Realkompetansen blir med andre ord uforandret. I de tilfeller der slike rapporten Œpenbart bryter med faglige forutsetninger jmf Ó integrering av den beste tiIgjengelige forskningenÓ kan man verken snakke om kompetanse eller ekspertise! En psykolog uten spisskompetanse rundt psykopat-dynamikk  har ingen ekspertise pŒ vurdering av slike kompliserte adferdsm¿nstre.

 

Fra Erichsson (2000) kan vi lese:

ÒHowever, when scientists began measuring the experts' supposedly superior powers of speed, memory and intelligence with psychometric tests, no general superiority was found -- the demonstrated superiority was domain specific.  For example, the superiority of the chess experts' memory was constrained to regular chess positions and did not generalize to other types of materials (Djakow, Petrowski & Rudik, 1927).Ó

 

Dette er vesentlig, for det underbygger at en ekspert i et snevert felt innen psykologi ikke kan pŒberope seg noen generell ekspertstatus generelt innen psykologien.

 

ÒIn a recent review, Ericsson and Lehmann (1996) found that (1) measures of general basic capacities do not predict success in a domain, (2) the superior performance of experts is often very domain specific and transfer outside their narrow area of expertise is surprisingly limited and (3) systematic differences between experts and less proficient individuals nearly always reflect attributes acquired by the experts during their lengthy training

 

Av dette kan vi avlede at en klinisk psykolog ikke uten videre  er Œ regne som en spesialist pŒ sakkyndig arbeide, fordi klinisk virke er sv¾rt forskjellig fra sakkyndig virke jmf. Òdomain specificÓ. Det advares sŒgar I fagliteratur mot Œ blande en klinisk tankegang inn i sakkyndig virke! Denne problematikker er utdypet her: http://www.abcnyheter.no/node/65284

 

Videre skriver  Erichsson at: ÒIn their influential theory of expertise, Chase and Simon (1973) proposed that experts with extended experience acquire a larger number of more complex patterns and use these new patterns to store knowledge about which actions should be taken in similar situations.Ó

 

ÓHowever, recent studies show that there are, at least,  some domains where "experts" perform no better than less trained individuals (cf. outcomes of therapy by clinical psychologists, Dawes, 1994) and that sometimes experts' decisions are no more accurate than beginners' decisions and simple decision aids (Camerer & Johnson, 1991; Bolger & Wright, 1992)Ó

 

ÓMore generally, the accumulated amount of deliberate practice is closely related to the attained level of performance of many types of experts, such as musicians (Ericsson et al., 1993; Sloboda, et al., 1996), chessplayers (Charness, Krampe & Mayr, 1996) and athletes (Starkes et al., 1996).Ó

 

Ó For appropriate challenging problems experts don't just automatically extract patterns and retrieve their response directly from memory. Instead they select the relevant information and encode it in special representations in working memory that allow planning, evaluation and reasoning about alternative courses of action (Ericsson & Lehmann, 1996). [Skjemaer] Hence, the difference between experts and less skilled subjects is not merely a matter of the amount and complexity of the accumulated knowledge; it also reflects qualitative differences in the organization of knowledge and its representation (Chi, Glaser & Rees, 1982). [mer relaterte skjemaer]

 

Experts' knowledge is encoded around key domain-related concepts and solution procedures that allow rapid and reliable retrieval whenever stored information is relevant. Less skilled subjects' knowledge, in contrast, is encoded using everyday concepts that make the retrieval of even their limited relevant knowledge difficult and unreliable. Furthermore, experts have acquired domain-specific memory skills that allow them to rely on long-term memory (Long-Term Working Memory, Ericsson & Kintsch, 1995) to dramatically expand the amount of information that can be kept accessible during planning and during reasoning about alternative courses of action.  The superior quality of the experts' mental representations allow them to adapt rapidly to changing circumstances and anticipate future events in advance.Ó

 

Skjema

I Passer og Smith (2008:26) beskrives at: ÓÉ expertice  is a process of developing schemas that help encoding innformation into meaningful patterns (Boschker et al. 2002).Ó William Chase og Herbert Simon (1973) demonstrerte dette poenget i en interessant studie.  3 Sjakkspillere, en mester, en viderekommende og en nybegynner fikk se pŒ et sjakkbrett med 25 brikker i 5 sekunder. Deretter sŒ de vekk, og pŒ et tomt sjakkbrett skulle de rekonstruere plasseringen av  brikkene fra hukommelsen.  Dette ble gjentatt en rekke ganger med ulik oppstiling av brikkene.  I noen oppstillinger ble brikkene satt i meningsfulle posisjoner som faktisk oppstŒr under sjakkspill.

 

Med bare 5 sekunders observasjon husket eksperten typisk 16 brikker, den viderekommende 8 brikker og nybegynneren bare 4 brikker. NŒr brikkene i utgangspunktet var i vilkŒrlige (random)  posisjoner, gjorde alle det dŒrlig. Da husket alle bare 2-3 brikkers plassering.

 

Hvordan forklares dette? Vi kan se bort i fra at eksperten har noen bedre hukommelse enn de andre, for nŒr brikkene var vilkŒrlig satt opp husket ikke eksperten flere brikker enn de andre. Det som forklarer forskjellene er skjemaer og ÓchunkingÓ- gruppering. NŒr sjakkbrikkene var satt i meningsfulle posisjoner kunne eksperten benytte velutviklede skjemaer til Œ gjenkjenne m¿nstre og gruppere brikkene sammen. For eksempel ville han gruppere alle brikkene som var i en posisjon til Œ true kongen.  Den viderekomne og nybegynneren, som ikke hadde disse velutviklede skjemaer kunne ikke konstruere disse grupperinger og  mŒtte huske posisjonen til hver brikke. Dette betyr at gjenkjenning av  situasjoner og hendelsesforl¿p er viktige  elementer  som skiller en ekspert fra  andre. Slik chunking ser vi  for eksempel ved innl¾ring av telefonnummere, det er lettere Œ huske 444 555 67 enn det er Œ huske  alle tallene hver for seg!  I kompliserte dynamikker der psykologer ikke er sŒ bevandret og ikke har kognitive skjemaer for gjenkjennelse,  er de heller ikke Œ regne som eksperter!

 

NŒr brikkene ikke var i en posisjon  som kunne skje i et virkelig spill var de ikke mer  forstŒelige for en ekspert enn for en nybegynner. Eksperten mistet da fordelen av sine skjemaer og mŒtte huske brikke for brikke og ikke  et skjema med  en konstellasjon av flere brikker.

 

I Coszby (2009:165) Methods in behavioural research  beskrives forskning fra Reeve og Aggelton (1989) gjengitt i Applied Cognitive Psychology, 12, 35-42, der et fremtidig manus i en britisk sŒpeopera kalt The Anchers, ble beskrevet bŒde til mennesker godt kjent med serien (ekspert) og til mennesker som ikke kjente serien. I en setting var manuset typisk for en spesiell episode i serien pŒ et punkt,  Archers bes¿kte et marked for levende dyr. I   en annen setting bes¿kte Archers en bŒtutstilling, noksŒ utypisk for serien. Skuespillerne og den grunnleggende strukturen i shovet var eller lik. Etter Œ ha lest  manuset, ble deltagerne gitt et mŒl pŒ hvor mye de husket av detaljene i shovet. Man fant da at  de som var eksperter pŒ showet, bare  husket flere detaljer nŒr historien var typisk for serien. I den utypiske setting for shovet,  husket de som var eksperter pŒ serien ikke flere detaljer enn  de som ikke var det. Reeve og Aggelton konkluderte med at fordelen med Œ v¾re en ekspert var sv¾rt begrensede.

 

PŒ samme mŒte vil en fotballtrener  bedre enn en nybegynner huske spilleres posisjoner forutsatt at de stŒr i en logisk posisjon.  Deres velutviklede fotballskjemaer var til liten hjelp nŒr spillernes posisjoner var ulogiske.

 

Dette er viktig i settinger der  de beskrivelser en sakkyndig psykolog fŒr seg forelagt tilsynelatende stemmer med de skjemaer den sakkyndige har tilgjengelig. SŒ lenge logikken bestŒr forutsettes en ekspert Œ gi en bedre evaluering enn andre. Problematisk blir det om beskrivelsen svikter logisk og dokumenteres som  usann og den sakkyndige ikke  evner se dette. Da han den sakkyndige heller ingen st¿tte i kognitive skjemaer som  gir  noen faglig fortrinn. Vi har plutselig ingen ekspert! NŒr den reelle virkelighet plutselig ikke passer inn i  de skjemaer den sakkyndige  har disponibelt i sin hukommelse da gŒr det galt!  Da er ikke den sakkyndige bedre i stand til Œ forstŒ og tolke et materiale enn en ikke-ekspert!

 

Faktisk har det vist seg i for eksempel psykopat-dynamikk at den som er best egnet til Œ avsl¿re en psykopat, er den som har blitt utsatt for psykopatens adferd over lang tid! den som er ekspert pŒ det spesielle indevidet!  NŒr et offer kommer til helsevesenet for Œ fŒ hjelp,  opplever de sv¾rt ofte at legen eller psykologen ikke forstŒr hva de snakker om! Fagpersonene har ikke kognitive skjemaer for slik ulogisk adferd, offeret har det etter lengre tid med psykopaten! Hvem er eksperten?  Fagpersonen har ingen kognitive skjemaer som gir noen forrang i forstŒelsen av offerets beskrivelser! Helsepersonalet er ikke ekspert i denne typen dynamikk!

 

Det som skjer er at helsepersonell pr¿ver forstŒ de beskrivelser som gies ut i fra  sine kognitive skjemaer for normal, logisk konflikthŒndtering.  NŒr settingen blir snudd pŒ hodet i forhold til dette, har helsepersonell ingen  st¿rre forutsetning enn andre til Œ forstŒ og hjelpe mot slik adferd.

 

Ved flere tilfeller er det i sakkyndige rapporter dokumentert at den sakkyndige utelater det som tilsynelatende strider mot logikken, til tross for at de utelatte opplysninger er dokumenterte beskrivelser av adferd, og til tross for at det er andre ÓlogiskeÓ  mŒter Œ forstŒ disse tilsynelatende brikker av informasjon den sakkyndige ved sin hypotese ikke finner logiske.  Alvorlig blir det nŒr aktuarisk informasjon som testresultater og dokumenterte  atferder og hendelser blir utelatt til fordel for kliniske, subjektive forstŒelser. Da er man pŒ virkelig pŒ ville veier faglig. Da tviholder man pŒ en hypotese som det ikke er dekning for av frykt for Œ  involvere seg i virkeligheter man ikke kar kognitive skjemaer for Œ forstŒ! Det uforstŒelige, blir avvist, fordi det ikke passer med eksisterende kunnskap!

 

Et eksempel man ofte finner i alvorlige barnefordelingsaker der den ene forelder har karakterforankrede problemer som narsissistisk-psykopatisk dynamikk.  Slike mennesker beskriver sin egen virkelighet mer normalt en dyden selv. Uten et kognitivt skjema for nettopp avsl¿ring av slike manipulative mennesker kan barna  gjennom den sakkyndiges ÓkonklusjonÓ ende opp hos  psykopaten fremfor den normale av foreldrene! Dette er ytterligere utdypet her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/22/533309.html

 

En sakkyndig er ikke en ekspert i annet enn det han/hun har  utvidede  skjemaer for! v¾re ekspert i klinisk psykologi, sier lite om ekspertnivŒ i avsl¿ring av narsissistisk dynamikk!  En sakkyndig uten lang erfaring med narsissistisk problematikk er ikke ekspert pŒ slik problematikk. Vedkommende har ganske enkelt ikke kognitive skjemaer som gj¿r han/henne bedre i stand enn andre til Œ avsl¿re slik dynamikk!

 

Sakkyndige psykologer fŒr sjelden noen feedback pŒ hvordan det gikk med de spŒdommer og pŒstander de kom med i sine rapporter. At det ofte gŒr galt med barna bŒde i barnelovsaker og barevernlovsaker besvares med, ÓMitt oppdrag for retten er over!Ó Fors¿k pŒ Œ fŒ slike sakkyndige til Œ rette opp dokumenterte  feil og mangler, er umulig. Slik fraskriver de seg ansvar, til vi minner dem om at de etter loven er personlig ansvarlig for sitt faglige virke! klage slike psykologer inn for deres profesjonsforeningers etiske utvalg er en ren vits, da det synes godt dokumentert at slike etiske utvalg er mest opptatt med Œ beskytte psykologen og ikke avsl¿re udugelige psykologer! I flere konkrete saker er det dokumentert hvrodan det fagetiske rŒdet innr¿mmer ikke har realitetsbehandlet klagen, men kan allikevel pŒstŒ at psykologens rapport er bŒde faglig og etisk forsvarlig! Dette er ren svindel. Folk forledes til Œ tro at de etiske rŒd gj¿r en faglig etisk vurdering, mens de i sannhet ikke gj¿r noen av delene!

 

Sakkyndige psykologers ÓerfaringÓ sier med andre ord ikke noe om deres kompetanse. ÓEkspertÓ rollen er som vist n¾rt knyttet opp mot nivŒet av kognitive skjemaer pŒ omrŒdet saken gjelder.  De kan skryte pŒ seg 500 sakkyndige oppdrag uten Œ ha noen som helst kompetanse! De l¾rer ingenting om konsekvensen av sine ÓrŒdÓ, om det ikke skjer en evaluering  av rapporten. Hvordan rapporten treffer er identisk med hvor golfballen treffer!  Hvis vi aldri ser hvor ballen treffer, er vi da eksperter???  I straffesaker blir slike rapporter fra rettsmedisinere og psykiatere f¿rst evaluert av den rettsmedisinske kommisjon. Noe slik evaluering skjer ikke av sakkyndige psykologers rapporter i barnefordelingsaker.   Gikk det bra med barna etter flyttingen den sakkyndige ÓanbefalteÓ? Hvis det ikke gikk bra, hvem har da ansvaret? Retten som trodde de hadde engasjert en ÓekspertÓ uten egentlig kompetanse, eller den sakkyndige! Ansvaret pulveriseres! Faktum er at de har begge ansvar. Retten er ansvarlig for Œ forsikre seg om kompetansen til den som  blir engasjert og den sakkyndige psykolog har personlig ansvar for de faglige eller ufaglige rŒd og metoder som benyttes! Problemet sŒ langt har imidlertid v¾rt Œ ansvarliggj¿re de ansvarlige!

 

H¿yskolen i Bergen skriver pŒ sine nettsider (2008) at :

ÓEt viktig element i profesjonell praksis er evnen til Œ kunne kombinere klinisk erfaring og ekspertise med best tilgjengelig kunnskap fra forskning. Evne til rasjonell, vitenskapelig og analytisk tenkning er vesentlige elementer innen profesjonell fagut¿velse, og innsikt og begreper som h¿yner refleksjonsnivŒet kan bidra til et bredere grunnlag for beslutninger og valg innen yrkesut¿velsen.Ó

 

Kirkeb¿en (2007) Skriver :

 

Ó Evidensen for systematiske beslutningsskjevheter er nŒ overveldende og bredt akseptert. Fischoff (1982) la tidlig grunnlaget for denne aksepten. Han pŒviste at mange av de beslutningsskjevhetene som er beskrevet É. er overraskende robuste mot fors¿k pŒ Œ korrigere dem. Det er for eksempel sjelden tilstrekkelig Œ eliminere beslutningsskjevheter utelukkende ved Œ gj¿re beslutningstakere oppmerksomme pŒ dem.Ó

 

ÓExpert judgments have been worse than those of the simplest statistical models in virtually all domains that have been studiedÓ (Camerer & Johnson, 1991, 203)Ó

 

Kirkeb¿en (2007) skriver videre:

 

ÒDet er siden 1954 gjennomf¿rt hundrevis av studier pŒ en rekke fagomrŒder der fagfolks skj¿nnsmessige vurderinger av gitte data er sammenlignet med enkle line¾re modeller. Konklusjonen er entydig. Vet du hva slags opplysninger som er s¾rlig relevante for en type vurdering som du stadig gj¿r, sŒ utarbeid en line¾r modell og gj¿r vurderingene ved hjelp av denne. Intelligente og erfarne fagfolks skj¿nn utkonkurreres nemlig sŒ godt som alltid av slike modeller. Det gjelder altsŒ ofte selv om fagfolkene har tilgang til flere opplysninger enn dem som inngŒr i modellene (f.eks. Dawes, Faust og Meehl, 1989)Ó

 

Det finnes ingen forskning som sier at erfaring i seg selv hever kompetansen til fagperosner. Kun nŒr  en vurdering eller prestasjon etterf¿lges av en umiddelbar  tilbakemelding fŒr det noen konsekvens for erfaringen. Det mŒ ogsŒ dannes kognitive skjemaer som tar vare pŒ en slik kunskap. Man blir ikke bedre i golf av Œ slŒ hundre slag nŒr man ikke ser hvor ballen lander! Det samme gjelder for sakkyndige. Og i sakkyndige saker er det meget skjelden at de sakkyndige etter noen Œr gŒr inn og ser hvordan det gikk med de barna de sendte til den ene forelderen fremfor den andre!  Med andre ord, de kan pŒstŒ seg lang erfaring, men allikevel  ha sv¾rt dŒrlig kompetanse.

 

En ubevist form for l¾ring er klassisk betinging. Dette er en form for l¾ring der  en ubetinget stimulus parres med en betinget stimulus. En ubetinget stimulus er en refleksartet  respons uten forutgŒende l¾ring. NŒr hunder fŒr mat starter automatisk spyttproduksjon (ubetinget stimulus = mat, ubetinget respons = spytt). Dette kan parres med lyden av hundepasseren slik at hunden  starter spyttproduksjon nŒr den h¿rer hundepasseren kommer (betinget stimulus = lyd, betinget respons = spytt).

 

Det interesante her er at hvis det gŒr for lang tid mellom betinget stimulus (lyd av dyrepasser) til mat blir gitt (ubetinget stimulus) sŒ skjer det ingen parring/l¾ring. Lyden av dyrepasseren en time f¿r maten kommer  assosieres ikke til at mat kommer. Dersom ikke betinget stimulus umiddelbart etterf¿lges av ubetinget stimulus skjer det ingen l¾ring eller kobling mellom disse stimuli! Dette kan i prinsippet overf¿res til  l¾ring rundt sakkyndig arbeid. Dersom den sakkyndige ikke fŒr  en feedback pŒ hvordan det gikk med de rŒd han/hun gav, sŒ l¾rer den sakkyndige heller ikke om rŒdene var  riktige eller ikke!  Dersom skadevirkningene av den sakkyndiges feil  ikke oppdages f¿r det har gŒtt flere mŒneder er det vanskelig for andre Œ linke skaden til den sakkyndiges ÓrŒdÓ!

 

Likeledes er det med operant betinging, en annen form for l¾ring. Det er en type l¾ring, der adferden  influeres av den konsekvens som f¿lger av adferden. Dersom en sakkyndig ikke fŒr noen  tilbakemelding eller respons pŒ en sakkyndig rapport vil den sakkyndiges adferd ikke blir influert av rapportens konsekvenser! Dersom resultatet av en rapport forŒrsaker alvorlig skade for barna og den sakkyndige ikke  opplever noen konsekvenser av dette, kan vedkommende fortsette Œ skrive skadelige rapporter fordi det ikke fŒr noen konsekvens! De har ikke l¾rt eller blitt korrigert.

 

Dette er Thorndikes effektlov i praksis. En respons etterfulgt av en tilfredstillende konsekvens har st¿rre sjanse til Œ bli gjentatt enn en respons som etterf¿lges av  en negativ konsekvens.  En sakkyndig som ikke fŒr noen evaluering av sine rapporter, hvilket de sjelden gj¿r, l¾rer heller ingenting om konsekvensen av rapporten. Hvis en elendig rapport ikke gir negative konsekvenser fortsetter  psykologen skrive ellendige rapporter. faktisk fikk rapporten den positive konsekvns at de tjente 100.000,-! Dermed fortsetter de skrive rapporter  av samme kvalitet! Med andre ord, de fŒr betydelig erfaring med Œ skrive rapporter, men fŒr liten eller ingen kompetanseheving av antallet rapporter. Erfaring har sŒledes lite med kompetanse og dermed ekspertise Œ gj¿re!

 

Evidensbasert psykologisk praksis er ikke i bruk, nŒr ikke den best tiIgjengelige forskningen legges til grunn for en sakkyndig rapport.  Det igjen fordrer kontinuerlig faglig oppdatering.

 

Dermed gŒr psykologer pŒ akkord med Òkvalitativt god psykologisk virksomhetÓ! Det er sŒledes ikke forventet kompetanse eller ekspertise man er vitne til, men subjektive preferanser og forutintatte hypoteser! Det er ikke den forventede ekpert-uttalelse domstolen legger til grunn, det er en subjektiv synsing fra en klinisk psykolog uten kompetanse! Da er ikke veien lang til justismord!