250GB:Users:runefardal:Desktop:rufadr.gif

Rune Fardal, psy­kologi student

Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt p narsissistisk problematikk i relasjon til barn

http://www.sakkyndig.com     mail: rune@fardal.no

 

 

 

Nr barnet ikke fr lov vre glad i far!

 

 

 

2 september, 2010, Oppdatert 3.9.2010

 

Med linker: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/gladi.htm

Utskrift : http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/gladi.pdf

 

 

Noen foreldre hindrer barn bevist kontakt med den andre forelder etter samlivsbrudd. rsaken til at noen foreldre  saboterer barnets kontakt, er et utrykk for manglende evne til innlevelse i barnets  behov. En slik eiertrang til barnet, kan ogs forekomme i samlivet, men blir da mindre synlig. rsaken til slike mangler er komplekse, men bunner til sist i behovet for dekke egne behov p bekostning av barnets behov.

 

I noen  barnefordelingsaker er konflikten av en slik karakter at den ene forelder bevisst prver hindre barnet kontakt med den andre. I de fleste saker er det mor som hindrer barnet kontakt med far. Selv om dette kan vre omvendt i en del saker  beskriver jeg  problematikken her ut i fra en  slik konstellasjon. Det er dynamikken som er det vesentlige,  ikke kjnn. Jeg bruker en settingen der barnet bor med mor etter samlivsbrudd.

Samvr saboteres eller signaliseres til barnet som noe negativt og da ut fra mors egeninteresse.  Alts et egosentrisk behov hos mor. Barns lojalitet frer til at barnet utvikler  avstand til far for   tekkes mor, som de faktisk lever med og er avhengige av. Ja, slike barm gjre oppdras til vre avhengige av slike mdre, nettopp for at den vosne skal knytte barnet til seg. Forsk p slik kontakt med far medfrer ofte fysisk og emosjonell straff, trusler, innskrenking av aktiviteter og lignende. Hva gjr dette med barnet?

 

      Lrer det barnet normal  objektrelasjon? forholde seg normalt til andre?

      Skaper dette et trygt barn?

      Hvilke flger fr det for senere tilknytninger til andre?

      Tar barnet med seg et slikt relasjonsmnster til fremtidige relasjoner med partner og egne barn?

      Hvordan pvirker dette barnets empatiutvikling?

      Hvordan pvirkes tilknytningen til barnets far?

      Blir barnets tilknytning til mor sunn, eller vil det bli et usunt  avhengighets forhold?

      Hva lrer dette barnet om verdien av en far? Vil et slikt barn lre sine egne barn verdsette sin far?

 

En slik adferd fra mor er svrt bekymringsfull og bidrar kun negativt til barnets lring og utvikling. Kunnskapen om dette synes svrt lav bde i domstolene og  hos mange av de sakkyndige de knytter til seg.

Hva kan vi trekke ut i fra en slik dynamikk der mor saboterer :

      ferier

      samvr

      telefonkontakt

      felles opplevelsesgrunnlag

      gaver

      brev

Nr et barn  p 11 r, helt fra det var fdt  hver sommerferie opplever  at dets ferie med sin far helt eller delvis saboteres, hvordan pvirker det da barnet? En ting er helt sikkert og det er at et slikt barn vil oppleve et betydelig forhyet stressniv. Nr slikt stress blir kronisk, blir det skadelig p barnets utvikling. Hvem har s ansvaret for en slik skadelig pvirkning? Er det mor som saboterer samvret, eller er det far som prver f til samvr? Slike mdre vil hevde at barnet har det meget bra uten sin far og at det derfor er far som skaper stress hos barnet nr han prver f til kontakt og ferier med barnet. Far vil hevde at det er mor som skaper stress ved hindre en slik kontakt.

Siden barn har et genetisk behov for tilknytning til sin mor og far, vitner en slik adferd om alvorlige mangler ved  den mors evne til mentalisering (empati innlevelse i barnet).  Empati og innlevelsesevne m vre redusert eller satt til side som flge av prioritering av egne behov, av egosentriske natur.  Den voksnes behov kommer opplagt foran barnets behov i slike settinger. Det er ikke til barnets beste. Kronisk stress er svrt skadelig for et barn og slik nyere forskning viser kan dette fre til at barnet utvikler immunsviktsykdommer som for eksempel diabetes1. Men kronisk stress kan ogs danne grunnlaget for en rekke andre lidelser.

For sitere Smith (1020) Atskillelsen som barn utsettes for i forbindelse med samlivsbrudd, er i seg selv ikke avgjrende for deres senere psykiske helse. Mer betydningsfullt er hvorvidt de fr oppleve at det nye omsorgsarrangementet gir muligheten for emosjonell trygghet.  Nr en mor s saboterer enhver kontakt barnet  har med sin far og hele tiden viser  gjennom adferd en negativ holdning til  denne kontakten, pvirker det barnet negativt. Det fines ingen emosjonell trygghet hos et barn som stadig opplever mtte ta avstand fra sin egen far.

 

Hvilke implikasjoner konflikten har for deres egen fungering  er vel s viktig som selve opplevelsen av konflikten. Barn blir for eksempel ikke anbefalt sendt til samvr med en forelder som utver vold mot den andre, selv om denne vold ikke  pfres barnet. Grunnen er at barnets observasjon av volden er vel s skadelig for dets  trygghet og tilknytning, som det bli utsatt for vold. Trusler om vold er like skadelig som vold i seg selv.

 

Smith skriver videre Das Eiden og medarbeidere (1993) dokumenterte at selv om det var en sammenheng mellom kvaliteten p foreldrerelasjonen og barnas tilknytningstrygghet, var denne forbindelsen begrenset til a gjelde for familier der mdrene hadde hatt uttrygg tilknytning i sin egen barndom. Disse studiene understreker verdien av underske       kvaliteten       p  forhold     innenfor en kontekst. Med andre ord, settingen omsorgsvikt skjer i synes vel s viktig som omsorgsvikten i seg selv.

 

Et grunnleggende premiss i tilknytningsteori er at  barn danner mentale representasjoner av seg selv og andre p grunnlag av sine omsorgserfaringer, og at disse indre arbeidsmodeller utgjr et vesentlig element som skiller mellom trygg og utrygg tilknytning. (Smith, 2010).  Mindre tilgjengelighet til den voksne barnet ikke bor med, kan fre til kt utrygghet for barnet. Om barnet stadig opplever at besk er forbundet med konflikt og flelsesmessig disharmoni, kan utryggheten lett bli forsterket og opprettholdt. (Smith, 2010). En m derfor sprre seg om en far som opplever slik sabotering over mange r, egentlig  br trekke seg fra  alt som har med samvr gjre. En slik  opphr er skadelig for barnet, men sammenlignet med  mors sabotering er det et sprsml hva som er minst skadelig!

 

Stemningen som preger sprsml rundt barnets kontakt med sin far, er med andre ord viktige indikatorer for barnets utvikling. En mor som saboterer denne, hindrer ikke bare barnet kontakt med sin far, de skaper ogs indre arbeidsmodeller i barnet som er skadelig for barnets  utvikling. Barnet vil ikke oppleve kontakt med far som en trygg havn, men som et sted mor skaper konflikt. Det kan fre til at barnet i en prosess av beskytte seg selv, skaper avstand til sin egen far. Slike mdre lrer i realiteten opp barnet til forbinde far med noe negativt. Vis er i realiteten omrisset av  i PAS problematikken, Parental Alienation Syndrome!

 

Mdre som lider av psykiske lidelser som depresjon og angst vil i tillegg  utgjre en annen form for redusert tilgjengelighet. Selv om de er fysisk til stede, er de i mindre grad psykisk til stede. Dette blir et risikomoment for barnets utvikling. All faglitteratur tilsier at det vokse opp med en depressiv mor er negativt for et barn, Whitfield, (2003) beskriver det slike : vokse opp med en deprimert mor er et traume i seg selv.

 

Det er ogs viktig vre oppmerksom p at et barn kan ha en trygg tilknytning til den ene forelder og en disorganisert til den annen. Det indikerer at tilknytningen kvalitet er knyttet til omsorgspersonenes sensitivitet for barnet. nekte barnet kontakt med sin far, er ikke  et utslag for en sensitiv omsorg.

 

Main og Hesses mente at foreldres ubearbeidede traumatiske opplevelser henger sammen med barnets desorganiserte tilknytning. Det betyr at barnet tar skade som flge av  den voksnes egen psykiske problematikk. rsaken ligger i den reduserte emosjonelle tilknytning slike foreldre fremviser. De har nok med seg selv, og behovet for dekke egne behov gr foran barnets.

 

Det er en kjensgjerning at barn som stadig opplever skremmende adferd fra  tilknytningspersonen, eller har erfart at den voksne ofte utrykker frykt i tilnrmingsrelevante situasjoner, er srlig utsatt for utvikle desorganisert tilknytning. (Lyons-Ruth & Jacobvitz, 2008) Det betyr at  omsorgspersonens  emosjonelle adferd, preger barnet negativt. Hos foreldre som stadig saboterer barnets kontakt med  den andre forelder vil det ndvendigvis  bli en rekke konflikter som preger barnet negativt.

 

Barnet blir frarvet muligheten til knytte seg til den andre forelder. Det skaper avstand og kan svekke barnets identitetsflelse og behovet for tilhrighet. Grunnlaget for hvem barnet er, svekkes. barnet mister ogs en viktig kilde  som trygg havn ved at far utestenges p denne mten.

Enhver forelder som forstr hvor viktig barnets kontakt til sine foreldre er, vil alltid  gjre store anstrengelser for at den kontakten skal vedvare ogs etter samlivsbrudd.  De fleste foreldre i mental ballanse (ca. 80%) klarer da ogs p egenhnd avtale seg imellom barnets bosted og kontakt med den andre forelder. I visse konflikter, ofte de mest psykologisk kompliserte, vil slike foreldre imidlertid stte p motstand fra den andre forelder. Her er det viktig huske p at begge foreldre har et ansvar for bidra til at barnet fr samvr. brudd p rettsavgjrelser gjr konflikten anda hyere om far skulle  kreve  at slike avgjrelser blir fulgt.

I konkrete saker der  retten eksplisitt uttaler at mor m la barnet f ferie med sin far har vi eksempler p at mor saboterer ferien. Problemet i dag er at dette ikke fr noen konsekvenser for mor og dermed eskalerer konflikten for barnet. Selv om domstolen gjres oppmerksom p at slik sabotering skjer og vil skje, gir den i mange saker omsorgen til den forelder som saboterer samvr. En m da vurdere trekke seg fra alt samvr ut i fra en antagelse om at det i det minste vil redusere konflikten for barnet, verd at far ikke oppleves som en trussel mot mors narsissistiske supply, barnet!  I realiteten er en slik passiv holdning fra domstoler og fagfolk en fallitt erklring. Hele systemet svikter barnet.

Ofte bor et barn med mor, mens det har samvr med far. I slike settinger vil  enkelte mdre bevisst legge hindringer i vegen for en slik kontakt. Noen ut fra reelle behov for beskytte barnet, men svrt mange ut fra  en demonisering av far som ikke har noe hold i fars egen adferd. Ofte finner man bakgrunnen for en slik demonisering  i mors eget forhold til sin far! Det kan se ut som slike mdre ikke klarer skille mellom egne vonde opplevelser i sin egen barndom, og barnets  opplevelser med sin far i ntid. Mors far, sin adferd, projiseres over p barnets far. Ogs det mor kan oppleve som  negativt fra far i relasjonen mellom far og mor, generaliseres til vre fars adferd ogs mot barnet, selv om far har en helt annen adferd ovenfor barnet.

At slike mdre fr med seg bde barnevern, psykologer og domstolene i en slik demonisering er ikke uvanlig, og viser bare hvor komplisert det er avslre slik dynamikk. Kunnskapen om s avansert manipulasjon og bruk av psykologiske forsvarsmekanismer er mangelfull.

 

Hvor langt skal far g?

Barn kan ved denne typen dynamikk, miste kontakt med fedre med gode omsorgskvaliteter. Hvor langt skal en slik far g og hvor lenge skal man holde p i forsket p opprettholde kontakt med  barnet fr  man m innse at  konflikten mors motstand skaper, er s skadelig for barnet at  forsket p  opprettholde kontakt br opphre?

Selv om det er to i en konflikt er det ikke ndvendigvis en symetrisk konflikt, slik man antar de fleste konflikter er, der begge parter bidrar mer eller mindre likt.  Ofte er konflikten asymetrisk, slik at det kan vre mor som driver konflikten gjennom sin sabotering av barnets kontakt med far. Allikevel tolkes slike konflikter ofte feil av omgivelsene, fordi  det ofte er lettere se fars frustrasjon og forsk p opprettholde kontakt med barnet, enn det er se mors skjulte manipulasjoner, trusler og vold mot barnet.

En rekke saker har vist  at det ikke fr noen konsekvens for mor om hun saboterer barnets kontakt med far. Selv i saker der mor har sabotert samvr, kontakt og ferier i mer enn 10 r, og der dette er uomtvistelig dokumentert, fortsetter en del dommere gi mor omsorgen, og dermed en aksept for slik adferd.

Det er ikke uvanlig at slike mdre shopper rundt etter sttte fra barnevern, leger, skole og andre som kan bekrefte mors fantastiske omsorg og som samtidig kan bekrefte fars aggresjon! En aggresjon som  mer er et utrykk for den frustrasjon slike fedre tvinges inn i enn utrykk for aggresjon hos far. Mange fagfolk mangler kunnskap om den typen mdre og deres svrt skadelige adferd. De er ofte manipulert, selv om de pstr de ikke er det. De ser alt gjennom mors beskrivelser av situasjonen og ender opp med dmme far. Konkrete saker har vist at bde sakkyndige psykologer, leger og barnevernet har endt opp med anbefale  redusert samvr med far i slike situasjoner. Dermed blir de mer eller mindre ufrivillig mors medspillere.

Slike fagfolk ser heller ikke at de blir innhabile. Nr det s dokumenteres at de har tatt feil, tviholder de p sin opprinnelige oppfatning ut i fra et behov for ikke miste ansikt! Dermed blir deres egne pstander om far som ute av stand til innlevelse i andres situasjon en selvoppfyllende profeti som gjelder den sakkyndige selv!

 

Det skal mye til.

Domstoler og sakkyndige er meget klare p at det skal svrt mye til fr samvr med den ene forelder br opphre. Man snakker da om alvorlige forhold der barnet tar, ikke bare litt, men stor skade av kontakt med den andre forelder. I slike tilfeller foreligger det  alvorlig volds historikk , overgrepsproblematikk eller alvorlige psykiske problemer. Vi er antagelig p et niv av psykopati, narkomane og alkoholikere nr slike kontakter mellom barnet og den voksne ikke regnes for vre tilrdelig. Allikevel  viser konkrete saker at en sakkyndig psykolog kan hevde at retten br vurdere redusere samvret med far om han ikke forandrer adferd ovenfor mor (fortsetter prve f til samvr med barnet). De blir manipulerte brikker i morsk kamp mot barnets kontakt med far.  Konkrete saker viser at barnevernet kan opptre p samme mte. Ja, i tilfeller der det dokumenteres vold og emosjonelle trusler hos mor og der dette dokumenteres av fagfolk, er det eksempler p at barnevernet hemmeligholder slike rapporter for far, (nekter innsyn) for at han ikke skal kunne bruke det mot mor for  at barnet skal f samvr med sin far!

 

Demonisering

Noen foreldre fremstiller seg selv som guds gave til barn, mens de samtidig demoniserer  den andre forelder. Demonisering  skjer nr fremsatte pstander om far ikke har hold i virkeligheten, i motsetning til nr negative trekk ved fars adferd mot barnet er reelle.

En slik demonisering er ikke vanskelig avslre om man  i utgangspunktet stiller seg kritisk til all informasjon man mottar. Etterprvbarhet er et stikkord her. Hos mdre som demoniserer far finner man ofte en traumatisk historikk fra egen barndom. Mdre som har en  normal oppvekst uten traumatiske opplevelser demoniserer ikke barnets far p samme mte. De evner  i langt strre grad forholde seg til virkeligheten uten konstruere demoner.  De har ikke disse udekte psykologiske behov som gr foran barnets behov. De klarer i langt strre grad skille  egne behov fra barnets, og de klarer skille  voksenkonflikten fra barnets relasjon til sin far. De har som oftest ikke psykiske lidelser.

Paradokset med  mdre som demoniserer far uten faktisk grunn er jo at de i sin iver  faktisk viser at de ikke setter barnas behov foran sine egne. I realiteten viser de at de er like ille selv, som det de pstr far er! Det er projeksjonen av egen adferd som kommer til syne. Det er ikke  en god forelder som stenger den andre ute, uten at det foreligger faktisk omsorgsvikt hos den andre. Slike selvflgeligheter blir oversett i domstolene.

Demonisering kan avslres ved underske  innholdet i de enkelte pstander. Har far virkelig begtt de handlinger mor pstr og har det skjedd p det nivet mor pstr? Ofte viser det seg vre et snev av sannhet i det meste, men ved nrmere underskelser viser det seg vre halvsannheter. Ja far kan ha kommet med barnet for sent etter samvr, en time, men nei han har ikke holdt barnet borte fra mor! Ja, far kan ha gitt barnet litt for lite medisin en helg, men nei far  overser ikke barnets medisinering.  Demonisering preges ofte av at sm menneskelige  uregelmessigheter blses opp til alvorlige generaliseringer av fars adferd, men kan ogs best av pstander helt fjernt fra fars adferd.   Slike mdre leter etter noe de kan klandre far for, og nr de ikke finner det, blir det konstruert gjennom demonisering.

I slike tilfeller finner man ogs  det paradoks at slike foreldre  selv fremstiller seg som fullstendig feilfrie. Alvorlige feil de selv begr blir benektet og fortrengt.  De synes ha et behov for fremvise en perfekt fasade av ekstrem karakter. Enhver dokumentasjon p det motsatte mtes med  en overdreven reaksjon, som ikke str i stil med deres egen demonisering av  den andre forelder. Deres adferd brer preg av en svart/hvit tenkning, s typisk for splitting!  De fremstr som svrt rigide og uten evne til innlevelse i den andre forelders bekymring for barnet, de har heller ingen bekymring for barnet de har omsorg for. Det eneste slike har bekymring for er seg selv, o den er til gjengjeld ekstrem! De fremviser en ekstrem lav terskel for selv bli krenket, men har ingen  hemninger for selv krenke  verken barnet  eller den andre forelder.  Missforholdet mellom beskrivelse av seg selv og adferd mot andre er s typisk for splitting.

Proporsjonalt med at den andres feil demoniseres, blir egne feil minimalisert, og uansett fremstilt som et utrykk for den andre forelders adferd. Det er den fundamentale attribusjonsfeil i praksis, fars feil  rsaksforklares i fars personlighet, mors feil,  skyldes fars adferd! Det blir ikke noe enklere ved at fars beskrivelser av en slik mor er ganske identiske. Nr far og mor beskylder hverandre for det samme, p den samme mten , er det bare en etterprvbarhet, som kan avslre hvem av de to som beskriver virkeligheten. I hvilket narrativ (historie) finner man det hyeste niv av den beskrevne adferd. Nivet er viktig, fordi vi alle har  en viss tendens til bruke disse mekanismer, men narsissistiske personer  overdriver i sin adferd.

 

Rasjonell argumentasjon.

Slikt er det vanskelig  beskytte seg mot, for rasjonell argumentasjon er vanskelig i settinger der dommere eller sakkyndige har ftt  en liten flik av det de antar er et strre bilde, men som ofte viser seg ikke tilhre et slikt bilde i det hel tatt. Det er som et puslespill der en brikke ogs kan passe til et annet puslespill. Alt for ofte opplever man at  et forsk p forklare at det ikke er slik mor pstr, ender opp i den psykologiske fellen det er ikke innrmme sine egne feil og mangler! Avviser man usanne pstander om egen adferd, da blir det psttt at man ikke har selvinnsikt, det blir en catch 22, man taper uansett. Konkrete sakkyndigrapporter viser nettopp dette mnster: Far synes ha redusert selvinnsikt  ved at han ikke ser den skadelige effekt hans adferd  har p barnet. Adferd er ofte definert som udokumenterte pstander og halvsannheter  den sakkyndige har ftt fra mor!

 

Persepsjon

Her er vi inne p  menneskelig persepsjon, hvordan sanseinntrykk tolkes og hva som pvirker denne tolkningen. Det er menneskelig ske forst den virkelighet vi befinner oss i. Og i tillegg preges  vr persepsjon av  genetiske settinger, der vi raskere oppfatter  farlige enn ufarlige inntrykk. Med andre ord, er vi ute en kveld og ser en rotvelt i mnelyset, s er tendensen til at  de figurer vi ser i rttene er truende, strre en at de er ufarlige. Settingen i form av mrket bidrar ogs til at sansene er skjerpet mer for det som oppfattes som truende enn det som oppfatte som ufarlig.  En plutselig lyd i en mrk skog vil lettere oppfattes som skremmende enn  som ufarlig. Dette er evolusjon, vi m reagere raskere p fare enn ufarlige inntrykk. En rekke artige eksempler p  hvordan vi tolker synsinntrykk finnes p youtube! Ser du ansiktene i denne video? Her persepsjon av skjnnhet!

Slik er det  nr omgivelsene opplever mors demonisering av far ogs. En halvsannhet eller demonisering av fars adferd setter fringer for hvordan  vrig adferd ved far oppfattes. Den som observerer har et sett skjemaer som verden tolkes ut i fra. Dermed er man egentlig fanget i sin egen persepsjon uten at det behver vre noe galt med fars adferd ovenfor barnet i det hele tatt. Utrykk som  Ingen rk uten ild og Det m jo vre noe i det  frer til en mistenksomhet mot fars motiver og adferd. Egentlig er slike utsagn et utrykk for  det menneskelige behov for forst den virkeligheten vi lever i. Nr vi ser noe vi ikke forstr skaper det dissonans. Forsket p redusere denne frer til at vi  prver plassere  de inntrykk vi mottar i  den kunnskapen og i de skjemaer vi allerede har. Vi prver assimilere sanseinntrykk. Vi prver sette verden inn i det skjema vi har for den typen sanseinntrykk vi mottar. Vi prver gjre inntrykket forstelig.

Behovet for forst vr virkelighet er stort. Vitenskapen er nettopp et utrykk for dette behov. Noen ganger m vi akkomodere den kunnskap vi har, fordi de sanseinntrykk vi oppfatter ikke passer inn i noen eksisterende skjema.

Srlig ser man dette i de tilfeller der den sakkyndige eller barnevernet frst snakker med  slike narsissistiske foreldre. Forskning har vist at den rekkeflgen man observerer i, har betydning for utfallet av vurderingen. Det inntrykk man frst  blir presentert, mors demonisering av far, danner s grunnlaget for hvordan man tolker fars beskrivelse av konflikten. En far som nettopp beskriver mors avvikende trekk, blir oppfattes nettopp s krenkende som det mor psto hun fler.  Den sakkyndige  vurderer sjelden om mors terskel for krenkelse er sykelig lavt! Forskning gjengitt i Psychological Science viser at det er en primacy effekt ved vurdering av flere enheter.

 

Egosentriske behov

Slike foreldre fremviser en adferd der  deres behov for barnet er strre enn barnets behov for den voksne. Dette er den typiske setting ved narsissistisk problematikk.

Narsissistens motiv for hindre barnet kontakt med den andre forelder grunner i flere forhold:

      egne udekte behov for bekreftelse, der barnet blir den voksnes narsissistiske supply

      vansker med skille egen far fra barnets far frer til  en demonisering av barnets far p grunnlag av egne opplevelser med egen far. Egne traumer projiseres p barnets far og oppleves som dennes adferd.

      behovet for hevn for forholdet som ikke gikk og den grandiose boble som sprakk

      misunnelse med den andre forelders nye liv og nye kjreste og dermed behovet for hevn

      behovet for straffe barnet som var glad i sin far, den samme far som dela mors grandiose virkelighet

      behovet for sre far, slik mor selv ble sret av sin far. Alts en hevn mot egen far som gjennom projeksjon rammer  barnets far.

      avmakten de selv har opplevd i sin egen traumatiserte barndom blir erstattet av den makt de opplever ved hindre barnet kontakt med sin far. Endelig fr de oppreisning for barndommens krenkelse!

      de konomiske fordeler hovedomsorg har, srlig for en mor som ikke har inntekt som flge psykisk problematikk

      frykten for at den krenkelsen mor opplevde da far tok ut skilsmisse ogs skal ramme barnet, med andre ord vansker med skille  mellom de voksnes konflikt og flelser og barnets flelser

Det er med andre ord ikke noe entydig motiv, men en komplisert blanding av ulike motiv. Det de har til felles er at de dokumenterer forelderens manglende evne til ta barnets perspektiv.  Normale foreldre i mental ballanse utsetter ikke barn for slik adferd. De evner forst barnets behov for en far og de evner sette barnets behov foran egne behov. De klarer samarbeide p tross av egne motsetninger.

I saker der den ene forelder i denne eksemplifisering,  ikke klarer samarbeide, blir det et utrykk for en manglende evne til sette barnets behov foran egne og dermed en egosentrisk adferd. Konkrete saker har vist at den ene forelder gjentatte ganger har innkalt til mekling ved familierdgivningskontoret, uten at den andre har kommet. I en sak innkalte far 7 ganger til mekling (med halvt rs mellomrom mellom meklingen) uten at mor kom en eneste gang. Slik sabotering av forsk p lse en konflikt fikk i den konkrete sak ikke noen konsekvenser for mor, hun beholdt omsorgen.

Den typen foreldre, hvis adferd jeg her har beskrevet har ofte en narsissistisk srbarhet som  i en del tilfeller tilfredsstiller kravet til narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dessverre er kunnskapen om denne dynamikk mangelfull bde blant sakkyndige psykologer, barnevern og domstoler. Det gjr at slike foreldre kan fortsette sin deleggende  adferd mot barn uten at det fr noen som helst konsekvenser. Faktisk viser konkrete saker at de blir beskyttet av bde barnevern og deres psykologer. Nr domstolene s legger slike fagfolks vurdering til grunn og skriver Ingen viser noen bekymring for barnet er det ikke s rart at slike barn fr problemer. Problemer som ofte ikke kommer til syne fr de kommer i ungdomsrene der de m forholde seg til andre ungdommer og de krav  man da blir stilt ovenfor.  Da er det dessverre for sent hjelpe barnet, dets personlighet og selvflelse er for lengst  uopprettelig skadet. 

Foreldre  som hindrer barna kontakt med den andre forelder, har ofte en narsissistisk personlighet som pfrer barnet  en ubotelig skade. Omgivelsene  verken ser eller forstr  dette. De ser bare en konflikt de tror er symetrisk, mens i virkeligheten er det ofte slik at den som tilsynelatende fremstr som den aggressive, far som prver  opprettholde barnets behov for kontakt, egentlig er den beste forelder. Den sty  far skaper overskygger den passive aggresjon, manipulasjon og lgner mor gjennom sin adferd fr far til fremst med. dette er egentlig projektiv identifikasjon i praksis, mor projiserer sin egen adferd over p far, og fr far til fremst med denne adferd. Far klandres for ingen verken ser eller vil forst mors adferd.  Mors adferd kommer frst, fars adferd (forsket p opprettholde kontakt for barnet)  blir en flge av mors adferd. rekkeflgen bestemmer rsakens opprinnelse, men for omgivelsene blir det omvendt, for de ser ikke mors forutgende adferd.

Ryk kan vi se p lang avstand, ilden m vi nrmere for se. Slik er det ogs med narsissistisk dynamikk, virkeligheten blir snudd p hodet, den egentlig aggressive blir sett p som offeret, og offeret blir sett p som den aggressive! Virkeligheten blir snudd p hodet.

 

Eksempel

Typisk er saken der barnets problemer ble s merkbare at det mtte ha hjelp fra Barne og Ungdoms Psykiatrisk, BUP. Psykologen syntes etter samtaler med mor og barn, vre av den oppfatning at fars aggresjon var skadelig for barnet. Barnet syntes  vrt usatt for press fra far om at det skulle si det ville bo med far i forbindelse med en barnefordelingsak. Barnet selv hadde ogs fortalt BUP at det var far som presset henne og ikke mor. Lagmannsretten bygget naturlig nok p dette da den avsa kjennelse om at barnet skule bo med mor.

Rett etter kjennelsen nektet imidlertid barnet plutselig bo med mor. Da kom det frem at barnet var utsatt for alvorlige trusler fra mor om at mor ville beg selvmord om hun ikke sa det mor ville hun skulle si! Da BUP ble gjort oppmerksom p dette, skrev psykologen at :

Jeg deler fars oppfatning av at det for utenforstende kan vre svrt vanskelig f tilstrekkelig god og balansert innsikt i denne typen konflikter.

Etter det gikk det bare et par mneder fr BUP skrev at Barnet har n ikke lenger alvorlige psykiske vansker med funksjonsvikt som tilsier hjelp fra spesialhelse-tjenesten. Barnet mtte med andre ord flyttes fra den narsissistiske mor til den normale far for at hun skulle komme ut av sine problemer.

Det alvorlige var imidlertid at dette var en handling barnet selv mtte foreta, fordi domstolene  og deres sakkyndige ikke s mors underliggende narsissistiske adferdr.

 

Oppsummering

Den kjente psykoanalytiker Heinz Kohut beskriver denne problematikk p denne mten! De verste lidelser er med andre ord de barn  som vokser opp med slike narsissistiske foreldre der personligheten skadet eller fravrendeer, der mors selvflelse, selvbilde er delagt av traumer i egne barndom og der barnet blir mors narsissistiske supply. Slik blir narsissistisk problematikk gjennom sosial arv overfrt fra den syke mor til barnet!

I slike settinger er det ikke rart at mange fedre slutter arbeide for barnet skal f kontakt med sin far. Resultatet blir uansett skadelig for barnet. Uansett hva man gjr i en slik narsissistisk dynamikk, s taper barnet. Den eneste vinner er den narsissistiske mor, som har ftt sin hevn, ftt dekket sitt behov for se at verden er s vond som det hun tror den er!  

Domstoler som mener det skal mye til for frata barnet dets kontakt med sin far, bidrar i sin unnfallenhet til nettopp at barnet mister kontakten med sin far! Den eneste mten hjelpe slike barn er   flytte dem til  den normale forelder, slik at denne kan bygge opp barnets selvflelse,  dets eget Selv.