Depresjon og narsissistisk forstyrrelse - forskjellen!

Alice Miller er en kjent sveitsisk psykoanalytiker som har skrevet flere bøker om narsissistisk problematikk. I denne artikkelen fra 1979 beskriver hun flere likhetstrekk mellom visse typer depresjon og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. "What is described as depression, and experienced as emptiness, futility, fear of impoverishment, and loneliness, is frequently recognizable as the tradgedy of loss of Self or alienation of Self, which is seen regularly in our generation and society."

Cathexis defineres som: fokusering av emosjonel energi på et objekt eller en ide. Sagt på en annen måte, man investerer ikke i seg selv, men i et ytre objekt eller ide. I følge Kohut (1971) er et objekt "narcissistically cathected" når vi ikke opplever det som et senter for sin egen aktivitet, men som en del av oss selv! I mangel av eget Selv, eller troen på eget Selv, investerer narsissistiske mennesker i et ytre objekt (covert narsissisme) og speiler seg så i dette objekt! Objektet kan være et barn med fine klær, alltid punktlig til skolen, alltid fremstår som gjort hjemmelekser (som narsissisten har gjort) osv. Skryt barnet får tolkes av narsissisten som skryt av narsissisten... "Og jeg er barnets mor/far!" Den narsissistiske forelder soler seg i glansen barnet mottar, men oppfatter både barnet og omgivelsenes skryt av det, som en anerkjennelse av seg selv. Slike barn blir "usynlige barn", defensive, angstfylte og utsatt for betinget kjærlighet.

Det som gjør dette så komplisert å avsløre, er at skillet mellom normales stolthet på vegne av barnet og narsissistens behov for barnet, er vanskelig å se. Skillet kommer imidlertid tilsyne når barnet står i fare for å bli skillt fra en slik narsissistisk mor eller far. Det narsissistiske raseri som avspeiler seg avslører narsissistens avhengighet av sitt objekt. Ikke for objektets del, men for sin egen del. Mens normale vil barnets beste, vil narsissister sitt eget egos beste! Ikke alltid like lett å skille på for omgivelsene.

Slike mødres/fedres ofte overdrene "kjærlighet" kan ved en enkle observasjon fremstå som "kjærlig", men er en betinget kunstig overdrevet kjærlighet. Et skuespill for omgivelsene, som i filmen Herkules (Disney): "I haven't seen this much love in a room since Narcissus discovered himself"! Dette merker barnet. Det er ingen plass til barnets følelser, alt som betyr noe er morens/farens følelser! Her er det visse typer depresjoner kommer inn. Det som kan se ut som depresjon og ofte diagnostiseres som det, er en narsissitisk forstyrrelse. En forstyrrelse av Selvet. Hvordan skal en covert narsissist forklare at de ikke strekker til? Jo, få seg en diagnose av "moderat depresjon". Da forstår omgivelsene hvorfor de ikke kan arbeide, hvorfor de ikke kan studere! Offer rollen stemmer med de tidlige traumer, heller kjent men negativt, enn ukjent og positivt!

En del fagfolk misforstår denne tomme, sky og defensive personlighet som en depressiv personlighet. Ofte er det noe mer enn depresjon. Det kompliserte er at noen depresjoner handler om for små psykiske resurser i forhold til påkjenninger, mens i andre tilfeller, med de samme symptomer, handler det om forsvar mot et ødelagt Selv!

Forskjellen på vanlig depresjon og "narsissistisk depresjon"
Mens vanlig deprimerte (melankolske) fremviser et negativt selvbilde (jeg duger ikke), fremviser narsissisten sin grandiositet (jeg duger meget godt). Mens den virkelig deprimerte anklager seg selv (jeg mestrer ikke), anklager narsissisten alle andre (projeksjon- dere mestrer ikke). Mens den deprimerte vender aggresjonen mot seg selv (jeg vil dø), vender narsissisten aggresjonen (det narsissistiske raseri) mot de som krenker Selvet eller det investerte objekt/ide (hevn, hat, misunnelse). Mens deprimerte har sterkt redusert evne til positiv bias, har narsissisten overdrevet positivitets bias. Mens deprimerte har redusert self serving-bias (se seg selv som bedre enn andre), har narsissisten overdrevet self serving bias. Ved trusler mot selvbildet fremstår den deprimerte melankolsk, mens narsissisten fremstår mer perfekt enn dyden! Den vanlig deprimerte mottar hjelp, den narsissistiske "feiler det ingenting"! De fleste depresjoner er periodiske, måneder eller et par år,(untatt dystymi) narsissistisk "depresjon" er mer en varig personlighet, som følger av traumer i tidlig barndom og fortsetter livet ut. Depresjoner kan komme og gå, men man forblir en narsissist! Symptomene kan observeres som like, men årsak er ulik. Depresjonen man ser hos vanlige er derfor fundamentalt forskjellig fra det man ser hos narsissistisk pregede mennesker. Konkrete saker har vist at leger, psykologer og barnevern ikke har kunnskap til å skille disse. Derfor kan barn i barnefordelingsaker risikere å bli sendt til den minst egnede av foreldrene!

Et annet vesentlig momment som skiller vanslig depresjon fra narsissistisk depresjon er det som kalles depressiv realisme. Dette er en tilstand der deprimerte faktisk tolker sin situasjon mer realistisk enn ikke deprimerte. De er mindre påvirket av positivitetsbias enn friske faktisk er. Er det noe en narsissist ikke evner , så er det nettopp å fremvise en realistisk selvopfatning, det typiske for dem er nettopp overdrevet positivitets bias. De feiler ingenting i egne øyne (i allefall ihht hva de tilkjennegir utad). Begrepet brukes om de med en moderat depresjon, de ikke-deprimerte ser ting på en positiv måte mens de alvorlig deprimerte ser ting i et negativt lys. I over 100 studier med over 15.000 deltagere, har deprimerte mer enn ikke-deprimerte vist tendens til å fremvise en negativ forklaringstil. (Meyers, 2009:108). Hos narsissister eksisterer ingen negativ forklaringstil.

Shelly taylor (1998:214) skriver om forholdet mellom normale og depressive :

"Normal people exaggerate how competent and well liked they are. Depressed people do not. Normal people remember their past behaviour with a rosy glow. Depressed people [unless severely depressed] are more evenhanded in recalling their successes and failures. Normal people deskribes them selves primarily positively. Depressed people describe both their positive and negative qualities. Normal people take credit for sucess outcomes and tend to deny responsebility for failure. Depressed people accept responsebility for bouth success and failure. Normal people exaggarate control of what goes on around them. Depressed people are less vulnerable to the illusion of control. Normal people belive to an unrealistic degree that the future holds a bounty of good things and few bad things. Depressed people are more realistic in their perception of the future. In fact, on virtually every point on which normal people show enhanced self-regard, illusions of controll, and unrealistic visions of the future, depressed people fail to show the same biases."

Ingen av disse trekk ved deprimerte passer til en narsissistisk personlighet, faktisk er narsissisten "overdrevet normal"! Det som kan fremstå som depresjon hos en narsissist må derfor sees mer som et utrykk for skuffelse, for tap av noe (narsissistisk sypply) de trengte, for et underliggende hat mot noen. I realiteten ligner de mer på en dårlig taper. Skissen viser den normale og den moderat depressive forklarings stil (Meyers, 2009:109) :



For en narsissist passer ikke denne modellen.
- Is this failure stable, blobal, internal? Narsissisten vil si : What failure? Den deprimerte vil oppleve feilen som både stabil, global og av indre karakter. Depresjon er både årsak og konsekvens til negativ tenkning. Hos narsissisten derimot fortrenges negativ tenkning! I am pefect! En kan spørre seg om reell depresjon faktisk forutsetter evne til empati? Hvordan skal en med manglende even til innlevelse i andre og et dertil forskrudd overdrevet selvbilde bli virkelig deprimert? En må undre seg over om redusert serotoning i hjernen slik vi finner det hos reelt deprimerte, fører til en annen adferd hos narsissisten. En adferd som mer henspeiler på misunnelse og bitterhet over ikke å evne det de utgir seg for å evne? Skam er som kjent et typisk trekk ved narsissistisk problematikk.

Millon 1996,s.398 (Disorders of personality, DSM-IV and Beyond) beskriver dette slik: ”.. de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet.” og ”..den episodiske depresjon som Kohut finner så karateristisk for narsissistisk skadde personer blir ikke sett på som en virkelig depresjon av Kernberg i det hel tatt. Isteden legger Kernberg til grunn at når narsissister føler seg alvorlig skuffede eller forlatte, kan de virke deprimerte ved en overflatisk eksaminasjon, mens de i realiteten koker av innestengt sinne og hatefull bitterhet/fiendtlighet .” (oversatt fra denne)

Les artikkel (pdf) - Mer om depresjon/narsissisme (pdf)