Foreldrenes jag etter karriere, status og materielle goder ødelegger barna.

Et økende antall voksne mennesker er uskikket til å oppdra barn. De bruker barna sine som et middel til å fylle egne behov.
Eller de forsømmer dem fordi de er opptatt av sine egne liv.

Umodne og egosentriske foreldre, som missbruker barna sine, er et stort men skjult problem. Det er psykiater og psykoanalytiker Jarl Jørstad som sier dette til Dagbladet. Det verste for et lite barn er når mor er slik. De minste er mest sårbare og er sterkere følelsesmessig knyttet til mor de 2- 3 første leveårene. De tragiske følgene blir ofte først synlige når barnet er blitt voksen, og opplever en alvorlig krise, sier Jørstad, en av Norges fremste psykiatere.

Rammer flere
Jørstas bok ”Balanseganger” fra 1995 kommer nå ut på engelsk. Sykelig selvopptatthet, ”narsissisme” som kan være en personlighetsforstyrrelse, er tema I boka. Det er disse foreldrene han sikter til. Omfattende forskning viser at barn av foreldre med personlighetsforstyrrelser er blant de mest utsatte for følelsesmessige lidelser og utviklingsmessige mangler. 5-10 % av befolkningen har en personlighetsforstyrrelse. Flere fagfolk mener forekomsten er økende. Det ligger I vår tid, der hersker en økende selvopptatthet. Mange jager etter karriere, status og materielle goder på bekostning av fellesskapet, solidaritet og familien som en trygg plattform. Barna blir lett en salderingspost. Flere enn før mangler følelsen av trygghet, egenverdi og indre forankring. De jakter på bekreftelse og på å bli sett av andre, sier Jørstad.

Grovt utnyttet
Overlege Øyvind Urnes ved divisjon for psykiatri, Ullevål sykehus, sier det slik: Jeg tror forekomsten øker fordi familiestrukturene er blitt så løse. Forutsigbarheten og stabiliteten er svekket, relasjonene er brutt opp. Ustabile foreldre kan også skape identitetsproblematikk. Urnes behandler de skadde barna når de er blitt voksne. Mange av pasientene ved hans avdeling har hatt foreldre med personlighetsforstyrrelser. Mange barndomsbeskrivelser er så kraftfulle at det ikke er tvil om at foreldrene grovt har utnyttet barna til egen fordel. Mye av dette foregår innenfor hjemmets vegger, for andre fremstår foreldrene som respektable og vellykkede, sier Urnes.

Slik kan barnet skades
Foreldrene mangler empati, innlevelsesevne ovenfor andre. De er blinde for hvordan barnet har det. De bryr seg ikke eller forsømmer og avviser barnet og følelsene til barnet. Mor eller far kan oppleve sitt barn som en del av seg selv. De plasserer ubevisst egne følelser og egenskaper på barnet, noe et lite barn ikke kan forsvare seg imot. Umodne foreldre som selv mangler trygghet kan knytte barnet så sterkt til seg at en normal frigjøring blir vanskelig eller umulig. De sterke båndene kan virke kvelende for barnets egenutvikling. Om mor eller far gjør barnet ubevisst til sine egne psykiatere. De betror seg til barna I altfor stor grad uten at barnet er I stand til å ta imot og forstå. Foreldrene trøstes og støttes, barnet tvinges altfor tidlig inn I en voksenrolle. Ubevist kan barnet gjøres ansvarlige for foreldrenes lykke eller ulykke.

Narsissisme
Utpreget selvopptatthet.
Alt som er ubehagelig, feil og svakheter skyves over på andre.
Manglende evne til å erkjenne feil og mangler.
Stor grad av krenkbarhet.
Enhver kritikk / uenighet utløser raseri.
Mangler empati, innlevelse, I andres situasjon.
Et oppblåst ego.
For stor selvfølelse.
Har storhetsforestillinger om seg selv. Dette kan være skjult/ubevisst.

Flest lidelser I de store byene.
Flere lider av personlighetsforstyrrelser I de store byene enn på landet. Hver tiende nordmann lider av en personlighetsforstyrrelse, I enkelte strøk av storbyene kan forekomsten være så stor som 1 av 5. Det viser en undersøkelse gjort av psykolog Sven Torgersen, cand.polit. Victoria Cramer og psykiater Einar kringlen ved universitetet I Oslo. Visse lidelser er vanligere I Norge enn I andre land. Vi har en større hyppighet av såkalte unnvikende personlighetsforstyrrelser. Personer med den diagnosen blir lett såret, de føler seg lett avvist og mislykket. De er redde for ikke å sterke til og trekker seg fort fra sosialt samvær. De kan bli ofre, men definitivt ikke overgripere, sier Torgersen. 2000 tilfeldig utvalgte personer mellom 15 og 65 deltok I undersøkelsen I Oslo. Nå sammenligner de forekomsten I Oslo med Sogn og Fjordane.

”Mor sa til meg at hun aldri skulle fått barn”
av Vigdis Alver
”Hanne” forteller om sin mor som var ekstremt opptatt av det ytre, pen og velkledd. Samtidig viste hun aldri hvor hun hadde moren. Hun for opp for bagateller. Eksploderte hvis en av søsknene veltet et melkeglass. Noe hun tillot en dag ble forbudt den neste. Først etter 8 års terapi klarer ”Hanne” å kjenne smerten hun følte som lita jente. Sett fra utsiden er ”Hanne” en vellykket kvinne I 40 årene. Hun har høyere utdannelse og har gjort karriere. Hun er gift og har barn. Hun snakker godt for seg, øynene er milde, hendene er rolige. Jeg blir nok sett på som ressurssterk, en som når de mål jeg setter meg. I kompensasjon for ikke å bli sett av mor, på og bli avvist og overlatt mye til meg selv har jeg blitt utrolig god til å være flink. Uforutsigbar ”Hanne” tegner et bilde av en mor som viste manglende innlevelse og interesse for hvordan barna hadde det og for hva de følte.

Hun var ekstremt opptatt av det ytre, pen og alltid velkledd. Hjemme var det ryddig og orden, måltidene ble servert til faste tider. Moren var ”utvendig”, til stede uten å være det. Ingen utenforstående kunne oppdage hva som var galt I ”Hannes” hjem. Mor var skiftende I humøret, vi visste aldri hvor vi hadde henne. Hun for opp av bagateller. Veltet vi barna et melkeglass kunne hun eksplodere, men vi ble ikke direkte fysisk misshandlet. Hun sa aldri unnskyld. Kom vi hjem med skitne klær, reagerte hun ofte med et enormt sinne. Samtidig var mor alltid taus, som person var hun bokstavelig totalt fraværende. Familien flyttet mye, da ”Hanne” var fem år hadde de allerede bodd fem steder. Hun sa ofte til oss at hun aldri skulle fått barn. Da jeg var 10 år spurte jeg henne hvorfor hun hadde fått oss, og hvorfor hun ikke dro. Hun svarte meg med et lite smil, jeg tror det betydde at ”det er ikke slik man gjør”. Klarte seg bra ”Hannes” søsken har I dag alle alvorlige psykosomatiske sykdommer. ”Hanne” har greid seg best. At hun var nært knyttet til faren, selv om han var mye borte har hatt mye og si, tror hun. Hun har hatt kontakt med moren hele tida. Moren viser aldri følelser, de blir aldri nære. ”Hanne” har konfrontert henne med barndommen, men hun benekter alt sammen. I oppveksten idealiserte jeg henne. Jeg måtte fortrenge for ikke å bukke under. Det vanskeligste med det har vært å skjønne hvordan hun er. Jeg følte jeg svek henne. Jeg har dekket godt over for oss begge to.

kilde : Dagbladet 19.3.2000