Hvorfor er noen psykopater?

Av Rune Fardal

Mange mennesker har stilt spørsmål om hva psykopati egentlig er. Hva kommer det av, hvordan blir man psykopat, hvem blir psykopat?

Det forskningen har avdekket så langt er at psykopati ikke er noe man blir, det er noe man er. Flere forskere mener man kan observere psykopati i tidlig alder. Alle forskere er enige om at mens spedbarnets egosentriske adferd og narsissisme er normalt, så er de fleste også enige om at en tilsvarende adferd etter hvert som man vokser opp ikke er normalt. Det kan imidlertid synes som om noen ikke vokser dette av seg, men tvert i mot får et unormalt forhold til dette. Noe går galt i oppveksten.

De fleste mennesker fremviser da heller ikke denne adferden i voksen alder. Noen få prosent av ungdommer og voksne fremviser derimot denne adferden. Den tar ikke spedbarnets form, men gir seg utrykk i de voksnes adferd. Mens et spedbarn kan hyle og skrike til det får mat, vil en voksen stjele, manipulere og lyve for å få dekket sine behov. Det er de samme prinsipper, men på et annet nivå.

De fleste fagfolk mener en del av bakgrunnen til psykopatisk adferd har sitt utspring i barndommens opplevelser. Likeledes mener man at arv spiller inn. Noe tvillingstudier har gitt belegg for å tro. Nå kan jeg nevne mange typiske trekk som definerer begrepet psykopati. Dette kan den interesserte heller finne i tilgjengelig litteratur. Jeg skal heller prøve å gi en forenklet forståelse av hva som kan være bakgrunnen til den lidelsen man kaller psykopati.

Det finnes innen psykologien en rekke hovedfelter. Vi snakker om ulike perspektiver på psykologi. De 6 viktigste perspektiver er:

Det Biologisk

Legger vekt på hvordan hjernens prosesser og andre kroppsfunksjoner virker inn på adferd. Nevrovitenskap, genetikk og evolusjon er viktige stikkord.

Det Kognitive

Vektlegger mennesket som et tenkende vesen. Sansing, lagring og bearbeiding av innformasjon er viktige punkter. Kognitiv nevrovitenskap er et viktig felt i dag.

Det Psykodynamiske

Analyse av indre og underbeviste krefter. Forsvarsmekanismer er et sentralt begrep. ”Selv´et” står sentralt her. Dagens psykiatri hviler på en psykodynamisk forståelse.

Det Behaviouristiske

Fokuserer hvordan ytre omgivelser påvirker vår adferd og tanker. Mener menneskets natur bare er formet av omgivelsene. Mennesker er et produkt av hva de lærer.

Det Humanistiske

Legger stor vekt på fri vilje. Selv realisering er viktig. Omgivelsene gies ansvar for feil og patologi. Forekomsten av positiv psykologi-bevegelser hviler på dette perspektivet.

Det Sosial-kulturelt

Dette perspektivet undersøker hvordan sosiale omgivelser og kulturell læring influerer på vår adferd, tanker og følelser.

Alle disse hovedretninger ser på menneskets adferd ut i fra ulike innfallsvinkler. De prøver alle å forklare vår adferd og våre handlinger ut i fra sitt grunnsyn. Det biologiske perspektiv gir sine forklaringer ut i fra mennesket som primært et biologisk-kjemisk individ, der sansing skjer via ulike spesialiserte kroppsceller og hvor ”informasjons strømmen” i kroppen går kjemisk og elektrisk via nerveceller til nervesentere som hjernen og ryggmargen hvor tolkning og bearbeiding skjer av innkommene signaler.

Ikke alle perspektiver er like godt egnet til å forklare ulike aspekter ved menneskets adferd. Således benytter psykiatrien i stor utstrekning det psykodynamiske perspektiv samt ulike trekkteorier som forklaringsgrunnlag for psykiske avvik hos mennesker. I det psykodynamiske perspektiv er det fremsatt ulike teorier og retninger opp gjennom tidene. Jeg vil velge Freuds forklaringsmodeller for å gi en forklaring på en del av grunnlaget for psykopatisk adferd, da jeg mener den er best egnet til dette.

Freud fremsatte 3 grunnbegreper om det menneskelige sinn. Det var ID, EGO og SUPEREGO. Tre begreper som i sum gir en forklaringsteori på menneskets adferd.

ID er veldig forenklet vår underbevissthet. Det er menneskets basis, her holder følelsene til, driftene har sitt utspring fra ID Aggressive som seksuelle drifter. Følelser og tanker er et kaos og synes ikke å følge noen regler.

EGO er den del av vår bevissthet som vi har kontakt med eller som vi har en viss kontakt med. Det er den del av vår personlighet vi normalt identifiserer oss med. Her er det regler, retningslinjer og samfunns-normer. I ego er det orden, logikk og tidfornemmelse som bestemmer.

Ego´et holder sammen hele personligheten, det søker å tilgodese våre behov som kommer fra ID, eventuelt omformulere eller utsette behovet til det er praktisk mulig. Ego’et er vårt realitetsverktøy, som sikrer at de psykiske behov tilgodeses i en fysisk verden. Men ego’et skal også tilgodese superegoet´s krav til vår adferd. Egoet skal således til tider tilgodese personlighetens behov ut fra motstridende interesser. Dette kan medføre angst, for eksempel i forbindelse med uakseptable følelser og drifter. Egoet blir nødt til å benytte seg av psykologiske forsvarsmekanismer (som kan skjer ubevist) f.eks projeksjon og fortrengning, men også beviste forsvarsmekanismer.

SUPEREGO er vår moralske rettesnor i livets mange valg og avgjørelser. Superego er enkelt sagt ”moralens vokter” eller vår samvittighet. Denne struktur ”forteller” oss om det vi gjør er godt eller vondt, riktig eller galt. Gjør vi noe som vårt superego ikke ”synes om”, får vi dårlig samvittighet. Noen menneskers adferd er i alt for stor utstrekning styrt av et dominerende superego, så de slett ikke ser sine egne trekk. Andre synes å mangle korreksjon fra superego når faren for avsløring av sitt egentlige ego er nærliggende.

En skisse av et isfjell kan illustrere disse begreper:

For et isfjell vil bare en liten del være over havoverflaten i vår bevisste verden. Vi kan se på denne delen som den delen av verden vi til daglig forholder oss til. Det vi i øyeblikket sier og ser. Under dette finnes det et førbevisst nivå der vi vet det finnes kunnskap, tanker og følelser vi etter behov, bevist kan hente frem. Deler av vår hukommelse kan vi si befinner seg i det før-bevisste. Vi vet det er der men vi går ikke konstant rundt og tenker på alt vi vet. Vi kan hente det frem ved behov.

Under dette nivået befinner det seg ihht. psykodynamisk teori et stort underbevist område dominert av ID og superego. ID inneholder størrelser som er i en konstant kamp for å ta over kontrollen av vårt ego og styre vår virkelighet. ID er på mange måter et kaos av våre lyster, behov og impulser. Et friskt ego kontrollerer ID slik at det individet lar komme til overflaten er aksepterte forventninger, holdninger og adferd. Ofte er EGO i tvil og får da hjelp av superego, eller vår samvittighet om vi vil.

Denne konstante kamp mellom ego, superego og id foregår kontinuerlig. Den skjer når vi er våkne og den skjer når vi sover. Ofte bisarre drømmer og adferd som fremkommer når vi sover kan tilskrives denne kampen på den ene eller andre måten. I vår våkne tilstand gir denne kampen seg mange utslag. Våre mange daglige valg og handlinger har sitt utspring fra denne underbeviste kampen.

Etter min mening gir disse begreper en mulighet til å forklare den psykopatiske adferd. Psykopatiske trekk er i hovedsak menneskelige trekk i en ekstremversjon, enten for mye eller for lite. For mange og konstante løgner gir sykelig løgnaktighet. For lite eller manglende medfølelse eller empati for andre, gir seg sykelige utslag.

Den psykopatiske virkelighet blir gjennom diagnosesystemer forklart som avvikende adferd hva gjelder mellommenneskelig kontakt. Psykopater er personligheter som når de har kontroll over sin livssituasjon fremstår som mer normale enn de fleste andre mennesker.

Problemet kommer når deres ego blir truet og de ikke lenger har noen kontroll over sin personlighet. Mens normale mennesker kan innrømme feil og mangler oppfatter psykopatiske individer dette som en direkte trussel mot sitt ego. I en slik situasjon er det ID´s underbeviste krefter og adferd som tar kontroll over personen. Dette gir seg utslag i adferd og handlinger ovenfor psykopatens offer. Det være seg ektemake eller arbeidskollega. Det geniale i dette synes å være psykopatens evne til å skjule denne avvikende adferd, ja faktisk vise en ”over-normal” adferd når andre en deres ofre er til stede. Kun den som er psykopatens ”narsissistiske supply” opplever denne adferden.

Her ligger også nøkkelen til psykopatens ”genialitet” eller skal vi si, begrunnelse for hvordan psykopaten så godt kan skjule sitt egentlige ”selv”! I likhet med alle andre avvikende adferdsmessige trekk finnes det ulike grader og typer av psykopater og psykopati. Opp gjennom tidene har mye rart vært puttet under denne betegnelsen. I dag begynner denne lidelsen å bli mer innsnevret.

Man vet at antisosial personlighetsforstyrrelse ikke er det samme som psykopati. Antisosial pf. (DSM-IV) opptrer ofte hos kriminelle psykopater, men ikke alltid. Flertallet av psykopater er ikke dømte kriminelle, men enkelte av disse fremviser allikevel antisosial adferd. Svært mange ikkekriminelle psykopater er ikke typisk, fysisk voldelige. Derimot er alle psykopater psykisk voldelige.

Dysosial personlighetsforstyrrelse innehar flere elementer av psykopati, men dysosial pf. er ikke det samme som psykopati. Vi kan si at både antisosial og dysosial pf. består av elementer fra psykopati, men rent diagnostisk er psykopati en diagnose der flere kriterier må være oppfylt. Psykopati er altså en snevrere diagnose en de to andre. Her ligger også begrunnelsen for hvorfor disse diagnoser blandes sammen. Nå skal det sies at mennesker med en eller flere av disse tre diagnoser neppe egner seg som. F.eks. omsorgspersoner for barn.

Gjennom Freuds psykodynamiske teori er det altså fullt mulig å forstå og forklare den adferd vi finner hos psykopater. Det kan synes hos psykopater at deres spesielle evne er å la ID´s ubevisste kaos undertrykke ego og superego! Det ville ikke skjedd hos normale mennesker. Litteraturens beskrivelser av psykopatens svake ego og svake superego finner vi i de fleste bøker om dette emnet. Psykopatens trang til å fremstå som noe annet enn det han/hun egentlig er, kan det skrives utallige bøker om. Beskrivelser om deres falske adferd er utallige.

Vi ser stadig at når psykopater står i fare for å bli avslørt så kan de fremstå som prektigheten selv. Utsagn som ”Jeg hater løgn og juks” er således typiske for en psykopat. Faktisk er deres løgner så overbevisende at man kan lure på om de er klar over at de lyver selv! Løgner i n´te potens er vanlig. Ser man derimot på hva de gjør og skriver i motsetning til hva de sier, blir dette mulig å avsløre.

Vi ser at vi raskt havner inn i dissosiasjons-begrepet. Et begrep som hovedsakelig brukes om kraftige blokkeringer i personligheten og hvis betydning ligger rundt personlighetspalting i betydningen alternerende personligheter. Personen kan opptre som med vidt forskjellige personligheter i ulike sammenhenger. Slike personligheter har lett for å fortrenge ubehagelige opplevelser fra bevisstheten. Begrepet kobles også mot depersonalisering der vedkommende opplever seg selv eller deler av seg selv, som uvirkelig. Når personen selv er helt overbevist om et forvrengt virkelighetsbilde, vil vedkommende også fremstå som troverdig når man snakker med vedkommende. De som har hatt førstehånds kontakt med psykopater kjenner seg sikkert godt igjen her.

Spesielt vanskelig er det kanskje å avsløre kvinnelige psykopater og da når de er i en morsrolle. Dett kan nok vel så godt ha sin bakgrunn i tilskuerens forventninger og tradisjoner som noe annet. Når slike individer trues av avslørig, finnes det ingen grenser for hva de kan få seg til å si eller gjøre. Det vi ser er i realiteten en svikt i ego funksjonen. Når vi får moraliserende påstander som ”Jeg hater løgn og juks”, er det tvert i mot superego´s moraliserende adferd som tar over. Problemet er bare at mens en psykopat kan uttale slike påstander og kanskje klandre andre, for ikke å ha ført opp alt i sin selvangivelse, så gjør de det samme selv.

Klandrer psykopater noen, for noe, kan man i de fleste tilfeller ta det som sikkert at de har gjort det klandreverdige selv, eller oppfatter seg som slik selv. Projeksjon kalles dette. Det er en primitiv forsvarsmekanisme psykopater bruker i utstrakt grad for å unngå den indre smerte det opplagt er å måtte innrømme sin egen svakhet når ego er svakt. Ihht egen definisjon anser psykopater seg å være feilfrie! Det vet de fleste med et normalt forhold til sitt eget ego, at ingen er.

Nettopp bruken av forsvarsmekanismer av den primitive typen er det som avslører psykopater. Det er derfor viktig å kunne dokumentere deres adferd tilbake i tid, for den stemmer aldri med hva de sier.

En slik forklaringsmodell som her vist kan sikkert benyttes på andre psykiske lidelser også. Imidlertid er det en del trekk ved psykopater som gjør at de skiller seg ut. De regnes ikke for å være psykotiske i normal forstand. Det skiller dem umiddelbart fra mange psykiske diagnoser. Problemet en del fagfolk får er at diagnoser i f.eks. DSM-IV, cluster B ligger så nært opp til hverandre at de delvis overlapper hverandre. Dermed kan ett trekk gjenfinnes i flere diagnoser. Faktisk kan ofte summen av individets trekk gi grunnlag for flere diagnoser. Dette kalles komorbiditet.

Ut i fra denne forklaringsmodell kan vi si at psykopater er mennesker med uballanse i ego og superego funksjonene. Dette forklarer hvorfor personer i krise, i en kort periode kan fremvise psykopatiske trekk, men når krisen er over vise normalitet. Det er ikke psykopater. Når adferden derimot vedvarer over år selv om det ofte bare er i gitte situasjoner, snakker vi om psykopater. Deres psykopatiske adferd ligger

meget nær opp til virkeligheten, mens den hos normale ligger så dypt at det skal store kriser til før slik adferd blir synlig. Noe som også skiller psykopater og ikkepsykopater fra hverandre til tross for tilsynelatende lik adferd er det faktum at en ikke-psykopat vil angre på sin adferd, det gjør ikke en psykopat.

Et for sterkt superego gir oss kontrollerende adferd, godt kjent fra psykopater. Likeledes vil et for svakt ego gi seg utslag i adferd der en selvbekreftelse på sitt ego overskygger alt. Også dette typisk for psykopater.

Dette i kombinasjon med de primitive forsvarsmekanismene som er i bruk for å gjenopprette ego samt de diagnostiske kriterier for psykopati, gir oss en bedre forståelse av hva dette problemet kommer av. Samtidig gir det oss også redskaper til å avsløre slike personligheter.

Når man så begynner å diskutere hva et slikt svekket ego og superego kommer av, ja da er man langt inne i diskusjonen av hvordan foreldre tar seg av sine barn i barnets første leveår. Det er vel ikke uten grunn at antallet psykopater i asiatiske kulturer som Taiwan, Thailand og Japan er så lavt. Disse kulturers tette familiestrukturer gjør at måten barnet blir tatt vare på, er helt forskjellig fra vestlige kulturer.