NARSISSISTISK KRENKELSE

mΠtas pΠalvor Рfor barnas skyld!

 

:::rufadr.gif

 

Rune Fardal , Psykologi student,  September, 2008

 

 

I en rekke saker de siste Œr har en forelder eller Ón¾rÓ voksen tatt livet av sine barn i settinger der de frykter Œ miste kontakten med barna. Skilsmisser og sjalusidrama er ofte rammen rundt  situasjonen. Omgivelsene forstŒr ikke, denne artikkelen er et fors¿k pŒ Œ sete flere i stand til Œ forstŒ.

Noen foreldre dreper for Œ hindre den andre kontakt med barna, det blir et utl¿p for  den ultimate hevn, for et overskyggende hat. Noen voksne dreper  barn i  en tro om at de da kan fjerne hindringer for sin egen kj¾rlighet.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/26/544807.html

Noen foreldre dreper barn i frykt for Πmiste kontakten med dem:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/25/544680.html

Noen barn drepes til tross for  advarsler:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=141289

Noen foreldre dreper barna  fordi de er alvorlig syke, og ikke vet hva de gj¿r:

http://www.courttv.com/trials/yates/072606_verdict2_ctv.html

Ikke bare barn blir drept, men ogsΠpartnere som vil skilles:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/kvinnedrapene/artikkel.php?artid=185462

Skal man  finne den r¿de trŒden i den siste tidens rekke av slike ÓuforstŒeligeÓ saker  mŒ man s¿ke dypt inn i sinnets irrganger. 3 begreper blir aktuelle her; forn¾rmelse, ydmykelse og krenkelse. For Œ bruke psykiater Finn SkŒrderud sine ord : ÓForn¾rmelsen kan man riste av seg, ydmykelsen kan vi le av, men den krenkete er allerede blitt alvorlig skadetÓ!

Jeg vil beskrive forn¾rmelse og ydmykelse som psykiske pŒkjenninger de fleste av oss stadig opplever og klarer hŒndtere. De har ikke sŒ dype r¿tter i vŒr egen bevisstheten om vŒrt eget selvbilde.  De fleste har et noenlunde robust selvbilde og har l¾rt opp gjennom utviklingen Œ hŒndtere  forn¾rmelser og ydmykelser. Normale mennesker opplevde som smŒ barn, Œ fŒ styrket sitt selvbilde gjennom foreldre og omsorgspersoners  pŒvirkning. I de f¿rste 3 Œr av sin oppvekst opplevde de ikke st¿rre frustrasjoner  enn at hjernens nerveceller  klaret Œ hŒndtere den ekstra belastningen av stresshormoner slike opplevelser medf¿rte. Slike barn var til for seg selv ikke sine foreldre.

Dermed utviklet hjernen seg normalt i den forstand at  de enkelte hjerneceller i rikt monn koblet seg til andre hjerneceller og det i et slikt omfang at  barnets emosjonelle hukommelse ble liggende innenfor  den normale toleranse.

For noen spedbarn blir imidlertid kombinasjonen av genetisk disposisjon og ekstreme ytre pŒkjenninger sŒ store at deres evne til Œ hŒndtere de ekstreme verdier av stresshormoner slike traumer utl¿ser, blir skadelig for hjernens utvikling. Det er godt beskrevet i faglitteratur : http://www.narsissisme.no/psykologi/artikler/STRESS-TRAUMER.htm

hvordan barnet med sine forutsetninger opplever stress som traumatiske hendelser, ogsŒ kalt krenkelser! NŒr krenkelsen alvorlig rammer selvf¿lelsen og selvrespekten snaker vi om narsissistisk krenkelse.  Psykiater Rosenquist  beskrev dette godt pŒ NRK:  http://www.youtube.com/watch?v=MBp1Q7MO8v4

For de dette gjelder rammer det  kjernen i det egentlige selvet, som til dels kan v¾re fortrengt av det falske selvet, slike personer omgir seg med. I en ufullstendig  eller svekket biologisk-emosjonell utvikling dekkes f¿rst kroppens prim¾rbehov, deretter de h¿yere emosjonelle behov og utviklinger mot empati.  I prinsippet ikke ulikt Maslows behovspyramide slik den er beskrevet i Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Maslows_behovspyramide

NŒr oppveksten var preget av omsorgspersoner som brukte barnet for Œ fremme egne behov, slik psykopatiske og narsissistiske foreldre gj¿r, fŒr ikke barnet bekreftet seg selv, men l¾rer at de er til for den voksne!  Barn s¿ker ut i fra biologiske behov bekreftelse pŒ sitt eget verd. NŒr dette behov er tilstrekkelig  tilfredstilt  gŒr barnet videre i sin utvikling og  evner l¾re at andre ogsŒ har behov. Barnet l¾rer empati!  Narsissistiske mennesker  mangler denne empati, men er flinke til Œ ÓspilleÓ empatiske nŒr de mŒ!

Noen barn henger imidlertid igjen i sin emosjonelle utvikling fordi  den aldri ble tilfredsstillende bekreftet, som f¿lge av traumatiske hendelser i tidlig barndom. Slike barn vil i ungdom og voksen alder i st¿rre grad en andre pr¿ve Œ fŒ tilfredstilt  det biologiske behovet  for anerkjennelse. Dette f¿rer ofte til  at de tar i bruk  en rekke usunne/primitive  psykologiske forsvarsmekanismer. Projeksjon av egne negative trekk over pŒ andre  blir n¿dvendig for Œ bevare  utopien om ens egen fortreffelighet. NŒr kjerneselvet er skadet, omgir de seg med et falskt selv. Omgivelsene ser derfor ikke den tikkende bomben de egentlig er. Proporsjonalt med traumenes alvorlighetsgrad fortrenges sŒ det sŒrede kjerneselvet til fordel for det falske selvet, grandiositeten. Hos psykopaten er dette fullstendig fortrengt, mens narsissisten har en viss kontakt. Hos noen  blir det helt utenkelig at de ikke er perfekte slik det falske selvet  de omgir seg med tilkjennegir.

NŒr slike personer utsettes for kritikk,  oppfatter de det som en krenkelse av sitt eget grandiose selvbilde, slik det falske selvet  legger til grunn  for deres selvoppfatning. Denne krenkelsen rokker sŒ fundamentalt med deres ¿delagte selv at det utl¿ser det man kaller narsissistisk raseri, et raseri  som blokkerer enhver  normal, logisk  tanke og handling. I en slik setting blir  alt satt til side  for Œ gjenopprette  ballansen  mellom det ¿delagte kjerneselvet og det falske selvet.  Da kan en mor og en far fŒ seg til Œ ta livet av sine barn!

Handlinger som strider fundamentalt mot  enhver normal persons fatteevne blir for slike foreldre  den eneste  utvei ut av den narsissistiske krenkelse. Logikken bryter fullstendig sammen og alt fokuseres pŒ en form for syk hevn mot den eller de som har krenket det ¿delagte selvet. Rent biologisk handler det om at det skadede nettverk av nerveceller og dets koblinger  gjennom gjenkjennelse av barndommens stresshormonpŒvirkning tar fullstendig overhŒnd.  SmŒ spedbarn har ikke noe sprŒk, og opplevelser (traumer) lagres i den emosjonelle hukommelsen.  Som voksne  fŒr de en f¿lelse av frykt og angst i  traumatiske settinger, men evner ikke sette ord pŒ hvorfor de f¿ler som de gj¿r! Gjenkjennelse av den kjemiske tilstand hjernen var i under barndommens traumer, fŒr hjerneceller til Œ fyre og  gir mer eller mindre beviste minner om tidligere traumer de i mangel av sprŒk ikke fikk satt ord pŒ!

Tilskuere kan ikke forstŒ hvordan en tilsynelatende velfungerende forelder kan ta livet av sitt barn, men tilskuerne kan heller ikke  verken se eller forstŒ  hvor sŒret  denne forelders selv ble i tidlig oppvekst.  Omgivelsenes negative pŒvirkning pŒ det lille barnet gir seg utslag i den narsissistiske krenkelse hos den voksne, en krenkelse normale ikke har noen forutsetninger for Œ forstŒ!

Psykiater SkŒrderud  skrev i dagbladet magasinet at narsissistisk krenkelse kan v¾re farlig bŒde for en selv og andre og at det er bŒde ukontrollert og primitivt. Krenkelsen utl¿ser ogsŒ skammen, skammen fra barndommens traumer! I stedet for Œ eksplodere i sinne kan krenkelsen utl¿se implosjonen: Den rammer innover. Evnen til Œ tenke klart  forsvinner, det Darwin kalte Ósinnets forvirringÓ!  I motsetning til skyld, som ofte er knyttet til en gjerning, knyttes skammen til ens eget selv. SkŒrderuds skriver da ogsŒ at: Ó Det er ikke en bit, men hele selvet som skades i skamf¿lelsen.Ó!

Psykiater Jarl J¿rstad skrev i 2000 at Ó Énarsissisme, et normalt stadium i vŒr barndom hvor vi er sentrum i verden og f¿ler oss grandiose, som motvekt mot vŒr litenhet og hjelpel¿shet. Etter treŒrsalderen klarer de fleste av oss Œ bygge bro over denne motsetningen og splittelsen, og fŒr gradvis en mer realistisk erkjennelse av oss selv og andre. Men avhengig av forholdet til de n¾re omsorgspersoner, er det noen som blir mer eller mindre sittende fast i det narsissistiske stadium i voksen alder. Det kan bli en patologisk narsissisme, en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.Ó

Slik gŒr narsissistisk krenkelse i arv, sosial arv! Det blir en form for l¾rt hjelpel¿shet. Forholdet til andre preges sterk av misunnelse, med behov for stadig bekreftende beundring og for nedvurdering av andre. For slike foreldre er barna et middel  til selvbekreftelse, de lever seg selv ut gjennom barna.  De soler seg i glansen av barnet . NŒr barnehagen skryter av barnets fine kl¾r, oppfatter slike foreldre pŒ en sykelig mŒte  det som en bekreftelse pŒ dem selv, É.og det er min datter! Mens normale lar komplementet tilfalle barnet, oppfatter den narsissistisk krenkede det som en bekreftelse pŒ seg selv! Barnet blir et speilbilde av den voksnes sykelige behov for anerkjennelse.  Barnet blir en del av den voksnes  selvbilde. Uten barnet rakner dette selvbildet, da inntrer det narsissistiske raseri.  Slike mennesker  tar ikke livet av Óbarnet sittÓ, de  eliminerer den delen av deres eget selv som noen truer med Œ fjerne. Som psykiater J¿rstad skriver: ÓDe mister  det de oppfatter som en del av seg selv, barnetÓ!

Narsissistisk dynamikk er ekstremt komplisert og  umulig Œ tilpasse til vŒre vante forestillinger om  logikk og virkelighetsforstŒelse. Derfor har de fleste vanskelig for Œ forstŒ nŒr en forelder tar livet av sitt barn. Selv psykologer lar seg lure av narsissistens manipulasjoner! Barnevernet har plikt til Œ hjelpe barn, men selv nŒr de blir forklart slike kompliserte mekanismer i konkrete saker, evner de ikke se hva barn av slike foreldre utsettes for. Narsissistens  manipulasjon lurer de fleste! Mange barn blir emosjonelt ¿delagt grunnet manglende kunnskap om narsissistisk dynamikk!