Belif Bias og psykologer!

Av Rune Fardal

stud.psychol

I en barnefordelingsak kom det påstander om den ene part som ble bestridt og dokumentert som usanne. Klage til Fylkeslegen i Hordaland , Helga Arianson, førte til følgende svar:

Ihht lovens innhold skal en sakkyndig rapport være korrekt. Fylkeslegen derimot mener det ikke kan stilles noe krav til at de opplysninger som innhentes av sakkyndige psykologer, skal være korrekte.

Nå kan dette forståes på to måter:

1) De vurderinger den sakkyndige gir i sin rapport må være korrekte.

2) De premissene den sakkyndige legger til grunn for sin rapport må være korrekte.

Der er undertegnedes mening at begge disse forståelser må være innfridd for at lovens bokstav skal være oppfylt. Pkt. 1) fremstår som opplagt. Det den sakkyndige konkluderer med må være korrekt. Og med korrekt menes da sannferdig. Selvfølgelig er det mulig å gjøre ulike vurderinger, men de må ikke fremstå som gale ut i fra empiri og erfaringsbasert kunnskap generelt.

Forståelsen gitt i pkt.2) må nødvendigvis også være innfridd, all den tid det er vanskelig å se for seg en korrekt rapport, som bygger på usanne eller ukorrekte premisser. Med andre ord, alle ledd fra premiss, til diskusjon og konklusjon må være korrekte og gjøres korrekt. Da og bare da er det mulig å få en korrekt rapport. En rapport av denne typen vil ofte imøtegå den ene part og gi medhold til den andre. Der er derfor meget viktig at den sakkyndige lager en rapport som blir uangripelig og som er åpen for andre forskere slik at den kan etterprøves. De vurderinger som gjøre må bygge på anerkjent forskning og ikke på egne subjektive synsinger.

Innen vitenskap er det et ufravikelig krav at forskning skal være etterprøvbart av andre for at det skal kunne anses som gyldig og sannferdig vitenskap. En slik rapport vil ha vitenskapelig ryggdekning i motsetning til en rapport der det viser seg at den ikke er mulig å etterprøve eller hvis premisser viser seg ikke å være sanne!

Fylkeslegens svar fremstår ut i fra dette som et klart brudd med lovens forutsetning! Hva skjer i det øyeblikket slik innformasjon danner grunnlag for de konklusjoner den sakkyndige trekker? Og hva skjer når den sakkyndiges rapport legges til grunn for domstolenes bedømning?

Dette er en meget aktuell problemstilling i slike saker. Vi ser stadig referert i media at sakkyndige rapporter blir lagt til grunn som sannhetsbevis av domstolene. Da må det være et mål at slik innformasjon i det minste må være korrekt og ikke bygge på gale forutsetninger.

I psykologi er det et begrep som heter Belif Bias. Det betyr : ” Å se bort i fra logiske regler, for å lage en konklusjon på grunnlag av egne forutinntatte, eksisterende meninger.”

Stadig oftere ser vi referert saker der det avsløres justismord. Saker der medisinske eller psykologiske fagfolk har vært inne i bildet. Tidligere lagmann Lange Nielsen har avslør et 30-talls slike saker, der den dømte blir frifunnet, ofte etter at lange fengselsstraffer er sonet. I noen tilfeller har den dømte tatt sitt eget liv!

Hvilke konsekvenser får slike avsløringer for fagfolkene som står bak? Vel, så vidt meg bekjent får det ingen konsekvenser i det hele tatt! De fortsetter på samme måten. Det er bare et fåtall som selv har resurser til å rettsforfølge slike ”korrupte”, faglig udugelige psykologer.

Det er vist hvordan sakkyndige psykologer på oppdrag fra barnevernet, gang på gang leverer rene bestillingsverk til barnevernet. I en del tilfeller har de knapt sett personen de skriver en rapport om.

Hvilke vurderinger gjør egentlig slike psykologer og annet helsepersonell i forbindelse med slike rapporter? Hvorfor er det så vanskelig å få frem grunnlaget for deres konklusjoner? Dessverre er det i dag ikke noe apparat som kontrollerer disse sakkyndige! Når det gjelder rettsoppnevnte sakkyndige i større straffesaker finnes det en rettsmedisinsk kommisjon som sjekker slike rapporter som en garanti for faglig standard. Noe slikt fines ikke for sakkyndige psykologer i barnevern- eller barnefordelingsaker.

Dette har resultert i omfattende klager på slike rapporter. Folk kjenner seg ikke igjen. Det som skrives kan ofte dokumenteres som usanne påstander fremsatt av den ene part i en konfliktsituasjon. Den sakkyndige går sjelden inn og sjekker sannhetsnivået, selv om det i mange tilfeller er meget enkelt. Ofte finnes svaret i de dokumenter de får utlevert, uten at psykologen verken kan, vil eller evner å se dette. Det er avslørt at enkelte psykologer konsekvent gir barnevernet rett og medhold når de engasjeres av barnevernet for å gi en psykologisk vurdering. Likeledes viser en gjennomgang av slike rapporter i barnefordelingsaker at det er meget stor overvekt av psykologer som mener barna bør være hos mor.

Dette er ikke bare alvorlig for psykologen selv, men for tilliten både til de enkelte statlige instanser og ikke minst domstolene! I et åpent samfunn er mann helt avhengig av at domstolene oppfattes som rettferdige og ikke fremstår som den forlengede arm av diverse offentlige etater. En slik utvikling vil styre mot anarki, og må unngåes for enhver pris.

Når slike alvorlige feil allikevel oppstår i stadig stigende grad må det være grunn til å reagere. Helemyndigheter må være klar over slike tilstander. Så langt har de ikke gjort noe. Man kan undre seg hvorfor? Ligger det interessegrupper bak som hindrer slik kontroll?