LØFT – Løsningsfokusert Tilnærming til konflikter.

Konfliktløsning handler om metodevalg. Ikke alle metoder egner seg like godt til alle konflikttyper.

Av Rune Fardal

Psykologstudent

LØFT står for ”Løsningsfokusert Tilnærming til konflikter”. Det er en samling teknikker som i Norge først og fremst synes benyttet på organisasjonsnivå og er et barn av det humanistisk psykologiske perspektiv. Forfatteren ønsker å sette fokus på at ikke alle konfliktløsningsverktøy passer til alle konflikter. Etter å ha observert hvordan enkelte psykologer har benyttet LØFT i konflikter der psykopat dynamikk er til stede er det grunn til å sette fokus på en bevistgjøring av metodens bruk og misbruk. Det er forfatterens håp om at metodevalg av verktøy til konfliktløsning blir underlagt kritisk vurdering.

LØFT forenkler og ser bort i fra fortidshendelser. Det er et verktøy som mener at løsning kan finnes uten forståelse av årsakene til konflikten. I klassisk humanistisk perspektiv settes mennesket utenfor både årsak og virkning. Kausalitet og ansvar bortfaller. Tilsynelatende bygger LØFT på at menneskelig tro løser alle problemer. I tråd med klassisk forstrekning mener man adferd som gies positiv oppmerksomhet blir gjentatt. I boken LØFT (Langslet2004) kommer dette meget godt til syne.

LØFT har tilsynelatende sitt utspring i amerikansk familieterapi. Der det er viktig at ingen stigmatiseres for familiens skyld. Da kan man ikke lete etter syndebukker og i en slik setting blir det viktigere å fokusere på stabilitet enn forståelse av årsak – virkning. I en slik setting kan LØFT ha en misjon, og skiller seg således lite fra vanlig klinisk tankegang. Man er ikke interessert i hvem og hvorfor, bare at man ”blir bra”! For den enkelte er det ikke viktig at man drikker, eller hvorfor, men at man slutter! Det viktige er ikke at man har slått, eller hvorfor, men at man slutter å slå! Dette er en tankegang og filosofi som fungerer så lenge partene har et lavt konfliktnivå og evner å forandre seg. Det fordrer også evne til å tlgi, fordi fortidens adferd og hendelser må sees bort ifra. Det kan stilles et stort spørsmål om en kvinne vil tilgi sin mann om hun tar ham på fersken i sengen med en annen kvinne! Likeledes er det all grunn til å stille spørsmål ved om all ”negativ” adferd skal eller kan tilgies eller sees bort ifra! Er det virkelig så enkelt at en kvinne ved bruk av LØFT kan leve videre med en mann hun vet har/har hatt et seksuelt utenomekteskapelig forhold? For mange kvinner er dette tvilsomt.

Problemet synes å oppstå når man tror samme metode kan benyttes i alvorlige konflikter mellom to individer, der skyld med rette kan skjevfordeles. Det nytter lite med LØFT for et par der han er voldelig mot henne! Å se bort fra årsak – virkning i slike konflikter vil føles så urettferdig for henne at det bare vil forsterke hennes frustrasjoner og konflikten generelt. I konflikter mellom psykopat og normal, er det lett å gi den normale skylden, og igjen øker konflikten. I en barnefordeligs sak der den ene forelder viser klare psykopatiske trekk, har verktøy som LØFT liten legitimitet. I denne typen konflikt er forståelse av årsak livs viktig for barnets utvikling. I denne typen konflikt snues virkeligheten på hodet og den kompliserte forståelsen blir det viktigste både for barnet og den normale. Verktøy som LØFT kan i slike konflikter faktisk bli livsfarlig. Allikevel er det psykologer som benytter slik kunnskap i denne typen konflikter! Forfatteren mener at det vitner mer om manglende kunnskap om konfliktløsning enn feil bruk av metode.

LØFT ser bort i fra årsaker. Alle konflikter der årsak er vesentlig vil ikke kunne bruke et verktøy som LØFT. I konflikter mellom samfunn og individer vil en slik metode kunne blir påfallende naiv! Terapeutens subjektive syn blir i meget stor grad utslagsgivende for løsningsvalg da man ikke har et problem som skal løses, men en løsning som skal aksepteres. Ved at man verken behøver å forstå eller kartlegge problemene, er det ingen egentlig konfliktløsning man utfører. Det er den naive altruists ønske om en verden av ”happy ever after” – tankegang. En tankegang som nok kan ha noe for seg i en del konflikter på et tidlig stadium, der begge sider ønsker løsning. Ovenfor en kriminell voldtektsforbryter må man nødvendigvis se på både årsak og virkning!

Nettopp det at ”løsningene” ligger utenfor konflikten og bygger på det individene gjør forskjellig, gjør at man kan stille spørsmål om man ikke i realiteten bare flytter individene over på en ny bane og starter et nytt spill. Litteraturen synes ikke bygge på at den ene eller den andre har feil, det fordrer en forståelse av årsak – virkning. I stedet søkes mennesket opphøyet til noe ufeilbarlig som egentlig bare må ledes inn på den vei der det de gjør er noe de vil ha ”mer av”! I alt for mange tilfeller blir en slik metode ren ønsketenkning.

LØFT er umulig å etterprøve. Avgjørelser basert på fremtidige prognoser og antagelser vet man er usikre. Det eneste som kan si noe om adferd i fremtiden, er beskrivelser av adferd i fortiden. LØFT ser i det store og hele bort i fra fortiden. Fortiden handler om årsak – virkning og ansvar. LØFT har ingen forståelse for konflikten eller dens dynamikk. Ved å se helt bort i fra selve konfliktens byggesteiner, blir det i realiteten en ny virkelighet som skapes ved LØFT. Ofte i form av at personsammensetningene forandres i en gruppe. Man kan si at LØFT-metodikken vegrer seg mot å gripe tak i problematikken, av frykt for at problemet ofte er komplisert. Når det legges slik vekt på forenkling synes det å underbygge et inntrykk av at metoden skal gi raske og enkle løsninger. Den krever ingen dypere forståelse eller innsikt om problemenes årsak eller virkning. Kort sagt, som vitenskapelig basert metode egner den seg dårlig. Den fremstår som et barn av en tidsepoke der enkle, billige løsninger på livets kompleksitet fremheves.

LØFT avviser sammenhengen mellom løsning og problemets art, årsak og forståelse. Uten en dypere forståelse for konflikten kan en ”løsning” like gjerne blir konfliktdrivende som konflikt dempende. LØFT bygger på en effektiv tanke rundt raske løsninger til lave priser. Noe som underbygger dens kommersielle nytte mer enn som en solid psykologisk, vitenskapelig forankret teori. LØFT viser ingen forståelse for konfliktens bakgrunn og årsaker og løsninger baseres på en form for standardiserte løsningsforslag. Det legges opp til en forståelse av at alle konflikter er like, og kan løses etter samme formel, hvilket de selvfølgelig verken er eller kan.

LØFT leger til grunn at selv små adferdsendringer kan gi løsninger. Virkelig kompliserte konflikter som de vi ser ved f.eks. personlighetsforstyrrelser kan da vanskelig løses ved LØFT. Det samme vil gjelde for alle dypere personkonflikter. Der kan man ikke se bort fra årsak, fordi individet er låst i sin rigiditet! Dette begrenser bruken av LØFT betydelig.

LØFT fremhever selv små og ubetydelige forbedringer og søker gjennom verbal fremheving å gjøre dem viktigere enn de i utgangspunktet er. Det kan like gjerne tolkes som et forsøk på manipulasjon av virkeligheten som et løsningsforslag. Slike mindre forbedringer gis større betydning enn deres størrelse skulle tilsi i konflikten. LØFT synes ut i fra litteratur, gjennomgående å være brukt på organisasjoner, der samarbeid mellom ulike nivåer i en organisasjon, ofte, er kjernen i konflikten. Som en del av løsningen oppfordres partene til å se helt bort i fra de konfliktdrivende elementer og gjennom positiv forstrekning får de komplimenter og oppgaver i form av observasjoner som de ønsker skal fortsette å skje. Metoden søker å flytte fokus fra forståelse av årsak, til opplevelse av at verden faktisk er så enkel som man prøver å lure seg selv til å tro!

LØFT synes å holde stor avstand til individ og følelser og isteden spille på ”ting” og ”organisasjonsplan” slik at det enkelte individ ikke trekkes personlig inn i noen løsning, men at løsning handler om organisasjonsdynamikk. Det gjør det hele upersonlig og ansvarsløst og således enklere for individet å forholde seg til. Det kan stilles spørsmål om det ikke er denne ansvarsfraskrivelsen for individet over på det upersonlige plan som i en del tilfeller gjør at metoden tilsynelatende ”virker” i en del organisasjoner. Ingen behøver å stå ansvarlig, organisasjonstrukturen får ”skylden”, fokus flyttes utenfor problemet og det som kan være et mer alvorlig underliggende problem blir urørt.

LØFT kan avsluttes når partene mener at problemer er godt nok løst eller oppfylt. Det betyr at konflikten nødvendigvis ikke er løst, men omformet som et utrykk man kan leve med eller som skaper mindre konflikt. I realiteten kan dette like gjerne forståes som en fallitterklæring som en seier for løsning! Igjen er det klart at LØFT vanskelig kan egne seg i kompliserte interpersonlige konflikter. I konflikter som omhandler behovet for diagnostisering, som depresjoner, angst, somatiske lidelser, personlighetsforstyrrelser osv, vil ikke LØFT ha noen verdi. Slike konflikter handler ofte om individets følelser og selvbilde. Det blir mer utvannet i en organisasjon, der problemstillingene mer er av organisasjonsmessig art.

I LØFT blir psykologen en medspiller i løsningsforsøket. Psykologen blir da subjektiv og mister den objektive karakter som er nødvendig i en konflikt mellom to mennesker. Psykologens tilstedeværelse medfører nødvendigvis en viss form for reaktivitet. Psykologen må enten velge side eller komme opp med en egen løsning. Uansett vil psykologen underbygge den løsning vedkommende mener er best og kommer derfor nødvendigvis i en posisjon der vedkommende mister mye av muligheten til objektivt å gi den enkelte innspill, støtte og korrigering. Psykologen ender opp med å argumentere for ”sin” løsning, enten den er en av partenes eller psykologens egen. Da er det ikke konfliktløsning, men valg av konfliktutfall. Og for LØFT sitt vedkommende blir det ofte minste motstands veg.

Mens LØFT ovenfor en organisasjon spiller på ”lag” med alle, blir dette umulig i en konflikt mellom 2. Grunntrekkene fra en klinisk tenkning blir tydelige. Man er ikke ute etter årsak, men å bli ”frisk” eller å komme” videre” i livet! Psykologen søker løsning sammen med ”klienten” på tvers av mer empirisk tradisjon. Validitet og reliabilitet samt objektive metoder blir en umulighet. Dermed vet man heller ikke om det er konflikten som er løst, eller om bare fokus er flyttet fra konflikt til annen måte å arbeide sammen på der konflikten gies et annet utrykk.

Vi ser ut i fra de resultater LØFT gir at det sjelden eller aldri er snakk om fullstendig løsning av konflikter, men bare en viss bedring. Likeledes ser man at det som oppfattes som akseptabel løsning i en del tilfeller er at en eller flere av individene i gruppen(e) forsvinner ved oppsigelse eller flytting. En løsningsmetode som ikke vil være mulig ved konflikter mellom to individer i en ikke-organisatorisk-konflikt. Folk kan miste jobben uten at årsak virkning er avdekket! Slikt skaper verken trygghet eller rettferdighet.

Løft viser sjelden tegn til at konflikten forverres i organisasjons sammenheng, noe som absolutt har vist seg tilfelle ved bruk av LØFT metodikk mellom to individer. Og da som en direkte følge av den struktur og grunntanke LØFT er bygget på. LØFT er avhengig av at alle parter prøver å få til en løsning. Der en eller flere nekter å bidra, eller diskutere løsning, er LØFT nyttesløs. Likeledes er det et krav at individene i gruppen evner å forstå (empati) de andre samt evner å komme til kompromiss. Man er også langt på veg avhengige av voksne mennesker med et grunnsyn som i seg selv ikke underbygger konflikt.

LØFT ser heller ikke nødvendigvis løsningen i relasjon til problemets art. Noe som er et must i mange konflikter mellom 2 individer. Et element ved LØFT, nemlig å fokusere på noe annet enn konfliktens årsak og kjerne, kan i en del interpersonlige konflikter være fruktbart, i andre direkte farlig. Når man i LØFT snakker om at løsninger finnes i visse typer ”nøkler” og ikke i ”låsene” må dette sees i relasjon til at LØFT ikke griper tak i selve konfliktkjernen, men i mer perifere elementer rundt konflikten. I realiteten ekskluderes alle ”låser” og da er det et spørsmål hva man skal med ”nøkler”!

To forhold fremstår som et paradoks. For det første griper LØFT ikke tak i årsakene og med det de konfliktdrivende elementene i den enkelte konflikt. Til tross for at LØFT faktisk holder seg på ”utsiden” av konflikten og faktisk skaper en ny virkelighet som partenes fokus blir flyttet til, synes det ikke som om LØFT sammenlignet med andre metoder egentlig gir noen bedre konfliktløsning. Det LØFT i realiteten gjør er å flytte gruppen fra et konfliktfylt ”miljø” til et nytt ”miljø” der den aktuelle konflikt ikke finnes. Igjen kommer det humanistiske perspektivs trekk ved å gi ”faunaen” i form av omgivelsene skylden og oppheve mennesket til noe ”guddommelig”, noe feilfritt. Dette fremstår som grunnleggende naivt. Det viser i realiteten en frykt for å håndtere vanskeligheter og kan i sine grunntrekk minne mer om psykologiske forsvarsmekanismer som fortrengning og rasjonalisering, enn et ansvarlig individs adferd.

LØFT synes i stor utstrekning å bygge på at psykologen skaper en forventning om at løsning er mulig. Men i stedet for reell løsning blir det en forandring. Oppmerksomhet søkes fokusert mot det positive partene gjør i situasjonen. Nettopp for å bygge opp under en forventning om løsning. En forventning som tilsynelatende søker bygge opp under individets håp om løsning, mer enn mulighet for løsning ved å gjøre noe med selve årsaken til konflikten. Ikke ulikt teori rundt klinisk terapi søker man bygge opp under det positive samtidig som man ser helt bort fra årsak. Ikke alle konflikter kan håndteres på denne måten.

LØFT synes å ta i bruk menneskets dypere og til dels ubeviste ønske om ro og stabilitet. På den måten søker LØFT bevist å unngå å forstå konflikten samt dens årsaker. Dermed er det et åpent spørsmål om man egentlig løser konflikten, eller velger å flytte det menneskelige element fra en situasjon til en annen. Det blir litt som å flytte fra en by man ikke liker til en annen tilsynelatende bedre by. Byen man forlot forandres imidlertid ikke, det man ikke likte er der. Man rømmer fra problemene og i realiteten fra seg selv!

I tråd medet klassisk humanistisk perspektiv, gir man omgivelsene skyld i individenes vanskeligheter og unngår at individer må konfronteres med sine feil og mangler. Dermed er mulighetene for å lære av sine feil betydelig redusert, Således kan det som tilsynelatende virker som en konfliktløsning i realiteten bli en flukt fra årsak, av frykt for å måtte ta ansvar for sine handlinger. Dette er en måte å løse konflikter på som nok kan ha en viss mulighet i ansvarsløs organisasjon, men som i en konflikt mellom to individer kun vil bidra til å heve konfliktnivået.

Frykten for at man må yte for resultat, gjør at LØFT fremstår som et konfliktløsningsverktøy for minste motstands veg. Til syvende og sist handler det om at mennesket kan løse alle konflikter det selv skaper. Når man ved bruk av LØFT fokuserer mer på det man er god til enn de feil man gjør skaper det et inntrykk av at mennesket er ufeilbarlig. ”Gjør vi noen feil, så ser vi bare bort i fra det!” Omgivelsene har skylden. Når det butter blir ingen ansvarliggjort. Dermed lærer man heller ikke ta ansvar og de samme feil kan i realiteten fortsette å gro uforstyrret.

Man får inntrykk av at terapeuter som bruker LØFT ser på problemer som frustrerte drømmer. En konflikt kan imidlertid være både noe langt mer og noe helt forskjellig fra frustrerte drømmer. En konflikt mellom to kan det like gjerne være narsissistens skjulte passive aggresjon på den andre, som en rettferdiggjøring av lang tids undertrykkelse. Mange typer konflikter kan i lange tidsrom være usynlige for den ene part og når den kommer til overflaten kan den uskyldiges frustrasjoner føre til at den skyldige går fri og den uskyldige blir straffet.

Slik målet for humanistisk psykologi er å beskrive og fortolke, passer metoder som LØFT meget godt inn. Humanistisk psykologi er blitt sterkt kritisert på dette punktet. Den hevdes å være subjektiv og uvitenskapelig, med begreper som er vanskelige å definere og umulige å teste. Man kan langt på veg hevde at humanistisk psykologi har hatt sin misjon. Slik det nå er en utbredt forståelse for at det er vesentlig å ha kjennskap til individets selvforståelse og tolkning, er det viktig å ha forståelse for konfliktens bakgrunn og dynamikk. (Høstmark m.fl. 1997).