L¯FT – L¿sningsfokusert Tiln¾rming til konflikter.

 

Konfliktl¿sning handler om metodevalg. Ikke alle metoder egner seg like godt til alle konflikttyper.

 

Av Rune Fardal

Psykologstudent

 

 

 

L¯FT stŒr for ÓL¿sningsfokusert Tiln¾rming til konflikterÓ. Det er en  samling teknikker som i Norge f¿rst og fremst synes benyttet pŒ organisasjonsnivŒ og er et barn av det humanistisk psykologiske  perspektiv. Forfatteren ¿nsker Œ sette fokus pŒ at ikke alle konfliktl¿sningsverkt¿y passer til alle konflikter. Etter Œ ha observert hvordan enkelte psykologer  har benyttet L¯FT i konflikter  der psykopat dynamikk er til stede er det grunn til Œ sette fokus pŒ  en bevistgj¿ring av metodens bruk og misbruk. Det er forfatterens hŒp om at metodevalg av verkt¿y til konfliktl¿sning blir underlagt kritisk vurdering.

 

 

L¯FT forenkler og ser bort i fra fortidshendelser. Det er et verkt¿y som mener at l¿sning kan finnes uten forstŒelse av Œrsakene til konflikten. I klassisk humanistisk perspektiv settes mennesket utenfor bŒde Œrsak og virkning.  Kausalitet og ansvar bortfaller. Tilsynelatende bygger L¯FT pŒ  at menneskelig tro l¿ser alle problemer. I trŒd med klassisk forstrekning mener man adferd som gies positiv oppmerksomhet blir gjentatt.  I boken L¯FT (Langslet2004) kommer dette meget godt til syne.

 

L¯FT har tilsynelatende sitt utspring i amerikansk familieterapi. Der det er viktig at ingen stigmatiseres for familiens skyld. Da kan man ikke lete etter syndebukker og i en slik setting blir det viktigere Œ  fokusere pŒ stabilitet enn forstŒelse av Œrsak – virkning.  I en slik setting kan L¯FT ha en misjon, og skiller seg sŒledes lite fra vanlig klinisk tankegang. Man er ikke interessert i hvem og hvorfor, bare at man Óblir braÓ! For den enkelte er det ikke viktig at man drikker, eller hvorfor,  men at man slutter! Det viktige er ikke at man har slŒtt, eller hvorfor, men at man slutter Œ slŒ! Dette er en tankegang og filosofi som fungerer sŒ lenge  partene har et lavt konfliktnivŒ og  evner Œ forandre seg. Det fordrer ogsŒ evne til Œ tlgi, fordi fortidens adferd og hendelser mŒ sees bort ifra. Det kan stilles et stort sp¿rsmŒl om en kvinne vil tilgi sin mann om hun tar ham pŒ fersken i sengen med en annen kvinne! Likeledes er det all grunn til Œ stille sp¿rsmŒl ved om all ÓnegativÓ adferd skal eller kan tilgies eller sees bort ifra!  Er det virkelig sŒ enkelt at  en kvinne ved bruk av L¯FT kan leve videre med en mann hun vet har/har hatt et seksuelt utenomekteskapelig forhold? For mange kvinner er dette tvilsomt.

 

Problemet synes Œ oppstŒ nŒr man tror samme metode kan benyttes i alvorlige konflikter mellom to individer, der skyld med rette  kan skjevfordeles. Det nytter lite med L¯FT for et par der han er voldelig mot henne!  se bort fra Œrsak – virkning i slike konflikter vil f¿les sŒ urettferdig for henne  at det bare vil forsterke hennes frustrasjoner  og konflikten generelt.  I konflikter mellom psykopat og normal, er det lett Œ gi den normale skylden, og igjen ¿ker konflikten. I en barnefordeligs sak der den ene forelder viser klare psykopatiske trekk, har verkt¿y som L¯FT liten legitimitet. I denne typen konflikt er forstŒelse av Œrsak livs viktig  for barnets utvikling. I denne typen konflikt snues virkeligheten pŒ hodet og den kompliserte forstŒelsen blir det viktigste bŒde for barnet og den normale. Verkt¿y som L¯FT kan i slike konflikter faktisk bli livsfarlig. Allikevel er det psykologer som benytter slik kunnskap i denne typen konflikter! Forfatteren mener  at det vitner mer om manglende kunnskap om konfliktl¿sning enn feil bruk av metode.

 

L¯FT ser bort i fra Œrsaker. Alle konflikter der Œrsak er vesentlig vil ikke kunne bruke et verkt¿y som L¯FT. I konflikter mellom samfunn og individer vil en slik metode kunne blir pŒfallende naiv! Terapeutens  subjektive syn blir i meget stor grad utslagsgivende for l¿sningsvalg da man ikke har  et problem som skal l¿ses, men en l¿sning som skal aksepteres. Ved at man verken beh¿ver Œ forstŒ eller kartlegge problemene, er det ingen egentlig konfliktl¿sning man  utf¿rer. Det er  den naive altruists ¿nske om en verden av Óhappy ever afterÓ – tankegang. En tankegang som nok kan ha noe for seg i en del konflikter pŒ et tidlig stadium, der begge sider ¿nsker l¿sning. Ovenfor en kriminell voldtektsforbryter mŒ man n¿dvendigvis  se pŒ bŒde Œrsak og virkning!

 

Nettopp det at Ól¿sningeneÓ ligger utenfor konflikten og bygger pŒ det individene gj¿r forskjellig, gj¿r at man kan stille sp¿rsmŒl om man ikke i realiteten bare flytter individene over pŒ en ny bane og starter et nytt spill. Litteraturen synes ikke bygge pŒ at den ene eller den andre har feil, det fordrer  en forstŒelse av Œrsak – virkning. I stedet s¿kes mennesket opph¿yet til noe ufeilbarlig  som egentlig bare mŒ ledes inn pŒ den vei der det de gj¿r er noe de vil ha Ómer avÓ! I alt for mange tilfeller blir en slik metode ren ¿nsketenkning.

 

L¯FT er umulig Œ etterpr¿ve. Avgj¿relser basert pŒ fremtidige prognoser og antagelser vet man er  usikre. Det eneste som  kan si noe om adferd i fremtiden, er  beskrivelser av adferd i fortiden. L¯FT ser i det store og hele bort i fra fortiden. Fortiden handler om Œrsak – virkning og ansvar. L¯FT  har ingen forstŒelse for konflikten eller  dens dynamikk. Ved Œ se helt bort i fra selve konfliktens  byggesteiner, blir det i realiteten  en ny virkelighet som skapes ved L¯FT. Ofte i form av at  personsammensetningene forandres i en gruppe. Man kan  si at L¯FT-metodikken vegrer seg mot Œ gripe tak i problematikken, av frykt for at problemet ofte er komplisert. NŒr det legges slik vekt pŒ forenkling synes det Œ underbygge et inntrykk av at metoden skal gi raske og enkle l¿sninger. Den krever ingen dypere forstŒelse eller innsikt om problemenes  Œrsak eller virkning. Kort sagt, som vitenskapelig basert metode egner den seg dŒrlig.  Den fremstŒr som  et barn av en tidsepoke der enkle, billige l¿sninger pŒ livets kompleksitet fremheves.

 

L¯FT avviser sammenhengen mellom l¿sning og problemets art, Œrsak og forstŒelse. Uten en dypere forstŒelse for konflikten kan en Ól¿sningÓ  like gjerne blir konfliktdrivende som  konflikt dempende. L¯FT bygger pŒ en effektiv tanke rundt raske l¿sninger til lave priser. Noe som underbygger  dens kommersielle nytte mer enn som en solid psykologisk, vitenskapelig forankret  teori. L¯FT viser ingen forstŒelse for konfliktens bakgrunn og Œrsaker og l¿sninger baseres pŒ en form for standardiserte l¿sningsforslag. Det legges opp til en forstŒelse av at alle konflikter er like, og kan l¿ses etter samme formel, hvilket de selvf¿lgelig verken er eller kan.

 

L¯FT leger til grunn at selv smŒ adferdsendringer kan gi l¿sninger. Virkelig kompliserte konflikter som  de vi ser ved f.eks. personlighetsforstyrrelser kan da vanskelig l¿ses ved L¯FT.  Det samme vil gjelde for alle dypere personkonflikter. Der kan man ikke se bort fra Œrsak, fordi individet  er lŒst i sin rigiditet! Dette begrenser bruken av L¯FT betydelig.

 

L¯FT  fremhever selv smŒ og ubetydelige forbedringer og s¿ker gjennom verbal fremheving Œ  gj¿re  dem viktigere enn de i utgangspunktet er.  Det kan like gjerne tolkes som et fors¿k pŒ manipulasjon av virkeligheten som et l¿sningsforslag. Slike mindre forbedringer gis  st¿rre betydning enn  deres st¿rrelse skulle tilsi i konflikten. L¯FT synes ut i fra litteratur, gjennomgŒende Œ v¾re brukt pŒ organisasjoner, der samarbeid mellom ulike nivŒer i en organisasjon, ofte,  er kjernen i konflikten.  Som en del av l¿sningen  oppfordres partene til Œ se helt bort i fra de konfliktdrivende elementer og gjennom positiv forstrekning  fŒr de komplimenter og oppgaver i form av observasjoner som de ¿nsker skal fortsette Œ skje. Metoden s¿ker Œ flytte fokus fra forstŒelse av Œrsak, til opplevelse av at verden faktisk er sŒ enkel som man pr¿ver Œ lure seg selv til Œ tro!

 

L¯FT synes Œ holde stor avstand til individ og f¿lelser og isteden  spille pŒ ÓtingÓ og ÓorganisasjonsplanÓ slik at det enkelte individ ikke trekkes personlig inn i noen l¿sning, men at l¿sning handler om organisasjonsdynamikk. Det gj¿r det hele upersonlig og ansvarsl¿st og sŒledes enklere for individet Œ forholde seg til. Det kan stilles sp¿rsmŒl om det ikke er denne ansvarsfraskrivelsen for individet over pŒ det upersonlige plan som i en del tilfeller gj¿r at metoden tilsynelatende ÓvirkerÓ i en del organisasjoner. Ingen beh¿ver Œ stŒ ansvarlig, organisasjonstrukturen fŒr ÓskyldenÓ, fokus flyttes utenfor problemet og det som kan v¾re et mer alvorlig underliggende problem blir ur¿rt.

 

L¯FT kan avsluttes nŒr partene mener at  problemer er godt nok l¿st  eller oppfylt. Det betyr at konflikten n¿dvendigvis ikke er l¿st, men  omformet som et utrykk man kan leve med eller som skaper mindre konflikt. I realiteten kan dette like gjerne forstŒes som en fallitterkl¾ring som  en seier for l¿sning! Igjen er det klart at  L¯FT vanskelig kan egne seg i  kompliserte interpersonlige  konflikter. I konflikter som omhandler  behovet for diagnostisering, som depresjoner, angst, somatiske lidelser, personlighetsforstyrrelser osv, vil ikke L¯FT  ha noen verdi.  Slike konflikter handler ofte om individets f¿lelser og selvbilde. Det blir  mer utvannet i en organisasjon, der problemstillingene mer er av organisasjonsmessig art.

 

I L¯FT blir psykologen en medspiller i l¿sningsfors¿ket. Psykologen blir da subjektiv og mister  den objektive karakter som er n¿dvendig i en konflikt mellom to mennesker. Psykologens tilstedev¾relse medf¿rer n¿dvendigvis en viss form for reaktivitet. Psykologen mŒ enten velge side eller komme opp med en egen l¿sning.  Uansett vil psykologen underbygge den l¿sning vedkommende mener er best og kommer  derfor n¿dvendigvis i en posisjon  der vedkommende mister mye av muligheten til objektivt Œ gi den enkelte innspill, st¿tte og korrigering. Psykologen ender opp med Œ argumentere for ÓsinÓ l¿sning, enten den er en av partenes eller psykologens egen. Da er det ikke konfliktl¿sning, men valg av konfliktutfall. Og for L¯FT sitt vedkommende blir det ofte minste motstands veg.

 

Mens L¯FT  ovenfor en organisasjon spiller pŒ ÓlagÓ med alle, blir dette umulig i en konflikt mellom 2. Grunntrekkene fra en klinisk tenkning blir tydelige. Man er ikke ute etter Œrsak, men Œ bli ÓfriskÓ eller Œ kommeÓ videreÓ i livet! Psykologen s¿ker l¿sning sammen med ÓklientenÓ pŒ tvers av mer empirisk tradisjon. Validitet og reliabilitet samt objektive metoder blir en umulighet. Dermed vet man heller ikke om det er konflikten som er l¿st, eller om bare fokus er flyttet fra konflikt til annen mŒte Œ arbeide sammen pŒ der konflikten  gies et annet utrykk.

 

Vi ser ut i fra de resultater L¯FT gir at det sjelden eller aldri er snakk om fullstendig l¿sning av konflikter, men bare  en viss bedring. Likeledes ser man at  det som  oppfattes som akseptabel l¿sning i en del tilfeller er at en eller flere av individene i gruppen(e)  forsvinner ved oppsigelse eller flytting.  En  l¿sningsmetode som ikke vil v¾re mulig ved konflikter mellom to individer i en ikke-organisatorisk-konflikt.  Folk kan miste jobben uten at Œrsak virkning er avdekket! Slikt skaper verken trygghet eller rettferdighet.

 

L¿ft viser sjelden tegn til at konflikten forverres i organisasjons sammenheng, noe som absolutt har vist seg tilfelle ved bruk av L¯FT metodikk mellom to individer. Og da som en direkte f¿lge av den struktur  og grunntanke L¯FT er bygget pŒ. L¯FT  er avhengig av at alle parter  pr¿ver Œ fŒ til en l¿sning. Der en eller flere  nekter Œ bidra, eller  diskutere l¿sning,  er L¯FT nyttesl¿s. Likeledes er det et krav at individene i gruppen evner Œ forstŒ (empati) de andre samt evner  Œ komme til kompromiss. Man er ogsŒ langt pŒ veg avhengige av voksne mennesker med et grunnsyn som i seg selv ikke underbygger konflikt.

 

L¯FT ser heller ikke n¿dvendigvis l¿sningen i relasjon til problemets art. Noe som  er et must i mange konflikter mellom 2 individer. Et element ved L¯FT, nemlig Œ fokusere pŒ noe annet enn konfliktens Œrsak og kjerne, kan i en del interpersonlige konflikter v¾re fruktbart, i andre direkte farlig. NŒr man i L¯FT snakker om at l¿sninger finnes i visse typer Ón¿klerÓ og ikke i ÓlŒseneÓ mŒ dette sees i relasjon til at L¯FT ikke griper tak i selve konfliktkjernen, men i mer perifere elementer rundt konflikten. I realiteten  ekskluderes alle ÓlŒserÓ og da er det et sp¿rsmŒl hva man skal med Ón¿klerÓ!

 

To forhold fremstŒr som et  paradoks. For det f¿rste  griper L¯FT ikke tak i Œrsakene og med det de konfliktdrivende elementene i den enkelte konflikt.  Til tross for at L¯FT faktisk holder seg pŒ ÓutsidenÓ av konflikten og faktisk skaper en ny virkelighet som partenes fokus blir flyttet til,  synes det ikke som om L¯FT  sammenlignet med andre metoder egentlig  gir noen bedre konfliktl¿sning. Det L¯FT i realiteten gj¿r er Œ flytte gruppen fra et konfliktfylt Ómilj¿Ó til et nytt Ómilj¿Ó der den aktuelle konflikt ikke finnes. Igjen kommer det humanistiske perspektivs trekk ved Œ gi ÓfaunaenÓ i form av omgivelsene skylden og oppheve mennesket  til noe ÓguddommeligÓ, noe feilfritt. Dette fremstŒr  som grunnleggende naivt.  Det viser i realiteten  en frykt for Œ hŒndtere vanskeligheter og kan i  sine grunntrekk minne mer om psykologiske forsvarsmekanismer som fortrengning og rasjonalisering, enn et ansvarlig  individs adferd.

 

L¯FT synes i stor utstrekning Œ bygge pŒ at psykologen skaper en forventning om at l¿sning er mulig. Men i stedet for reell l¿sning blir det en forandring. Oppmerksomhet s¿kes fokusert mot det positive partene gj¿r i situasjonen.  Nettopp for Œ bygge opp under en forventning om l¿sning. En forventning  som tilsynelatende s¿ker bygge opp under individets hŒp om l¿sning, mer enn  mulighet for l¿sning ved Œ  gj¿re noe med selve Œrsaken til konflikten. Ikke ulikt teori rundt klinisk terapi s¿ker man bygge opp under  det positive samtidig som man ser helt bort fra Œrsak. Ikke alle konflikter kan hŒndteres pŒ denne mŒten.

 

L¯FT synes Œ  ta i bruk menneskets dypere og til dels ubeviste ¿nske om ro og stabilitet. PŒ den mŒten s¿ker L¯FT bevist Œ unngŒ Œ forstŒ konflikten samt dens Œrsaker. Dermed er det et Œpent sp¿rsmŒl om man egentlig l¿ser konflikten, eller velger Œ flytte det menneskelige element fra en situasjon til en annen. Det blir litt som Œ flytte fra en by man ikke liker til en annen tilsynelatende bedre by.  Byen man forlot  forandres imidlertid ikke, det man ikke likte er der. Man r¿mmer fra problemene og i realiteten fra seg selv!

 

I trŒd medet  klassisk humanistisk perspektiv, gir man omgivelsene skyld i individenes vanskeligheter og unngŒr at individer mŒ konfronteres med sine feil og mangler. Dermed  er mulighetene for Œ l¾re av sine feil betydelig redusert, SŒledes kan det som tilsynelatende virker som en konfliktl¿sning i realiteten bli en flukt fra Œrsak, av frykt for Œ mŒtte ta ansvar for sine handlinger. Dette er en mŒte Œ l¿se konflikter pŒ som nok kan ha en viss mulighet i ansvarsl¿s organisasjon, men som i en konflikt mellom to individer kun vil bidra til Œ heve konfliktnivŒet.

 

Frykten for at man mŒ yte for  resultat, gj¿r at L¯FT fremstŒr som  et konfliktl¿sningsverkt¿y for minste motstands veg. Til syvende og sist handler det om at mennesket kan l¿se alle konflikter det selv skaper. NŒr man ved bruk av L¯FT fokuserer mer pŒ det man er god til enn de feil man gj¿r skaper det et inntrykk av  at mennesket er ufeilbarlig.  ÓGj¿r vi noen feil, sŒ ser vi bare bort i fra det!Ó Omgivelsene har skylden. NŒr det  butter blir ingen ansvarliggjort. Dermed  l¾rer man heller ikke ta ansvar og de samme feil kan i realiteten  fortsette Œ gro uforstyrret.

 

Man fŒr inntrykk av at terapeuter som bruker L¯FT ser pŒ problemer som frustrerte dr¿mmer.  En konflikt kan  imidlertid v¾re  bŒde noe langt mer og noe helt forskjellig fra frustrerte dr¿mmer. En konflikt mellom to kan det like gjerne v¾re narsissistens  skjulte passive aggresjon pŒ den andre, som  en rettferdiggj¿ring av lang tids undertrykkelse. Mange typer konflikter  kan i lange tidsrom v¾re usynlige for den ene part og nŒr den kommer til overflaten kan den uskyldiges frustrasjoner  f¿re til at den skyldige gŒr fri og den uskyldige blir straffet.

 

Slik mŒlet for humanistisk psykologi er Œ beskrive og fortolke, passer metoder som L¯FT meget godt inn.  Humanistisk psykologi er blitt sterkt kritisert pŒ dette punktet. Den hevdes Œ v¾re subjektiv og uvitenskapelig, med begreper som er vanskelige Œ definere og umulige Œ teste. Man kan langt pŒ veg hevde at humanistisk psykologi har hatt sin misjon. Slik det nŒ er en utbredt forstŒelse for at det er vesentlig Œ ha kjennskap til individets selvforstŒelse og tolkning, er det viktig Œ ha forstŒelse for konfliktens bakgrunn og dynamikk. (H¿stmark m.fl. 1997).