SUPERKVINNER……LYKKELIGERE?
På side 3 i BA 21.11.02 kommer Karita Bekkemellem Orheim og Karin Yrvin henholdsvis leder og sekretær I Arbeiderpartiets kvinnebevegelse med nye utfall I likestillingskampen. Og som vanlig så skyter de seg selv I foten. Nå gikk de to over nevnte på en skikkelig smell I lederstriden I Arbeiderpartiet. Det kan det nok være flere grunner til, men jeg vil vel tro at mange etter hvert begynner å bli lei av det ustanselige maset om likestilling i alle mulige sammenhenger. Slik de to over nevnte fremstår I BA, er det klart at de har liten kontakt med grasrota I Norge, og spesielt med menn!
I begynnelsen av denne måneden var Orheim m.fl. ute I VG og fordømte Norske menn som finner en kone I Thailand og andre steder I Asia. Da gav de til kjenne et så nedsettende syn på Thailandske kvinner og Norske menn som giftet seg med dem at det umiddelbart kom reaksjoner bl.a. fra folk I sitt eget parti slik vi så det I VG 3.11. Den 4.11 prøver Ellen Stensrud i LO og korrigere det hun mente I kjent etterpåklokskap-stil. Disse riks-synserne slenger rundt seg med mer eller mindre rasistiske utsagn, alt I kvinnekampens navn.
Jeg ser det nå og jeg har sett det før, ”superkvinnene” argumenterer fremdeles ut I fra en tankegang som forlengst har gått ut på dato. Det hevdes at ”I løpet av etterkrigstiden har politikken gått fra å være en mannsdominert arena, til å bli et kjønnsdelt univers”. Fordi kvinner kom mer med I politikken, så går det fra å være en ”arena” til å bli et ”univers”! Kommer det til syne en slags storhetstanke om sitt eget bidrag til likestillingskampen her?
Videre står det at ”Norske kvinner gjør det som mange andre kvinner ikke får til; vi føder barn og vi jobber”! Nå trodde jeg Orheim var mer bereist en det hun her gir utrykk for. Så vidt meg bekjent klarer kvinner I Afrika også å føde barn og jobbe. Der bærer faktisk mange barna på ryggen mens de jobber! Det samme gjelder for resten av verden, kvinner føder barn og de jobber! Videre argumenterer hun med at hennes medsøstre I Italia og Spania bare har en fødselsrate på 1.3 mens den er 1.8-1.9 hos oss. Dette i et forsøk på å vise at færre kvinner i jobb ikke betyr flere barn. Dette er missbruk av statistikk. Når hun så viser til at dette har sammenheng med utbyggingen av velferdsgodene har hun sikkert rett. Det hun ikke nevner er at mange norske kvinner også utnytter disse godene ved at de får barn og deretter skiller seg. Med utbetalingene disse godene gir trenger de ikke arbeide. Jeg sier ikke at det gjelder alle, men det gjelder ganske mange. Da kan det ikke settes sammenheng mellom fødselsrate og arbeid. Faktum blir da at høy fødselsrate også beskriver kvinners muligheter til å misbruke godene! Når middelhavets medsøstre ikke har så høy fødselsrate så er det kanskje fordi de ikke har mulighet til å misbruke goder slik vi ser det I en del tilfeller skjer her I Norge.
Skilsmissestatistikken blir da inntresant lesning. Den går jo til himmels. Det må da være lov å spørre seg om kvinner faktisk har blitt lykkeligere I sin streben etter likestilling. Personlig er jeg I tvil. Hvorfor skiller 50% seg når alt tilsynelatende er blitt så bra? Kan det være at en del skiller seg fordi godene er mer fristende enn en mann? Og er det ikke så at Orheim og hennes likestilte faktisk er ansvarlig for den utviklingen?
Nå har de opphøyet seg selv til superkvinner! Da konstruerer de plutselig et nytt problem , de trenger en supermann! Hva er en supermann? Han beskrives som ”En mann som ikke bare jobber, men ser verdien av barn, omsorg, av deltagelse I hverdagen enten det er I foreldermøte I barnehage og skole, dansen, fotballen, ridning og bursdagene.” Slik dette beskrives så må jeg være en supermann! Slik har jeg vært gjennom hele min 8-årige datters liv. Vel, helt til I sommer!. Da mistet jeg plutselig min datter I en rettsfarse av en barnefordelingssak. Den kvinnelige psykologen og dommeren mente jeg ikke var egnet som omsorgsperson, bl.a. fordi leger jeg aldri hadde sett eller snakket med, mente jeg var psykopat!! Kvinnekampen skyr ingen midler for å holde på sitt. At min datter etter 8 år ble revet ut fra sitt oppvekststed, venner og skole, betydde plutselig ikke noe! Det var viktigere å opprettholde status quo for kvinner på bekostning av barn! Slik undertrykkes vi menn I likestillingens navn.
Det skrikes om likestilling, men bare der det passer! Alle holdninger jeg møtte, sa: mor er best uansett! Så mitt spørsmål til superkvinnen Orheim blir : Hvordan kan vi være ”supermenn” når kvinner ikke vil at vi skal være det? Når vi hevder vår rett I likestillingens navn, så gjelder plutselig ikke likestillingen lenger! En far er like mye verdt som en mor. Vårt samfunns ”goder” er ikke til det gode for alle, spesielt ikke barn og menn! Og bare så det ikke er noen tvil, jeg er for likestilling, men jeg er enda mer for likeverd. For det er det denne debatten egentlig handler om. Det er kanskje på tide at Orheim og hennes likestilte innser at den videre kampen ikke står mellom kjønnene, men faktisk er en kamp om likeverd og ikke likestilling! Når vi sammen vinner kampen om likeverd, så trenger vi ikke likestilling. For meg går likestilling på det materielle, mens likeverd går på oss som mennesker.
Jeg tror likestillingskampen har kjørt seg inn I et blindspor. Ord som Ottar, og kvinnesak hører fortiden til og vekker bare minner om en grumsete fortid. Det handler ikke om kvinnesak, det handler om likeverd. Samfunnet er ikke svart-hvitt lenger. Det er ikke menn mot kvinner. Faktisk er mange menn som meg, for likestilling og likeverd. Slutt å sloss mot oss og la oss heller få plass I den kampen dere kjemper. Ikke skyv oss ut slik vi fremdeles ser det i f.eks. barnefordelingsaker og andre steder. Skal dere ha det dere kaller likestilling, så må også kvinner gi avkall på områder de har hatt monopol! Menn og kvinner er forskjellige, heldigvis, vi utfyller hverandre. Slutt å lat som om vi er motstandere, det er vi ikke. Det er om ideene uenigheten står, ikke mellom kjønnene!
Vi må slutte å la oss styre av disse rikssynserne med sine skjulte agendaer. Så når Orheim lurer på om kvinner er ”farlige” så burde hun kanskje først spørre seg om hun er en ”fare” for den videre likeverdskampen. Hennes ekstreme og utgåtte synspunkter trenger å korrigeres, så kursen I det videre arbeid ikke går mot konfrontasjon men mot samarbeid over alle tenkelige grenser. Så til alle dere menn der ute, la ikke noen få ”superkvinner” styre utviklingen vi alle er en del av. Superkvinner er ikke farlige, de trenger hjelp av supermann!
Rune Fardal
Bergen
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=3482271
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=1791299
http://www.ba.no/66/08/96/9.html
Så et klipp fra yrkesskribent nr. 1 i Norske
aviser hva gjelder likestilling for kvinner:
http://www.ba.no/67/67/40/6.html - Karin Yrvin bekymret for fødselstallene....eller....!
Påfallende hvor ofte vedkommende dukker opp med ensidig fordømmelse av menn!
Og argumentene virker mistenklig lik de som kom i VG før jul!!