Mannsrollen, myter om menn!

av Rune Fardal

MANNSROLLEN
Myter om menn.

Blant likestillingsforkjempere og andre er det et rådende syn om at menn har vært I en maktposisjon I familien og samfunnet ellers. Og det legges uten videre til grunn at dette har vært negativt. Så negativt at vi på 60 og 70 tallet for alvor fikk se oppblomstringen av kvinnekamp. En kamp for frigjøring av kvinner fra sitt undertrykte ståsted.

Tiden før den industrielle revolusjon var samfunnsstrukturen I større grad bygget rundt familiestrukturen enn den er I dag. Den gang hadde mannen en langt mer patriarkalsk rolle. Han var på mange måter en høvdingfigur I en storfamilie. Arbeidet var konsentrert nær og I bosted.

Under den industrielle revolusjon forandret samfunnet seg. Arbeidet ble konsentrert I byer og fabrikker. Mannen arbeidet ikke lenger hjemme og kvinnens rolle I hjemmet ble mer dominerende. Mens han forsørget, var hun den som passet hjem og barn.

Gjennom de siste års utvikling er menns rolle på ny I forandring. Kvinner vil ikke være hjemmets mor men ut og få sin egen karriere. Samfunnet legger til rette for dette ved økonomiske og andre ordninger som gir kvinnen handlefrihet til å stå alene uten mannen. Kvinner har på de fleste områder fått likestilling og det er positivt. Det har vært en veldig ensrettet fokus på bedring av kvinnens rolle.

Hva med mannsrollen?
Hva blir mannens rolle I denne omveltningen som skjer. Hvordan takler mannen den nye omveltningen? Det har ikke vært så mye forskning på mannen rolle I denne nye virkeligheten. Det er skapt mange myter om menn. Og myter kjennetegnes ofte av ønsketenkning av dem som fremsetter mytene. Slik vi har sett likestillingskampen de siste årtier må det være grunnlag for å si at kvinnekampens premissleverandører har hatt stor nytte av mange av de mytene som er skapt om menn. Myter som har vært viktige for å legimitere menn som ”hovedfienden” og som noe kvinner kunne samle seg om I sin kamp om likestilling.

Ved å fremstille menn som den rake motsetning til kvinner legger premissleverandørene grunnlaget for rettferdig gjøringen av likestillingskampen. Ved å trekke inn barnet I kampen mot menn og ved å gjøre kvinner til offere, rettferdiggjøres bruk av alle midler nødvendige for å vinne.

Myter om menn.
Ved å skape myter om menn, hvis innhold er det motsatte av hva kvinner mener de står for, rettferdiggjøres kvinnekampen.

Menn bryr seg ikke om husarbeid
Men kan ikke vise følelser.
Menn er sexfikserte og voldelige.
Menn er ikke omsorgspersoner.

Slike og lignende myter er skapt av kvinner, for kvinner. Det er myter om forhold som kvinner tradisjonelt har ment å ha stor innflytelse på. Man finner sjelden myter med utspring I typiske mannsdominerte områder. Vi hører aldri :

Menn liker ikke å jobbe.
Menn forsørger ikke familien sin.
Menn er flinke til omsorg.

De fleste myter om menn går på å opprettholde et bilde av mannen som kvinner kan bruke I sin kamp for likestilling. Slik en general oppildner sine tropper til kamp, slik bruker ledere av kvinnefrigjøringen myter om menn for å rettferdiggjøre sine krav om forandring. For om mannen ikke hadde noen negative myter hvordan skulle man da rettferdiggjøre forandringer? Utallige er disse psykologer og andre, som ut I fra en slik virkelighetsforståelse prøver å forklare hvorfor menn er slik mytene sier de er. Ved å starte en slik forklarende gransking har man allerede akseptert at mytene har sannhetsverdi for menn generelt. Enkelte psykologer prøver å forklare menns påstått manglende interesse for omsorg som en uvilje til å gå bort i fra sin egen maskuliunitet. ved å fremstille problemet på denne måten forventes det at menn skal bli mer feminine. Jeg mener dette vitner om liten forståelse for den maskuline verdien menn har.

Og missforstå meg rett, for en del menn stemmer disse mytene, akkurat som myter om kvinner stemmer på en del kvinner. Uten at det dermed er sagt at alle kvinner er slik mytene sier de er like lite som alle menn er det.

Hvordan oppstår så disse mytene? Er myteskaperne egentlig endimensjonelat tenkende mennesker som ut I fra sin egen virkelighetsforståelse definerer hva som er rett og galt? Det kan virke slik. La oss se på noen myter:

Menn er ikke omsorgspersoner!
For det første, hva er det å gi og vise omsorg? For at dette argumentet skal være gjeldende må det være en bestemt måte å gi omsorg på som er den eneste rette vei. Er det bare en bestemt måte å vise omsorg på eller finnes det et utall ulike måter å vise det på? Slik kvinner definerer omsorg, er det den eneste gode omsorg? Det er et faktum at begrepet omsorg faktisk varierer både fra menneske til menneske og fra kultur til kultur. Professor Stein Erik Ulvund skriver I en kronikk I Dagbladet I mars 2003 at ”god nok omsorg” for barn er et uavklart spørsmål I psykologien. Faktisk kan mange ulike typer omsorg være god omsorg. Allerede her ser vi at myten om at menn ikke kan vise omsorg slår sprekker.

Kvinner mener at de er flinkere til å vise omsorg. Hvorfor? Har de monopol på omsorg? Har de egne anlegg for omsorg? Kan en slik holdning ha sitt utspring I at man og kvinne viser ulik omsorg? Og er den ene noe bedre enn den andre? Kanskje er det slik at menn og kvinners omsorg utfyller hverandre? Slik nyere forskning viser er det mye som tyder på det. Mors omsorg er viktig I barnets første leveår også av biologiske årsaker. Det er en omsorg knyttet opp mot nærhet, hudkontakt og følelseslivet. Etter 3-års alderen blir imidlertid fars rolle viktigere etter hvert som barnet vokser opp og I større grad kommuniserer med ord enn bare instinkter. barnet er da også på veg mot en løsrivelse fra mors intime kontakt. En løsrivelse det trenger for å komme videre og bli et selvstendig individ. På denne måten utfyller de hverandre. Mors og fars omsorg er ikke I et motsetningsforhold, men I et samspill som I sum er til barnets beste.

Mange vil sikkert være uenig I denne tankegangen, for det vil da også samtidig være en kritikk av kvinners utstrakte bruk av skilsmisse. Ved at kvinnen står bak 80% av skilsmissene er de også ansvarlige for at så mange barn mister den daglige og kontinuerlige kontakten med sin far. 96% av enslige barn bor med mor. Utallige undersøkelser viser at fravær av en farsfigur I barns liv får alvorlige konsekvenser for barns selvbilde og relasjon til andre mennesker. Det gir ofte barn som i søken etter sin egen identitet havner i problemer vis á vis familie og ovenfor samfunnet.

Menn er voldelige og sexfixerte
Dette er en annen myte om menn som i hovedsak kommer fra krisesentermiljøene. Nyere forskning både fra Norge og USA viser at menn slett ikke er mer voldelige enn kvinner. Volden som skjer har bare en annen form. Men det handler mer om kvantitet enn om kvalitet. At dette ikke har vært så mye fremme i debatten viser bare hvor ensidig debatten til tider har vært og er. Det er på en måte ikke politisk korekt å snakke om dette. Fordi det bryter med tilvante tankemønstre når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn.

At menn slår hardere enn kvinner betyr ikke at det ikke skader når kvinner slår. Ved en undersøkelse ved NTNU i Trondheim kom det frem at 24% av kvinnene slår sin partner. Den psykiske volden er dessuten langt mer utbredt blandt kvinner enn blandt menn. kanskje som en konsekvens av at de er fysisk underlegne og således tar det igjen psykisk. menns vold er undersøkt og beskrevet i mange år. Det som ofte går igjen i disse beskrivelsene er det fellestrekket disse mennene ofte har. Deres opplevelser i barndommen. fraværet av en maskulin verdi i form av en far er ofte en gjenganger. dette fører tilsynelatende til at barnet får en skjevhet i sin balanse hva angår maskulin og feminin påvirkning. Savnet og fraværet av påvirkningen fra det ene kjønn i barndommen, gir utsklag i voksen alder. Ved at de ikke har en far får di heller ikke nødvendige stimuli.

Menn kan ikke vise følelser.

Dette er en myte som baserer seg på at de følelser menn ikke viser må være lik de følelser kvinner viser! Jeg kjenner ikke til noen forskning som viser at menn og kvinner må vise følelser på samme måte. Jeg vet med meg selv at jeg kan gråte. det er å vise følelser. jeg vet også at jeg helst ikke vil at andre skal se det. Så når menn gråter og med det viser følelser, så gjør de det for seg selv i større grad enn kvinner. Men er det galt? Skal men pr. definisjon vise følelser i det offentlige rom? Hvilken hensikt skulle det ha? Vil ikke det tvert i mot gjøre mannens situasjon vanskeligere nettop fordi han representerer det maskuline, der det ikke er forventet slik oppførsel. Og skal det være nødvendig at menn viser følelser på feminin måte for å bli akseptert som følelsesmennesker? Og om det er forventet, hvem har satt en slik standard?

Jeg mener at menn må få være menn og at de som på død og liv skal forandre på menn kanskje burde ha et ansvar for å prøve å forstå menn slik de er og ikke slik man ønsker at de skal være. Det samme gjelder jo for kvinner. menn ønsker normalt ikke å forandre på deres femininitet for at de skal tilpasse seg en annen rolle. Tvert i mot tror jeg at de fleste menn vil ha kvinner som de oppfatter som feminine. Altså en motsetning til seg selv.

Jeg tror noe av den konflikten likestillingen har ført med seg ligger nettop her. Kvinner ønsker å forandre mannen slik at han passer i deres nye virkelighetsoppfatning. Samtidig har ingen fortalt manen hva som forventes av ham. Og således har han vanskelig for å forstå de krav som stilles til ham. Det blir det konflikt av. Når så hele samfunnsystemet fremdeles heger igjen i gamle tradisoner vil en mann etter en skilmisse bli stående helt alene. Amerikanske undersøkelser viser at så mange som 40% av menn tilsynelatende trekker seg vekk fra sine forpliktelser ovenfor sine barn etter en skilsmisse. (30% i Norge og suykende) Det må være lov å stille spørsmål om dette kan ha sammenheng med kvinners opptreden etter en skilsmisse.

Passive menn.
Den oppdragelse kvinner får om at de skal føde barn og oppdra dem kan kanskje forklare hvorfor mange menn kan oppfattes mer passive I barnets første leveår. Kvinnen lar dem ikke slippe til selv om de vil. Hun er opplært til at dette er mors jobb og om det overlates til far vil hun føle at hun ikke utfyller den rolle som forventes av henne. Således vil hennes innbildning om at dette er hennes jobb skyve far ut på sidelinjen. Samtidig kritiseres far for ikke å ta omsorg! Far er opplært tilsvaende og trkker seg vekk når mor tilkjennegir en slik sterk reaksjon.

Noen fedre bryr seg ikke, hvorfor? Vet de at det ikke nytter? Føler menn at dette er noe kvinner vil beholde som sitt? Noen menn er kanskje ikke modne nok for rollen, men jeg vil påstå at dagens menn I hovedsak er voksne for rollen, men at de ofte, av en eller annen grunn, viker plassen for kvinnen. Når vi ser den enorme energien og motstanden kvinner legger for en dag I barnefordeling saker, er det grunn til å anta at dette ikke bare er et økonomisk spørsmål, men at det griper dypt inn I kvinners tanker om dem selv. Det går på deres eget selvbilde. Å ikke ta seg av barna strider imot deres natur. Akkurat som det strider mot menns natur å ikke være den forsørger de er oppdratt til å tro de skulle være.

Hva mer kan forklare dette sakskomplekset?
Kan noe av forklaringen ligge i at menn også er opplært til at dette er kvinnens domene? Etter hvert som likestillingen sakte men sikkert skrider frem kommer det en ny generasjon menn som ikke er opplært til dette. De krever I takt med likestillingen å få ha omsorg for sine barn. Myndighetene legger nå til rette for at far skal kunne ta større del I omsorgen. Det betyr også at kvinner må vike plassen slik at far faktisk kan vise at han duger. Kvinner må stole på menn og la dem få sjansen til å vise omsorg. For mange kvinner kan dette være vanskelig grunnet deres egne holdninger til dette. I denne situasjonen er det viktig at menn viser seg sitt ansvar bevist. Dette har I årevis vært kvinners domene og det er sikkert ikke så lett å la menn slippe inn på denne arenaen uten videre. Det bør mann være klar over. Samtidig må kvinner ikke legge hindringer I veien for at menn skal kunne få ta større del I den daglige omsorgen slik vi har vært vitne til I ulike sammenhenger.

Vi må egentlig stole på hverandre og tilkjennegi at begge kjønn I utgangspunktet er like viktige for barna sin fysiske og psykiske utvikling. Vi må prøve å komme bort I fra det vi ser enkelte tegn på, nemlig at økonomiske faktorer styrer den enkeltes holdninger rundt omsorgen for barn. Nå kan det selvfølgelig være enkelte faktorer som diskvalifiserer den ene forelder. Det kan være psykisk sykdom, personlighetsforstyrrelser, alkohol/narkotika , prostitusjon ol. Men dette vil uansett være marginaltilfeller.

Det kan være på sin plass å nevne at mens menn I ekteskapet eller I samboerforholdet regnes som en god far for sitt barn, etter et brudd ofte regnes som uønsket av mor. Her går far fra å være en god omsorgsperson til å bli en dårlig omsorgsperson over natten. Og er dette noe en mor kan avgjøre? Det er opplagt at dette ikke har noe med evnen til omsorg å gjøre, men tvert I mot et utslag av den kamp om omsorgen som skjer etter et brudd.
I slike situasjoner er det viktig å være oppmerksom på at det ikke finnes noen beviselige kriterier basert på kjønn som favoriserer den ene fremfor den andre. At kvinner som oftest er de som sitter igjen med barna har lite med hvem som egentlig er den beste omsorgspersonen å gjøre. Det er mer gammel tradisjon og forventninger som ligger bar en slik fordeling samt sustemets fallitt i å følge opp likestillingen.

Bidragsbetalere.
Det er stor enighet om at bidragsbetalere lenge har vært utsatt for urimelige krav og samtidig hatt veldig lite innflytelse når det gjelder omsorgen for sine barn I de tilfeller skilsmisse har inntrådt. Slik de nye bidragsreglene nå legges opp vil dette være første skritt I retning av å gi barna mer kontakt med begge sine foreldre. Så får vi håpe foreldrene kan se hva som er barnas beste og arbeide ut I fra det.