Krisesenterstyrt likestilling....?......

av Rune Fardal




La meg tilkjennegi først, at krisesentere gjør en stor jobb når det gjelder umotivert vold mot kvinner i samfunnet. Jeg er ikke mot krisesenterene, selv om jeg stiller kritiske spørsmål til deres rolle nå og i fremtiden.

Krisesenterne i Norge og deres ledere og medløpere har i mange år lagt mye av premissene for likestillingskampen. Dette har naturligvis også hatt betydning for hvilke spørsmål som er vektlagt i denne debatten og hvilke forandringer / forbedringer som har skjedd. Dermed har naturlig nok fokus vært rettet mot kvinner mens fokus på menn som kunne trenge krisesenter ikke på samme måte er i fokus. Det følger vel av at menn i større utstrekning enn kvinner håndterer sine problemer selv. Det er jo en kjensgjerning slik også nyere forskning viser at også menn utsettes for vold i et parforhold. det være seg fysisk vold som psykisk vold. begge typer vold ille på sine måter.

Nå er det slik at likestilling ikke handler om å få bukt med alle typer vold mot kvinner. Dessverre har vel dette blitt det toneangivende i mye av den debatten vi ser. Sterke personligheter i krisesenter-miljøet benytter enhver anledning til å tale sin sak. Dette gjøres ved å likestille vold mot kvinner med mangel på likestilling. Faktisk har det ene ikke noe med det andre å gjøre. Det er vold mellom kvinner som mellom menn. Volden finnes på kryss og tvers av alle skillelinjer.

Likestilling og vold mot kvinner er ikke uten videre en og samme sak. Det går an å få likestilling samtidig som noen utsettes for vold. Dersom det er slik krisesenterene forfekter, at det i hovedsak er menn som utøver vold mot kvinner så er det på tide å definere vold. Det er sikkert gjort tusenvis av steder før. Men ulike undersøkelser viser at også kvinner tyr til vold mot menn og det i langt større utstrekning en mediabildet tilkjennegir. Nyere forskning fra Trondheim viser det. Det er liksom ikke politisk korekt å ta opp dette temaet. Vi er inndoktrinert med at vold pr. definisjon er noe menn utsetter kvinner for. Så enkelt er det ikke. Dessverre gjør denne virkelighetsoppfatningen det vanskelig å komme videre.

Dessverre er det for likestillingsenterne en forutsetning for å opprettholde økonomiske krav om bevilgninger at bildet er svart/ hvitt. Det er en forutsetning for deres eksistens slik de er organisert i dag, at de har et trusselbilde som er enkelt å forholde seg til. Menn slår, punktum. Hva om bildet ikke ble sor/hvitt, men mer nyansert ved at man fikk svar på hvorfor en mann slår sin kone? Om svaret i mange tilfeller var at hun var en del av grunnen til hans aggresjon, ja da blir det ikke fullt så enkelt å opprettholde et ensidig fiendebilde. Dette er krisesenterne nemlig avhengig av for å eksistere slik de gjør i dag. Jeg bruker utrykket den skjulte agenda om dette.

Det er over flere tiår satt seg et bilde av at menn er voldelige, derfor må kvinner ha krisesentere! Noen menn drikker, noen menn slår! Ingen spør hvorfor menn drikker! Noen menn voldtar, ingen spør hvorfor! Ingen går inn og ser på HVORFOR noen menn er voldelige. Når noen forskere har gjort det og finner at kvinner kanskje har en del av skylden, ja da blir slik forskning og undersøkelser utsatt for den totale taushet fra premissleverandørene i krisesentermiljøene. Det passer liksom ikke inn i den virkelighetsoppfatningen man vil skal være den fremherskende. Dessuten vil en slik tilnærming kreve at krisesentrene også i større grad åpnes for menn som utsettes for vold. Og i disse miljøene er det en fremmed tanke. En mann som utsettes for vold fra en annen mann burde også kunne få hjelp på krisesenteret. En kvinne som utsettes for vold fra en annen kvinne likedan. I dagens virkelighet er det ikke slik. Hele konseptet med krisesenteret er at de skal beskytte kvinner fra voldelige menn. Samfunnsutvikling og forskning har vist at så enklet er det ikke i dag.

Den store forskjellen synes å ligge i at den type vold kvinner bruker ikke lager blåmerker, i motsetnong til menns vold. Men sår i sjelen kan være like vondt og det varer mye lenger enn fysiske sår. Uansett er det regnet som vold. Jeg registrerer at landets 83 krisesentere ikke er like opptatt av å argumentere mot denne form for vold. Faktisk er det vanskelig å finne noen ytringer mot denne form for vold over hodet. Når den en sjelden gang blir omtalt i media, så blir den fra krisesenterhold møtt med den totale taushet. Å tie noen ihjel er en kjent hersketeknikk!

Jeg vil hevde det er en form for forskjellsbehandling som ikke er likestillingskampen verdig. Likestilling er vel ikke bare for kvinner? Når de toneangivende premissleverandørene for likestillingskampen ofte er de samme som for krisesenterene blir rollene lett forvekslet og blandet sammen. I utgangspunktet har ikke krisesenterenes arbeid noe med likestillingskampen å gjøre.

Likestilling har med kjønnenes rettigheter og plikter å gjøre. Således skal de behandles likt der dette ikke åpenbart av begge, føles urimelig eller uriktig. Således vil lik lønn for likt arbeid/kvalifikasjoner være en opplagt sak. At menn tar sin del av husarbeidet likeså. Motsatt vil et krav fra menn om at de også må få føde barn ikke kunne regnes som et likestillingskrav. Heller ikke at kvinner skal være like sterke fysisk som menn er et legitimt krav. Derimot vil menns krav om likebehandling som omsorgsperson både før og etter en skilsmisse være et legitimt krav. At mange kvinner kjemper imot et slikt krav tilkjennegir at de som enkelte menn, ikke uten vider vil gi slipp på en monopolsituasjon. Det virker nesten som kvinner definerer menn ikke som omsorgspersoner, men som forsørgere. Slik skal menn også være etter en skilsmisse. da skal han fortsette å betale sin ex under påskudd av at det er til "barnet". At det er slik tankegang ute blandt mange kvinner ser vi klart i de anstrengelser mange kvinner legger i å kreve barna ved et brudd med påfølgebde krav om penger. Vi ser med hvilken energi mange kvinner bruker alle midler for å sverte en mann for å få omsorgen for felles barn. Om dette ofte løgnaktige hardkjøret er til barnas beste betyr mindre. En kombinasjon av hevn og sjalusi blir drivkraften i steden for hva som er til barnets beste.

Dessverre registrerer jeg ikke like stort engasjement omkring dette spørsmålet hos likestillingskampens premissleverandører. Jeg oppfatter det som et klart tegn på at likestillingen ikke er kommet lenger eller kommer lenger enn det premissleverandørene er villige til å diskutere. Av den grunn trenger vi flere og nyere premissleverandører. I kraft av deres hjertesaker (krisesentere) opphører også angasjementet for andres hjertesaker. I en slik situasjon er det viktig at ikke bare noen få får legge premissene for en slik debatt, men at flere deltar. At flere menn kommer på banen er helt avgjørende for om likestillingen går videre eller bare maler rundt i den samme kverna hele tiden. Å sette nye spørsmål på dagsorden er det som vil drive denne debatten videre. Mye må avklares i takt med at samfunet tilpasser seg en ny tid.

De holdninger f.eks. sakkyndige og andre i barnefordelingsaker tilkjennegir, med barna til mor, som utgangspunkt har sin bakgrnn i gamle tradisjoner og misforstått tankegang. Til tross for at all forskning viser at en far er like viktig for sine barn som en mor i oppveksten, synes ikke det å gjenspeile seg i debatten. Et barn trenger like mye impulsene fra en far som fra en mor. I de første 3 leveår er mors rolle viktigere enn fars rolle av rent biologiske grunner. Etterhvert blir far like viktig og kanskje viktigere enn mor. Slik får et barn ballanse i sitt indre livsregnskap, der impulser fra far og mor er med på å forme den enkeltes natur.

Fremdeles går 80% av barna til mor. At 80% av mødrene skulle være bedre skikket enn fedrene finner jeg ingen saklige argumenter for å hevde. Faktisk forbyr likestillingsloven en slik generalisering i kraft av kjønn. Dette er et av likestillingskampens store "traumer". Ved at krisesentere i utstrakt grad fokuserer på vold fra menn, danner det seg et negativt bilde av menn som omsorgspersoner. Dette får igjen konsekvenser for dommere som skal dømme i barnefordelingsaker. Vi ser det samme i barnevernet, far er pr, definisjon ikke egnet til å ha barna. Gammelt tankegods evner ikke å ta inn over seg at en slik holdning til fedre ikke er til barnas beste. Barna læres opp til at far ikke egner seg som omsorgsperson. Hva gjør det med barna!

På denne måten påvirker krisesenternes negativ-generaliserte fokusering på menn, den almenne oppfatning av menn. I likhet med krisesenternes negative generalisering av norske menn med koner av fremmedkulturell bakgrunn, er slike fokuseringer med på å danne holdninger i samfunnet. Holdninger den vanlige mann ikke kan forsvare seg imot. Jeg mener slike opinionsdannende grunnsyn bør opp i dagen og diskuteres. De eksisterer bare så lenge de ikke kommer opp i "dagslys". I åpent lende evner ikke slike holdninger å overleve. Rett og slett fordi tiden har løpt fra dem. Det blir umulig å argumentere for slike syn med rasjonelle argumenter. Av samme grunn blir de heller ikke aktivt diskutert og vurdert av krisesenterne. Det er på tide at krisesentere tar opp også slike argumenter i sin media diskusjon.

For å forandre på dette, å la likestillingen komme et skritt videre er det viktig at også nye krefter og tanker får innpass i debatten. Det har media et stort ansvar for at skjer. .