Hvor er menn i likestillingsdebatten ?

av Rune Fardal

Jeg registrerer at mange menn deltar i debatter og diskusjoner i ulike medier. Mange kommer med gode innlegg og viser en klar forståelse av at likestilling er viktig og relevant. Men i mediabildet er det vanskelig å finne noen toneangivende menn slik vi ser kvinner fremstår. Kvinner gir til kjenne at de ønsker menn i debatten, så hvorfor blir de ikke synlige i media?

Kan dette komme av at menn ikke slipper til i media? Er deres innlegg og meninger i opposisjon til det politisk korekte i likestillingskampen? Eller er det andre grunner som avspeiler den svake deltagelsen?

Kan det ha sammenheng med at de problemer menn tar opp vedrørende likestilling ikke er de samme som premissleverandøreene for likestillingen ønsker å ha øverst på dagsorden? Det er jo en kjennsgjerning at likestillingsproblematikken i alle år har hatt utgangspunkt i et kvinnepolitisk og feministisk syn. Ikke så rart kanskje fordi kvinner har vært pådrivere i denne debatten de siste tiårene. Nå virker det imidlertid som om tiden er moden for også andre aktører. Tiden er moden for at også menn i større utsrrekning enn tidligere må få slippe til i denne debatten.

Menn har i de siste tiår prøvd og finne sin rolle i den forandringen som skjer etter som samfunnet sakte men sikkert forandrer seg i takt med nye krav og holdninger. For mange har dette vært vanskelig, for andre har det gått greit. Jeg synes å se at tiden nå er moden for at menn i større grad enn tidligere også bør få bidra i likestillingsdebatten.. Skal utviklingen komme videre er vi menn nødt til å komme på banen før eller senere.

Kvinner har i Norge i dag likestilt seg så langt det er mulig uten å få med seg menn i denne omstillingen. Å stoppe opp litt og reflektere over fremtidens ønsker for det samfunnet vi lever i er på sin plass. De senere års forandringer har ikke bare vært til det bedre for alle. på noen felter har viktige grupper i samfunnet falt utenfor den liberalisering som andre har fått oppleve.

Det må være lov å reflektere over det faktum at

- skilsmissestatistikken viser ca. 50%
- flere og flere barn havner i psykiatrien
- mange menn har vanskelig for å finne sin rolle i den nye tilværelsen
- mangelen av en tydelig farsfigur for gutter skaper unge overgripere
- stadig flere menn finner sin partner fra fremmede og ofte mer tradisjonelle kulturer

Samfunnet er i en konstant omforming. Noen ganger kan det være på sin plass å rette blikket bakover å se hvor vi er kommet. er det dette vi vil ha eller trenger vi korigeringer og tilførsel av nye ideer?

Når nye kvinnepolitiske ledere uttrykker at om det er slik at menn på enkelte områder undertrykkes så er det noe de må ordne opp i selv, mens undertrykking av kvinner er et problem samfunnet, da er det kanskje på tide med nye krefter.

det er mitt intrykk at mye av de premissene som ligger til grunn for likestillingen så langt har sitt utspring i miljøer som arbeider mot vold og misbruk av kvinner. Frem til i dag har dette nok vært på sin plass, men sett i et større perspektiv er det nå på tide å også sette andre grupper frem i lyset. Vi skal ikke stoppe i våre felles bestrebelser på å bekjempe vold mot kvinner, men vi må også se om det kan være andre grupper som trenger å løftes opp og få sine vilkår bedret.

I 2002 var det ca. 21000 henvendelser til norske krisesentere av ulik art. Det var i det alt vesentlige kvinner som henvendte seg for hjelp mot vold fra en mann. Av det kan man grovt forenklet si at det var 21000 menn som utsatte en kvinne for en eller annen form for vold. Vi er jo så flinke her i landet til å vise tolleranse og prøve å forstå voldsutøvere. Så hva er det som ligger bak denne volden. Hvorfor slår menn, hvorfor truer menn? Sansynligvis har det på en eller annen måte noe med samfunnsutviklingen å gjøre. I de fleste situasjoner skal det to til for å krangle. Sett fra et psykologisk ståsted er det sjelden bare den ene har all skyld. Som oftest har begge skyld i lik eller ulik grad.

Kanskje burde vi prøve å finne ut mer om akkurat dette. Forsket litt på mannen bak hver henvendelse til krisesenteret, i steden for bare å anklage å stigmatisere enkelte grupper i samfunnet. Vi vet mye allerede. Om mannen bak kvinnen som kommer til krisesenteret også fikk hjelp til å bearbeide SINE problemer, fortelle sin historie, så ville kanskje antall henvendelser til krisesentere sunket. Under alle omstendigheter ville vi fått et mer nyansert bilde av de enkelte situasjonene. I dag er det kvinnens fremstilling som ligger til grunn, men det er vel ikke helt urimelig at også hennes bidrag i mange tilfeller utløser volden. Vi ser jo i undersøkelser at kvinner faktisk står for like mye vold som menn i parforhold. Forskjellen er at volden er av en annen karakter.Men det betur ikke at den bør aksepteres mer av den grunn.

Menn vet best hvordan menn tenker og føler. Om flere menn kom med i debatten ville det også bidra til å sette fokus på andre og forsømte deler av likestillingen. Mange menn kjemper om å få samvær og omsorg med sine barn. En far er en like viktig resurs for sine barn i et forhold som etter en skilsmisse. Debatten så langt har bare i liten grad evnet å sette dette på dagsorden. Hvorfor? Hvem er det egentlig som styrer denne debatten, om noen i det heletatt!

Jeg registrerer selv hvor vanskelig det kan være å få et innlegg i en avisdebatt. samtidig registrerer jeg at noen få kvinnlige gjengangerne tilsynelatende får komme til hele tiden. Det er de samme ansiktene, med de samme meningene. Her har media et stort ansvar for å tilføre nytt blod til likestillingsdebattens videre arbeid.

Menn er kanskje ikke så tålmodige som kvinner. Så når de registrerer at de ikke kommer til med sine synspunkter så bryr de seg heller ikke om å bidra med noe. De fleste har nok med seg selv og sitt eget liv og de andre har kanskje ikke så mange personlige grunner til å ville forandre på samfunnet slik det er. det blir først når noen selv opplever på kroppen hvor galt ting bærer hen at man får ildsjeler som er villige til å stå på for andre og kanskje svakere grupper. Også her bør media vise ansvar og evne til å fange opp verdifulle bidrag i kampen for likestilling. Det er ingen fasit på denne utviklingen, derfor er det viktig at flest mulig bidrar med sine ideer og inspill. bare det sikrer det mangfold som er nødvendig for å gjøre de viktige valg videre.

dette kan medføre at fokus i likestillingskampen må flyttes fra bare å gjelde kvinner til også å gjelde barn og menn. Til nå har disse gruppene bare kommet med når de har vært nødvendige for at kvinner skal komme videre. Det er min oppfatning at en slik åpning av perspektivet i den videre debatten også vil dreie fokus vekk fra "hva er best for kvinner" til mer likeverd-pregede fokuseringer.

Likestillingsdebatten så langt har bare i liten evne tatt inn over seg begrepet likeverd. Slik likestillingsdebatten har vært drevet som i hovedsak en bedring av kvinners kamp for bedre goder til seg selv, må den videre debatten dreies mot likeverd for ALLE grupper i samfunnet. Bare da vil alles bestrebelser på et bedre og mer meningsfyllt liv kunne realiseres.