Likestilling, men bare der det passer?

av Rune Fardal


Bakgrunn: jeg er mann, gift , har barn, er for likestilling av typen:likeverd.
Fordømmer : voltekter, voldelige menn, sexmisbruk, incest, konemishandlere osv. Er for lik lønn for like kvalifikasjoner / arbeid. Jeg er for likeverdig deling av hjemmets arbeidsoppgaver, oppvask, bleieskift, vask og alt det der. I det heletatt jeg er for likestilling, ikke for at kvinner " fortjener" å få det slik menn har det, men fordi jeg ser på begge kjønn som likestillte ut i fra en plattform av LIKEVERD.

Feminister som andre likeverdighetsforkjempere har i årtier kjempet for mest mulig likestilling. De har vært dominert, naturlig nok, av dem som har følt seg urettferdig forbigått i ulike sammenhenger, nemlig kvinner. Ut i fra en tanke om at menn har hatt fordeler kvinner bør få del i har denne kampen vært berettiget. Således er de fleste kvinner i dag likestillt med menn på de fleste områder. Noen gjenstår, men de kommer.

Når man krever likestilling, så er det et tveegget sverd. Det vil si at på de felt der kvinner har hatt "monopol" må også disse områder åpnes for menn.

Så til det engasjementet jeg brenner for:
Hvorfor er det så vanskelig for kvinner/feminister/likestilling å likestille kjønnene når det gjelder omsorgsperson for barn etter brudd/skilsmisser.

Fremdeles er det slik at feminister og andre blir påfallende tause når disse spørsmål reises! Emnet er nærmest tabubelagt. Det er ikke politisk korekt å snakke om slikt! Man forventer likestilling, men vil ikke gi fra seg egne "goder"! På meg virker det som om denne totale taushet om dette fra feminister oa. mere hindrer, enn skaper likeverd og likestilling.

Menn er de senere år blitt mer beviste på sin rolle for barn, mange flere menn (enn før) tar ansvar her. Jeg tror likestillingskampen hadde gjort et KVANTESPRANG om feminister oa. kvinner som arbeider for likestilling tilkjennegav i større omfang at denne siden av "kampen" OGSÅ var viktig! Og at de gav utrykk for det i det offentlige rom!

Samfunnet gjennom myndighetene legger til rette for at far skal ta en større del av omsorgen for barna i ekteskap og samboerforhold. De fleste kvinner ønsker også en slik forandring. Og det gjør fedre i større og større grad. Kvinner vil det bl.a fordi de da lettere kan realisere sin egen likestilling.

Ved en skilsmisse derimot er FAR plutselig IKKE egent som omsorgsperson! Da gjør lover, regler og samfunnet det nesten umulig for en far å få omsorgen for sine barn. Holdninger en far DA møter er ikke oppdatert til dagens likestillingsnivå. Sakkyndige, domstoler og tradisjoner er fremdeles i 1800-tallets mentalitet, mor er best uansett! Før ville kanskje ikke mange menn ha barna, I DAG er dette forandret delvis grunnet likestillingen og bevistheten i samfunnet. Det er virkeligheten mange fedre opplever i dag. Dette er en tvetydighet som er vanskelig å forstå og som på mange måter nok bremser likestillingen i dag.

Hvorfor er det slik? Er det morsinstinktet som gjør det? Føler kvinner at de svikter som mor om de aksepterer at far har omsorgen? Føler de at andre stempler dem om de lar far få omsorgen og blir det i såfall en kamp kvinner imellom for ikke å miste ansikt? Har det økonomiske årsaker, eller ligger noe av begrunnelsen i at dette gir kvinner en følelse av makt ? Mens de føler avmakt ved ikke å få innfridd alle sine likestillingskrav, er barnefordeling et område de har hatt og fremdeles har makt på. Eller er det andre mekanismer og i tilfelle hvilke?

Kan noe av denne store motstanden skyldes at en mor ved fødsel vil være mor med stor M? Og at dette koliderer totalt med det faktum at menn også vil være far med stor F? Tradisjonelt har far veket unna og overlatt arenaen til mor. I den samfunnsutviklingen som skjer der fedre oppfordres til å ta sitt ansvar med barna, må også samfunnet, rettsystemet og andre aktører legge forholdene til rette. Ikke bare i fine ord, men også i praktiske handlinger. Det at en mor nok vil være nært sitt barn hele tiden i de første leveår, kan vel ha biologiske årsaker og er forståelig. Jeg stiller imidlertid spørsmål om det er et godt nok argument for å holde far utenfor! Jeg vil anta en mor føler en sterk tilknytning til sitt barn, men det gjør også en far. Handler ikke dette litt om å stole på far, gi ham mulighet til å vise at han også kan ta seg av barnet? En mor som lar far få vise at han også egner seg er ikke en dårlig mor, kanskje er det tradisjoner som får mor til å føle slik?

Er mødre redde for at deres forhold til barnet senere skal skades fordi også far får en del av omsorgen? Er de emosjonelle forandringer og påvirkninger en mor går igjennom før, under og etter en fødsel av en slik karakter at de "hindrer" far i å være far? Jeg tror det er viktig å ta kvinner på alvor, samtidig som det er viktig å ta far på alvor. Jeg mener, dette er to faktorer som må virke sammen om vi skal komme noen vei med likestillingen. Begge kjønn må føle at de blir tatt på alvor. Jeg tror kvinner må tørre å overlate ansvar til far, mens menn må vise at de er ansvaret verdig. Det skaper gjensidig tillit. Så finnes det alltid spesialtilfeller der den ene av psykiske eller andre grunner ikke egner seg like godt som den andre, men det får en ta hensyn til i den enkelte sak.

Vi må bort fra et utgangspunkt der mor må gi tillatelse til fars omsorg. Vi må bort fra den tradisjon at mor i utgangspunktet er best egnet i kraft av sitt kjønn. Da først vil barn ved en barnefordelingsak få muligheten til å være med den som er best egnet som omsorgsperson, der partene ikke evner å bli enige.

I dagens rettspraksis stiller far med betydlige handicap i retten. Det tjener hverken barna eller samfunnet på. Det bygger nemlig på den forutsetning at en mor er bedre egnet som omsorgsperson enn en far, og det finnes det ikke noen vitenskapelkig begrumelse for å hevde.



Noen som har synspunkter?

Diskuter emnet på VGD her !