Et åpent sinn og toleranse!

Av Rune Fardal


I " Retten fra - Retten til" på krisesentersekretariatets hjemmesider diskuterer Tove Smaadahl problematikken rundt ekteskap - norske mann og utenlandske kvinne.

Hun skriver på side 1, "krisesentrene har i mange år tatt i mot kvinner fra innvandrede og/eller etniske minoritetsgrupper, og denne brukergruppen øker" ......"Ikke bare i de områder der bosettingen av minoriteter er stor, men generellt på alle krisesentre i Norge. Dette skaper assosiasjoner om at vold mot kvinner og barn er noe mer utbredt i en del invandrerfamilier enn i norske familier. Dermed opprettholdes myter om at det innenfor en del regioner og kulturer finnes en lavere terskel for å utøve vold".

Jeg er ikke enig i at dette bare er myter. I enkelte kulturer og regioner har mannen blitt sett på/ser på seg selv som en form for overhode. Kvinnens plass har vært ulik mannen og ofte underordnet mannen. Slik har deres kultur fungert i århundrer.

Så kommer den vestliginspirerte kulturen med sin likestillingsfilosofi og snur opp ned på dette kulturelle bildet. I tråd med det forventer norske likestillingsforkjempere med Tove Smaadahl i spissen at innflyttere til Norge umiddelbart må tilpasse seg norsk kultur og tradisjon. Det vil jeg tro faller en del menn fra disse kulturer tungt for brystet. Fra den ene dagen til den andre går de fra å være/bli regnet som et familieoverhode til å skulle være likestillt med sin kone, enten hun er etnisk norsk eller fra samme kultur. Det sier seg selv at dette blir det konflikt av. Og som statistikken viser, en del av kvinnene i denne gruppen havner "naturlig nok" på krisesenter rundt om i det ganske land.

I denne gruppen av menn finner vi også etnisk norske menn. Og som media ynder å beskrive dem som, så kommer en del av disse fra lukkede miljøer, ofte på fjerntliggende plasser, men også fra større befolkningsentra. Fellestrekket med disse norske og utenlandske menn synes å være deres holdning og innstilling til kvinner. Ut i fra dagens oppfatning fremstår denne holdningen som "gammeldags og patriarkalsk". Det er en holdning som bygger på at mannen er forsørger, familieoverhode og den som tar besluttninger. Bakgrunnen for at den enkelte mann har en slik holdning er forskjellig og må relateres til den enkeltes oppdragelse, kultur, utdannelse og sosiale tilnærmingsevne.

Vi ser dette tydelig i hvordan enkelte etnisk norske menn "henter" kone nummer 5 og 6. De har ingen evne til å sette seg inn i kvinnenes behov og "natur" og lever ut i fra et syn der kvinnen skal føye manne i alt og ett. Når de så til sin store forundring finner at kvinnen slett ikke aksepterer dette og begynner å stille egne krav, er de ikke lenger herre over situasjonen og det ender kanskje med vold, skilsmisse og i ekstreme tilfeller med drap.

For Tove Smaadahl og hennes displer har fokus vært på å kriminalisere mannen, henge ham ut til spott og spe, fremstille ham som den sosiale taperen han mange ganger er. I Bergens Tidende har vi sett artikkelserier som underbygger dette synet. De fleste er vel enige i at denne type menns holdninger, for lengst er passé! Som det ofte påpekes er og kommer en del av disse menn fra miljøer med liten kontakt med "omverden"! Dermed blir likestillings og krisesentermiljøenes kamp for å få forandret på dette ikke i særlig grad oppfattet av denne målgruppen . Nå er forhåpentligvis denne målgruppen en utdøende "rase", men det vil alltid være noen som ikke evner å leve etter et prinsipp om likeverd.

I denne situasjonen mener jeg det kan være viktig med innformasjon fremfor fordømmelse. Det er ikke alltid at det er bare mannen som ene og alene er skyld i at slike situasjoner utvikler seg. Også den tilflyttede kvinnen har ansvar, men hun har samtidig store utfordringer ved å komme til en kultur som den norske. Det kan ikke alltid være så lett. Og her mener jeg det burde vært lagt ned betydelig mer arbeide i å innformere våre nye landsmenn om hva de kommer til, hva som er skrevne og uskrevne lover i Norge. Hvordan kulturen virker, hva som forventes av den enkelte og ikke minst prøve å få frem hva den enkelte forventer ov sitt nye land. De menn som finner en kone fra en anne kultur påtar seg et stort "integrerings"-ansvar. Det er det ikke alle som er klar over eller som mestrer. Her trengs det innformasjon. Uansett hvor sterk kjærligheten er så kommer alle til et punkt der hverdagen starter.

Ut i fra min kunnskap tror jeg mye kunne vært annerledes om en kraftig bedring av innformasjonen om vår kultur hadde blitt gitt til de kvinner som kommer hit til Norge. Informasjon både på godt og ondt. Det er ikke noen tvil om at vår kultur har store mørke felter som kan ha godt av litt fornyelse. Også disse sider ved oss nordmenn må det innformeres om. Det være seg jantelov og holdninger til ukjente generelt. Før jeg lærte min kones kultur å kjenne må jeg inrømme at jeg også hadde mange fordummende holdninger. Gjennom henne og med et åpent sinn på nye og uvante måter å tilnærme seg det ukjente, fikk jeg innblikk i en kultur som på mange måter er menneskelig langt overlegen vår egen. Jeg fikk føle på kroppen en åpenhet, vennlighet og tolleranse som vi her på fjellet vårt bare kan drømme om. Jeg fikk se at kanskje vi her i Norge har like mye å lære av andre kulturer som vi tror de har å lære av oss.

Ved å møte de utfordringer min kone og jeg sto ovenfor med åpne og fordomsfri øyne har vi begge styrket vår kjærlighet, og ikke minst gitt hverandre rom til å være den vi var, med tillegg av det vi måtte tilpasse oss hverandre. Faktisk har ikke dette vært vanskelig i det hele tatt. Da har det vært en langt større utfordring, de reaksjoner vi har møtt i samfunnet, og da i første rekke fra en del norske kvinner. Vi var forberdt på kulturforskjeller, men fant at ved å være fordomsfri faktisk ble rikere menneskelig enn det vi kunne drømme om. Jeg fant det jeg lette etter i livet og jeg føler at min kone også gjennom de signaler hun tilkjennegir har funnet det hun søkte.

Og slik vi skapte vår lykke tror jeg andre kan skape sin. Stkkordet er et åpent og fordomsfritt sinn. Vi visste begge hva vi ville ha og vi gir hverandre rom til å gi og motta.

Så når krisesentere og andre fokuserer så enormt på disse voldelige og ondskapsfulle menn som utnytter kvinner så er ikke bildet så sort/hvitt som enkelte skal ha det til. Slik jeg var åpen for min kone må vi også være åpne for å forstå hvorfor noen menn er som de er. Jeg opplevde faktisk at en del norske kvinners holdning til at jeg fant kjærligheten i Thailand var vanskelig for dem å akseptere. Deres utgangspunkt var at dette hadde bare med sex å gjøre. De skulle bare visst hvor feil de tok. Og det er etterhvert klart for meg at de hadde sine holdninger fra hva de leste i media og den offentlige debatt.

Vi er alle enige i at det er forkastelige holdninger mange både menn og kvinner viser, men bare fordømmende uttalelser hjelper ikke. Det skaper bare fronter og skytergravskrig og løser ingen problemer. Jeg er derfor av den oppfatning at mer forskning burde vært konsentrert på HVORFOR noen menn er voldelige og hvordan holdninger hos begge kjønn kan bearbeides. Det ville gitt oss redkaper til å løse dette problemet.

Så lenge hovedbudskapet til Tove Smaadahl mfl. er at kvinner er offre og menn er noe dritt, så blir situasjonen fastlåst. Kvinner er ikke bare offre, de deltar også, men er ikke bare dritt, de deltar også! Norske kvinner som utaler seg som premisslevrandører i denne debatten har også et stort ansvar. Yngre kvinner følger gjerne etter. Ikke alle bearbeider alt det de hører. Mange tar alt for en sannhet og dermed befestes ofte feilaktige holdninger.

Jeg mener økt saklig innformasjon til både norske menn som ønsker en utenlandsk kvinne og til utenlanske kvinner som kommer til Norge vil være av stor betydning for å unngå mye av den vold, både psykisk og fysisk som beskrives. Mye av det negative som ofte beskrives rundt kvinner fra andre kulturer har med holdninger her i Norge å gjøre. Således er det viktig med holdningskapende arbeid. Og da i første rekke nordmenns holdninger til de "fremmede og ukjente"! Jeg vet av egen erfaring at jeg har måttet revurdere mange av mine mediaskapte holdninger til andre kulturer. Det hat og den ensporede innformasjon enkelte medier står for har ingen plass i et moderne samfunn der vi ikke lenger kan sitte her på fjellet vårt og tro at vi skal forbli uberørte av tiden forandringer. En slik tankegang er det vi fordømmer blandt noen menn og deres behandling av utenlandske kvinner. Vi må ikke bare tro disse holdninger gjelder andre, det gjelder oss alle sammen. Således har Norske kvinner et stort ansvar for de holdninger de tilkjennegir ovenfor norske menn som finner en ledsager fra et annet land.

Når det fortelles om Thailandske kvinner i Nordland som får tilbud om penger for sex midt på lyse dagen, sier dette mye om enkelte norske menns holdninger til Thailandske kvinner. Og hvor har de slike holdninger fra? Det er i allefall ikke medfødt!. Her har media et betydelig ansvar i holdningskapende arbeid. I steden for å skrive den ene reportasjen etter den andre om sexkjøp i Thailand, burde de fokusert på de manglende holdninger enkelte norske menn fremviser. I steden for å stigmatisere et stolt folk som horer, burde de satt søkelyset på holdninger i vårt eget samfunn. Det kunne bidratt til å endre holdninger og dermed bedre forhold til de mest utsatte kvinner som gifter seg med Norske menn. Ved å klart tilkjennegi at den type holdninger ikke aksepteres, sendes et sterkt signal om hva som ventes slike menn om de bringer kvinner fra f.eks. Thailand hit på heller "tvilsomme motiver" Slik samfunnet udiskutabelt bekjemper pedofile må vi kompromissløst tilkjenne gi at slike nedverdigende og tilbakestående holdninger enkelte norske menn fremviser ikke tollereres. Bare da vil vi sakte men sikkert forandre holdninger i samfunnet.

I dette arbeidet er det viktig å ikke gjøre kvinnen til et offer. De kvinnene som kommer hit fra f.eks. Thailand kommer hit av fri vilje, de hadde et valg. Vi må ikke se på alle som offere fra den tredje verden. Det er de ikke. De har alle ulike motiver for å flytte hit. ikke alle motivene er like edle. Det er mange aspektere i denne typen saker og vi bør ha øyne åpne for det meste. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, så må vi aldri tollerere vold av noe slag.

Jeg mener derfor at et åpent sinn og tolleranse for ulikheter må være viktige retningslinjer om vi skal få redusert dette problemet. Det må gjelde like mye norske etniske som våre nye landsmenn og kvinner. Vi må kort og godt bry oss og ikke være så typisk norske og mistenksomme mot alt vi ikke har kjent i årtier. Det vitner bare om usikkerhet og frykt for forandringer.