Når fedre gråter!




av Rune Fardal, 6.11.2003

Fra flere viktige samfunnsaktører og premissleverandører stilles det krav om at menn må ta mer del I barnas hverdag. Regjering legger til rette for dette gjennom ulike ordninger, likestillingskvinner krever at fedre tar mer del I barnas hverdag og stadig flere fedre bruker stadig mer tid på sine barn. Det er mange ulike motiver for disse krav om menns inntreden og denne interessen for at de skal ta seg mer tid til barna, bytte karriere med omsorg! Også de fleste fedre begynner å få øynene opp for hvor viktig deres bidrag og relasjon til barna er. Også forskningen vider at fedre er viktigere for barna enn man tidligere la til grunn.

Så lenge foreldrene bor sammen er disse krav nokså samstemte. Svært enstemmig mener kvinner da at far må ta mer av ansvaret! Mange menn tar dette ansvaret på alvor. Få menn synes imidlertid å komme på banen I denne debatten, noe som vel også gjenspeiles I mange kvinners frustrasjon over å ikke få ta del I det de kaller karriere og egenutvikling! presset mot menns deltagelse er derfor økende. Og I bunnen for denne "utvikling" finner vi bla økonomiske motiver. Karriere er som kjent en form for narsissistisk virkelighetsgjøring der det økonomiske aspekter er sterkt fremme. Det ligger I hele begrepets konstellasjon at det handler om frigjøring fra mannens økonomi til en selvstendig følelse av å økonomisk være fri til å gjøre og leve slik de tror menn har gjort. Det ligger et element av misunnelse og søken etter full kontroll over eget liv og egen fremtid. Alt dette synes bakt inn I begrepet "kvinnefrigjøring". Selvfølgelig ligger det også andre elementer I dette. Ønsker om lik lønn for likt arbeid, like muligheter I arbeidsammenheng osv. Men de fleste av disse elementer går inn under det økonomiske argument. Og selvfølgelig er en slik utvikling positiv.

Det er ingen grunn til at kvinner ikke skal ha samme lønn som menn for likt arbeid. Også forhold rundt kvinners tidligere monopol på forsørgerrollen må forandres og er under forandring slik at kvinner har en reell mulighet til likestilling I arbeidslivet. myndighetene legger til rette for dette gjennom ulike ordninger.

De menn som prøver å komme til I denne debatten har ofte vanskelig for å slippe gjennom nåløyet som ofte styres av kvinner I de ulike redaksjoner. Jeg er av den oppfatning at menn blir diskriminert her som på andre felter av denne "new order" som etter hvert avtegner seg I samfunnet. Min erfaring er at de som I de ulike media siler hvem som skal få ut sine innlegg synes å ha en oppfatning om at menns meninger om disse temaer ikke er like interessante som kvinners utdypning av sine krav om at menn må ta mer av sitt ansvar rundt barna! Ofte domineres disse redaksjoner av kvinner. Det fører til at debatten ofte domineres av kvinners krav om at menns manglende deltagelse ikke er verken til kvinners eller barnas beste. Stadig ser vi innlegg og debatter der det er fokusert på kvinners frigjøring samt deres omsorgsmessige aspektere. men hvor er debatten om menn I dette bildet?

Om dette er til mannens beste synes ikke komme like sterkt frem. Innlegg som representerer kvinners krav synes å dominere på bekostning av en forståelse rundt den omstilling menn må gjennom for å tilfredstille de nye krav. Her savner debatten menns syn og bidrag! Hva tenker mannen I denne omstillingen? Det ligger I hele samfunnsstrukturen at når menn skal ta større del I barnas hverdag, må det både en holdnings- og strukturendring til for at dette skal fungere. Det synes ikke å komme frem en like stor forståelse for at når menn må tilpasse seg de nye krav, så må også kvinner forstå at menn forandrer seg. I denne prosessen vil også menn stille krav, slik kvinner gjør det. Disse krav synes lite fremme I debatten og enda mindre synes de å bli innfridd! Det foreligger en tilnærmet total taushet om mannens innpass I denne nye samfunns strukturen.

Det blir legitimt å stille spørsmål om kvinner klarer å omstille seg til den "nye" mannen og hans krav. Ser vi litt nærmere på hva menn faktisk utsettes for blir det ganske tydelig å se at de endringer kvinner vil ha ikke stikker så veldig dypt. det er ofte endringer som kreves når så lenge samlivet består! Og hva skjer når et forhold oppløses innenfor disse nye tilpasninger der menn likestilles med kvinner? Er da menn fremdeles likestilt kvinnen hva barna angår, eller er vi da tilbake til gamle tradisjonelle rollemønstre?

I utallige barnefordelings saker må jeg nok konstatere at vi da er tilbake I "ground zero"! I slike situasjoner er plutselig menn verken ønsket eller egnet som omsorgspersoner. I motsetning til de krav som tidligere ble stilt til menn, stilles nå klokken tilbake. Kravene til fedres deltagelse omgjøres ofte til krav om at fedre nå ikke skal ha omsorgen og langt mindre kontakt med egne barn. Fedre er ikke ønsket, og meget sterke virkemidler taes I bruk for å holde fedre borte fra barna. I mange tilfeller ute stenges de helt. Det paradoksale er allikevel ikke at kvinner snur sin argumentasjon, det paradoksale er at hele samfunnet snur sin argumentasjon! samfunnet synes å være et redskap for kvinnen og ikke til barnas beste. Kvinnen skyver barna foran seg I kampen om likestilling. Etter et brudd fremstår barna som kvinnens private brikke som bare kvinnen har rett på! dette henger selvfølgelig sammen med de økonomiske forhold som er knyttet til barnet.

Fra å legge alt til rette for at fedre skal ta mer av omsorg og sin tid med barna, tar samfunnet I bruk alle tenkelige midler for å holde far borte fra barna. En total snuoperasjon hva gjelder både midler, holdninger og forventninger kommer til syne! Det som tidligere var en samstemt oppmuntring til fedre om å la barna få innpass I sin verden, blir nå snudd helt på hodet og blir isteden et kompakt angrep fokusert på å holde fedre borte fra barna. Eller for å ta det fra barnas perspektiv, barna blir holdt borte fra fedre.

Som fellesnevner for de som står bak både den positive oppmuntringen og senere den negative avvisningen, finner vi kvinner. Kravene om likestilling fremføres første og fremst av kvinner, kravene om at far etter en separasjon ikke lenger er ønsket som omsorgsperson, fremføres også av kvinner! Det kommer til syne en maktdemonstrasjon av dimensjoner.

Mange kvinneorganisasjoner fremstiller kvinnen som offeret. Det skaper sympati og støttereaksjoner. Kvinner tror de selv er offere! Dermed tregs det en angriper, den onde som kvinnen trenger støtte og beskyttelse mot. Og hvem er bedre egent enn mannen? Enkelte krisesentermiljøer samt ytterliggående kvinne-frigjørings-organisasjoner er premissleverandører til slike angrep på mannsrollen. Uten et fiendebildet blir det vanskelig å opprettholde en kamp som tjener de få sin agenda. Dette er elementær krigstaktikk og godt beskrevet I de fleste konfliktsammenhenger. Ved generaliseringer og udokumeterte påstander omgjøres et fåtall syke menns handlinger til å gjelde de fleste menn. En mann voldtar, alle menn voldtar! Slik blir de ureflekterte dratt inn I en suggesjon som bare bekrefter at verden er så ond som de trodde!

I denne avvisningen av fedre kommer flere bevisste og ubevisste begrunnelser frem. Det påfallende er imidlertid at det er mye de samme begrunnelser som når man vil ha fedre på banen, men nå med omvendt eller skjulte fortegn. Det blir ikke lenger viktigst at kvinnen får sin frigjøring. Nå er det viktigste at barnet frigjøres fra mannen! Barnets eksistens blir et middel I kvinnens kamp om barnet. Karriere og personlig frigjøring blir ikke det primære. Det primære blir for mange kvinner å få omsorgen, slik at de sikrer sin økonomiske selvstendighet gjennom mannens bidrag og de offentlige støtteordninger som følger. Jeg finner det påfallende at ikke flere kvinner ved samlivsbrudd faktisk lar mannen få omsorgen for barna. Det måtte jo være den ultimate løsning for deres egen frigjøring og karriereutvikling! Men dette skjer ikke! Hvorfor? Blir det tunge argument om likestilling ikke så viktig lenger? Er likestillingsargumentet egentlig et ubevisst påskudd I maktkampen mellom kjønnene?

Derigjennom får mannen den samme rollen , nemlig å sikre kvinnens realisering, men nå uten tilknytning til barnet. For disse kvinner blir ikke mannens bidrag noe annerledes enn den rollen han ble avkrevd I samlivet. I samlivet bidro han gjennom krav til omsorg å gi disse kvinner tid og mulighet til selvrealisering og karriere. For at kvinnen skal oppnå de samme muligheter til realisering etter samlivsbruddet må far holdes på avstand fra barnet! Jo mer kontakt far har med barnet etter et samlivsbrudd, jo mindre økonomi tilføres disse kvinner, jo mindre blir deres muligheter til selvrealisering. Det er uomtvistelig at en slik realisering av drømmer og karriere er knyttet til økonomi.

De økonomiske modeller knyttet til fedres økte permisjonsmuligheter viser dette. Også samværproblematikken viser dette! Har fedrene barna mer, blir kvinnens økonomiske bidrag redusert. Det er ingen tvil om at økonomi er en underliggende årsak til mange kvinners kamp for barna etter et samlivsbrudd. Reduksjonen av barnas samvær med far er omvendt proporsjonal med kvinnens økonomiske uttellinger. Jo mindre kontakt mellom far og barn, jo større økonomiske uttellinger for mor.

Det argumentet om at far er viktig for barna I samlivet synes etter samlivsbruddet å ha blitt til at far ikke lenger er viktig for barna! Det økonomiske motiv er en begrunnelse, selv om den benektes av en del kvinner. deres handlinger avslører imidlertid deres motiver.

Det er flere enn bare økonomiske grunner, til disse holdningsmessige snuoperasjoner. Det rokker ved kvinners morsfølelse å ikke være den barnet fortsetter å bo hos. Hva det gjør med farsfølelsen har ingen forsket mye på! Og mange har forståelse for dette argument. Spesielt kvinner. Men ingen snakker om fars følelser for barna. I alle fall ikke kvinner. Dette perspektiv som I samlivet var et argument, er også forsvunnet. De forventninger som gjennom generasjoner er stilt til kvinner som omsorgspersoner er like vanskelige å forandre som forandringen menn må gjennom for å bli det kvinner krever av dem, som omsorgsfulle fedre. Igjen er paradokset at mens kvinnen var I samlivet, så var kravet frigjøring fra denne omsorgsrollen. Etter samlivet synes dette argumentet å ha snudd til å bli at kvinner ikke trenger menn I denne omsorgen. Med økonomiske bidrag klarer de det selv! Forhold knyttet til det økonomiske blir viktigere enn barnas mulighet for økt samvær og tilknytning til fedre.

Forhold som sorg, skuffelse og bitterhet over at forholdet ikke gikk er også et element I denne situasjonen. Det er ingen tvil om at disse følelsesmessige forhold danner grunnlaget for mange kvinners adferd etter samlivsbruddet. Den sabotasje og bevisste avstand mange kvinner skaper mellom fedre og barn bidrar kun til å trøste det enkelte kvinners ego og selvfølelse. En slik opptreden har ingen positiv effekt for barnet. Slike kvinner er ikke opptatt av å tilfredstille barnets behov for stimulering og kontakt med far, de er opptatt av å pleie de sår deres eget narsissistiske overjeg er tilført. For mange blir det umulig å speile seg I samlivets morsrolle eller samlivets karrieremessige muligheter, der far har mer av omsorgen. Ved samlivsbruddet blir relasjonen til barnet ekstremt viktig for de fleste kvinner. Uten dette mister de mye av sin identitet. Men er dette til barnas beste ?

Uten barnet må de ta den rollen menn har hatt som forsørger og enslig. Denne følelsesmessige snuoperasjon forventer kvinner at menn skal takle og tåle, men de takler den ikke selv. Det finnes selvfølgelig noen kvinner som takler dette, men for de fleste er dette en utenkelig tanke. Disse kvinner faller umiddelbart tilbake I den tradisjonelle omsorgsrollen de I samlivet ville ut av! Denne totale snuoperasjon I holdninger viser at barnet for mange ikke er det viktigste. Barnet blir I alle situasjoner et middel til selvrealisering. Barnet havner I barnehage mens kvinnen realiserer seg selv!

det faktum at det I 80% av samlivsbrudd er kvinner som tar initsiativet til et brudd viser at terskelen for å eliminere mannen er lav. Selv om noen lever I forhold der det er best for kvinnen og komme seg ut, gjelder dette neppe I 80% av tilfellene! Skal tro om så mange kvinner hadde initsiert samlivsbrudd om barnet ikke så automatisk fulgte dem etter bruddet?

I samlivet må fedre inn for en slik realisering, noen må overta omsorgen. Etter bruddet må fedre vekk fordi fedres økte distanse til barnet muliggjør utløsning av det økonomiske fundament som er nødvendig for den enslige mors realisering.

Midt oppe I dette er fedre bare brikker I et spill for mange kvinners selvrealiserende drømmer. Det er med forbauselse jeg registrerer hvordan hele systemet fra å være pådriver til fedres medvirkning I barnas liv går til å bli det viktigste instrument til å holde fedre på avstand etter bruddet!

I barnefordelingsaker er sakkyndige ofte så forutinntatte at de slett ikke ser barnets beste, men kun gamle tradisjoner der kvinnen er omsorgspersonen. I samlivet er de samme psykologer premissleverandører til den nye kunnskap om at fedre er like viktige for sine barn som mødre. Og I likhet med alle de løgner og påstander en kvinne kan komme med om sin tidligere samlivspartner er de sakkyndige ofte like subjektive og forutinntatte I sine "konklusjoner" om hvem barna bør være med etter et samlivsbrudd. De sakkyndige legger premissene for rettsystemet, som bare blir et utøvende organ for de sakkyndiges meninger.

Uansett hvilken innstans man kommer I kontakt med synes det å fremkomme en holdning om at en mor pr. definisjon er bedre egnet enn en far! Dette er langt på veg det samme system som I samlivet var pådriver for at far måtte ta en større del av omsorgen og at de to skulle likestilles!

I svært mange tilfeller mister far nesten all kontakt med sine barn, stikk I strid med all erfaringsbasert kunnskap på dette felt. Sett fra barnets side kan ikke dette forsvares I det hele tatt. Barnet er glad I begge sine foreldre, men blir som oftest flyttet til mor! Dette til tross for at det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentasjon som sier at en mor er en bedre omsorgsperson enn en far! At de viser omsorg på ulik måte betyr ikke at den ene er bedre enn den andre. Barnet trenger både mors og fars omsorg og stimulering for å få ballanse I sin oppvekst. Dette synes ikke lenger å ha noe betydning for kvinner som bevisst holder barnet borte fra far etter et samlivsbrudd og representerer således en svikt I omsorgsevnen.

De følelser en far sitter igjen med I slike situasjoner er like sterke som de følelser en mor har om hun mister kontakten med sitt barn. Den måten en far viser sin reaksjon, på dette traumet, er helt sikkert ulik den reaksjon en kvinne viser på samme traume. Det betyr ikke at en fars reaksjon ikke er mindre alvorlig for far som individ enn reaksjonen er for en kvinne. Det er like traumatiserende. Dette er et aspekt som ikke synes å komme frem I debatten. Men så styres mye av denne debatten av kvinner. Og deres mulighet til innlevelse I den smerte en mann føler er beviselig ikke særlig tilstedeværende!

Fedre gråter kanskje ikke synlige tårer, men det betyr ikke at de ikke reagerer. Noen reagerer med å trekke seg bort fra barnet for å dempe den indre smerte de føler. De stenger følelsene til barnet ute. Det er ikke til barnets beste, men en direkte reaksjon på mors opptreden. Tanken på at de ikke får ta del I livet til det barnet de elsket så høyt er for mange utholdelig. Den holdning menn møter når de kjemper for kontakt med sitt barn er så negativ og fordømmende at de aller fleste bare resignerer. De orker ikke en kamp mot hydra, det mangehodede monster systemet fremstår som. Det blir lettere å fortrenge følelsene til barnet enn den årelange kampen det er å få litt samvær med det barnet de elsket så høyt. deretter kritiseres menn for at de ikke er der for barna! Uansett hva mannen gjør møter han negativitet!

De få som prøver, møter et system så forutinntatt og ugjennomtrengelig at selv den sterkeste kan gi opp! De metoder som kvinner tar I bruk er som hentet ut av psykopatens lærebok. Løgner, manipulasjoner, projiseringer, beskyldninger og en fordreining av virkeligheten som kan overgå selv den smarteste psykopat. Beskyldninger om incest, voldtekt, misshandling osv. går igjen som en rød tråd I slike saker. Med tanke på alvorsgraden og intensiteten I slike beskyldninger og angrep må det ligge meget sterke krefter bak, hos de kvinner som benytter slike midler. Og det er mange. Å sabotere barnets samvær med far er et like sterkt og alvorlig virkemiddel.

Det er nesten påfallende at en kvinne kan benytte slike handlinger mot den de bare for en kort stund siden var så glad I at de ville ha barn med! Dette viser hvor dypt forankret I de fleste kviner barnets tilstedeværelse er. Det viser også at de krav kvinner stiller til likestilling egentlig ikke søker å involvere barna. De samme kvinner som prøver å forme mannen I sitt bilde, forventer at han forandrer seg! Men de evner ikke å tilpasse seg den nye mannen. For menn oppleves dette bare som et narrespill ved samlivsbrudd. Menn får et inntrykk av at de krav som stilles til deres omstilling ikke er for barnets beste, men for kvinnens beste. Og kvinner beviser dette ved sin opptreden ved samlivsbrudd.

Da er det kanskje ikke så rart at fedre gråter for seg selv! Det er kanskje ikke så rart at mange fedre trekker seg bort fra barna for å hindre en konflikt rundt barnet! Kanskje blir det en slik far som gjennom sin handling viser evne til omsorg. men igjen utsettes han for kritikk! Og samtidig er kravet om fars tilstedeværelse unisont ellers I samfunnet. Ferde som prøver å få støtte for sitt syn møter imidlertid ingen forståelse for dette!

Det mest paradoksale I dette blir når fedre starter kampen for sine barn. Da anklages de for ikke å se barnets beste ved den "støy" de lager. De nektes å snakke om de, for barn og fedre, urettferdige handlinger de ofte utsettes for. Å klage på sakkyndige blir bare en bekreftelse på at de ikke egner seg som omsorgspersoner! Å klage på justismord eller ta opp kampen mot dette for barnet tapet av sin far møtes med forakt av samfunnet. Det forventes nesten at man ikke skal forsvare seg. det er en negativ holdning til dette. man forstyrrer "husfreden" på en måte.

Det kan virke som om vi nordmenn er blitt så trauste og indoktrinerte I at det systemet sier, det er riktig. Den som opponerer eller stiller kritiske spørsmål, blir umiddelbart utpekt mer eller mindre som en samfunnsfiende. Og spesielt rundt barnefordeling og barnevern synes det å være en slik holdning. Har man tapt en slik sak blir systemet nesten forbauset når noen stiller spørsmål I ettertid. Om det kan vises til løgner og justismord synes ikke være særlig vesentlig. ikke før man har vunnet frem e. da rister folk på hodet av systemet. dessverre synes det ikke som om presse og media er særlig fokusert på å avsløre justismord rundt barn. Det ligger nesten et taushetens slør over slike saker. Man unnskylder seg med at her er det taushetsplikt og her er det hensynet til "barnas beste" som teller. Men hva er barnas beste?

Er barnas beste å bli fradømt en av foreldrene? Er det barnets beste å bli revet opp fra et miljø det trives og er oppvokst I, bare for å tilfredstille de voksnes egoistiske behov? Uttallige saker viser dessverre at "barnets beste" slett ikke er ivaretatt I mange tilfeller. Andre behov dekkes først. Og en sakkyndig er ingen garanti for at barnets beste står I fokus. Tvert I mot.

Sakkyndige gies en allmektig rolle. Rettsystemet blir det ufeilbarliges redskap. Alt settes inn på å fordømme en far som kjemper for retten til sine barn å ha kontakt med også ham! Om en far hevder sin rett, blir også dette mistenkeliggjort. Systemets melding til far er klar. Hold deg vekk! Du er ikke lenger ønsket! Og hvem snakker om kvinner som det svake kjønn! Her foregår en avansert kjønns kamp der kvinners evne til psykologisk "krigføring" blir utnyttet til det ytterste.

Det er kanskje ikke så rart at fedre gråter for seg selv! Og de få som tør å snakke I det offentlige rom, ja de møtes umiddelbart med det som er av hersketekniske metoder. De tillegges bitterhet! De er hatefulle og de ser selvfølgelig ikke barnas behov! De tillegges liten evne til å se at de tar feil! De fordømmes og trakasseres til de gir opp! Og alt til barnas beste! Det er nesten påfallende å se hvordan de påstander som kommer synes projisert fra de kvinner som kommer med dem!

Systemet er ene og alene på mor sin side. Barnets beste blir en floskel uten verdi! At tapet av far for mange barn får alvorlige traumatiske følger I voksen alder synes ikke uroe noen, og aller minst de sakkyndige! De som sier at de vet, men som ikke vet stort mer enn det tradisjonen forteller dem.

Det er kanskje ikke så rart at fedre gråter!


Rune Fardal