Fedrenes traumer, barnas tap !



av Rune Fardal, Bergen


Å bli voldtatt , enten det er en kvinne eller en mann, er en traumatiserende opplevelse. Det er en hendelse som fordømmes av alle og som for offeret, ikke bare er en fysisk krenkelse men også en psykisk invasjon av destruktiv karakter. Den psykiske delen er ofte den verste , den spiser offeret opp innenfra. I likhet med andre former for traumatiserende hendelser er ofte den psykiske delen, den offeret sliter mest med I ettertid.

Trine Rjukan, Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK) skriver på nettsidene til DIXI, månedens tema Oktober 2003, følgende:

"Foruten de fysiske skader en voldtekt kan påføre offeret, ødelegger en voldtekt ofte harmonien i et menneskes forhold til seg selv og omverdenen. Ett øyeblikk, én handling er nok til å invadere et menneskes kropp og sinn. Det livsbærende overskygges av et tomt mørke. De vanligste reaksjonene er angst og depresjon fordi ofrene føler seg uten egenverdi eller utvikler skyld- og skamfølelse for overgrepet. Det er heller ikke uvanlig at de sliter med selvmordstanker. For mange ofre er voldtekten noe som aldri helt tar slutt, noe som aldri helt slipper taket."

De samme beskrivelsene gies av mange andre jenter som er blitt voldtatt. Dette er en invaderende følelse, der man opplever en veldig frustrasjon og maktesløshet over ikke å ha kontroll over sitt eget liv og sin egen kropp. De opplever alle at voldtektsmannen ikke bare har forgrepet seg fysisk, men at de har forgrepet seg psykisk. Og det siste er kanskje det verste, fordi det er vanskelige å lege sjelens sår. Offeret sitter igjen med en følelse av tomhet, krenkelse av de mest intime og indre følelser et menneske kan ha. Offerets forhold til omverden blir snudd på hodet. Fra å være et individ meg egne grenser og egen selvstendighet går de til å bli maktesløse, innadvendte og deprimerte. Noen tar sitt eget liv, andre får store psykiske problemer. Noen havner på "skråplanet" og noen isolerer seg.

De beskrivelser et offer for slike handlinger gir samsvarer mye med de beskrivelser mennesker gir fra situasjoner der man blir umyndiggjort, fratatt kontroll av eget eller de nærmestes liv. Situasjoner preget av en overmakt som ikke respekterer individet. Det er påfallende hvor like beskrivelsene er, fra f.eks ofre for psykopater. Deres fortvilelse når de finner ut hva de er utsatt for og ikke minst den frustrasjon og tomhet, desperasjon og frustrasjon de opplever når ingen tror hva de selv forteller. I likhet med voldtatte kvinner som opplever traumet igjen ved en rettssak, opplever offer for psykopater et nytt overgrep når ingen tror dem, men ofte gir dem skylden for den situasjon de er kommet i.

Vi ser de samme beskrivelser fra menn som opplever å miste omsorg / samvær med sine barn ved skilsmisser. Deres fortvilte og til tider håpløse kamp for å få være far til sine barn. Den depresjon, frustrasjon og fortvilelse de ofte beskriver ligner svært på beskrivelser gitt ved traumatiske handlinger. Ofte er det ikke noe galt ved en fars omsorgsevne. Han opplever bare at hele systemet fordømmer ham I det øyeblikket en skilsmisse er et faktum. Det enten han tar ut skilsmisse eller det er partneren. I svært mange tilfeller blir han anklaget av sin ex. for de utroligste ting. Det være seg pedofili, voldtekt og overgrep. I mange tilfeller oppdiktede løgner det ofte er umulig å forsvare seg imot. Som far blir en mann et offer for sitt kjønn og for et system som favoriserer mor på bakgrunn av tradisjoner mer enn barnets beste. En far som møter et system, der alle jobber mot ham og for mor, er en fryktelig opplevelse. Hjelpesløsheten og frustrasjonen kommer når en far prøver å ta opp kampen mot løgnene. Da ender han bare opp med å fremstå som den aggressive. Og I et forsøk på å få se de barna han har så sterke følelser for ender han opp som sin egen verste fiende. Ved ikke å gjøre noe mister han barna!


Hjelpe apparat

Når det gjelder ofre for voldtekter har samfunnet for lengst et godt apparat for å hjelp de som rammes. Når det gjelder fedre som mister kontakt med sine barn, ofte som en følge av mors sabotering og manglende vilje til at barna skal få se sin far, har ikke samfunnet noe som helst system , verken for å hjelpe barna til å se sin far eller for å hjelpe far til å se sine barn. Mor styrer dette akkurat som hun selv vil! Dette er til dels ubeskrivelige traumer som en far står helt alene med. Der han prøver å søke hjelp, møter han ingen forståelse, noe som ytterligere påfører far traumer.

Sakkyndige som skal ta barnas beste på alvor fremstår ofte så subjektivt til hjelp for mor at en far opplever deres fravær av faglige forståelse som nok et overgrep. Meglere som skal hjelpe barna til den lovbestemte rett, et barn har til kontakt med begge sine foreldre, fremstår I mange tilfeller som rene nikkedukker for mor. Rettsystemet som skulle være barnas hjelper til den lovbestemte rett til kontakt med begge sine foreldre, oppleves av svært mange fedre som helt ute av stand til å gjennomskue alle de løgner en mor kan komme med I slike saker. Helt ubevisst velger de å følge gamle tradisjoner og "sikrer" seg ved å gi mor omsorgen selv om det foreligger like gode omsorgsevner fra far.

Uansett hvor far snur seg blir han taperen og barna mister kontakt med han. Dette skjer samtidig med at samfunnet nærmest krever at fedre skal ta mer part I barnas liv. Kvinner krever det samme! En slik dobbeltmoral blir frustrerende for en ellers fungerende far.

De traumer en far opplever I slike situasjoner er veldig like I beskrivelser til de en kvinne opplever ved en voldtekt. Begge føler seg invadert, de mister bestemmelse over det som oppleves som en del av dem selv. Resultatet av de ulike traumer er ofte svært likt. Depresjoner, selvmord og psykisk sykdom følger ofte. En følelse av å miste selvfølelsen inntrer. Hva er en far verdt om ikke han kan få være far til sine barn? Hva blir vitsen med livet?

Like traumatisk som det er for en mor og miste sine barn er det også for en far å miste dem. dette perspektivet er det ingen som tebker på! Dobbelt traumatisk er det for mange når de opplever at samfunnet gjør dem til en "pariakaste" ved ikke å ta dem på alvor I sin streben for å være far til sine barn, samt å la barna få beholde sin far. Menn blir I slike situasjoner redusert til bidrags betalere, ofte uten særlig innvirkning på sine egne barns liv og oppvekst. I mange tilfeller helt ute stengt for all kontakt med barna I årevis. En far som gledet seg over å stimulere og se sine barn vokse opp blir stemplet som uønsket og uegnet, og det av den kvinnen som en gang mente han var et godt fars emne.

Lover og regler samfunnet har bygget opp er mer beregnet på å hjelpe mor I situasjoner der far enten er voldelig (krisesentere) eller på annen måte ikke bidrar til barnas (les:mors) økonomi etter skilsmissen. Hva med majoriteten av sakene der vi har med ikkevoldelige menn, fedre som kun vil være far for sine barn. ferde som er skviset ut ved mors skilsmisse? For dem fortoner samme systemet seg som dommer og bøddel. Om de er enige med at mor flytter langt vekk med barna eller ikke, er helt uvesentlig for systemet. det er bygget opp for å hjelpe mor, uansett! Om mors handlinger er til barnets beste eller ikke blir sjeden vurdert. nettopp fordi systemet tar det for gitt at enhver mor vet bedre hva som er barnas beste enn det far gjør! men hva bygger en slik forutinntatthet på? Vitenskaplige metoder er det I alle fall ikke!


Følelser hos far
De følelsene som river I en far under slike omstendigheter er ubeskrivelige. Mange fedre ender med å stenge barna ute I sin psykiske verden I et desperat forsøk på å ikke bli helt gale. de bryter alle bånd, de betaler ikke bidrag, de stenger problemene ute! Noen mister all livs gnist. Alkoholproblemer og det som verre er inntreffer ofte. En indre tomhet som følge av det tærende savnet de føler. Frustrasjonen av å plutselig ikke bety noe for det som betyr mest for en far. Fortvilelsen over å oppleve et system som kun er fokusert på å holde far borte fra sine barn, der en mor får all støtte og hjelp, mens en far reduseres til et null. Den indre følelsen av å svikte sine barn, stenges ute fra barnets tilværelse, vite at barnet savner deg men ikke får se deg, det er ødeleggende og traumatiserende følelser.

Mens alle forstår og tar en mor på alvor om hun "mister" sine barn, finnes det ingen forståelse eller hjelp for en far I samme situasjon. Det er nesten som om verden tror fedre ikke har følelser, fordi de utrykker dem på en annen måte en kvinner. Kanskje burde kvinner lære hvordan menn utrykker følelser.

Ingen tar fedre på alvor I slike situasjoner. Ingen viser noen forståelse for deres indre kaos. Uansett hvor far snur seg møter han oftest en negativ holdning. Politi, barnevern, sakkyndige, rettsystemet og samfunnet. Far fordømmes, men kreves allikevel for det mor har bruk for, nemlig penger! Og betaler han ikke, så kan han havne I fengsel! Det hele blir tragisk når en far I sine traumer etter å ha mistet sine barn, utestengt fra deres liv opplever at samfunnet straffer han I tillegg.

trygdeetaten er på mors side helt inn I det hinsidige. En far som går konkurs blir dømt til å betale bidrag, selv om hans inntekt I en startfase etter konkursen ikke er høyere enn 5000,- pr. mnd. begrunnelsen fra trygdekontoret er at han burde kunne tjene mer fordi han tjente mer før konkursen! Slik sementerer systemet at far skal straffes for ikke å få lov til å se sine egne barn, være der for dem, gi sin omsorg. Alt er vinklet inn på å støtte mor, uansett barnets beste.

Ingen ser ut til å forstå at en far har like sterke bindinger og følelser til sine barn som en mor. Alle forstår at en mor som mister sine barn har hatt en traumatisk opplevelse. Ingen ser at også far har en like stor traumatisk opplevelse. Et traume som gjentaes ved samfunnets manglende forståelse for mannens situasjon. Dette traumet må mannen bære alene. Hva gjør det med menn? Det forventes nesten at manen skal være sterk og takle dette! Samtidig forventes det at mannen skal vise myke verdier og komme kvinnen I møte I likestillingens kamp. Det forventes at menn skal vise forståelse for kvinners krav om likestilling, samtidig får menn ingen forståelse for sitt syn på at også menn er likeverdige omsorgspersoner for sine barn. Hvorfor og hvordan skal da menn ta mer ansvar for barna. For en mann fremstår dette som et paradoks.

Hvilket samfunn får vi når dette får fortsette. Er dette til barnas beste, til fedres beste eller til mødres beste? Hva gjør disse traumer med en far? Hvilken forståelse og opplevelse får en far for sin egenverdi som far? Hva slags signal sender dette til norske fedre?

Er det ikke en erkjennelse av at også en far har like dype følelser for sine barn som det en mor har, når vi ser hvilke psykiske problemer en atskillelse fra sine barn fører med seg for en mann! Om en far ikke har så streke følelser for sine barn, har en dypere forståelse for barnas behov og ønsker, hvorfor viser da fedre I slike situasjoner de samme symptomer som andre traumatiserte mennesker?

Det spørsmålet man burde stille her er hvorfor en mor etter først, I de fleste tilfeller, er den som flytter barnet vekk fra far, og deretter svært ofte, av ulike grunner, bevisst hindrer barna kontakt med sin far, egentlig er den som er "til barnas beste" ! Det finnes sikkert tilfeller der fedre ikke er egnet, på samme måte som det finnes mødre som ikke er egnet. Men å generalisere dette til å gjelde alle fedre er ikke bare et svik mot barna, men også et svik mot de fedre som tross alt mener at barna har behov for kontakt med begge foreldre! At så mange mødre mener det er til barnas beste å ikke treffe sin far mener jeg er et signal om at de kanskje ikke alltid har barnas beste I tankene, men at andre hensikter ligger bak. Eller er det slik at fedre generelt ikke har så stor betydning for sine barn, og at deres traumatiske opplevelser er oppkonstruerte og kunstige?

Kan en voldtatt kvinnes traumatiske beskrivelser også være oppkonstruerte, eller tar de vi for å være ekte? Er det mulig for så mange å "fake" traumatiske opplevelser? Eller er det slik at mange menn opplever liten eller ingen forståelse for de problemer en far møter og opplever når barna rives ut av hans liv. Kan det kanskje være slik at den atskillelse både barna og far opplever er traumatiserende for begge?

Forskningen

Hvem tar fedre på alvor, hvorfor synes det som om "alle" vil forske, hjelpe og finne løsninger på en kvinnes traumer, mens tilsynelatende ingen eller få ser ut til å være interessert I en fars traumatiserende opplevelser rundt atskillelsen fra sine barn? Det samme gjelder barns tap av sin far. Hvorfor er det tilsynelatende så få om noen som interesserer seg for hva dette gjør med et barn og dets indre utvikling og følelse av tilhørighet?

Er det forskere som ikke evner å sette fokus, eller er det samfunnet som ikke ser dette som et interessant område å få belyst? Det finnes lite om noe forskning fokusert på barnas opplevelser gjennom tap av farsfiguren. Det synses og skrives både de side opp og ned om homofiles rett til å ha barn, lesbiskes rett til å ha barn, men det sies lite om barnas rett til å ha en far!

Er det bare slik at de som skriker høyest, de som kommer med de mest "likestillte" påfunn blir hørt I media? All forskning tyder på at tap og adskillelse er bakgrunn for svært mange av de personlighets-forstyrrelser og psykiske lidelser vi ser I samfunnet I dag. Antall barn I psykiatien er sterkt økende. Hva er bakgrunnen?

Kan noe av grunnen ligge I at så mange barn gjennom skilsmisse og atskillelse mister den viktige fedrekontakten? Er denne fedrekontakten et oversett og undervurdert emne? Eller er det kombinasjonen av mistet fedrekontakt og ofte en bevist handling fra mor med å holde barna borte fra far som ligger bak? Kanskje er det andre grunner alene eller I tillegg! Hvorfor kom denne kraftige økningen omtrent samtidig med de økte skilsmisser? Er det tilfeldig eller er det en sammenheng?

Hvorfor forskes det ikke mer på dette? Er forskere for opphengt I forutinntatte holdninger eller mener man å vite svaret på disse spørsmål allerede? Er andre innfallsvinkler og problemstillinger mer viktige? Er det erkjennelsen av at mødres ikke alltid, men hyppige handling med å avgrense barnas rett til kontakt med sin far, som vil dokumenteres ved slik forskning? Hvem er egentlig disse forskere som synes så opptatte med andre problemstillinger at det som tilsynelatende burde vært et hovedtema : Barns rett til kontakt med begge sine foreldre! Er forskere objektive nok og/eller hvilke forskere er det som får sitt syn lagt til grunn som det gjeldene I vår tid? Og er deres syn det riktige eller det viktigste?

Vi ser at det er grunn til å stille spørsmål og vise kritisk evne for at barn skal få de oppvektvilkår som er til barnas beste. Kanskje kan fedres traumer også reduseres ved at barna blir tatt mer på alvor og at en far blir omsorgsmessig likestilt med en mor!


Kortversjonen slik den kom på trykk i Drammens Tidende 12.10.03