Likestilling synes fastlåst!
av Rune Fardal

Det synes å foreligge en kvinnesyns-styrt/kontrollert debatt der det er opplest og vedtatt at menn er sexdyr, mens kvinner er ofre! Dette synet stakkarslig gjør kvinner og fremstiler kvinner som ute av stand til å ta vare på seg sel, og det vet de fleste i dag at er et ganske patetisk syn, fjernt fra dagens virkelighet.

Når vi ser på hvordan kvinner ønsker likestilling klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor de vil bli sett på som stakksrslige i det ene øyeblikket, mens i det neste så vil de være stolte karrierekvinner. Det er noe her som ikke henger sammen!

På meg virker det som om alt som kan bidra til å true kvinnens posisjon ovenfor menn, og deres posisjon som likestilte, blir kjørt frem på alle fronter samtidig. I det første fremstiller de seg som ofre, stakkarslig gjort, met et krav om at mannen blir satt på plass, straffet! I det neste krever de å bli sett på som sterke kvinner med egne meninger, helt på høyde med menn!

Elementer fra psykopatien (uten sammenligning forøvrig) der to selvmotsigende utsagn kommer samtidig, som følge av de to hjernehalvdelers manglende evner til å kommunisere, kommer til syne. I praksis synes de "to hjernehalvdeler" å bestå av ulike hovedgrupperinger blant kvinner.

Den ene gruppen med kvinner som kan billedlig gjøres med krisesentersekreteriatets Tove Smaadahl i spissen, forfekter kvinner som ofre for menns sexual-vold-ifiserte væremåte, som disse budbringere synes å fokusere ekstremt på. I mangel av andre forklaringsmodeller MÅ mannen være den aggressive for at de selv skal kunne ta rollen som offeret. At de ikke selv evner å se at det skal to til en krangel synes å ha forsvunnet i debatten. At nyere undersøkelser fra både inn og utland viser at også kvinner står for mye vold, om enn på en annen måte enn menn, synes ikke få like stor oppmerksomhet.

Denne måten å forklare virkeligheten på bygger hele sin eksistens på opprettholdelse av konflikt. Uten en konflikt mellom kjønnene, er disse holdninger dømt til å tape. Det er et tankekors at denne typen premissleverandører til den offentlige debatt ALDRI har kommet med noe "forsonende" utspill for å bedre de påståtte voldtekstfikserte norske menns væremåter! Som mange har vært inne på kan man lure på om det i enkelte tilfeller ligger økonomiske motiver bak å opprettholde så steile fronter.

Jeg sier ikke at man skal skjule at det forekommer voldtekter, men det hadde bidratt til sakligheten om man kunne dokumentert de 10.000 vis av påståtte voldtekter krisesenterne opererer med. Deres påståtte mørketall synes å slå begge veier!

Den andre gruppen synes å være kvinner med et mer balansert syn på menn, der fokus synes å være mer på karriere og frigjøring fra gamle tradisjonelle tankemønstre av typen "mor hjemme - far ute". Og i så måte synes de sistnevnet å evnet å fokusere på det forholdet mellom menn og kvinner egentlig dreier seg om, nemlig likeverd! Kanskje er denne gruppen litt mye fokusert på jobb-lønn relasjoner, men et sted må de begynne, så det er akseptabelt.

Det jeg imidlertid savner, for at debatten skal kunne munne ut i total likestilling, er egentlig omsorgsfordeling ved samlivsbrudd. Her ser vi egentlig at kvinner benytter alle midler for å holde tilbake og bremse på likestillingen. Metoder de anklager menn for å benytte mot kvinner. Dette er et område kvinner har hatt dominans på, men som det synes vanskelig å få likestilt. Samtidig krever de samme kvinner full likestilling på områder menn har dominert!

Kanskje dette hadde vært et sted å begynne for å få ting litt på gli? En forståelse av at også menn kan være gode omsorgspersoner for barn. Samfunnet krever at menn skal ta sin del av omsorgen I likestillingens navn, men når de gjør det settes alle krefter inn på å hindre at det skjer. Hvorfor?

Vil kvinner ha likestilling, men bare der de ikke selv må gjøre innrømmelser?