Vurderinger av brev fra barnevernet i Kvam,

 til Politiet i Odda, av 27.2.2003

 

 

av Rune Fardal, psykologi student, sept. 2008

 

 

 

Dette brevet fra barnevernet i Kvam er en oppflger av brev av 23.1.2003 til Kvam lensmannskontor. Der ble barnets troverdighet skt svekket, men som vist var det barnevernets troverdighet som ble svekket! Forutsetningene er her de samme. Igjen er det underlig at dette brevet stiles til  en politijurist i Odda(!) nr det er lensmann i Kvam som etterforsker saken. Barnevernet synes pushe p etterforskningen! Likeledes fremstr  brevet som god dokumentasjon p det som bare kan kalles et avhr av barnet.  Dette er ikke noen normal samtale barnet hadde med barnevernet, for det er  et enveiskjr fra barnevernet. Mtet er ikke for hre p barnets beskrivelser, men for at barnet skal hre p barnevernet. Etter dommeravhret 5.11.2002, beskriver barnevernet i et brev av 6.4.2008 at de kun hadde en samtale med barnet i en times tid den 19.11.2002:

 

 

I brevet av 27.2.03, fremgr det meget klart at barnevernet instruerer barnet i en ny virkelighet, barnet tvinges til gi de svar barnevernet ville ha.  Brevet  ble brukt som bevis for frita et familiemedlem av  en bekjent i barnevernet for seksuelle overgrep!

 

Innhold

 

Brevet.................................................................................................................................. 2

Hva sier forskningen om dette?......................................................................................... 19

se Langballe................................................................................................................. 19

Rnneberg & Poulsen, Barn som vitner..................................................................... 22

Dagbladets Magasinet................................................................................................ 25

Magnussen Vitnepsykologi........................................................................................ 25

Barnets advokat................................................................................................................. 29

Konklusjon........................................................................................................................ 30

 

 

Brevet

Her flger brevet i sin helhet, anonymisert, delt opp i avsnitt med kommentarer. Det er stilet til Kjetil Kvalvik!

 

 

1 avsnitt s.1.

 

Her pstr barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler med barnet fra 8.10.2002. I brev av 23.1.2003 pstr barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler siden dommeravhret av baret 5.11.2002! Slik brevet av 23.1 er uetterrettelig med opplysninger, slik fortsetter barnevernet i dette brev. Det gr meget godt frem at barnevernet i brev av 6.4.2008 bare har hatt en samtale med barnet etter dommeravhret 5.11.2002:

 

 

Pstanden i dette brevet av 27.2.2003, om jevnlige samtaler er sledes ikke korrekt! Barnevernet frer igjen politiet bak lyset! Uten de jevnlige samtalene rakner ogs innholdet fra disse samtalene! Sannheten er at de ikke kjenner barnet s godt som de sker gi inntrykk av!   Barnevernets beskrivelser om barnets psttte fantasi er i realiteten barnevernets og mors fantasi!

 

I brevet av 23.1 var fokus p   gi et inntrykk av at jenta ikke var troverdig, bygget p barnevernets subjektive forstelse og pstander.  I dette brevet synes fokus vre at jenta blander fantasi og virkelighet !  Det er  en udokumentert pstand, for det er ikke beskrevet et eneste eksempel p  slik sammenblanding! Barnevernet bygger dette p innformasjon fra voksne rundt jenta, hvilket i hovedsak er barnets mor. Og mor er bde i tester (MMPI) og adferd beskrevet som en narsissistisk personlighet! Og er det noe som er dokumentert ut over enhver tvil , s er det at mor lager historier og kommer med usanne pstander.  I et prosesskriv av 21.10.2006 dokumenterer far at  minst 60 av de pstander mor kommer med er enten usanne eller uriktige! Mors MMPi skr i 2002 viser klart at vi har med en narsissistisk personlighet gjre. Mor har en tendens til projisere egen adferd over p andre, og det blir det naturligvis fantasi av! Det stemmer ikke med virkeligheten.  Mor er med andre ord kilden for pstanden om at barnet lager historier, for vrig nok en projeksjon fra mor!

 

Her er det meget vesentlig   vite at far har avslrt mors omfattende usanne pstander over mange r. Far har dokumentert at mor har en stor evne til projisere egne negative trekk og fantasi over p andre, at mor har en utbredt tendens til logiske brister og pstander som meget enkelt kan  avslres som usanne oppkonstruerte pstander. Det er derfor grunn til anta at de forutsetninger barnevernet legger til grunn om at barnet lager historier i hy grad reflekterer mors  egen adferd og sledes er projeksjoner av mors  dokumenterte  adferd med nettopp lage historier! Det er tross alt mor som kommer med disse pstandene. Barnevernet gir ikke et eneste eksempel. Dette er i beste fall drlig kildekritikk.

 

I en setting der alle barnets signaler, bde i dommeravhr, i utsmuglede brev og i samtale med barnevernet (brev av 23.1.03) tilkjennegir at hun vil bo hos sin far kommer n en pstand om at Seinere har dette forandret seg til at hun nsker bu sammen med hesten sin p grden! Senere er tiden mellom brevet av 23.1.03 og dette brevet av 27.2.03! Det finnes ingen beskrivelser av at barnet har tilkjennegitt slike nsker noe sted i dette tidsrommet! At mor pstr (!) dette  betyr ikke at barnet har tilkjennegitt slike utsagn. Mors lgnaktighet er godt dokumentert.  I brev av 20.9.2002 skriver barnet at hun ser frem til bo med sin far, 23.1 beskriver barnevernet at jenta sier hun vil bo med sin far, 13.7.2003 skriver barnet at hun vil bo med sin far og det samme beskriver hun i et 30 talls brev i flere r etter!

 

Interessant er det derfor at Mlet med samtalene skulle vre at jenta fikk snakke om det som opptok henne!  Slik vi ser dette brevet fremstr som et avhr av barnet, er ikke mtet hos barnevernet for at barnet skal snakke ut om det som opptar henne! Det er et mte om hva som opptar barnevernet,  mor og stefar! Det fremgr tydelig av brevet at det ikke er barnet som snakker, men barnevernet som vil ha et bekreftende svar p sin hypotese! Det er en enveiskommunikasjon fra barnevernet mot barnet og ikke barnet som fr fortelle. Hadde barnet fortalt fritt hadde  det ikke brutt sammen i grt slik det gjorde. Nr barnet bryter sammen er det fordi det utsettes for et umenneskelig press fra barnevernet om gi det svaret barnevernet har bestemt seg for at er det riktige! Sledes  fremstr beskrivelsene fra dette mtet i dette brev ikke som hjelp til ta opp det som er vanskelig for barnet, men som hjelp til frikjenne stefar, samt gjre det vanskelig for barnet!

 

Interessant er det at  mens barnevernet  er bekymret for at konfliktnivet er hyt, s har far  en rekke ganger innkalt mor til samtale for bedre klimaet og finne lsninger for barna. Mor har aldri komet til slike mter. 5 ganger etter dette brevet var skrevet har far innkalt til familierdgivningskontoret, uten at mor har kommer en eneste gang!  Nr barnevernet s bruker et slikt mte som pskudd for bedre barnets situasjon, samtidig som  dette brevet fremstr som  avskrift av et avhr, har barnevernet i realiteten  bidratt til heve konfliktnivet i saken og tvert imot forverret barnets situasjon!

 

 

2 avsnitt s.1.

 

En kan sprre seg om motivet for dette mtet. Nr var dette mtet, nr siste mte ihht barnevernets brev over var 19.11.2002? Hva var det som foranlediget et plutselig behov for at se barnet i samspill med  stefar som var under etterforskning for  seksuelle overgrep? Hva var det som tilsa at det var bra for barnet som n bor i en annen leilighet og bli brakt tilbake til grden og da for se barnet i samspill med  den som er mistenkt for overgrep p barnet!  Det skal ikke mye tankevirksomhet til for forst at  dette strider mot det meste av det faglitteraturen forteller oss fra forskning rundt denne problematikken.  Dette underbygger bare at barnevernet driver aktiv etterforskning i den hensikt finne noe som kan brukes til fjerne mistanken mot stefar! Er det barnevernets jobb?  Det synes ganske klart at det her har vrt kontakt mellom bde stefars barndomsvenn i politiet, barnevern og stefar og mor for tilrettelegge for  denne observasjonen!  Brevet er da ogs adressert til en politijurist i Odda!  Hvorfor sendes det ikke til lensmann i Kvam som offisielt er de som driver etterforskning?  De beskrivelser av samspillet mellom stefar og barnet synes mer konstruert enn  vre naturlige samhandlinger. 

 

Kom barnevernet p uanmeldt besk? Hva gjorde mor og barna p grden? Hvorfor dreier alle beskrivelser  seg om kroppskontakt med stefar? Dette er s opplagt satt i sene for vise at barnets reaksjon hos stefar  skal fremst  p en mte som gjr det vanskelig forst at det skulle vre et overgrep denne mannen hadde begtt!  Hva vet barnevernet om samspill mellom et offer og en overgriper i en slik setting? Hva forventer de? Har deres forventning  hold i slik dette barnet ville reagere gitt situasjonen? Er det Stockholm syndromet vi ser utspille seg ved barnet som tvinges vre med stefar som er under etterforskning? Beskrivelsene av at stefar hadde lrt barnet spille tjener ikke annet enn    fremstille  forholdet mellom dem som nrt og godt!  Pstanden om at Det var ei avslappa og hyggelig atmosfre prega av barna sine spontane nsker og handlinger viser med all tydelighet hva formlet med dette besket var. Hva skiller et spontant nske fra et vanlig nske? Det er sette stefar i et positivt lys, samt reduserer barnets troverdighet som er hensikten med observasjonen!

 

Beskrivelsene av barnets reaksjon  med alt annet som beskrives, bde rundt maten og hesten viser et barn i spontan reaksjon og opposisjon til de voksne. Hva kommer det av at alt som har med stefar gjre  beskrives som positivt mens det vrige viser en jente i opposisjon? Barnet reagerer opplagt ved  matbordet ved at det ikke vil spise! Og hvorfor fr en mistenkt for seksuelle overgrep sette grenser for barnet slik brevet beskriver? Dette er ikke troverdig! Barnet skal visstnok vre stolt av rommet sitt! Er det en beskrivelse av barnevernets forventning, for dermed insinuere at barnet liker seg p rommet sitt p grden?? Hvor troverdig er da barnevernets beskrivelser av at samspillet mellom stefar som er under etterforskning for overgrep, og barnet skule vre s  avslappet og harmonisk som det barnevernet her prver gi inntrykk av? Jenta ville heller ikke hente inn hesten og viser hele tiden at  det settes i en situasjon der det ikke reagerer adekvat!  Hele beskrivelsen virker konstruert og brer preg av en underliggende motiv av frikjenne stefar!  Det er grunn til sprre hvorfor barnevernet driver slikt politiarbeid.

 

 

1 avsnitt s.2.

 

Barnet gikk ikke til noen ukentlig samtale med barnevernet. Det beskriver barnevernet selv i brev av 6.4.2008! Hvorfor skriver de da dette i brev til politiet? Dikter de opp hele brevet? Var ikke barnet p skolen? Hadde de fri? Var det vanlig  at de ukentlige mtene startet med at de hentet noe spise, eller viste barnevernet at dette mtet ville ta litt lengre tid? Hvorfor finnes det ingen beskrivelser av andre ukentlige mter nr dette synes detaljbeskrevet? Sannheten ser vi n, det var ingen ukentlige mter etter 19.11.2002! Det er lgn og oppkonstruerte pstander alt sammen! Hvorfor forteller barnet selv at hun slett ikke var hos barnevernet ukentlig? Hvor er referatene fra de andre mtene? De  finnes ikke!

 

 

2 avsnitt,s.2

 

Her begynner man   samtale om ufarlige temaer. Hvordan gr det p skolen? Hva gjr du p fritiden din? Hvordan gr det med hesten din? Man sker gjre barnet fortrolig med de voksene. Dette er avhrsteknikk! Sett i lys av hva  barnevernet tydelig har planlagt sker man her gjre jenta trygg p de to fra barnevernet som sitter p samme rommet som barnet gjr og spr henne ut! Dette er avhrstaktikk og teknikk. Hvem tok initiativ til dette mtet?

 

 

 

 

3 avsnitt,s.2

 

Hvem tok dette bildet? Hva var hensikten med ta et bilde av jenta i politiuniform? Hvor har barnevernet ftt tak i dette bildet? Dette mtet synes planlagt! Barnevernet bruker bildet for pense samtalen inn p dommeravhret. Det er tydelig fra det barnevernet beskriver, Jenta lukka seg og s ned at dette gjenskaper minner som er ubehagelige for barnet! Under pskudd av at de skal hjelpe barnet starter de i realiteten et forhr av barnet! Barnet har det tydelig ukomfortabelt nr det blir spurt ut om dette, for hun er stille og ser ned!  Det er opplagt at barnevernet her utsetter barnet for press for f henne til snakke om et tema barnet opplagt forbinder med ubehagelige opplevelser.

 

Hvorfor skulle barnet gjenfortelle hva det hadde fortalt i dommeravhr? Hvor er barnets advokat, som barnet har krav p? Hva er  begrunnelsen for et slikt fokus? Det er grunn til anta at det har sammenheng med  observasjonen av barnet og stefar som er beskrevet over. Her har man et pskudd til sprre barnet, etter  ha kjrt barnet til stefar som er under etterforskning. Hensikten med bringe barnet i kontakt med  stefar synes opplagt f et motiv for det avhret barnet n utsettes for. Frst lager de en kunstig setting der barnet beskrives reagerer i nrvr av den mistenkt for overgrep mot barnet, deretter brukes dette til pskudd for presse barnet! Disse hendelser henger sammen. Etter at man i brev av 23.1 stiller sprsml ved barets troverdighet og mor pstr barnet forteller historier  fremstr dette avhret av barnet som et ledd i en velregissert prosess med fjerne mistanke fra stefar! Det er under alle omstendigheter ikke en prosess for hjelpe barnet!

 

Det er opplagt at barnet fler seg presset selv ut fra det lille barnevernet referer fra dette en times mtet! Nr barnet begynner grte, er det tydelig at det er utsatt for et press. Beskrivelsene viser at dette er s vanskelig for barnet snakke om at man benytter teknikk der de voksne snakker sammen den ene saksbehandleren forteller den andre, hvilket er legge ord i munne p barnet, som barnet skal  erkjenne eller ikke! Dette er metoder som aldri hadde blitt akseptert i noen rett!  Det er ikke barnets beskrivelser barnet erkjenner, men voksenes!

 

 

 

4 avsnitt,s.2

 

 

Her begynner barnevernet avhre barnet ved tilkjennegi at de som voksne ikke tror p det barnet har fortalt i dommeravhr! Barnet fr et signal om at beskrivelsene i dommeravhret er noe  barnevernet ikke tro p! Hvorfor skulle de eller sprre om det var sant?  Barnevernet ser at jenta har det vanskelig men fortsetter presse barnet. Barnet har ikke gitt det svaret barnevernet vil det skal gi! Barnevernet fortsetter med at ...uansett hva du sier n, har ingen voksne lov til bli sint p deg! Problemet er at ved   fremstille dette slik har barnevernet implisitt sagt at de ikke tror det barnet har sagt! En slik uttalelse m bygge p en forventning om at barnevernet forventer barnet skal fortelle noe annet enn det, som fremkom i dommeravhrt! Allerede her foreligger det et press p barnet, som sitter og grter, om at det skal fortelle noe annet enn det, det fortalte i dommeravhret, etter ha bodd 6 uker med sin mor etter anmeldelsen! En mor som i alle disse ukene prvde f barnet til forandre sin uttalelse og som viste barnet at hun ikke trodde p barnets beskrivelser om at stefar tuklet med barnet! Det i seg selv er traumatisk.

 

Den ene saksbehandleren spurte.. og Eg skal hjelpe deg.....sa den andre saksbehandleren! Her driver de barnevernsansatte med en vekselvis pvirkning og press p barnet. Det er opplagt ut i fra de f beskrivelser fra dette mtet som gies at  hensikten er forandre p hva barnet  har beskrevet i et dommeravhr!  Man sitter ikke pstr at jeg skal hjelpe deg og ingen fr vre sinte p deg uansett hva du n sier om det er for at barnet skal bekrefte hva det sa i dommeravhr. Det ligger en forventning dette om at  det svaret man n ber om er annerledes enn dommeravhrets beskrivelser! Det er opplagt at hensikten med dette mtet er f barnet til komme med en annen forklaring eller historie enn det som kom frem i dommeravhret. Gjentatte ganger da barneverntjenesten gjentok sprsmlet  sprres barnet om det var sant, det barnet fortalte i dommeravhr!  Det er opplagt at barnevernet presser barnet til komme med en annen historie her. Barnevernet gir seg ikke fr barnet har forandret  sin forklaring!  Dette er s hrreisende graverende og strider s fullstendig med  hvordan avhr av barn skal skje at det aldri hadde blitt akseptert  i en faglig setting. Hadde politiet benyttet slike metoder ville det aldri blitt akseptert i noen norsk rett! Det er antagelig  litt av rsaken til at det er barnevernet som bedriver dette avhret og ikke politiet! Hos politiet hadde barnet hatt krav p advokat! Under dekke av ukentlige samtaler (som ikke fant sted) presses barnet til gi det svaret barnevernet vil det skal gi!

 

Etter ha blitt presset av to voksne bryter jenta sammen og gir saksbehandlerne det svaret jenta oppfatter at barnevernet forventer. Dette viser de bde gjennom signalisere at de ikke tror p jenta og at de ikke gir seg med sprre. Jenta har slik det beskrives i brev av 23.1 allerede blitt bearbeidet med tanke p at hun ikke snaker sant bestandig og  at mor pstr hun forteller historier, ftt en forstelse av at hun ikke oppfattes som  troverdig!  Barnet forstr  dette. I flere mneder har barnet blitt utsatt for press bde av sin mor og av stefar som kommer p besk til mors leilighet, for at barnet skal forandre sin historie.  P barnevernets kontor knekker barnet sammen etter dette omfattende presset. Dessverre kan det synes som om det barnet n forteller  er mer fantasi enn det som fremkom i dommeravhret!

 

Barnet vet det m leve med sin mor som ikke tror henne, hun vet stefar og mor er sint p henne og truer henne, hun oppfatter opplagt at barnevernet ikke tror henne slik de selv beskriver i dette mtet! Det er i en slik setting at  det blir forstelig at et lite barn  bryter sammen og gir barnevernet det svaret de viser at de skal ha. Barnet sker ut av den dissonans det omgivelsen har satt det i og forstr at den eneste mten komme ut av dette er   gi barnevernet det svaret barnevernet har bestemt at det skal gi!  Sprsmlet er om det barnet n forteller er sant eller et resultat av det formidable presset hun utsettes for! Uansett svar, m det vre tydelig for de fleste at mten dette svaret  er presset frem p overhodet ikke holder i noen rettssak! Ved at barnevernet foretar dette avhret slipper man rettssak! Dette er planlagt!

 

Etter at barnet er presset til gi det svaret det oppfatter barnevernet ville ha, spr barnevernet om  det var en historie det hun fortalte til politiet i dommeravhr?  At barnet s bekrefter det gjennom nikke  blir liksom tatt som en bekreftelse p  at barnet n snakker sant! Hva skulle barnet ellers ha svart, etter ha blitt presset til forandre  sin beskrivelse? Dette er s klare brudd p vitneavhr som det kan f blitt!  Men det er ogs en dokumentasjon p at barnevernet i mangel av kunnskap utsetter barn for  det de faktisk er satt til beskytte barn for!

 

Avslrende er det jo om mor hadde sittet og presset barnet slik barnevernet beskriver at de gjr og deretter levert tilsvarende beskrivelse som barnevernet i dette brev gjr, s hadde det aldri blitt akseptert! Alle hadde da forsttt at barnets beskrivelser var fremkommet etter press fra mor.  Da er det mer enn pfallende at nr barnevernet begr de samme overgrep, s aksepteres det!!

 

Deretter fortsetter saksbehandlerne med en dialog seg imellom, fordi barnet n er helt knust og sitter grter!  Saksbehandlerne driver et rollespill om hva barnet fortalte i dommeravhr! Innholdet i dette rollespillet er ikke barnets beskrivelser men de voksenes. Dette fordi barnet har store problemer med snakke! I en slik presset situasjon  blir barnet spurt om det var sant at stefar skal ha tatt p det!  Jenta sitter n knekt og grter, men allikevel  blir  hennes svar ved riste p hodet tatt som en bekreftelse p at n snakker hun sant! Hva vet barnevernet om det? Det er all grunn til anta at barnet n fabrikkerer historier for komme ut av dette avhret! Er det noe sted det dokumenteres at barnet beskriver fantasi, s er det n! Men det tilfredsstiller opplagt de voksnes behov for bekreftelse p sin subjektivt forutinntatte hypotese og da er det liksom greit!

 

Hva viste egentlig saksbehandleren p sin egen kropp? Tok hun seg i skrittet slik dommeravhret viste stefar hadde gjort, eller tok hun seg p magen, slik det beskrives av barnevernet at barnet under dette avhret skal ha gjort?

 

Om voksne hadde blitt utsatt for et slikt press til fortelle det avhreren ville hre hadde det blitt kalt tortur, ikke ulikt det som skjer p Guantanamo basen p Cuba. Det er grunn til stille sprsml bde ved det faglige men ogs med det manglende menneskelige forstelse nr barnevernet utsetter barnet for slik utpressing. Det er opplagt at  barnevernet ikke gav seg fr de fikk det svaret de skulle ha! Det kan vre grunn til sprre om det er barnet disse saksbehandlere skal verne eller om det er de voksne de skal verne!  Det er i alle fall ikke barnet de har inne til avhr de skal beskytte!  Det er opplagt at barnet her er bearbeidet over flere mneder nettopp med henblikk p at barnevernet skal  f frem en annen fortelling.

 

 

5 avsnitt,s.2

 

Her prver barnevernet opplagt redusere barnets  skyldflelse. Frst pstr de det er vanlig at barn forteller historier, etter at barnet er presset til forandre sin forklaring. Den psttte historien er derfor et produkt av barnevernets press. Siden barnevernet mener dette er vanlig kan det synes som om dette er en velbrukt metode i barnevernet.  Deretter sprres et skremt og redd barn om det ogs forteller historier!  Dette fremstr svrt amatrmessig og mangler all troverdighet! Hva barnet svarer etter ha blitt presset over flere mneder og n i avhret, blir srdeles lite troverdig! Ingen steder hadde uttalelser etter en slik behandling blitt akseptert!  Det er godt kjent at  det er lett forandre et barns hukommelse  nettopp ved benytte en slik metode som man benytter her. Det barnet oppfatter er at Vi er glad i deg og skal hjelpe deg bare du forandrer p det du fortalte i dommeravhr! Det synes  p sin plass stille sprsml ved saksbehandlernes kunnskaper om pvirkning og behandling av barn! Dette er ren suggesjon av barnet!

 

 

6 avsnitt,s.2

 

Den ene saksbehandleren fortalte en historie fra sin barndom! Hva gikk denne historien ut p? Det str det intet om. Den kan sikkert ha vrt spennende men lite relevant i for dette barnet! Fortalte hun noen en historie som ikke var sann i sin barndom? Hva har det med denne saken gjre?? Det barnevernet gjr er jo sitte rettferdiggjre sine handlinger! Se, jeg fortalte uriktige historier, s det er helt greit at du gjr det ogs! At saksbehandleren  i sin barndom har fortalt usanne historier har overhodet ingen relevans til hva dette barnet forteller men gir en forklaring p barnevernets adferd ovenfor dette barnet!   Det blir bare  et forsk p rettferdiggjre at de har presset dette barnet til en ny historie! For det er det som er realiteten!

 

Deretter pstr den andre saksbehandleren at hun vet om mange andre barn som forteller historier! Hva s!  Saksbehandlerne sitter i realiteten rettferdiggjr utpressingen av barnet!  De  pstr nrmest at statistisk sett  forteller mange barn historier .... s det er helt greit du innrmmer at du har gjort det ogs!!  Dette er helt irrelevant for hva dette barnet skal ha gjort! Fordi mange gjr det s har du gjort det-doktrinen har ingen faglig aksept! Det er jo frst etter et kraftig  og langvarig press at dette barnet  i en tilstand av grt  og under press skal ha sagt at det fortalte en uriktig historie!  Hvordan kan man tillegge det barnet i en slik setting sier, sannhetsverdi? Dette viser hvor langt barnevernet, barnets mor og kretsen rundt henne er villige til g for f det svaret som frikjenner stefar! Det viser en opplagt desperasjon blant de voksene.

 

 

 

 

7 avsnitt,s.2

 

Dette brevet  bestr av flere faser.  Den frste var  en beskrivelse slik barnevernet oppfatter situasjonen. Den andre var en observasjon av barnet hos  stefar, den tredje var utpressingen av barnet. Denne fasen bestr av  finne ut hvor den psttte historien kommer fra. Og  det er liten tvil om at man her prver f lagt ansvaret for historien over p barnets far, som anmeldte stefar! Barnet svarer benektende p at noen har hjulpet henne med lage denne historien.  Til tross for gjentatte sprsml om det samme svarer jenta konsekvent nei p om andre har hjulpet henne.  Nr barnevernet ikke fr noe svar p dette sprsmlet sker de  andre  mter finne kilden til den psttte historien!  Gjennom sprre om barnet kjenner andre  som har opplevd dette (og dette betyr seksuelle overgrep)  svarer jenta etter lang tids press at en jente hun kjenner i Bergen har opplevd dette. Til tross for at jenta igjen sprres om denne andre jenta har hjulpet henne med denne historien s benekter barnet dette. Hun forteller at hun har laget historien selv!  Problemet her er at den jenta barnet sikter til i Bergen aldri har opplevd overgrep!  S her  har barnevernet presset jenta til lage en historie  man i alle fall vet ikke er sann. Det blir tydelig at barnet  gir barnevernet  de svarene de vil ha, og de historiene de vil ha. Det er barnevernet som presser frem historier og  p denne mten forandrer barnets hukommelse om de overgrep barnet beskriver seg utsatt for.

 

De er viktig vite at jo tidligere et barn fr forklare seg fritt, jo sikrere blir innformasjonen. Under langvarig pvirkning som i dette tilfelle  bidrar press fra omgivelsene til svekke/forandre  barnets hukommelse, og med barnevernets press blir barnet usikker p at det, det har opplevd, virkelig har skjedd. Hukommelse er ingen statisk enhet, men en dynamisk setting der  biter kan forandres ut i fra senere pvirkning. Forskning har vist at det er slik. Det er lett pvirke barn over tid til huske bde ting som ikke har skjedd og  til huske ting annerledes enn slik det virkelig skjedde!

 

Her er det interessant se hva jenta s forteller til den rettsoppnevnte sakkyndige i 2003. Han snakker med jenta etter  at hun har vrt hos barnevernet. Da skriver psykologen i sin rapport,s.18 om hva barnet fortalte i forbindelse med overgrepbeskrivelsene :

 

Det hun fortalte hadde hun hrt av en annen jente.  Det eldste barnet sier at hun var p tur med pappa, og de beskte en kamerat av pappa. Datteren til denne kammeraten fortalte  det eldste barnet en slik historie.!  

 

Dette er meget interessant, for far har ingen kamerat de har vrt p besk hos, som har en datter som har opplevd noe slikt. Faktisk har ikke far noen venn med en datter i det hele tatt! Og dermed kan ikke barnet ha hrt historien fra denne datteren! Det blir bare helt tydelig at barnet gir bde barnevernet og den sakkyndige psykologen de svarene hun tror de vil ha. Hva barnevernet ville er ikke vanskelig se ut i fra de korte beskrivelsene de gir fra  den drye timen de avhrer barnet. Den sakkyndige  viser ogs i sin rapport at han sttter barnevernet og mor. Rapporten er da ogs avslrt som en faglig forfalskning! Den sakkyndige  viser at barnet n lager historier for tilfredsstille den sakkyndige!

 

 

8 avsnitt,s.2

 

Etter ha presset barnet til en ny forklaring som tilfredstiller det barnevernet har bestemt p forhnd skal vre svaret, blir barnet spurt enda en gang om dette er en historie. Nr hun s gjentar det hun opplagt er presset til si, og som hun forlengst m ha forsttt er det eneste som fr slutt p utpressingen, ja da tar barnevernet det som bevis p at n snakker jenta sant! Hvor naiv gr det egentlig an bli?? Dette er  egentlig et overgrep mot barnet! Igjen dokumenteres det at nr barnet gir det svar barnevernet har bestemt er det riktige, da er barnet troverdig. Nr barnet forteller fritt fra sine opplevelser, ja da er barnet ikke troverdig. Dette er i beste fall selektiv utvelgelse av datagrunnlaget og selvflgelig ikke faglig akseptabelt eller holdbart.

 

Etter ha sagt gjentatte ganger at hun ikke hadde ftt denne historien fra andre, insinuerer barnevernet at kanskje hadde hun ftt denne historien fra fars nye kone?  Om barnet  virkelig var usikker eller om det er barnevernet som oppfatter det slik er irrelevant.  Bde anmeldelsen og dommeravhr viser at barnet frst fortalte hva det var utsatt for til fars kone, deretter til far. Det barnevernet gjr er forvirre barnet. Forvirringen er tydelig nr barnet visstnok n plutselig er usikker p om hun fortalte dette til fars kone! Her dokumenteres det at hukommelsen  blir forandret!  Hva er det egentlig barnevernet prver si? At det var fars kone som fant p historien, eller at det var fars kone barnet frst  fortalte historien? Er det rart barnet blir forvirret??

 

Det blir bare s altfor tydelig at barnevernet  har en forutinntatt hypotese som skes bekreftet. Nr barnet ikke  umiddelbart bekrefter den, presses barnet til bekrefte den gjennom smiger (ingen skal bli sinte) og direkte press (samme sprsml gjentaes til barnevernet fr det svar de forventer)! Dette er s faglig uforsvarlig som det kan f blitt!  En slik metodikk i en vitenskapelig artikkel ville umiddelbart blitt kalt svindel!

 

 

1 avsnitt,s.3

 

Her pstes det uten at det beskrives om dette har vrt et sprsml til barnet at hun fortalte dette ut i fra en tanke om at hun dermed kunne f flytte hjem igjen til sin far! Det er all grunn til anta at barnevernet har formulert dette som et alternativ nr vi ser den vrige holdningen!  Dersom det hadde vrt sant, ville det ha vrt et srdeles sterkt signal p at barnet ville bo med sin far og da kommer barnevernets  pstander om at barnet  ville bo  p grden hos stefar, med hesten sin i et srdeles merkelig lys!  Det tragiske for barnevernet er jo at de egentlig avslrer seg selv. Om de legger til grunn at barnet ikke snakket sant, og forteller historie, for f flytte tilbake til sin far, kan de ikke samtidig legge til grunn at barnet ville bo med hesten sin p grden til stefar, da det ogs m regnes som en historie! Igjen avslres den selektive utvelgelsen av  historier. Nr beskrivelsen passer barnevernet er den sann ellers er det historier!

 

Det blir ganske avslrende for barnevernets logikk, og dermed forutinntatte hypotese at de pstr barnet kom med sine beskrivelse i dommeravhr, fordi det  prvde f flytte hjem til sin far, samtidig som de pstr barnet ville bo med hesten sin p grden til stefar, som var under etterforskning for seksuelle overgrep!  Det er ingen logikk i dette! Et barn kan ikke bde komme med alvorlige historier om overgrep for f flytte til sin far og samtidig beskrives som hun helst vil bo med hesten sin p grden til overgriper! Interessant er det at barnet ikke p noe tidspunkt sier at det vil bo med sin mor! Det synes bli tydelig at beskrivelsen om bo med hesten sin er et forsk p f en slutt p barnevernets utsprring.  Antagelig har barnet forsttt at det vil bli spurt til det gir svar barnevernet p forhnd har bestemt er riktige! Da barnet opplagt ikke vil bo med sin mor,  sier det at det vil bo med hesten sin for komme ut av situasjonen og presset!

 

Det er tydelig at barnevernet avslrer sin forutinntatte ensidige hypoteses og at barnet forvirres til gi det svaret barnevernet tilkjennegir at de vil ha.  Interessant er det jo at barnet ikke p noe tidspunkt sier at det vil bo med sin mor! Tvert imot skal barnet ha sagt at det vil bo med hesten sin!! At barnet tilsynelatende skal ha sagt at hun vil bo med hesten sin m sees i sammenheng med det enorme presset hun er utsatt for av barnevernet. Barnet forstr selvflgelig at barnevernet vil det skal bo med sin mor!  For komme ut av  det presset hun er satt under p dette mtet,  sier hun at hun vil bo med hesten sin. Hun sier aldri at hun vil bo med sin mor.

 

 

2 avsnitt,s.3

 

Barnet forteller at hun er glad i begge sine foreldre. Etter at hun ble flyttet til sin mor er hun imidlertid neket av mor ha kontakt med far! Barnevernet har oppfordret mor til at barna m f ha kontakt, men mor saboterer dette hele tiden!  Brev barnet skriver m smugles ut, og nr far ringer  str mor bak og truer barnet til ikke si noe. En rekke samtaler har mor lagt p nr far spr hvordan barnet har det!  At barnet har det vanskelig er det ingen tvil om.  Nr mor i revis har nektet komme til samtale for lse problemene  gr det ut over barnet!

 

Slik det klart fremgr av barnevernets beskrivelser her er det ingen tvil om at barnet blir presset! Barnevernet str selv bak dette presset. Nr barnevernet s  pstr at jenta grunnet presset i andre situasjoner forteller foreldrene det de vil hre, er det all grunn til anta at barnevernet ogs fr historier  som stemmer med det de vil hre, slik de presser henne. Da blir det et paradoks at barnevernet etter ha presset barnet som de her gjr, mener den historien barnet n forteller skulle vre sann! Det er en latterlig logikk og vitner om alvorlige kunnskapsmangler og ekstrem forutinntatthet!

 

Det blir ganske tydelig at barnevernet legger ord i munnen p barnet. Saksbehandlerens egne  opplevelser og  en film hun hadde sett er noe de forteller barnet for at barnet skal fle seg trygge p saksbehandlerne!  Dette er elementre og velbeskrevne (politi)metoder for f vitner til snakke! Her brukes de p et lite barn som ikke har noen advokat til ta seg av sine rettigheter!  Det er et rtt lp! Det har intet med barnets beste gjre!

 

 

3 avsnitt,s.3

 

Her kommer siste fase av brevet som oppsummerer og liksom skal bevise at jenta n snakker sant. Som vi har sett beskrevet  er det grunn til stille sprsml ved det!

 

Barnevernet mener barnets kroppsprk forandret seg underveis i samtalen. Det burde fremg for de fleste at et barn forandrer kroppsprk nr det utsettes for et press slik det her er dokumentert.  Barnevernet mener til og med, at barnet virket lettet nr det fikk slippe ut av dette rommet etter over en time med  konstant utpressing av barnevernet! Det skal ikke srlig mye tankevirksomhet til for forst at et barn som slipper ut etter en slik utpressing ndvendigvis m fle seg lettet! Det alvorlige problemet for barnevernet er jo at de tar denne lettelsen som et tegn p at n har barnet snakket sant!! Det gjres ingen vurdering av om den psttte lettelsen  kom av at barnet kom ut fra den utpressing det opplagt var utsatt for!  Dette underbygger igjen den ensrettede tankegang og forutinntatte hypotesetenkning som preger barnevernet i Kvam.

 

Barnevernet hadde bestemt seg fr dette mtet hva utfallet skulle bli, de hold p til barnet  knakk sammen og gav de svar de ville ha. Da blir det srdeles alvorlig for barnevernet at de konkluderer med at fordi barnet etter en times terroravhr virket lettet etter f slippe ut! Hvilket barn ville vel ikke vre lettet av slippe ut fra et mte der barnet presses s det sitter og grter i lange perioder! Det har ikke noe med fag gjre, men er kun  et  overgrep mot barnets integritet og rettigheter!  Barnevernet  driver som forsvarere for  stefar som er under etterforskning for seksuelle overgrep!

 

Barnevernet pstr at Det var ei blid og glad jente som vinka da hun forlot kontoret! Etter frst ha innrmmet og selv beskrevet at jenta har det vanskelig, at jenta har sittet og grtt og vrt redd i over en time, blir slike beskrivelser lite troverdige. Det er all grunn til anta at det barnevernet oppfatter, mer reflekterer deres egen nsketenkning enn en beskrivelse av hvordan barnet flte seg, eller hva barnet opplevde! Dette er srdeles amatrmessig ufaglig adferd av barnevernet! En kan lure p om det kanskje var barnevernet  som var glade og blide, som hadde klart f lurt et lite barn til f mistanken vekk fra en  mulig seksuell overgriper! Samkjrt med beskrivelsene over er det lite som tyder p at barnet var glad og vinket til barnevernet.  Barnet fortalte da ogs etterp at det slett ikke var bli og glad etter dette mtet! Selv i dag flere r senere beskriver barnet dette mtet som et traume! I rettsdokumenter bde fra 2007 og 2008 gr det meget klart frem at barnet vil bo med sin far!

 

 

 

 

 

4 avsnitt,s.3

 

Over pstr barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler med barnet fra 8.10.2002. I brev av 23.1.2003 pstr barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler siden dommeravhret av baret 5.11.2002.  I brevet av 6.4.2008 dokumenteres det at det var bare ett mte etter dommeravhret!  Hva skal man tro p nr  beskrivelsene i 3 brev gir 3 ulike  virkelighetsforstelser?? Hvem er det som lager historier her?  Dette brevet er datert 27.2.2003. Det gies inntrykk av at de har hatt ukentlige samtaler med jenta. Barnet selv forteller at barnevernet slett ikke  hadde samtaler med henne hver uke slik barnevernet gir inntrykk av.

 

Nr barnevernet s i denne samtalen mener barnet er troverdig, er det grunn til stille sprsml ved  barnevernets evne til tolke et barns troverdighet.  Vurderinger av troverdighet er da ogs noe selv toppekspertisen av norske psykologer og psykiatere advarer sterkt mot, nettopp fordi det er s vanskelig, men ogs fordi det finnes s lite forskning p hvordan man gjr det!

 

Rosenqvist & al. ( 2002) skriver da ogs i boken Rettspsykiatri i praksis at: Det er ogs noen mandat
som
kan bli utformet p omrder der det knapt finnes relevant kompetanse. Det kan for eksempel
gjelde i troverdighetsvurderinger. Dersom man fr et mandat som innebrer
troverdighetsvurderinger, br man nye overveie be rekvirenten endre mandatet, eller si
nei takk.

 

Nr man s ser hvor forutinntatt barnevernet fremstr i sin beskrivelse av dette avhret av barnet, blir en pstand om at barnevernet vurderer jenta som troverdig, lite faglig holdbar. Barnevernet hadde et ml med dette mtet og det var f barnet til si at det ikke var sant, det hun fortalte i dommeravhr! Barnevernet var aldri pent for andre utfall enn at  barnet ikke hadde snakket sant!  Det underbygger at saksbehandlerne gikk i dette mtet med en forutinntatt hypotese om at det barnet hadde beskrevet gjennom anmeldelsen, og deretter  i dommeravhret 6 uker senere, ikke var sant.

 

Barnevernet bruker jentas adferd slik ho framsto som bevis p at jenta n snakket sant!! Og jentas adferd, var at hun var glad for slippe ut av  det drye timelange avhret, der hun opplagt ble presset til si det barnevernet mente var riktig! Barnevernet vurderer ikke noe sted om den psttte  lettelsen de s hos barnet etter avhret kom som en flge av at barnet  kom ut fra det rommet , der hun ble utsatt for dette formidable presset!  Nr barnevernet s ensidig tar denne lettelsen som tegn p at barnet var glad for at det hadde snakket sant, underbygger det ytterligere den forutinntatte hypotesen barnevernet m ha hatt i mte med barnet! Det finnes ingen faglig akseptabel sammenheng med at barnet var lettet og at det var fordi det n snakket sant. Det er kun barnevernets nsketenkning!

 

Videre pstes det at det er samsvar mellom det hun forteller at hun fler og slik hun oppfrer seg! Og beviset p det er at Det er vanskelig snakke, hun grter, hun innrmmer at hun fortalte en usann historie og hun har det vanskelig! Det er alts beviset p at  det er samsvar mellom det jenta fler og hennes adferd! Men dette beviset har ingenting med at det jenta n er presset til si, har noe som helst med  sannhetsverdi gjre. At det er vanskelig snakke, at hun grter og at hun innrmmer en psttt usann historie er like mye, om ikke mer, et utrykk for det presset barnevernet har utsatt henne for! Dette kan ikke ensidig tas til inntekt for  samsvar mellom adferd og beskrivelser! De flelser (har det vanskelig) og den adferd (grter, snakker lite) er langt mer et tegn p den utpressing barnevernet str for, enn at det skal vre  noe slags bevis p at jenta n har snakket sant! Det synes derimot vre sammenheng mellom det presset barnevernet utsetter jenta for og barnets  frykt og angst. Det synes likedan vre sammenheng mellom  at hun har det vanskelig og at barnevernet presset henne til en ny historie.

 

Barnevernets mte begrunne troverdighet p er overhodet ikke holdbar. Jentas flelser og adferd i denne situasjonen er langt mer et utrykk for den traumatiske situasjon barnevernet gjennom sin utpressing utsetter barnet for enn at jenta er lettet over at de psttte historier ikke var sanne!!

 

Nr barnevernet s pstr at jenta skal ha sagt at ...hun innrmmer at hun sier det hun tror de voksne vil hun skal si  blir jo barnevernets  pstander og tolkninger av barnet fullstendig latterlige! Et slikt utsagn fra barnet vil jo da ogs gjelde  hva barnet oppfatter at barnevernet vil det skal si!  Barnevernet innrmmer her i realiteten at barnet vel s godt kan ha fortalt barnevernet det barnet oppfatter at barnevernet vil hre, nemlig at overgrepet ikke har skjedd!! Det ligger ikke noe i de beskrivelser barnevernet gir, som tilsier at det barnet n sier skulle vre noe sannere enn det barnet fortalte en erfaren politietterforsker i dommeravhret 6 uker etter anmeldelsen!

 

Dessverre har barnevernet gjennom sine subjektive, ufaglige, forutinntatte kunnskaplse metoder delagt sine egne bevis  p at jenta skal ha laget historier!

 

For nrmest underbygge sin egen forutinntatthet pstr barnevernet at det ofte tidligere ikke har vrt samsvar mellom det jenta har sagt og mten hun har opptrdt p og mten hun har fortalt hun har reagert i situasjoner! Det foreligger ingen beskrivelser av slike situasjoner, noe som burde vrt enkelt siden de skjer ofte.  Det blir dermed ikke annet enn en pstand fra et barnevern som her avslres i en ekstremt ensidig forstelse av et meget komplisert  setting.  En slik pstand skal  utvilsomt fungere som bevis p de pstander og konklusjoner barnevernet trekker etter at de har presset barnet til gi dem det svaret de opplagt  hadde bestemt seg for at var det riktige svaret!  Dette er ikke troverdig i det hele tatt!  

 

 

 

5 avsnitt,s.3

 

Igjen blir barnevernets pstander et tveegget sverd. At barn utvikler strategier for tekkes foreldre  er godt kjent. Det  barnevernet ikke synes forst er jo at det barnet er presset til si i dette mtet, like mye er en strategi for tekkes barnevernets nske om hva barnet skal si! Barnevernets manglende evne til se at det de skriver  avslrer dem selv, er pfallende og dokumenterer det fullstendige fravr av faglig integritet!

 

Gjennom sin forutinntatte holdning til  situasjonen bidrar i realiteten barnevernet til ke konflikten mellom foreldre og dermed for barna! Nr man s tar med i bildet at stefarens mor, i flere r har arbeidet nettopp med barn i Kvam, og sledes hatt betydelig kontakt med  disse saksbehandlerne, blir saken svrt alvorlig for barnevernet.  En kan mistenke dem for ha en annen agenda enn barnets beste!

 

Flgende  fra barnevernet har undertegnet dette brev:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva sier forskningen om dette?

 

se Langballe

se Langballe fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, skriver i Tidskrift for Norsk Psyklogforening (s.868-877) om : Forholdet mellom frie beretninger av barn i dommeravhr, og pliteligheten i barns utsagn  blant annet flgende (uthevet, kursiv):

 

Forskning om barns plitelighet nr de vitner i straffesaker, viser til bred enighet om at informasjonen barn gir i en fri, ekspansiv fortelling ut fra pne sprsml og med frrest mulig sprsml fra intervjueren, inneholder minst feil. Slik er informasjon gjengitt fritt og spontant i rettslig henseende verdifull, fordi den er fremkommet ved minimal ledelse.

 

Ut I fra barnevernets egne beskrivelser  er det ikke en fri fortelling ut fra pne sprsml barnet utsettes for. Tvertimot er det en ensidig utsprring  som skjer gjentatte ganger inntil barnet bryter sammen! Barnet utsettes for ledelse! En slik metode inneholder med andre ord betydelige feil! Det er opplagt ut I fra barnevernets egne beskrivelser fra dette mtet at  det foreligger en klar forledelse av barnet til gi det svaret barnevernet p forhnd krever barnet skal gi! Med andre ord, barnevernets metode er overhodet ikke faglig holdbar!

 

Det synes ikke foreligge andre adekvate og sikre metoder for fremskaffe informasjon fra barn i en rettslig kontekst (Melinder & Magnussen, 2003).

 

Barnevernets metode med presse barnet til et gitt svar er med andre ord ikke akseptert metodikk!

 

Selv om fortellingen er konsistent, synes det imidlertid fremkomme mer uriktig informasjon nr barnet svarer p spesifikke sprsml ved gjentatte intervjuer.

 

Her har barnet over flere mneder blitt utsatt for  press og sprsml bde fra sin mor, stefar og barnevernet etter dommeravhret.  Det tilsier at den innformasjon barnet gir barnevernet I dette mtet er mindre  holdbar en det barnet tilkjennegav I dommeravhret etter anmeldelsen. Avskrift fra dommeravhret viser at barnet ikke presses slik  barnevernet gjr og barnet  bryter da heller ikke sammen I dommeravhret!  I brevet fra barnevernet gr det meget godt frem at det gjentatte ganger I mer enn en time utsettes for  det samme sprsml (I ulike utgaver) Overgrepet har ikke skjedd, ikke sant? Det svekker barnevernets troverdighet!

 

 

.... forskningen viser at barn i alle aldere kan gi feil informasjon nr de blir utsatt for ledelse, ogs om betydningsfulle og personlige hendelser knyttet til egen kropp. Bruck og Ceci (1999) karakteriserer flgende elementer i et barneavhr som ledende: pressende emosjonelt klima, spesifikke sprsml, gjentagelse av spesifikke sprsml, gjentagelse av misvisende og feil informasjon, detaljerte anatomiske dukker og intervjuerens forutinntatthet.

 

I brev fra barnevernet fremkommer det tydelig at barnevernet  forleder barnet til komme med et bestemt utsagn, nemlig at overgrepet ikke har skjedd! Barnet utsettes for en presset emosjonell situasjon, det fr spesifikke sprsml og disse blir gjentatt en rekke ganger til barnet bryter sammen.  Barnet blir gang p gang fortalt, verbalt og ellers, at det barnet fortalte i dommeravhr ikke var riktig! Si det vi vil hre s er vi glad i deg og du kan g, er beskjeden barnevernet gir! Barnet utsettes sledes for en forutinntatt forstelse av hva som er riktig. Det er selvflgelig ikke holdbart slik faglitteraturen viser!  Saksbehandleren viser likeledes p sin egen kropp hva barnet skal ha fortalt i dommeravhr. Dette er likestilt med benytte anatomiske dukker! Likeledes kan det ikke herske noen som helst tvil om at barnevernet fremstr som forutinntatte. De skal ha barnet til innrmme at beskrivelsene i dommeravhret var feil! Etter  lang tids pvirkning, i et fiendtlig milj (bde hos sin mor, stefar og hos barnevernet) tvinges  barnet til si at beskrivelsene i dommeravhret ikke var riktige! Det er nesten bemerkelsesverdig at barnet ikke brt sammen tidligere! Det mtte da ogs et meget sterkt emosjonelt press i et lukket rom med 2 barnevernere til for knekke barnets vilje! Dette har intet med fag gjre!

 

Som vi ser begr barnevernet absolutt alle de feil som  kan gjres i slike situasjoner. Det gjr at barnevernets konklusjoner heller ikke har noen faglig verdi, ut over vre et subjektivt forsvar for stefar og dermed et bevis p at barnevernet er innhabile!  Barnevernet blir i realiteten barnets verste fiende.

 

... forskningen understreker alts avhrerens sterke innflytelse p barnets forklaring.

 

Barnevernet beskriver selv gjennom sin adferd at de har en sterk innflytelse p barnet, men evner ikke se at deres adferd har betydning for hvilken straegi barnet benytter for komme seg ut av dette rommet! Barnet forstr godt at den eneste mten komme seg ut p, er gi barnevernet de svaret de ville ha! Barnets forklaring er sledes fremkommet under press og selvflgelig ikke juridisk holdbar!

 

barn er ogs srbare for pvirkning fra voksne, srlig voksne med autoritet.

 

I dette tilfelle bryter barnet sammen som en direkte flge av det press disse autoritre saksbehandlerne utsetter barnet for! Barnet m oppfatte disse som en autoritet!

 

Vrij (2000) beskriver hvordan barn kan fordreie virkeligheten hvis de forventer negative reaksjoner, nr de er truet til tie, for oppn belnning eller p oppfordring fra autoritetspersoner.

 

Slik beskrivelsene I brevet fra barnevernet viser er det all grunn til anta at barnet  m ha oppfattet situasjonen som truende. Ikke bare I mte med barnevernet, men ogs fra sin mor og stefar som daglig utsatte det for press. Det m vre helt klart at et barn vil ske redusere dette presset. Det skjer ved finne p en ny historie barnet selv forstr er den barnevernet vil hre! Barnevernet foreslr jo nettopp I avhret hva barnet skal svare!  Barnet er presset av autoritetspersoner til forandre sin forklaring.

 

Likes har avhreren stor innflytelse p i hvilken grad barnet forteller fritt og plitelig ...

 

Slik det meget godt fremgr av dette brevet, har ikke barnet noen som helst mulighet til fortelle fritt. Barnet bryter sammen nettopp fordi det tvinges til fortelle noe barnevernet vil det skal fortelle. Barnets adferd her og slik det fremsto I dommeravhret er helt forskjellig. I dommeravhret  var det fagfolk som intervjuet barnet, hos barnevernet er det bekjente av stefar som avhrer og presser barnet. I dommeravhret fikk barnet fortelle fritt, hos barnevernet svarer barnet p  sprsml som gjentaes inntl svaret er slik barnevernet vil det skal vre!  Dette er egentlig  emosjonelle overgrep mot et lite barn I regi av barnevernet!

 

Nyere forskning viser at barn heller unnlater fortelle om seksuelle overgrep som er begtt mot dem, enn dikte opp overgrepshistorier.

 

Det er sledes mer grunn til ta barnet p alvor, enn det er til tvile p hva barnet beskrev I dommeravhret! Slik det beskrives I Magasinet I dagbladet at "Flertallet av overgrepssaker mot barn henlegges. Ikke fordi barnet lyver, men fordi politi og domstoler har gjort en for drlig jobb" underbygger at denne saken er et justismord mot et barn.

 

Vi vet ogs at krenkede barn kan utsettes for press og la seg lede, spesielt av voksne som har makt og som de har et avhengighetsforhold til.

 

I denne saken er det nettopp det som skjer. Over flere mneder hindres barnet kontakt med sin far i strid med barnevernets anbefalinger. Barnets nsker og behov krenkes av mor og barnevernet!  I dette tidsrommet utsettes barnet for omfatende press og trusler, bde fra sin mor, men ogs fra stefar som er under etterforskning.   Nr barnevernet s  i mte presser barnet er det lite sannsynlig at  det svaret barnevernet fr  har noe som helst med sannheten gjre. Det barnet forteller  i mte med barnevernet er et resultat av mange mneders press mot barnet. Det har overhodet ingen faglig verdi!  Barnet er helt avhengig av sin mor, og mor stttes av og sttter barnevernets behandling av barnet! Det blir i realiteten begtt alvorlige overgrep mot barnet, godt hjulpet av barnevernet!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rnneberg & Poulsen, Barn som vitner

Rnneberg & Poulsen skriver i boken Barn som vitner (2000,s.200) at:

 

 

I denne saken er det godt dokumentert at det ikke foreligger nytrale intervjuteknikker, men en bevisst styring mot  et forutinntatt fokus: Barnet snakker usant!  I en slik setting er det helt p det rene at barnets mor og de trusler, manglende sttte og oppmuntring er til skade bde for barnet men ogs for at  saken fr et for barnet godt utfall! Barn som ikke fr sttte fra en forelder nr det beskriver seksuelle overgrep  kommer i en meget vanskelig situasjon (Rnneberg & al. 2000,s.204). Barnet blir stende alene og risikerer  bli utsttt fra  i dette tilfelle av sin egen mor! Det er srdeles effektiv trakassering av et barn. Er det noe barn fr angst av er det trusler mot tilknytningen! At det er skadelig  trenger man ikke vre fagmann for forst! Rnneberg & al. 2000,s.204 beskriver nettopp dette :

 

 

 

Rnneberg & al. 2000,s.213 skriver videre at:

 

 

I denne saken er det nettopp ledende og suggererende sprsml som blir stilt!  Overgrepet har ikke skjedd, ikke sant! Det du sier er en historie ikke sant! Saksbehandlerne i barnevernet gir seg ikke fr barnet har gitt det svaret de skulle ha.  I realiteten har barnevernet ftt barnet til komme med uriktige og uholdbare pstander. Dette er bde straffbart og i hyeste grad diskvalifiserende for barnevernets hndtering av saken. Nr en offentlig tjenestemann som barnevernets saksbehandlere er, forleder andre til  et uriktig svar p denne mten bryter dette klart mot straffelovens 120 og ikke minst 166. Barnevernet  begr i realiteten straffbare handlinger i sin iver etter presse barnet.

 

 

 

 

Rnneberg & al. (2000,s.221) skriver videre at :

 

 

Barnevernet  legger bde i dette brev og i brev av 23.1 opp til en troverdighetsvurdering av barnet, ved fremstille det som  lite troverdig gjennom sine egne subjektive pstander.  foreta troverdighetsvurderinger er ingen eksakt vitenskap, og fagfolk advarer mot dette. Allikevel er det, nettopp det barnevernet i begge sine brev bedriver. Nr s fagfolk beskriver at troverdighet ikke er en mlbar egenskap hos barn, blir det et paradoks at barnevernet tilsynelatende mener dette  kan mles . Igjen underbyges barnevernets manglende kunnskap!

 

Det foreliger en rekke beskrivelser i faglitteratur at barns vitneml som er frembrakt gjennom omfattende pvirkning blir sterkt kritisert. Bjugn saken er et slik eksempel. Denne saken  viser det samme. Grunnet den pvirkning barna utsettes for  regnes slik pvirkning delegge bevisverdien av slike gjentatte intervjuer. (Rnneberg & al. 2000,s.222). Det er da ogs beskrevet at de intervjuere som unngr bruke ledende teknikker fr de mest plitelige fremstillinger fra barn. Barnevernet viser her en ekstrem bruk av ledende sprsml og opptreden som pvirker barna. Det er opplagt at dette mtet var planlagt. De fleste mter barnet hadde med barnevernet var med bare en saksbehandler, her er det 2 som har forberedt seg! Det er en hypotese som skes bekreftet, dette kalles confirmation bias! (Rnneberg & al. 2000,s.224). Barnevernet sker bekreftet en forutinntatt hypotese.

 

Det er helt avgjrende at barn intervjues p en nytral mte. Noe annet vil skape tvil om de svarene som kommer er for tekkes intervjueren.  Ledende sprsml som det barnet her blir utsatt for er bde skadelig for barnet og  deleggende for verdien av det svaret som blir gitt. Det er all grunn til anta at feilaktige opplysninger her er lagt inn som hypotese og forutsetning for hele mtet! Barnet ble motivert til benekte at det seksuelle overgrepet  hadde skjedd! (Rnneberg & al. 2000,s.226). Det er forlede og manipulere et barn.

 

Rnneberg & al. (2000,s.236) beskriver 4 ulike hypoteser som m prves ut i lpet av et avhr for skape et ballansert utgangspunkt:

 

1. Forbrytelsen har skjedd, barnet forteller om den.

2. Forbrytelsen har skjedd, barnet forteller ikke om den.

3. Forbrytelsen har ikke skjedd, barnet forteller at den har skjedd.

4. Forbrytelsen har ikke skjedd og barnet forteller at den ikke har skjedd.

 

I dommeravhret ble hypotese 1) bekreftet uten at barnet ble presset til  noe spesielt svar. Det mor og barnevernet legger til grunn er  at barnet har begtt hypotese 3), og deretter presser barnet til hypotese 4). Barnet fr klare signaler fra sin mor, om du ikke innrmmer at dette ikke har skjedd, er jeg ikke glad i deg! Det er et ekstremt emosjonelt press barnet er utsatt for fr det kommer til dette mtet! Barnevernet har ikke vurdert dette p noe tidspunkt. Ikke noe sted i dette brevet  gjres det vurderinger av hva mor har utsatt barna for!

 

Mens Rnneberg & al. 2000,s.242 beskriver at:

 

 

Det er nettopp dette bde mor, stefar og barnevernet dokumenterer at de ikke gjr! Mor  og stefar  har ukentlige  konfrontasjoner med barnet der de prver presse barnet om at  overgrepet ikke har skjedd, eller at barnet m fortelle at det ikke har skjedd. Dette beskriver barnet selv ved flere anledninger. I dette mtet fikk ikke barnet anledning til fortelle fritt i det hele tatt. Etter ha vist barnet bildet av seg selv i politijakke for   minne barnet om dommeravhret, legges det umiddelbart et press p barnet, for barnet blir taus og ser ned raskt i mtet, slik barnevernet selv beskriver. Dermed reduseres ogs sannsynligheten for at barnet ikke snakker fritt resten av mtet! (Hershkowitz & al. 1997, Rnneberg & al. 2000,s.245). Alvorlig er det at barnevernet ikke vurderer dette!

 

Nr Rnneberg & al. (2000,s.257) skriver at :

 

 

Dette er nettopp det som skjer ut i fra barnevernets mte med barnet. Det fremsettes suggererende pstander som barnet reagerer med taushet p, og barnevernet prver hele tiden f pnet barnet igjen for at det n skal si at  det har snakket usant i dommeravhret!  Dette skjer nettopp i en autoritr setting der barnevernet  gjennom  to saksbehandlere sitter og fritter ut barnet. De  viser p sin egen kropp, de drar inn fortellinger de selv har hrt og filmer de selv skal ha sett!  Barnet vikles inn i en forstelse av at alle mener det har tatt feil. Barnet presses til forandre sin historie. Nr barnet s  gir ulike svar p hvordan denne historien kom til blir det for alvor klart at  det ikke kan festes tiltro til det barnet er presset til si! Rnneberg & al.(2000:257) Skriver da ogs at:

 

 

Hele brevet fra barnevernet viser at barnet hele tiden utsettes for suggererende pstander og at det gang p gang  utsettes for det samme sprsmlet til det bryter sammen!  Dette er et svik mot barnet og et klart overgrep begtt av barnevernet!

 

 

 

 

Dagbladets Magasinet

I dagbladets Magasinet 6.10.2007 beskrives det meget godt at Flertallet av overgrepssaker mot barn henlegges. Ikke fordi barna lyver, men fordi politi og domstoler har gjort en for drlig jobb! I denne saken  gjr ikke barnevernet jobben sin for barnets beste, men for stefars og mors beste! Barnevernet beskytter en bekjent i stedet for beskytte barnet! Dette er et svik mot barna. Beskrivelsene i barnevernets berev bekrefter at det gjres en for drlig jobb!

 

 

Magnussen Vitnepsykologi

Det er grunn til anta slik Magnussen skriver i Vitnepsykologi (2004,s.205) at ..sosiale stereotypier automatisk manifesterer seg i vurderinger av andre mennesker, er en betydelig faktor i de feil barnevernet her begr. De mter en mor som ikke tror sitt barn men som fremstr slik en stakkars mor forventes fremst i trd med det bildet mor  har manipulert barnevernet til tro er riktig!  Mors venn (stefar) har et nettverk/familie barnevernet forventer og tror det ikke er noe galt med.  Ja til og med etterforskeren  og ansatte ved lensmann i Kvam er barndomsvenner av stefar! I en slik setting leter barnevernet etter andre mer sannsynlige svar! De nekter tro at en tilsynelatende normal person de kjenner kan ha gjort det barnet beskriver det har opplevd. Problemet er dessverre at det i overgrep saker ofte er nettopp slike nre personer som begr overgrep.

 

Barnevernet  bruker barnets adferd som  bevis p at jenta n snakker sant. Faglitteraturen derimot skriver at barnets adferdstegn er noe man br vre forsiktig med tillegge avgjrende vekt slik Magnussen skriver i Vitnepsykologi s.236 at:

 

 

Som det over tydelig fremkommer i brevet til barnevernet benyttes det i stor utstrekning ledende sprsml av typen : Det er ikke sant at overgrepet skjedde, ikke sant! Det er nettopp det fagfolk advarer mot, slik Magnussen skriver i Vitnepsykologi s.237 at:

 

 

Det er sledes all grunn til se p det svaret barnet gav barnevernet etter dette omfattende presset, som et resultat av den suggesjon barnet utsettes for og ikke som  en beskrivelse av noen form for sannhet rundt overgrepet. Barnets svar et det man kaller falske positive! Barnevernet fikk det svaret de ba om gjennom sin manipulering av barnet!

 

Barnevernet opptrdte ikke nytralt nr de innkalte barnet til dette mtet som beskrives i brevet. Allerede slik det beskrives i brev av 23.1 legger barnevernet til grunn en forutinntatt forstelse av at barnet ikke er troverdig ved komme med en rekke negative  beskrivelser og pstander fra mor, som ikke er kildekritisk vurderer, om at barnet ikke snakker sant! Magnussen beskriver i Vitnepsykologi s.239-240 at:

 

 

Dette er nettopp det vi ser barnevernet selv avslrer om seg selv i dette brevet. De sker kun bekreftelse p sin forutinntatte hypotese og ikke  en mer nytral holdning der de lar barnet fortelle! De sker bestikke barnet ved fortelle det at det er flink og gi ros og bekreftelse nr barnet gir de svar barnevernet vil ha. Alternative forklaringer er barnevernet ikke interessert i vurdere. Alt legges opp til bekrefte en forutinntatt hypotese om at overgrepet ikke har skjedd!

 

Barnevernet insisterer p sin egen versjon og dermed bryter barnet sammen. I samspill med to manipulerende voksne fra barnevernet  taper barnet.  Barnet m opplagt ha opplevd situasjonen som truende, og slik de beskriver at de nrmest bestikker barnet ved rose det for ha forandret sin historie fremstr dette meget alvorlig for barnevernet. Saksbehandlerne har ingen troverdighet! De bryter opplagt lovens paragraf!

 

Strafeloven

Ӥ 120. Har en offentlig Tjenestemand i nogen Tjenesten vedkommende Protokol anfrt Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, eller har han ved Udfrdigelsen af Protokoludskrift, Telegram eller Telefonmeddelelse eller ved Stempling, Merkning eller anden tjenstlig Erklring, der er afgiven for at tjene som Bevis, anfrt eller bevidnet Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, straffes han med Tjenestens Tab eller med Fngsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt han har handlet i Hensigt at forskaffe sig eller andre en uberettiget Vinding eller at skade nogen.

 

166. Med Bder eller med Fngsel indtil 2 Aar straffes den, som afgiver falsk Forklaring for Retten eller for Notarius eller i Fremstillinger, han som Part eller Retsfuldmgtig i en Sag fremlgger for Retten, eller som mundtlig eller skriftlig afgiver falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed i Tilflde, hvor han er pligtig til at forklare sig til denne, eller hvor Forklaringen er bestemt til at afgive Bevis.

 

       Paa samme Maade straffes den, der bevirker eller medvirker til, at en ham vitterlig usand Forklaring i noget af de ovennvnte Tilflde afgives af en anden.

 

Barnevernet  demonstrerer ved gjentatte ganger stille det samme sprsml til de fr det svaret de vil ha og legger sin egen oppfatning av hva som skjedde til grunn for hva de mener er sant! Dette er ganske ufaglig adferd fra barnevernet! Det kan synes som om barnevernet lokker og viser gjennom sin truende adferd at s snart du gir oss det svaret vi vil ha, skal vi g ut! Dette er det samme som fortelle et barn at voksne er glad i deg nr du gjr som voksne ber deg om! Dette er betinget kjrlighet! Barnet m ha forsttt at  det ikke slapp ut fr barnevernet fikk det svaret de ville ha! Magnussen skriver s.241 at:

 

 

Dette er helt i trd med det inntrykk barnet m ha ftt i sitt mte med barnevernet! Dette er metoder  fagfolk advarer mot, mens barnevernet synes dette er helt greit! Barnevernet spurte gjentatte ganger om dette var en historie barnet fant p, barnet svarte gjentatte ganger at det var det ikke.  Etter  ha ftt sprsmlet en rekke ganger knekkes barnets vilje og det gir det svaret barnevernet vil ha! Dette er ikke faglig holdbar, det er utpressing av sm barn.

 

Det barnevernet driver er et konformitetspress der barnet gies et inntrykk av at det  er i utakt med alle. Det blir hva alle andre  tror mot hva barnet pstr! Slik  skremmes barnet til tro at  det er det, det er feil med og presses dermed  til gi det svaret barnevernet ville ha! Det skjer en belnning versus misbilligelse bde fra barnevernet og fra barnets egen mor!  Den kombinerte effekten av disse strategier knekker barnet, skremmer barnet og forvirrer barnet. De barnet er avhengig av svikter barnet og barnet gir seg hen til si det avhrerne i barnevernet vil det skal si! (Magnussen 2004,s.243).

 

Det er godt beskrevet i litteratur at gjentagelser av avhr/sprsml i seg selv leder til feilaktig innformasjon og utvikling av falske minner (Magnussen 2004,s.246). Nr bde barnevernet og mor  og stefar driver avhr av barnet over lang tid blir dette svrt skadelig for barnets relasjon til disse! Det blir slik enkelte underskelser viser, at bekreftende svar p villedende sprsml, barnet svarer det, det tror den voksne vil hre, etter hvert utvikler seg til falsk hukommelse!

 

Magnussen skriver i Vitnepsykologi s.269 at man br be fagfolkene redegjre for det vitenskapelige grunnlaget for de metoder, tolkninger og konklusjoner som benyttes. Det anbefales av de fleste forskere og fagfolk at man er varsom med akseptere rapporter som ikke holder forsvarelig standard med referanse til vitenskapelig etablert kunnskap!  Dette regnes som et minimum av faglig sikring. Denne saken og  dette avhret  er blottet for alt som heter faglig vitenskapelig standard og metode!

 

Magnussen skriver i Vitnepsykologi s.272 flgende:

 

 

 

Dette er meget treffende for  de beskrivelser barnevernet gir fra avhret av barnet.  Det skjer en konsekvent fokus mot en bestemt hypotese, Overgrepet har ikke skjedd! Denne forutinntatte hypotese blir aldri utfordret! Ingen stiller sprsmlet om  det er mer sannsynlig at overgrepet har skjedd, enn at det ikke skjedde!  Det vitenskapelige ideal fagfolk er bundet av forkastes til fordel for bekrefte barnevernets forutinntatte hypotese.  Slagsiden gjr nettopp at barnevernet selekterer innformasjon som ikke passer, ved at de gang p gang tilkjennegir den samme holdning ovenfor barnet Overgrepet har ikke skjedd, ikke sant? I likhet med mor og stefar velger de enkleste lsning, nemlig at dette er noe far har ftt jenta til si! Men ikke p noe tidspunkt finnes det en eneste indikasjon p dette. Selv ikke nr de igjen spr barnet spesifikt om dette. Heller ikke nr barnets setteadvokat spesifikt spr om dette etter  dommeravhret lar barnet seg affisere av dette!  Slik Magnussen beskriver, overstyrer behovet for bekreftelse av den forutinntatte hypotese, hele avhret.  Da er  skaden gjort!

 

Magnussen skriver videre (s.273) at:

 

 

Det var ingen til stede som talte barnets sak. Det er grunn til anta at politiet var kjent med dette avhret, men om de skulle gjort det  ville det vert et krav til at barnet hadde  en advokat til ta vare p sine rettigheter. Det slapp man ved at barnevernet ptok seg politiets etterforskningsoppgave!  Dette er svrt alvorlig bde for politiet i Kvam og ikke minst barnevernet. De mister all troverdighet i den saken. Barnet  lever i fiendtlige omgivelser, det pvirker barnet negativt! Ikke rart barna vil flytte til sin far!

 

 

 

 

Barnets advokat

 

Barnet hadde under dommeravhret en egen advokat til stede.  Etter dommeravhret skriver denne advokaten i et referat dagen etter dommeravhret  flgende:

 

side.1

forts. Side.2

 

At barnevernet s med metoder fagfolk beskriver som forkastelige, tvinger barnet til komme med en historie flere mneder senere, hadde aldri holdt i noen juridisk sammenheng!  Barnevernet srget for at det aldri kom til noen juridisk vurdering, for det over nevnte brevet fr politiet (les: stefars barndomsvenner) til henlegge saken!

 

Det hrer med til saken at mors advokat truer far 7.11.2002 med anmeldelse av far til politiet, og at mor deretter anmelder far for Ӿrekrenkelser den 8.11.2002, 3 dager etter dommeravhret.  Denne  anmeldelsen henlegges av politiet allerede 10.1.2003 med begrunnelse i at Gyldig ptalebegjring mangler! Det betyr i realiteten at mor enten ikke har levert noe grunnlag for en begjring eller at denne er trukket tilbake!  P justis og Politidepartementets nettsider beskrives dette slik: Det skal ikke iverksettes etterforsking dersom ptalebegjring mangler, jf. straffeprosess­loven  229, og pbegynt forflgning skal stanses dersom begjringen trekkes tilbake, jf. straffe­prosessloven  72. Ptalebegjring er i slike tilfeller en prosessforutsetning . Kommer saken til domstolen uten ndvendig ptalebegjring, skal den avvises.!

 

I dette tilfelle mangler en slik begjring. Mor har med andre ord brukt politiet  for f utlp for sin egen frustrasjon. Dette er interessant med tanke p  de beskrivelser politiet I Kvam gir av far til psykolog Magne Furevik! Der pstr de det er far som  flytter deres fokus ved stadige motanmeldelser!  Faktum er at det er mor som star bak dette! Politiet I Kvam var I realiteten innhabile I saken grunnet sitt nre bekjentskap med stefar!

 

Konklusjon

 

Som vist over er det ikke noe fra de beskrivelser barnevernet gir som tilsier at  den nye historien barnet forteller etter at det er utsatt for et emosjonelt overgrep fra barnevernet er noe mer sann, enn det barnet fortalte i det mer nytrale dommeravhret! Det kan ikke vre noen tvil om at barnet blir presset til si det barnet oppfatter barnevernet vil hre.  Barnevernet sier selv at barn  lager strategier for tilfredstille de  som kommer med forventninger til det!  Barnet har her all grunn til lage en strategi for komme ut av det emosjonelle overgrep barnevernet begr mot det! Det foreligger ikke noen beskrivelser som gjr  det barnet her presses til si, noe mer troverdig enn det barnet, under den mer frie utsprring av kyndige politifagfolk beskrev i dommeravhret, er sant!  Barnets egen setteadvokat presser da ogs barnet etter dommeravhret for vre sikker p at barnet virkelig har snakket sant. Barnet opprettholder da sin forklaring. 

 

At barnet s flere mneder senere bryter sammen under det presset barnets mor og stefar og barnevernet utsetter barnet for kan vanskelig beskrives som annet en  grove overgrep mot barnet!  Barnevernet har i realiteten hindret domstolene i finne ut om barnet virkelig er utsatt for overgrep, gjennom ufaglige, forutinntatte holdninger, presse et barn til forandre sin beskrivelse, i den hensikt beskytte en person barnevernet og politi kjenner i det private! Det kan bare bygge p en frykt for at overgrepet skulle bekreftes i en dom mot stefar og det ville frt til at barnet flyttes tilbake til sin far! Det er dette barnevernet sker hindre! De blander seg dermed inn i en privatrettslig  sak.

 

Som vist er faglitteratur p omrdet klinkende klar p at det barnet her utsettes for ikke gir troverdige svar og ikke er holdbart  verken i en juridisk eller faglig vitenskapelig setting.  Barnevernet gjr seg i realiteten skyldig i brudd p straffelovens 166. Det bevis barnevernet produserer i dette brev er fremkommet ved presse et lite barn til forandre sin forklaring i et dommeravhr! Barnevernet  er ogs innhabile jmf forvaltningslovens 6 fordi de gjennom sine handlinger tilrettelegger grunnlaget for en avgjrelse eller til treffe avgjrelse i en forvaltningssak mens deres handlinger opplagt er egnet til svekke tilliten til hans upartiskhet slik loven beskriver og slik denne analysen dokumenterer.

 

Det er videre all grunn til anta at dette avhret av barnet er koordinert med stefars barndomsvenn i politiet. Og brevet sendes da direkte til jurist i Odda!

 

 

 

Dette har de ansvarlige i barnevernet i Kvam ansvaret for!