Vurderinger av brev fra barnevernet i Kvam,

til Politiet i Odda, av 27.2.2003

av Rune Fardal, psykologi student, sept. 2008

Dette brevet fra barnevernet i Kvam er en oppfølger av brev av 23.1.2003 til Kvam lensmannskontor. Der ble barnets troverdighet søkt svekket, men som vist var det barnevernets troverdighet som ble svekket! Forutsetningene er her de samme. Igjen er det underlig at dette brevet stiles til en politijurist i Odda(!) når det er lensmann i Kvam som etterforsker saken. Barnevernet synes pushe på etterforskningen! Likeledes fremstår brevet som god dokumentasjon på det som bare kan kalles et avhør av barnet. Dette er ikke noen normal ”samtale” barnet hadde med barnevernet, for det er et enveiskjør fra barnevernet. Møtet er ikke for å høre på barnets beskrivelser, men for at barnet skal høre på barnevernet. Etter dommeravhøret 5.11.2002, beskriver barnevernet i et brev av 6.4.2008 at de kun hadde en samtale med barnet i en times tid den 19.11.2002:

I brevet av 27.2.03, fremgår det meget klart at barnevernet instruerer barnet i en ny virkelighet, barnet tvinges til å gi de svar barnevernet ville ha. Brevet ble brukt som bevis for å frita et familiemedlem av en bekjent i barnevernet for seksuelle overgrep!

Innhold

Brevet.................................................................................................................................. 2

Hva sier forskningen om dette?......................................................................................... 19

Åse Langballe................................................................................................................. 19

Rønneberg & Poulsen, ”Barn som vitner”..................................................................... 22

Dagbladets ”Magasinet”................................................................................................ 25

Magnussen ”Vitnepsykologi”........................................................................................ 25

Barnets advokat................................................................................................................. 29

Konklusjon........................................................................................................................ 30

Brevet

Her følger brevet i sin helhet, anonymisert, delt opp i avsnitt med kommentarer. Det er stilet til Kjetil Kvalvik!

1 avsnitt s.1.

Her påstår barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler med barnet fra 8.10.2002. I brev av 23.1.2003 påstår barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler siden dommeravhøret av baret 5.11.2002! Slik brevet av 23.1 er uetterrettelig med opplysninger, slik fortsetter barnevernet i dette brev. Det går meget godt frem at barnevernet i brev av 6.4.2008 bare har hatt en samtale med barnet etter dommeravhøret 5.11.2002:

Påstanden i dette brevet av 27.2.2003, om ”jevnlige samtaler” er således ikke korrekt! Barnevernet fører igjen politiet bak lyset! Uten de ”jevnlige samtalene” rakner også innholdet fra disse ”samtalene”! Sannheten er at de ikke kjenner barnet så godt som de søker gi inntrykk av! Barnevernets beskrivelser om barnets påståtte ”fantasi” er i realiteten barnevernets og mors fantasi!

I brevet av 23.1 var fokus på å gi et inntrykk av at jenta ikke var troverdig, bygget på barnevernets subjektive forståelse og påstander. I dette brevet synes fokus være at jenta ”blander fantasi og virkelighet” ! Det er en udokumentert påstand, for det er ikke beskrevet et eneste eksempel på slik sammenblanding! Barnevernet bygger dette på ”innformasjon fra voksne rundt jenta”, hvilket i hovedsak er barnets mor. Og mor er både i tester (MMPI) og adferd beskrevet som en narsissistisk personlighet! Og er det noe som er dokumentert ut over enhver tvil , så er det at mor lager historier og kommer med usanne påstander. I et prosesskriv av 21.10.2006 dokumenterer far at minst 60 av de påstander mor kommer med er enten usanne eller uriktige! Mors MMPi skår i 2002 viser klart at vi har med en narsissistisk personlighet å gjøre. Mor har en tendens til å projisere egen adferd over på andre, og det blir det naturligvis fantasi av! Det stemmer ikke med virkeligheten. Mor er med andre ord kilden for påstanden om at barnet ”lager historier”, for øvrig nok en projeksjon fra mor!

Her er det meget vesentlig å vite at far har avslørt mors omfattende usanne påstander over mange år. Far har dokumentert at mor har en stor evne til å projisere egne negative trekk og fantasi over på andre, at mor har en utbredt tendens til logiske brister og påstander som meget enkelt kan avsløres som usanne oppkonstruerte påstander. Det er derfor grunn til å anta at de forutsetninger barnevernet legger til grunn om at barnet ”lager historier” i høy grad reflekterer mors egen adferd og således er projeksjoner av mors dokumenterte adferd med nettopp å ”lage historier”! Det er tross alt mor som kommer med disse påstandene. Barnevernet gir ikke et eneste eksempel. Dette er i beste fall dårlig kildekritikk.

I en setting der alle barnets signaler, både i dommeravhør, i utsmuglede brev og i samtale med barnevernet (brev av 23.1.03) tilkjennegir at hun vil bo hos sin far kommer nå en påstand om at ”Seinere har dette forandret seg til at hun ønsker å bu sammen med hesten sin på gården”! ”Senere” er tiden mellom brevet av 23.1.03 og dette brevet av 27.2.03! Det finnes ingen beskrivelser av at barnet har tilkjennegitt slike ønsker noe sted i dette tidsrommet! At mor påstår (!) dette betyr ikke at barnet har tilkjennegitt slike utsagn. Mors løgnaktighet er godt dokumentert. I brev av 20.9.2002 skriver barnet at hun ser frem til å bo med sin far, 23.1 beskriver barnevernet at jenta sier hun vil bo med sin far, 13.7.2003 skriver barnet at hun vil bo med sin far og det samme beskriver hun i et 30 talls brev i flere år etter!

Interessant er det derfor at ”Målet med samtalene skulle være at jenta fikk snakke om det som opptok henne”! Slik vi ser dette brevet fremstår som et avhør av barnet, er ikke møtet hos barnevernet for at barnet skal snakke ut om det som ”opptar henne”! Det er et møte om hva som opptar barnevernet, mor og stefar! Det fremgår tydelig av brevet at det ikke er barnet som snakker, men barnevernet som vil ha et bekreftende svar på sin hypotese! Det er en enveiskommunikasjon fra barnevernet mot barnet og ikke barnet som får fortelle. Hadde barnet fortalt fritt hadde det ikke brutt sammen i gråt slik det gjorde. Når barnet bryter sammen er det fordi det utsettes for et umenneskelig press fra barnevernet om å gi det svaret barnevernet har bestemt seg for at er det riktige! Således fremstår beskrivelsene fra dette møtet i dette brev ikke som ”hjelp til å ta opp det som er vanskelig for barnet”, men som hjelp til å frikjenne stefar, samt gjøre det vanskelig for barnet!

Interessant er det at mens barnevernet er bekymret for at konfliktnivået er høyt, så har far en rekke ganger innkalt mor til samtale for å bedre klimaet og finne løsninger for barna. Mor har aldri komet til slike møter. 5 ganger etter dette brevet var skrevet har far innkalt til familierådgivningskontoret, uten at mor har kommer en eneste gang! Når barnevernet så bruker et slikt møte som påskudd for å bedre barnets situasjon, samtidig som dette brevet fremstår som avskrift av et avhør, har barnevernet i realiteten bidratt til å heve konfliktnivået i saken og tvert imot forverret barnets situasjon!

2 avsnitt s.1.

En kan spørre seg om motivet for dette møtet. Når var dette møtet, når siste møte ihht barnevernets brev over var 19.11.2002? Hva var det som foranlediget et plutselig behov for at se barnet i samspill med stefar som var under etterforskning for seksuelle overgrep? Hva var det som tilsa at det var bra for barnet som nå bor i en annen leilighet og bli brakt tilbake til gården og da for å se barnet i ”samspill” med den som er mistenkt for overgrep på barnet! Det skal ikke mye tankevirksomhet til for å forstå at dette strider mot det meste av det faglitteraturen forteller oss fra forskning rundt denne problematikken. Dette underbygger bare at barnevernet driver aktiv etterforskning i den hensikt å finne ”noe” som kan brukes til å fjerne mistanken mot stefar! Er det barnevernets jobb? Det synes ganske klart at det her har vært kontakt mellom både stefars barndomsvenn i politiet, barnevern og stefar og mor for å tilrettelegge for denne ”observasjonen”! Brevet er da også adressert til en politijurist i Odda! Hvorfor sendes det ikke til lensmann i Kvam som offisielt er de som driver etterforskning? De beskrivelser av ”samspillet” mellom stefar og barnet synes mer konstruert enn å være naturlige samhandlinger.

Kom barnevernet på uanmeldt besøk? Hva gjorde mor og barna på gården? Hvorfor dreier alle beskrivelser seg om ”kroppskontakt” med stefar? Dette er så opplagt satt i sene for å ”vise” at barnets reaksjon hos stefar skal fremstå på en måte som gjør det ”vanskelig” å forstå at det skulle være et overgrep denne mannen hadde begått! Hva vet barnevernet om samspill mellom et offer og en overgriper i en slik setting? Hva forventer de? Har deres forventning hold i slik dette barnet ville reagere gitt situasjonen? Er det Stockholm syndromet vi ser utspille seg ved barnet som tvinges være med stefar som er under etterforskning? Beskrivelsene av at stefar hadde lært barnet å spille tjener ikke annet enn å fremstille forholdet mellom dem som ”nært og godt”! Påstanden om at ”Det var ei avslappa og hyggelig atmosfære prega av barna sine spontane ønsker og handlinger” viser med all tydelighet hva formålet med dette ”besøket” var. Hva skiller et ”spontant ønske” fra et ”vanlig ønske”? Det er å sette stefar i et positivt lys, samt reduserer barnets troverdighet som er hensikten med ”observasjonen”!

Beskrivelsene av barnets reaksjon med alt annet som beskrives, både rundt maten og hesten viser et barn i spontan reaksjon og opposisjon til de voksne. Hva kommer det av at alt som har med stefar å gjøre beskrives som ”positivt” mens det øvrige viser en jente i opposisjon? Barnet reagerer opplagt ved matbordet ved at det ikke vil spise! Og hvorfor får en mistenkt for seksuelle overgrep sette grenser for barnet slik brevet beskriver? Dette er ikke troverdig! Barnet skal visstnok være ”stolt av rommet sitt”! Er det en beskrivelse av barnevernets forventning, for dermed å insinuere at barnet liker seg på rommet sitt på gården?? Hvor troverdig er da barnevernets beskrivelser av at samspillet mellom stefar som er under etterforskning for overgrep, og barnet skule være så ”avslappet og harmonisk” som det barnevernet her prøver å gi inntrykk av? Jenta ville heller ikke hente inn hesten og viser hele tiden at det settes i en situasjon der det ikke reagerer adekvat! Hele beskrivelsen virker konstruert og bærer preg av en underliggende motiv av å frikjenne stefar! Det er grunn til å spørre hvorfor barnevernet driver slikt politiarbeid.

1 avsnitt s.2.

Barnet gikk ikke til noen ukentlig samtale med barnevernet. Det beskriver barnevernet selv i brev av 6.4.2008! Hvorfor skriver de da dette i brev til politiet? Dikter de opp hele brevet? Var ikke barnet på skolen? Hadde de fri? Var det vanlig at de ”ukentlige” møtene startet med at de hentet noe å spise, eller viste barnevernet at dette møtet ville ta litt lengre tid? Hvorfor finnes det ingen beskrivelser av andre ”ukentlige” møter når dette synes detaljbeskrevet? Sannheten ser vi nå, det var ingen ukentlige møter etter 19.11.2002! Det er løgn og oppkonstruerte påstander alt sammen! Hvorfor forteller barnet selv at hun slett ikke var hos barnevernet ukentlig? Hvor er referatene fra de andre møtene? De finnes ikke!

2 avsnitt,s.2

Her begynner man å samtale om ”ufarlige temaer”. Hvordan går det på skolen? Hva gjør du på fritiden din? Hvordan går det med hesten din? Man søker gjøre barnet fortrolig med de voksene. Dette er avhørsteknikk! Sett i lys av hva barnevernet tydelig har planlagt søker man her å gjøre jenta ”trygg” på de to fra barnevernet som sitter på samme rommet som barnet gjør og spør henne ut! Dette er avhørstaktikk og teknikk. Hvem tok initiativ til dette møtet?

3 avsnitt,s.2

Hvem tok dette bildet? Hva var hensikten med å ta et bilde av jenta i politiuniform? Hvor har barnevernet fått tak i dette bildet? Dette møtet synes planlagt! Barnevernet bruker bildet for å pense samtalen inn på dommeravhøret. Det er tydelig fra det barnevernet beskriver, ”Jenta lukka seg og så ned” at dette gjenskaper minner som er ubehagelige for barnet! Under påskudd av at de skal ”hjelpe” barnet starter de i realiteten et forhør av barnet! Barnet har det tydelig ukomfortabelt når det blir spurt ut om dette, for hun ”er stille og ser ned”! Det er opplagt at barnevernet her utsetter barnet for press for å få henne til å snakke om et tema barnet opplagt forbinder med ubehagelige opplevelser.

Hvorfor skulle barnet gjenfortelle hva det hadde fortalt i dommeravhør? Hvor er barnets advokat, som barnet har krav på? Hva er begrunnelsen for et slikt fokus? Det er grunn til å anta at det har sammenheng med ”observasjonen” av barnet og stefar som er beskrevet over. Her har man et påskudd til å spørre barnet, etter ha kjørt barnet til stefar som er under etterforskning. Hensikten med å bringe barnet i kontakt med stefar synes opplagt å få et motiv for det avhøret barnet nå utsettes for. Først lager de en kunstig setting der barnet beskrives å reagerer i nærvær av den mistenkt for overgrep mot barnet, deretter brukes dette til påskudd for å presse barnet! Disse hendelser henger sammen. Etter at man i brev av 23.1 stiller spørsmål ved barets troverdighet og mor påstår barnet ”forteller historier” fremstår dette avhøret av barnet som et ledd i en velregissert prosess med å fjerne mistanke fra stefar! Det er under alle omstendigheter ikke en prosess for å hjelpe barnet!

Det er opplagt at barnet føler seg presset selv ut fra det lille barnevernet referer fra dette en times møtet! Når barnet begynner å gråte, er det tydelig at det er utsatt for et press. Beskrivelsene viser at dette er så vanskelig for barnet å snakke om at man benytter teknikk der de voksne snakker sammen ”den ene saksbehandleren forteller den andre”, hvilket er å legge ord i munne på barnet, som barnet skal erkjenne eller ikke! Dette er metoder som aldri hadde blitt akseptert i noen rett! Det er ikke barnets beskrivelser barnet erkjenner, men voksenes!

4 avsnitt,s.2

Her begynner barnevernet å avhøre barnet ved å tilkjennegi at de som voksne ikke tror på det barnet har fortalt i dommeravhør! Barnet får et signal om at beskrivelsene i dommeravhøret er noe barnevernet ikke tro på! Hvorfor skulle de eller spørre om det var sant? Barnevernet ser at jenta har det vanskelig men fortsetter å presse barnet. Barnet har ikke gitt det svaret barnevernet vil det skal gi! Barnevernet fortsetter med at ”...uansett hva du sier nå, har ingen voksne lov til å bli sint på deg”! Problemet er at ved å fremstille dette slik har barnevernet implisitt sagt at de ikke tror det barnet har sagt! En slik uttalelse må bygge på en forventning om at barnevernet forventer barnet skal fortelle noe annet enn det, som fremkom i dommeravhørt! Allerede her foreligger det et press på barnet, som sitter og gråter, om at det skal fortelle noe annet enn det, det fortalte i dommeravhøret, etter å ha bodd 6 uker med sin mor etter anmeldelsen! En mor som i alle disse ukene prøvde å få barnet til å forandre sin uttalelse og som viste barnet at hun ikke trodde på barnets beskrivelser om at stefar tuklet med barnet! Det i seg selv er traumatisk.

”Den ene saksbehandleren spurte..” og ”Eg skal hjelpe deg.....sa den andre saksbehandleren”! Her driver de barnevernsansatte med en vekselvis påvirkning og press på barnet. Det er opplagt ut i fra de få beskrivelser fra dette møtet som gies at hensikten er å forandre på hva barnet har beskrevet i et dommeravhør! Man sitter ikke å påstår at ”jeg skal hjelpe deg” og ”ingen får være sinte på deg uansett hva du nå sier” om det er for at barnet skal bekrefte hva det sa i dommeravhør. Det ligger en forventning dette om at det svaret man nå ber om er annerledes enn dommeravhørets beskrivelser! Det er opplagt at hensikten med dette møtet er å få barnet til å komme med en annen forklaring eller historie enn det som kom frem i dommeravhøret. Gjentatte ganger ”da barneverntjenesten gjentok spørsmålet” spørres barnet om det var sant, det barnet fortalte i dommeravhør! Det er opplagt at barnevernet presser barnet til å komme med en annen historie her. Barnevernet gir seg ikke før barnet har forandret sin forklaring! Dette er så hårreisende graverende og strider så fullstendig med hvordan avhør av barn skal skje at det aldri hadde blitt akseptert i en faglig setting. Hadde politiet benyttet slike metoder ville det aldri blitt akseptert i noen norsk rett! Det er antagelig litt av årsaken til at det er barnevernet som bedriver dette avhøret og ikke politiet! Hos politiet hadde barnet hatt krav på advokat! Under dekke av ”ukentlige samtaler” (som ikke fant sted) presses barnet til å gi det svaret barnevernet vil det skal gi!

Etter å ha blitt presset av to voksne bryter jenta sammen og gir saksbehandlerne det svaret jenta oppfatter at barnevernet forventer. Dette viser de både gjennom å signalisere at de ikke tror på jenta og at de ikke gir seg med å spørre. Jenta har slik det beskrives i brev av 23.1 allerede blitt bearbeidet med tanke på at hun ikke snaker sant bestandig og at mor påstår hun forteller historier, fått en forståelse av at hun ikke oppfattes som troverdig! Barnet forstår dette. I flere måneder har barnet blitt utsatt for press både av sin mor og av stefar som kommer på besøk til mors leilighet, for at barnet skal forandre sin ”historie”. På barnevernets kontor knekker barnet sammen etter dette omfattende presset. Dessverre kan det synes som om det barnet nå forteller er mer fantasi enn det som fremkom i dommeravhøret!

Barnet vet det må leve med sin mor som ikke tror henne, hun vet stefar og mor er sint på henne og truer henne, hun oppfatter opplagt at barnevernet ikke tror henne slik de selv beskriver i dette ”møtet”! Det er i en slik setting at det blir forståelig at et lite barn bryter sammen og gir barnevernet det svaret de viser at de skal ha. Barnet søker ut av den dissonans det omgivelsen har satt det i og forstår at den eneste måten å komme ut av dette er å gi barnevernet det svaret barnevernet har bestemt at det skal gi! Spørsmålet er om det barnet nå forteller er sant eller et resultat av det formidable presset hun utsettes for! Uansett svar, må det være tydelig for de fleste at måten dette svaret er presset frem på overhodet ikke holder i noen rettssak! Ved at barnevernet foretar dette avhøret slipper man rettssak! Dette er planlagt!

Etter at barnet er presset til å gi det svaret det oppfatter barnevernet ville ha, spør barnevernet om det var en ”historie” det hun fortalte til politiet i dommeravhør? At barnet så bekrefter det gjennom å nikke blir liksom tatt som en bekreftelse på at barnet nå snakker sant! Hva skulle barnet ellers ha svart, etter å ha blitt presset til å forandre sin beskrivelse? Dette er så klare brudd på vitneavhør som det kan få blitt! Men det er også en dokumentasjon på at barnevernet i mangel av kunnskap utsetter barn for det de faktisk er satt til å beskytte barn for!

Avslørende er det jo om mor hadde sittet og presset barnet slik barnevernet beskriver at de gjør og deretter levert tilsvarende beskrivelse som barnevernet i dette brev gjør, så hadde det aldri blitt akseptert! Alle hadde da forstått at barnets beskrivelser var fremkommet etter press fra mor. Da er det mer enn påfallende at når barnevernet begår de samme overgrep, så aksepteres det!!

Deretter fortsetter saksbehandlerne med en ”dialog” seg imellom, fordi barnet nå er helt knust og sitter å gråter! Saksbehandlerne driver et rollespill om hva barnet fortalte i dommeravhør! Innholdet i dette rollespillet er ikke barnets beskrivelser men de voksenes. Dette fordi barnet har store problemer med å snakke! I en slik presset situasjon blir barnet spurt om det var sant at stefar skal ha tatt på det! Jenta sitter nå knekt og gråter, men allikevel blir hennes ”svar” ved å riste på hodet tatt som en bekreftelse på at nå snakker hun sant! Hva vet barnevernet om det? Det er all grunn til å anta at barnet nå fabrikkerer historier for å komme ut av dette avhøret! Er det noe sted det dokumenteres at barnet beskriver fantasi, så er det nå! Men det tilfredsstiller opplagt de voksnes behov for bekreftelse på sin subjektivt forutinntatte hypotese og da er det liksom greit!

Hva viste egentlig saksbehandleren på sin egen kropp? Tok hun seg i skrittet slik dommeravhøret viste stefar hadde gjort, eller tok hun seg på magen, slik det beskrives av barnevernet at barnet under dette avhøret skal ha gjort?

Om voksne hadde blitt utsatt for et slikt press til å fortelle det avhøreren ville høre hadde det blitt kalt tortur, ikke ulikt det som skjer på Guantanamo basen på Cuba. Det er grunn til å stille spørsmål både ved det faglige men også med det manglende menneskelige forståelse når barnevernet utsetter barnet for slik utpressing. Det er opplagt at barnevernet ikke gav seg før de fikk det svaret de skulle ha! Det kan være grunn til å spørre om det er barnet disse saksbehandlere skal verne eller om det er de voksne de skal verne! Det er i alle fall ikke barnet de har inne til avhør de skal beskytte! Det er opplagt at barnet her er bearbeidet over flere måneder nettopp med henblikk på at barnevernet skal få frem en annen fortelling.

5 avsnitt,s.2

Her prøver barnevernet opplagt å redusere barnets skyldfølelse. Først påstår de det er vanlig at barn forteller historier, etter at barnet er presset til å forandre sin forklaring. Den påståtte historien er derfor et produkt av barnevernets press. Siden barnevernet mener dette er vanlig kan det synes som om dette er en velbrukt metode i barnevernet. Deretter spørres et skremt og redd barn om det også forteller historier! Dette fremstår svært amatørmessig og mangler all troverdighet! Hva barnet svarer etter å ha blitt presset over flere måneder og nå i avhøret, blir særdeles lite troverdig! Ingen steder hadde uttalelser etter en slik behandling blitt akseptert! Det er godt kjent at det er lett å forandre et barns hukommelse nettopp ved å benytte en slik metode som man benytter her. Det barnet oppfatter er at ”Vi er glad i deg og skal hjelpe deg bare du forandrer på det du fortalte i dommeravhør”! Det synes på sin plass å stille spørsmål ved saksbehandlernes kunnskaper om påvirkning og behandling av barn! Dette er ren suggesjon av barnet!

6 avsnitt,s.2

Den ene saksbehandleren fortalte en historie fra sin barndom! Hva gikk denne historien ut på? Det står det intet om. Den kan sikkert ha vært spennende men lite relevant i for dette barnet! Fortalte hun noen en historie som ikke var sann i sin barndom? Hva har det med denne saken å gjøre?? Det barnevernet gjør er jo å sitte å rettferdiggjøre sine handlinger! ”Se, jeg fortalte uriktige historier, så det er helt greit at du gjør det også”! At saksbehandleren i sin barndom har fortalt usanne historier har overhodet ingen relevans til hva dette barnet forteller men gir en forklaring på barnevernets adferd ovenfor dette barnet! Det blir bare et forsøk på å rettferdiggjøre at de har presset dette barnet til en ny historie! For det er det som er realiteten!

Deretter påstår den andre saksbehandleren at hun vet om mange andre barn som forteller historier! Hva så! Saksbehandlerne sitter i realiteten å rettferdiggjør utpressingen av barnet! De påstår nærmest at ”statistisk sett forteller mange barn historier .... så det er helt greit du innrømmer at du har gjort det også”!! Dette er helt irrelevant for hva dette barnet skal ha gjort! ”Fordi mange gjør det så har du gjort det”-doktrinen har ingen faglig aksept! Det er jo først etter et kraftig og langvarig press at dette barnet i en tilstand av gråt og under press skal ha sagt at det fortalte en uriktig historie! Hvordan kan man tillegge det barnet i en slik setting sier, sannhetsverdi? Dette viser hvor langt barnevernet, barnets mor og kretsen rundt henne er villige til å gå for å få det svaret som frikjenner stefar! Det viser en opplagt desperasjon blant de voksene.

7 avsnitt,s.2

Dette brevet består av flere faser. Den første var en ”beskrivelse” slik barnevernet oppfatter situasjonen. Den andre var en ”observasjon” av barnet hos stefar, den tredje var utpressingen av barnet. Denne fasen består av å finne ut hvor den påståtte ”historien” kommer fra. Og det er liten tvil om at man her prøver å få lagt ansvaret for historien over på barnets far, som anmeldte stefar! Barnet svarer benektende på at noen har hjulpet henne med å lage denne ”historien”. Til tross for gjentatte spørsmål om det samme svarer jenta konsekvent nei på om andre har hjulpet henne. Når barnevernet ikke får noe svar på dette spørsmålet søker de andre måter å finne ”kilden” til den påståtte ”historien”! Gjennom å spørre om barnet kjenner ”andre” som har opplevd ”dette” (og ”dette” betyr seksuelle overgrep) svarer jenta etter lang tids press at en jente hun kjenner i Bergen har opplevd dette. Til tross for at jenta igjen spørres om denne andre jenta har hjulpet henne med denne ”historien” så benekter barnet dette. Hun forteller at ”hun har laget historien selv”! Problemet her er at den jenta barnet sikter til i Bergen aldri har opplevd overgrep! Så her har barnevernet presset jenta til å lage en historie man i alle fall vet ikke er sann. Det blir tydelig at barnet gir barnevernet de svarene de vil ha, og de historiene de vil ha. Det er barnevernet som presser frem ”historier” og på denne måten forandrer barnets hukommelse om de overgrep barnet beskriver seg utsatt for.

De er viktig å vite at jo tidligere et barn får forklare seg fritt, jo sikrere blir innformasjonen. Under langvarig påvirkning som i dette tilfelle bidrar press fra omgivelsene til å svekke/forandre barnets hukommelse, og med barnevernets press blir barnet usikker på at det, det har opplevd, virkelig har skjedd. Hukommelse er ingen statisk enhet, men en dynamisk setting der biter kan forandres ut i fra senere påvirkning. Forskning har vist at det er slik. Det er lett å påvirke barn over tid til å huske både ting som ikke har skjedd og til å huske ting annerledes enn slik det virkelig skjedde!

Her er det interessant å se hva jenta så forteller til den rettsoppnevnte sakkyndige i 2003. Han snakker med jenta etter at hun har vært hos barnevernet. Da skriver psykologen i sin rapport,s.18 om hva barnet fortalte i forbindelse med overgrepbeskrivelsene :

”Det hun fortalte hadde hun hørt av en annen jente. Det eldste barnet sier at hun var på tur med pappa, og de besøkte en kamerat av pappa. Datteren til denne kammeraten fortalte det eldste barnet en slik historie.”!

Dette er meget interessant, for far har ingen kamerat de har vært på besøk hos, som har en datter som har opplevd noe slikt. Faktisk har ikke far noen venn med en datter i det hele tatt! Og dermed kan ikke barnet ha hørt ”historien” fra denne ”datteren”! Det blir bare helt tydelig at barnet gir både barnevernet og den sakkyndige psykologen de svarene hun tror de vil ha. Hva barnevernet ville er ikke vanskelig å se ut i fra de korte beskrivelsene de gir fra den drøye timen de avhører barnet. Den sakkyndige viser også i sin rapport at han støtter barnevernet og mor. Rapporten er da også avslørt som en faglig forfalskning! Den sakkyndige viser at barnet nå lager historier for å tilfredsstille den sakkyndige!

8 avsnitt,s.2

Etter å ha presset barnet til en ny forklaring som tilfredstiller det barnevernet har bestemt på forhånd skal være svaret, blir barnet spurt enda en gang om dette er en ”historie”. Når hun så gjentar det hun opplagt er presset til å si, og som hun forlengst må ha forstått er det eneste som får slutt på utpressingen, ja da tar barnevernet det som bevis på at nå snakker jenta sant! Hvor naiv går det egentlig an å bli?? Dette er egentlig et overgrep mot barnet! Igjen dokumenteres det at når barnet gir det svar barnevernet har bestemt er det riktige, da er barnet troverdig. Når barnet forteller fritt fra sine opplevelser, ja da er barnet ikke troverdig. Dette er i beste fall selektiv utvelgelse av datagrunnlaget og selvfølgelig ikke faglig akseptabelt eller holdbart.

Etter å ha sagt gjentatte ganger at hun ikke hadde fått denne historien fra andre, insinuerer barnevernet at kanskje hadde hun fått denne historien fra fars nye kone? Om barnet virkelig var usikker eller om det er barnevernet som oppfatter det slik er irrelevant. Både anmeldelsen og dommeravhør viser at barnet først fortalte hva det var utsatt for til fars kone, deretter til far. Det barnevernet gjør er å forvirre barnet. Forvirringen er tydelig når barnet visstnok nå plutselig er usikker på om hun fortalte dette til fars kone! Her dokumenteres det at hukommelsen blir forandret! Hva er det egentlig barnevernet prøver å si? At det var fars kone som fant på historien, eller at det var fars kone barnet først fortalte historien? Er det rart barnet blir forvirret??

Det blir bare så altfor tydelig at barnevernet har en forutinntatt hypotese som søkes bekreftet. Når barnet ikke umiddelbart bekrefter den, presses barnet til å bekrefte den gjennom smiger (ingen skal bli sinte) og direkte press (samme spørsmål gjentaes til barnevernet får det svar de forventer)! Dette er så faglig uforsvarlig som det kan få blitt! En slik metodikk i en vitenskapelig artikkel ville umiddelbart blitt kalt svindel!

1 avsnitt,s.3

Her påståes det uten at det beskrives om dette har vært et spørsmål til barnet at hun fortalte dette ut i fra en tanke om at hun dermed kunne få flytte hjem igjen til sin far! Det er all grunn til å anta at barnevernet har formulert dette som et alternativ når vi ser den øvrige holdningen! Dersom det hadde vært sant, ville det ha vært et særdeles sterkt signal på at barnet ville bo med sin far og da kommer barnevernets påstander om at barnet ville bo på gården hos stefar, med hesten sin i et særdeles merkelig lys! Det tragiske for barnevernet er jo at de egentlig avslører seg selv. Om de legger til grunn at barnet ikke snakket sant, og forteller historie, for å få flytte tilbake til sin far, kan de ikke samtidig legge til grunn at barnet ville bo med hesten sin på gården til stefar, da det også må regnes som en ”historie”! Igjen avsløres den selektive utvelgelsen av ”historier”. Når beskrivelsen passer barnevernet er den sann ellers er det ”historier”!

Det blir ganske avslørende for barnevernets logikk, og dermed forutinntatte hypotese at de påstår barnet kom med sine beskrivelse i dommeravhør, fordi det prøvde å få flytte hjem til sin far, samtidig som de påstår barnet ville bo med hesten sin på gården til stefar, som var under etterforskning for seksuelle overgrep! Det er ingen logikk i dette! Et barn kan ikke både komme med alvorlige historier om overgrep for å få flytte til sin far og samtidig beskrives som hun helst vil bo med hesten sin på gården til overgriper! Interessant er det at barnet ikke på noe tidspunkt sier at det vil bo med sin mor! Det synes bli tydelig at beskrivelsen om å bo med hesten sin er et forsøk på å få en slutt på barnevernets utspørring. Antagelig har barnet forstått at det vil bli spurt til det gir svar barnevernet på forhånd har bestemt er riktige! Da barnet opplagt ikke vil bo med sin mor, sier det at det vil bo med hesten sin for å komme ut av situasjonen og presset!

Det er tydelig at barnevernet avslører sin forutinntatte ensidige hypoteses og at barnet forvirres til å gi det svaret barnevernet tilkjennegir at de vil ha. Interessant er det jo at barnet ikke på noe tidspunkt sier at det vil bo med sin mor! Tvert imot skal barnet ha sagt at det vil bo med hesten sin!! At barnet tilsynelatende skal ha sagt at hun vil bo med hesten sin må sees i sammenheng med det enorme presset hun er utsatt for av barnevernet. Barnet forstår selvfølgelig at barnevernet vil det skal bo med sin mor! For å komme ut av det presset hun er satt under på dette møtet, sier hun at hun vil bo med hesten sin. Hun sier aldri at hun vil bo med sin mor.

2 avsnitt,s.3

Barnet forteller at hun er glad i begge sine foreldre. Etter at hun ble flyttet til sin mor er hun imidlertid neket av mor å ha kontakt med far! Barnevernet har oppfordret mor til at barna må få ha kontakt, men mor saboterer dette hele tiden! Brev barnet skriver må smugles ut, og når far ringer står mor bak og truer barnet til ikke å si noe. En rekke samtaler har mor lagt på når far spør hvordan barnet har det! At barnet har det vanskelig er det ingen tvil om. Når mor i årevis har nektet å komme til samtale for å løse problemene går det ut over barnet!

Slik det klart fremgår av barnevernets beskrivelser her er det ingen tvil om at barnet blir presset! Barnevernet står selv bak dette presset. Når barnevernet så påstår at jenta grunnet presset i andre situasjoner forteller foreldrene det de vil høre, er det all grunn til å anta at barnevernet også får historier som stemmer med det de vil høre, slik de presser henne. Da blir det et paradoks at barnevernet etter å ha presset barnet som de her gjør, mener den historien barnet nå forteller skulle være sann! Det er en latterlig logikk og vitner om alvorlige kunnskapsmangler og ekstrem forutinntatthet!

Det blir ganske tydelig at barnevernet legger ord i munnen på barnet. Saksbehandlerens ”egne opplevelser” og ”en film hun hadde sett” er noe de forteller barnet for at barnet skal føle seg trygge på saksbehandlerne! Dette er elementære og velbeskrevne (politi)metoder for å få vitner til å snakke! Her brukes de på et lite barn som ikke har noen advokat til å ta seg av sine rettigheter! Det er et rått løp! Det har intet med barnets beste å gjøre!

3 avsnitt,s.3

Her kommer siste fase av brevet som oppsummerer og liksom skal bevise at jenta nå snakker sant. Som vi har sett beskrevet er det grunn til å stille spørsmål ved det!

Barnevernet mener barnets kroppspråk forandret seg underveis i samtalen. Det burde fremgå for de fleste at et barn forandrer kroppspråk når det utsettes for et press slik det her er dokumentert. Barnevernet mener til og med, at barnet virket lettet når det fikk slippe ut av dette rommet etter over en time med konstant utpressing av barnevernet! Det skal ikke særlig mye tankevirksomhet til for å forstå at et barn som slipper ut etter en slik utpressing nødvendigvis må føle seg lettet! Det alvorlige problemet for barnevernet er jo at de tar denne ”lettelsen” som et tegn på at” nå har barnet snakket sant”!! Det gjøres ingen vurdering av om den påståtte lettelsen kom av at barnet kom ut fra den utpressing det opplagt var utsatt for! Dette underbygger igjen den ensrettede tankegang og forutinntatte hypotesetenkning som preger barnevernet i Kvam.

Barnevernet hadde bestemt seg før dette møtet hva utfallet skulle bli, de hold på til barnet knakk sammen og gav de svar de ville ha. Da blir det særdeles alvorlig for barnevernet at de konkluderer med at fordi barnet etter en times terroravhør virket ”lettet” etter å få slippe ut! Hvilket barn ville vel ikke være lettet av å slippe ut fra et møte der barnet presses så det sitter og gråter i lange perioder! Det har ikke noe med fag å gjøre, men er kun et overgrep mot barnets integritet og rettigheter! Barnevernet driver som forsvarere for stefar som er under etterforskning for seksuelle overgrep!

Barnevernet påstår at ”Det var ei blid og glad jente som vinka da hun forlot kontoret”! Etter først å ha innrømmet og selv beskrevet at jenta har det vanskelig, at jenta har sittet og grått og vært redd i over en time, blir slike beskrivelser lite troverdige. Det er all grunn til å anta at det barnevernet oppfatter, mer reflekterer deres egen ønsketenkning enn en beskrivelse av hvordan barnet følte seg, eller hva barnet opplevde! Dette er særdeles amatørmessig ufaglig adferd av barnevernet! En kan lure på om det kanskje var barnevernet som var glade og blide, som hadde klart å få lurt et lite barn til å få mistanken vekk fra en mulig seksuell overgriper! Samkjørt med beskrivelsene over er det lite som tyder på at barnet var glad og vinket til barnevernet. Barnet fortalte da også etterpå at det slett ikke var bli og glad etter dette møtet! Selv i dag flere år senere beskriver barnet dette møtet som et traume! I rettsdokumenter både fra 2007 og 2008 går det meget klart frem at barnet vil bo med sin far!

4 avsnitt,s.3

Over påstår barnevernet at de har hatt ”jevnlige” samtaler med barnet fra 8.10.2002. I brev av 23.1.2003 påstår barnevernet at de har hatt jevnlige samtaler siden dommeravhøret av baret 5.11.2002. I brevet av 6.4.2008 dokumenteres det at det var bare ett møte etter dommeravhøret! Hva skal man tro på når beskrivelsene i 3 brev gir 3 ulike virkelighetsforståelser?? Hvem er det som lager historier her? Dette brevet er datert 27.2.2003. Det gies inntrykk av at de har hatt ukentlige samtaler med jenta. Barnet selv forteller at barnevernet slett ikke hadde samtaler med henne hver uke slik barnevernet gir inntrykk av.

Når barnevernet så i denne samtalen mener barnet er troverdig, er det grunn til å stille spørsmål ved barnevernets evne til å tolke et barns troverdighet. Vurderinger av troverdighet er da også noe selv toppekspertisen av norske psykologer og psykiatere advarer sterkt mot, nettopp fordi det er så vanskelig, men også fordi det finnes så lite forskning på hvordan man gjør det!

Rosenqvist & al. ( 2002) skriver da også i boken ”Rettspsykiatri i praksis” at: ”Det er også noen mandat
som
kan bli utformet på områder der det knapt finnes relevant kompetanse. Det kan for eksempel
gjelde i troverdighetsvurderinger. Dersom man får et mandat som innebærer
troverdighetsvurderinger, bør man nøye overveie å be rekvirenten endre mandatet, eller si
nei takk.”

Når man så ser hvor forutinntatt barnevernet fremstår i sin beskrivelse av dette avhøret av barnet, blir en påstand om at barnevernet vurderer jenta som troverdig, lite faglig holdbar. Barnevernet hadde et mål med dette møtet og det var å få barnet til å si at det ikke var sant, det hun fortalte i dommeravhør! Barnevernet var aldri åpent for andre utfall enn at barnet ikke hadde snakket sant! Det underbygger at saksbehandlerne gikk i dette møtet med en forutinntatt hypotese om at det barnet hadde beskrevet gjennom anmeldelsen, og deretter i dommeravhøret 6 uker senere, ikke var sant.

Barnevernet bruker jentas adferd ”slik ho framsto” som ”bevis” på at jenta nå snakket sant!! Og jentas adferd, var at hun var glad for å slippe ut av det drøye timelange avhøret, der hun opplagt ble presset til å si det barnevernet mente var riktig! Barnevernet vurderer ikke noe sted om den påståtte ”lettelsen” de så hos barnet etter avhøret kom som en følge av at barnet kom ut fra det rommet , der hun ble utsatt for dette formidable presset! Når barnevernet så ensidig tar denne ”lettelsen” som tegn på at barnet ”var glad for at det hadde snakket sant”, underbygger det ytterligere den forutinntatte hypotesen barnevernet må ha hatt i møte med barnet! Det finnes ingen faglig akseptabel sammenheng med at barnet var lettet og at det var fordi det nå snakket sant. Det er kun barnevernets ønsketenkning!

Videre påståes det at det er ”samsvar mellom det hun forteller at hun føler og slik hun oppfører seg”! Og ”beviset” på det er at ”Det er vanskelig å snakke, hun gråter, hun innrømmer at hun fortalte en usann historie og hun har det vanskelig”! Det er altså beviset på at det er samsvar mellom det jenta føler og hennes adferd! Men dette ”beviset” har ingenting med at det jenta nå er presset til å si, har noe som helst med sannhetsverdi å gjøre. At det er vanskelig å snakke, at hun gråter og at hun ”innrømmer” en påstått usann historie er like mye, om ikke mer, et utrykk for det presset barnevernet har utsatt henne for! Dette kan ikke ensidig tas til inntekt for samsvar mellom adferd og beskrivelser! De følelser (har det vanskelig) og den adferd (gråter, snakker lite) er langt mer et tegn på den utpressing barnevernet står for, enn at det skal være noe slags ”bevis” på at jenta nå har snakket sant! Det synes derimot være sammenheng mellom det presset barnevernet utsetter jenta for og barnets frykt og angst. Det synes likedan være sammenheng mellom at hun har det vanskelig og at barnevernet presset henne til en ny historie.

Barnevernets måte å begrunne troverdighet på er overhodet ikke holdbar. Jentas følelser og adferd i denne situasjonen er langt mer et utrykk for den traumatiske situasjon barnevernet gjennom sin utpressing utsetter barnet for enn at jenta er lettet over at de påståtte ”historier” ikke var sanne!!

Når barnevernet så påstår at jenta skal ha sagt at ”...hun innrømmer at hun sier det hun tror de voksne vil hun skal si” blir jo barnevernets påstander og ”tolkninger” av barnet fullstendig latterlige! Et slikt utsagn fra barnet vil jo da også gjelde hva barnet oppfatter at barnevernet vil det skal si! Barnevernet innrømmer her i realiteten at barnet vel så godt kan ha fortalt barnevernet det barnet oppfatter at barnevernet vil høre, nemlig at overgrepet ikke har skjedd!! Det ligger ikke noe i de beskrivelser barnevernet gir, som tilsier at det barnet nå sier skulle være noe sannere enn det barnet fortalte en erfaren politietterforsker i dommeravhøret 6 uker etter anmeldelsen!

Dessverre har barnevernet gjennom sine subjektive, ufaglige, forutinntatte kunnskapløse metoder ødelagt sine egne ”bevis” på at jenta skal ha laget historier!

For nærmest å underbygge sin egen forutinntatthet påstår barnevernet at det ”ofte tidligere” ikke har vært samsvar mellom det jenta har sagt og måten hun har opptrådt på og måten hun har fortalt hun har reagert i situasjoner! Det foreligger ingen beskrivelser av slike situasjoner, noe som burde vært enkelt siden de skjer ”ofte”. Det blir dermed ikke annet enn en påstand fra et barnevern som her avsløres i en ekstremt ensidig forståelse av et meget komplisert setting. En slik påstand skal utvilsomt fungere som ”bevis” på de påstander og ”konklusjoner” barnevernet trekker etter at de har presset barnet til å gi dem det svaret de opplagt hadde bestemt seg for at var det riktige svaret! Dette er ikke troverdig i det hele tatt!

5 avsnitt,s.3

Igjen blir barnevernets påstander et tveegget sverd. At barn utvikler strategier for å tekkes foreldre er godt kjent. Det barnevernet ikke synes forstå er jo at det barnet er presset til å si i dette møtet, like mye er en strategi for å tekkes barnevernets ønske om hva barnet skal si! Barnevernets manglende evne til å se at det de skriver avslører dem selv, er påfallende og dokumenterer det fullstendige fravær av faglig integritet!

Gjennom sin forutinntatte holdning til situasjonen bidrar i realiteten barnevernet til å øke konflikten mellom foreldre og dermed for barna! Når man så tar med i bildet at stefarens mor, i flere år har arbeidet nettopp med barn i Kvam, og således hatt betydelig kontakt med disse saksbehandlerne, blir saken svært alvorlig for barnevernet. En kan mistenke dem for å ha en annen agenda enn barnets beste!

Følgende fra barnevernet har undertegnet dette brev:

Hva sier forskningen om dette?

Åse Langballe

Åse Langballe fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, skriver i Tidskrift for Norsk Psyklogforening (s.868-877) om : ”Forholdet mellom frie beretninger av barn i dommeravhør, og påliteligheten i barns utsagn” blant annet følgende (uthevet, kursiv):

”Forskning om barns pålitelighet når de vitner i straffesaker, viser til bred enighet om at informasjonen barn gir i en fri, ekspansiv fortelling ut fra åpne spørsmål og med færrest mulig spørsmål fra intervjueren, inneholder minst feil. Slik er informasjon gjengitt fritt og spontant i rettslig henseende verdifull, fordi den er fremkommet ved minimal ledelse.”

Ut I fra barnevernets egne beskrivelser er det ikke en fri fortelling ut fra åpne spørsmål barnet utsettes for. Tvertimot er det en ensidig utspørring som skjer gjentatte ganger inntil barnet bryter sammen! Barnet utsettes for ledelse! En slik metode inneholder med andre ord betydelige feil! Det er opplagt ut I fra barnevernets egne beskrivelser fra dette “møtet” at det foreligger en klar forledelse av barnet til å gi det svaret barnevernet på forhånd krever barnet skal gi! Med andre ord, barnevernets metode er overhodet ikke faglig holdbar!

“Det synes ikke å foreligge andre adekvate og sikre metoder for å fremskaffe informasjon fra barn i en rettslig kontekst (Melinder & Magnussen, 2003).”

Barnevernets metode med å presse barnet til et gitt svar er med andre ord ikke akseptert metodikk!

“Selv om fortellingen er konsistent, synes det imidlertid å fremkomme mer uriktig informasjon når barnet svarer på spesifikke spørsmål ved gjentatte intervjuer.”

Her har barnet over flere måneder blitt utsatt for press og spørsmål både fra sin mor, stefar og barnevernet etter dommeravhøret. Det tilsier at den “innformasjon” barnet gir barnevernet I dette “møtet” er mindre holdbar en det barnet tilkjennegav I dommeravhøret etter anmeldelsen. Avskrift fra dommeravhøret viser at barnet ikke presses slik barnevernet gjør og barnet bryter da heller ikke sammen I dommeravhøret! I brevet fra barnevernet går det meget godt frem at det gjentatte ganger I mer enn en time utsettes for det samme spørsmål (I ulike utgaver) “Overgrepet har ikke skjedd, ikke sant?” Det svekker barnevernets troverdighet!

”.... forskningen viser at barn i alle aldere kan gi feil informasjon når de blir utsatt for ledelse, også om betydningsfulle og personlige hendelser knyttet til egen kropp. Bruck og Ceci (1999) karakteriserer følgende elementer i et barneavhør som ledende: pressende emosjonelt klima, spesifikke spørsmål, gjentagelse av spesifikke spørsmål, gjentagelse av misvisende og feil informasjon, detaljerte anatomiske dukker og intervjuerens forutinntatthet.”

I brev fra barnevernet fremkommer det tydelig at barnevernet forleder barnet til å komme med et bestemt utsagn, nemlig at overgrepet ikke har skjedd! Barnet utsettes for en presset emosjonell situasjon, det får spesifikke spørsmål og disse blir gjentatt en rekke ganger til barnet bryter sammen. Barnet blir gang på gang fortalt, verbalt og ellers, at det barnet fortalte i dommeravhør ikke var riktig! Si det vi vil høre så er vi glad i deg og du kan gå, er beskjeden barnevernet gir! Barnet utsettes således for en forutinntatt forståelse av hva som er riktig. Det er selvfølgelig ikke holdbart slik faglitteraturen viser! Saksbehandleren viser likeledes på sin egen kropp hva barnet skal ha fortalt i dommeravhør. Dette er likestilt med å benytte anatomiske dukker! Likeledes kan det ikke herske noen som helst tvil om at barnevernet fremstår som forutinntatte. De skal ha barnet til å innrømme at beskrivelsene i dommeravhøret var feil! Etter lang tids påvirkning, i et fiendtlig miljø (både hos sin mor, stefar og hos barnevernet) tvinges barnet til å si at beskrivelsene i dommeravhøret ikke var riktige! Det er nesten bemerkelsesverdig at barnet ikke brøt sammen tidligere! Det måtte da også et meget sterkt emosjonelt press i et lukket rom med 2 barnevernere til for å knekke barnets vilje! Dette har intet med fag å gjøre!

Som vi ser begår barnevernet absolutt alle de feil som kan gjøres i slike situasjoner. Det gjør at barnevernets ”konklusjoner” heller ikke har noen faglig verdi, ut over å være et subjektivt forsvar for stefar og dermed et bevis på at barnevernet er innhabile! Barnevernet blir i realiteten barnets verste fiende.

”... forskningen understreker altså avhørerens sterke innflytelse på barnets forklaring.”

Barnevernet beskriver selv gjennom sin adferd at de har en sterk innflytelse på barnet, men evner ikke se at deres adferd har betydning for hvilken straegi barnet benytter for å komme seg ut av dette rommet! Barnet forstår godt at den eneste måten å komme seg ut på, er å gi barnevernet de svaret de ville ha! Barnets forklaring er således fremkommet under press og selvfølgelig ikke juridisk holdbar!

“…barn er også sårbare for påvirkning fra voksne, særlig voksne med autoritet.”

I dette tilfelle bryter barnet sammen som en direkte følge av det press disse autoritære saksbehandlerne utsetter barnet for! Barnet må oppfatte disse som en autoritet!

“Vrij (2000) beskriver hvordan barn kan fordreie virkeligheten hvis de forventer negative reaksjoner, når de er truet til å tie, for å oppnå belønning eller på oppfordring fra autoritetspersoner.”

Slik beskrivelsene I brevet fra barnevernet viser er det all grunn til å anta at barnet må ha oppfattet situasjonen som truende. Ikke bare I møte med barnevernet, men også fra sin mor og stefar som daglig utsatte det for press. Det må være helt klart at et barn vil søke å redusere dette presset. Det skjer ved å finne på en ny historie barnet selv forstår er den barnevernet vil høre! Barnevernet foreslår jo nettopp I avhøret hva barnet skal svare! Barnet er presset av autoritetspersoner til å forandre sin forklaring.

“Likeså har avhøreren stor innflytelse på i hvilken grad barnet forteller fritt og pålitelig …...”

Slik det meget godt fremgår av dette brevet, har ikke barnet noen som helst mulighet til å fortelle fritt. Barnet bryter sammen nettopp fordi det tvinges til å fortelle noe barnevernet vil det skal fortelle. Barnets adferd her og slik det fremsto I dommeravhøret er helt forskjellig. I dommeravhøret var det fagfolk som intervjuet barnet, hos barnevernet er det bekjente av stefar som avhører og presser barnet. I dommeravhøret fikk barnet fortelle fritt, hos barnevernet svarer barnet på spørsmål som gjentaes inntl svaret er slik barnevernet vil det skal være! Dette er egentlig emosjonelle overgrep mot et lite barn I regi av barnevernet!

” Nyere forskning viser at barn heller unnlater å fortelle om seksuelle overgrep som er begått mot dem, enn å dikte opp overgrepshistorier.”

Det er således mer grunn til å ta barnet på alvor, enn det er til å tvile på hva barnet beskrev I dommeravhøret! Slik det beskrives I Magasinet I dagbladet at "Flertallet av overgrepssaker mot barn henlegges. Ikke fordi barnet lyver, men fordi politi og domstoler har gjort en for dårlig jobb" underbygger at denne saken er et justismord mot et barn.

“Vi vet også at krenkede barn kan utsettes for press og la seg lede, spesielt av voksne som har makt og som de har et avhengighetsforhold til.”

I denne saken er det nettopp det som skjer. Over flere måneder hindres barnet kontakt med sin far i strid med barnevernets anbefalinger. Barnets ønsker og behov krenkes av mor og barnevernet! I dette tidsrommet utsettes barnet for omfatende press og trusler, både fra sin mor, men også fra stefar som er under etterforskning. Når barnevernet så i ”møte” presser barnet er det lite sannsynlig at det svaret barnevernet får har noe som helst med sannheten å gjøre. Det barnet forteller i møte med barnevernet er et resultat av mange måneders press mot barnet. Det har overhodet ingen faglig verdi! Barnet er helt avhengig av sin mor, og mor støttes av og støtter barnevernets behandling av barnet! Det blir i realiteten begått alvorlige overgrep mot barnet, godt hjulpet av barnevernet!

Rønneberg & Poulsen, ”Barn som vitner”

Rønneberg & Poulsen skriver i boken Barn som vitner (2000,s.200) at:

I denne saken er det godt dokumentert at det ikke foreligger nøytrale intervjuteknikker, men en bevisst styring mot et forutinntatt fokus: ”Barnet snakker usant”! I en slik setting er det helt på det rene at barnets mor og de trusler, manglende støtte og oppmuntring er til skade både for barnet men også for at saken får et for barnet godt utfall! Barn som ikke får støtte fra en forelder når det beskriver seksuelle overgrep kommer i en meget vanskelig situasjon (Rønneberg & al. 2000,s.204). ”Barnet blir stående alene og risikerer å bli utstøtt fra i dette tilfelle av sin egen mor”! Det er særdeles effektiv trakassering av et barn. Er det noe barn får angst av er det trusler mot tilknytningen! At det er skadelig trenger man ikke være fagmann for å forstå! Rønneberg & al. 2000,s.204 beskriver nettopp dette :

Rønneberg & al. 2000,s.213 skriver videre at:

I denne saken er det nettopp ledende og suggererende spørsmål som blir stilt! ”Overgrepet har ikke skjedd, ikke sant!” ”Det du sier er en historie ikke sant”! Saksbehandlerne i barnevernet gir seg ikke før barnet har gitt det svaret de skulle ha. I realiteten har barnevernet fått barnet til å komme med uriktige og uholdbare påstander. Dette er både straffbart og i høyeste grad diskvalifiserende for barnevernets håndtering av saken. Når en offentlig tjenestemann som barnevernets saksbehandlere er, forleder andre til et uriktig svar på denne måten bryter dette klart mot straffelovens § 120 og ikke minst § 166. Barnevernet begår i realiteten straffbare handlinger i sin iver etter å presse barnet.

Rønneberg & al. (2000,s.221) skriver videre at :

Barnevernet legger både i dette brev og i brev av 23.1 opp til en troverdighetsvurdering av barnet, ved å fremstille det som lite troverdig gjennom sine egne subjektive påstander. Å foreta troverdighetsvurderinger er ingen eksakt vitenskap, og fagfolk advarer mot dette. Allikevel er det, nettopp det barnevernet i begge sine brev bedriver. Når så fagfolk beskriver at troverdighet ikke er en målbar egenskap hos barn, blir det et paradoks at barnevernet tilsynelatende mener dette kan ”måles” . Igjen underbyges barnevernets manglende kunnskap!

Det foreliger en rekke beskrivelser i faglitteratur at barns vitnemål som er frembrakt gjennom omfattende påvirkning blir sterkt kritisert. Bjugn saken er et slik eksempel. Denne saken viser det samme. Grunnet den påvirkning barna utsettes for regnes slik påvirkning å ødelegge bevisverdien av slike gjentatte ”intervjuer”. (Rønneberg & al. 2000,s.222). Det er da også beskrevet at de intervjuere som unngår å bruke ledende teknikker får de mest pålitelige fremstillinger fra barn. Barnevernet viser her en ekstrem bruk av ledende spørsmål og opptreden som påvirker barna. Det er opplagt at dette møtet var planlagt. De fleste møter barnet hadde med barnevernet var med bare en saksbehandler, her er det 2 som har forberedt seg! Det er en hypotese som søkes bekreftet, dette kalles confirmation bias! (Rønneberg & al. 2000,s.224). Barnevernet søker bekreftet en forutinntatt hypotese.

Det er helt avgjørende at barn intervjues på en nøytral måte. Noe annet vil skape tvil om de svarene som kommer er for å tekkes intervjueren. Ledende spørsmål som det barnet her blir utsatt for er både skadelig for barnet og ødeleggende for verdien av det svaret som blir gitt. Det er all grunn til å anta at feilaktige opplysninger her er lagt inn som hypotese og forutsetning for hele ”møtet”! Barnet ble motivert til å benekte at det seksuelle overgrepet hadde skjedd! (Rønneberg & al. 2000,s.226). Det er å forlede og manipulere et barn.

Rønneberg & al. (2000,s.236) beskriver 4 ulike hypoteser som må prøves ut i løpet av et avhør for å skape et ballansert utgangspunkt:

1. Forbrytelsen har skjedd, barnet forteller om den.

2. Forbrytelsen har skjedd, barnet forteller ikke om den.

3. Forbrytelsen har ikke skjedd, barnet forteller at den har skjedd.

4. Forbrytelsen har ikke skjedd og barnet forteller at den ikke har skjedd.

I dommeravhøret ble hypotese 1) bekreftet uten at barnet ble presset til noe spesielt svar. Det mor og barnevernet legger til grunn er at barnet har begått hypotese 3), og deretter presser barnet til hypotese 4). Barnet får klare signaler fra sin mor, om du ikke innrømmer at dette ikke har skjedd, er jeg ikke glad i deg! Det er et ekstremt emosjonelt press barnet er utsatt for før det kommer til dette møtet! Barnevernet har ikke vurdert dette på noe tidspunkt. Ikke noe sted i dette brevet gjøres det vurderinger av hva mor har utsatt barna for!

Mens Rønneberg & al. 2000,s.242 beskriver at:

Det er nettopp dette både mor, stefar og barnevernet dokumenterer at de ikke gjør! Mor og stefar har ukentlige konfrontasjoner med barnet der de prøver å presse barnet om at overgrepet ikke har skjedd, eller at barnet må fortelle at det ikke har skjedd. Dette beskriver barnet selv ved flere anledninger. I dette møtet fikk ikke barnet anledning til å fortelle fritt i det hele tatt. Etter å ha vist barnet bildet av seg selv i politijakke for å minne barnet om dommeravhøret, legges det umiddelbart et press på barnet, for barnet blir taus og ser ned raskt i møtet, slik barnevernet selv beskriver. Dermed reduseres også sannsynligheten for at barnet ikke snakker fritt resten av møtet! (Hershkowitz & al. 1997, Rønneberg & al. 2000,s.245). Alvorlig er det at barnevernet ikke vurderer dette!

Når Rønneberg & al. (2000,s.257) skriver at :

Dette er nettopp det som skjer ut i fra barnevernets møte med barnet. Det fremsettes suggererende påstander som barnet reagerer med taushet på, og barnevernet prøver hele tiden å få åpnet barnet igjen for at det nå skal si at det har snakket usant i dommeravhøret! Dette skjer nettopp i en autoritær setting der barnevernet gjennom to saksbehandlere sitter og fritter ut barnet. De viser på sin egen kropp, de drar inn fortellinger de selv har hørt og filmer de selv skal ha sett! Barnet vikles inn i en forståelse av at ”alle” mener det har tatt feil. Barnet presses til å forandre sin historie. Når barnet så gir ulike svar på hvordan denne ”historien kom til” blir det for alvor klart at det ikke kan festes tiltro til det barnet er presset til å si! Rønneberg & al.(2000:257) Skriver da også at:

Hele brevet fra barnevernet viser at barnet hele tiden utsettes for suggererende påstander og at det gang på gang utsettes for det samme spørsmålet til det bryter sammen! Dette er et svik mot barnet og et klart overgrep begått av barnevernet!

Dagbladets ”Magasinet”

I dagbladets ”Magasinet” 6.10.2007 beskrives det meget godt at ”Flertallet av overgrepssaker mot barn henlegges. Ikke fordi barna lyver, men fordi politi og domstoler har gjort en for dårlig jobb”! I denne saken gjør ikke barnevernet jobben sin for barnets beste, men for stefars og mors beste! Barnevernet beskytter en bekjent i stedet for å beskytte barnet! Dette er et svik mot barna. Beskrivelsene i barnevernets berev bekrefter at det gjøres en for dårlig jobb!

Magnussen ”Vitnepsykologi”

Det er grunn til å anta slik Magnussen skriver i ”Vitnepsykologi” (2004,s.205) at ”..sosiale stereotypier automatisk manifesterer seg i vurderinger av andre mennesker”, er en betydelig faktor i de feil barnevernet her begår. De møter en mor som ikke tror sitt barn men som fremstår slik en ”stakkars mor” forventes å fremstå i tråd med det bildet mor har manipulert barnevernet til å tro er riktig! Mors venn (stefar) har et nettverk/familie barnevernet ”forventer” og tror det ikke er noe galt med. Ja til og med etterforskeren og ansatte ved lensmann i Kvam er barndomsvenner av stefar! I en slik setting leter barnevernet etter andre mer ”sannsynlige” svar! De nekter å tro at en tilsynelatende normal person de kjenner kan ha gjort det barnet beskriver det har opplevd. Problemet er dessverre at det i overgrep saker ofte er nettopp slike nære personer som begår overgrep.

Barnevernet bruker barnets adferd som ”bevis” på at jenta nå snakker sant. Faglitteraturen derimot skriver at barnets adferdstegn er noe man bør være forsiktig med å tillegge avgjørende vekt slik Magnussen skriver i ”Vitnepsykologi” s.236 at:

Som det over tydelig fremkommer i brevet til barnevernet benyttes det i stor utstrekning ledende spørsmål av typen : ”Det er ikke sant at overgrepet skjedde, ikke sant”! Det er nettopp det fagfolk advarer mot, slik Magnussen skriver i ”Vitnepsykologi” s.237 at:

Det er således all grunn til å se på det svaret barnet gav barnevernet etter dette omfattende presset, som et resultat av den suggesjon barnet utsettes for og ikke som en beskrivelse av noen form for sannhet rundt overgrepet. Barnets svar et det man kaller falske positive! Barnevernet fikk det svaret de ba om gjennom sin manipulering av barnet!

Barnevernet opptrådte ikke nøytralt når de innkalte barnet til dette møtet som beskrives i brevet. Allerede slik det beskrives i brev av 23.1 legger barnevernet til grunn en forutinntatt forståelse av at barnet ikke er troverdig ved å komme med en rekke negative beskrivelser og påstander fra mor, som ikke er kildekritisk vurderer, om at barnet ikke snakker sant! Magnussen beskriver i ”Vitnepsykologi” s.239-240 at:

Dette er nettopp det vi ser barnevernet selv avslører om seg selv i dette brevet. De søker kun bekreftelse på sin forutinntatte hypotese og ikke en mer nøytral holdning der de lar barnet fortelle! De søker bestikke barnet ved å fortelle det at det er flink og gi ros og bekreftelse når barnet gir de svar barnevernet vil ha. Alternative forklaringer er barnevernet ikke interessert i å vurdere. Alt legges opp til å bekrefte en forutinntatt hypotese om at overgrepet ikke har skjedd!

Barnevernet insisterer på sin egen versjon og dermed bryter barnet sammen. I samspill med to manipulerende voksne fra barnevernet taper barnet. Barnet må opplagt ha opplevd situasjonen som truende, og slik de beskriver at de nærmest bestikker barnet ved å rose det for å ha forandret sin historie fremstår dette meget alvorlig for barnevernet. Saksbehandlerne har ingen troverdighet! De bryter opplagt lovens paragraf!

Strafeloven

”§ 120. Har en offentlig Tjenestemand i nogen Tjenesten vedkommende Protokol anført Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, eller har han ved Udfærdigelsen af Protokoludskrift, Telegram eller Telefonmeddelelse eller ved Stempling, Merkning eller anden tjenstlig Erklæring, der er afgiven for at tjene som Bevis, anført eller bevidnet Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, straffes han med Tjenestens Tab eller med Fængsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt han har handlet i Hensigt at forskaffe sig eller andre en uberettiget Vinding eller at skade nogen.”

” § 166. Med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som afgiver falsk Forklaring for Retten eller for Notarius eller i Fremstillinger, han som Part eller Retsfuldmægtig i en Sag fremlægger for Retten, eller som mundtlig eller skriftlig afgiver falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed i Tilfælde, hvor han er pligtig til at forklare sig til denne, eller hvor Forklaringen er bestemt til at afgive Bevis.

Paa samme Maade straffes den, der bevirker eller medvirker til, at en ham vitterlig usand Forklaring i noget af de ovennævnte Tilfælde afgives af en anden.”

Barnevernet demonstrerer ved gjentatte ganger å stille det samme spørsmål til de får det svaret de vil ha og legger sin egen oppfatning av hva som skjedde til grunn for hva de mener er sant! Dette er ganske ufaglig adferd fra barnevernet! Det kan synes som om barnevernet lokker og viser gjennom sin truende adferd at ”så snart du gir oss det svaret vi vil ha, skal vi gå ut”! Dette er det samme som å fortelle et barn at voksne er glad i deg når du gjør som voksne ber deg om! Dette er betinget kjærlighet! Barnet må ha forstått at det ikke slapp ut før barnevernet fikk det svaret de ville ha! Magnussen skriver s.241 at:

Dette er helt i tråd med det inntrykk barnet må ha fått i sitt møte med barnevernet! Dette er metoder fagfolk advarer mot, mens barnevernet synes dette er helt greit! Barnevernet spurte gjentatte ganger om dette var en historie barnet fant på, barnet svarte gjentatte ganger at det var det ikke. Etter å ha fått spørsmålet en rekke ganger knekkes barnets vilje og det gir det svaret barnevernet vil ha! Dette er ikke faglig holdbar, det er utpressing av små barn.

Det barnevernet driver er et konformitetspress der barnet gies et inntrykk av at det er i utakt med ”alle”. Det blir ”hva alle andre tror” mot hva ”barnet påstår”! Slik skremmes barnet til å tro at det er det, det er feil med og presses dermed til å gi det svaret barnevernet ville ha! Det skjer en belønning versus misbilligelse både fra barnevernet og fra barnets egen mor! Den kombinerte effekten av disse strategier knekker barnet, skremmer barnet og forvirrer barnet. De barnet er avhengig av svikter barnet og barnet gir seg hen til å si det avhørerne i barnevernet vil det skal si! (Magnussen 2004,s.243).

Det er godt beskrevet i litteratur at gjentagelser av avhør/spørsmål i seg selv leder til feilaktig innformasjon og utvikling av falske minner (Magnussen 2004,s.246). Når både barnevernet og mor og stefar driver avhør av barnet over lang tid blir dette svært skadelig for barnets relasjon til disse! Det blir slik enkelte undersøkelser viser, at bekreftende svar på villedende spørsmål, barnet svarer det, det tror den voksne vil høre, etter hvert utvikler seg til falsk hukommelse!

Magnussen skriver i ”Vitnepsykologi” s.269 at man bør be fagfolkene redegjøre for det vitenskapelige grunnlaget for de metoder, tolkninger og konklusjoner som benyttes. Det anbefales av de fleste forskere og fagfolk at man er varsom med å akseptere rapporter som ikke holder forsvarelig standard med referanse til vitenskapelig etablert kunnskap! Dette regnes som et minimum av faglig sikring. Denne saken og dette avhøret er blottet for alt som heter faglig vitenskapelig standard og metode!

Magnussen skriver i ”Vitnepsykologi” s.272 følgende:

Dette er meget treffende for de beskrivelser barnevernet gir fra avhøret av barnet. Det skjer en konsekvent fokus mot en bestemt hypotese, ”Overgrepet har ikke skjedd”! Denne forutinntatte hypotese blir aldri utfordret! Ingen stiller spørsmålet om det er mer sannsynlig at overgrepet har skjedd, enn at det ikke skjedde! Det vitenskapelige ideal fagfolk er bundet av forkastes til fordel for å bekrefte barnevernets forutinntatte hypotese. Slagsiden gjør nettopp at barnevernet selekterer innformasjon som ikke passer, ved at de gang på gang tilkjennegir den samme holdning ovenfor barnet ”Overgrepet har ikke skjedd, ikke sant”? I likhet med mor og stefar velger de enkleste løsning, nemlig at ”dette er noe far har fått jenta til å si”! Men ikke på noe tidspunkt finnes det en eneste indikasjon på dette. Selv ikke når de igjen spør barnet spesifikt om dette. Heller ikke når barnets setteadvokat spesifikt spør om dette etter dommeravhøret lar barnet seg affisere av dette! Slik Magnussen beskriver, overstyrer behovet for bekreftelse av den forutinntatte hypotese, hele avhøret. Da er skaden gjort!

Magnussen skriver videre (s.273) at:

Det var ingen til stede som talte barnets sak. Det er grunn til å anta at politiet var kjent med dette avhøret, men om de skulle gjort det ville det vert et krav til at barnet hadde en advokat til å ta vare på sine rettigheter. Det slapp man ved at barnevernet påtok seg politiets etterforskningsoppgave! Dette er svært alvorlig både for politiet i Kvam og ikke minst barnevernet. De mister all troverdighet i den saken. Barnet lever i fiendtlige omgivelser, det påvirker barnet negativt! Ikke rart barna vil flytte til sin far!

Barnets advokat

Barnet hadde under dommeravhøret en egen advokat til stede. Etter dommeravhøret skriver denne advokaten i et referat dagen etter dommeravhøret følgende:

side.1

forts. Side.2

At barnevernet så med metoder fagfolk beskriver som forkastelige, tvinger barnet til å komme med en historie flere måneder senere, hadde aldri holdt i noen juridisk sammenheng! Barnevernet sørget for at det aldri kom til noen juridisk vurdering, for det over nevnte brevet får politiet (les: stefars barndomsvenner) til å henlegge saken!

Det hører med til saken at mors advokat truer far 7.11.2002 med anmeldelse av far til politiet, og at mor deretter anmelder far for ”ærekrenkelser” den 8.11.2002, 3 dager etter dommeravhøret. Denne anmeldelsen henlegges av politiet allerede 10.1.2003 med begrunnelse i at ”Gyldig påtalebegjæring mangler”! Det betyr i realiteten at mor enten ikke har levert noe grunnlag for en begjæring eller at denne er trukket tilbake! På justis og Politidepartementets nettsider beskrives dette slik: ” Det skal ikke iverksettes etterforsking dersom påtalebegjæring mangler, jf. straffeprosessloven § 229, og påbegynt forfølgning skal stanses dersom begjæringen trekkes tilbake, jf. straffeprosessloven § 72. Påtalebegjæring er i slike tilfeller en prosessforutsetning . Kommer saken til domstolen uten nødvendig påtalebegjæring, skal den avvises.”!

I dette tilfelle mangler en slik begjæring. Mor har med andre ord brukt politiet for å få utløp for sin egen frustrasjon. Dette er interessant med tanke på de beskrivelser politiet I Kvam gir av far til psykolog Magne Furevik! Der påstår de det er far som flytter deres fokus ved stadige motanmeldelser! Faktum er at det er mor som star bak dette! Politiet I Kvam var I realiteten innhabile I saken grunnet sitt nære bekjentskap med stefar!

Konklusjon

Som vist over er det ikke noe fra de beskrivelser barnevernet gir som tilsier at den nye ”historien” barnet forteller etter at det er utsatt for et emosjonelt overgrep fra barnevernet er noe mer sann, enn det barnet fortalte i det mer nøytrale dommeravhøret! Det kan ikke være noen tvil om at barnet blir presset til å si det barnet oppfatter barnevernet vil høre. Barnevernet sier selv at barn lager strategier for å tilfredstille de som kommer med forventninger til det! Barnet har her all grunn til å lage en strategi for å komme ut av det emosjonelle overgrep barnevernet begår mot det! Det foreligger ikke noen beskrivelser som gjør det barnet her presses til å si, noe mer troverdig enn det barnet, under den mer frie utspørring av kyndige politifagfolk beskrev i dommeravhøret, er sant! Barnets egen setteadvokat presser da også barnet etter dommeravhøret for å være sikker på at barnet virkelig har snakket sant. Barnet opprettholder da sin forklaring.

At barnet så flere måneder senere bryter sammen under det presset barnets mor og stefar og barnevernet utsetter barnet for kan vanskelig beskrives som annet en grove overgrep mot barnet! Barnevernet har i realiteten hindret domstolene i å finne ut om barnet virkelig er utsatt for overgrep, gjennom ufaglige, forutinntatte holdninger, presse et barn til å forandre sin beskrivelse, i den hensikt å beskytte en person barnevernet og politi kjenner i det private! Det kan bare bygge på en frykt for at overgrepet skulle bekreftes i en dom mot stefar og det ville ført til at barnet flyttes tilbake til sin far! Det er dette barnevernet søker hindre! De blander seg dermed inn i en privatrettslig sak.

Som vist er faglitteratur på området klinkende klar på at det barnet her utsettes for ikke gir troverdige svar og ikke er holdbart verken i en juridisk eller faglig vitenskapelig setting. Barnevernet gjør seg i realiteten skyldig i brudd på straffelovens §166. Det ”bevis” barnevernet produserer i dette brev er fremkommet ved å presse et lite barn til å forandre sin forklaring i et dommeravhør! Barnevernet er også innhabile jmf forvaltningslovens §6 fordi de gjennom sine handlinger ” tilrettelegger grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak” mens deres handlinger opplagt ”er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet” slik loven beskriver og slik denne analysen dokumenterer.

Det er videre all grunn til å anta at dette ”avhøret” av barnet er koordinert med stefars barndomsvenn i politiet. Og brevet sendes da direkte til jurist i Odda!

Dette har de ansvarlige i barnevernet i Kvam ansvaret for!